Oppbyggingen av Første Mosebok er tydelig markert ved bruken av uttrykket: «Dette er historien om…» Dette finner vi med små variasjoner i 2,4; 5,1; 6,9; 10,1; 11,10; 25,12; 25,19; 36,1; 36,9 og 37,2. På linje med gamle overleveringer finner vi dette uttrykket i slutten av hver del i Første Mosebok og henviser til det foregående tekstmaterialet, ikke til det som følger etter det.

Hoveddeler i 1. Mosebok
Kapittel 1-11	Opprinnelsen til universet og menneskeheten	Kjennetegnet ved fire hendelser	1. Skapelsen 2. Fallet 3. Floden 4. Babels tårn
Kapittel 12 – 50	Opprinnelsen til den hebraiske nasjonen	Kjenntegnet ved fire menn	1. Abraham 2. Isak 3. Jakob 4. Josef

En historie om opprinnelsen

Første Mosebok forteller oss om opprinnelsen til alle ting bortsett fra Gud. Hans eksistens er antatt, og det er ikke gitt for skapningen å kunne kreve et svar av Skaperen om hans opprinnelse. Moses begynner boken med en Gud som ikke hadde noen begynnelse, og med hans skapelse av verden.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. (1,1)

Selv om en kan gjøre forsøk på å forstå den historiske skapelsesberetningen med den menneskelige fornuften, har det hele alltid først og fremst vært et spørsmål om tro.

I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.(Hebr 11,3)

En historie om synd

La oss sammenligne dette med det som skjedde da synden kom inn i verden. Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet. (Rom 5,12)

Moses skriver om den første gangen Adam og Eva, som er våre første forfedre, falt i synd. Dette var et fall som fram til denne dag påvirker hver og en av oss (kap. 3).

Uten at dette fallet til mennesket hadde blitt beskrevet, ville vi ikke ha vært i stand til å forstå de problemene menneskene har kommet opp i. Ingen menneskelig analyse av menneskehetens problemer ville da ha ført fram til en klar konklusjon av årsaker og virkninger slik Paulus har uttrykt det i teksten ovenfor.

Første Mosebok er ikke bare opptatt med begynnelsen på synden, men også med hvordan den fortsetter å vise seg i handling. Beretningene som følger etter historien om syndefallet viser hver tenkelig synd fra løgner og svik (27,36) til mord (4,8), vold (6,11) og stor umoral (19,4-5). Det er ikke en enkelt «moderne» synd som ikke er beskrevet her.

En historie om frelse

I Første Mosebok er det ikke bare skrevet om begynnelsen på synden, men også om begynnelsen på frelsen. Resten av Bibelen gir en utfylling av det omrisset Moses gir, og utvikler temaet om frelsen framover til oppfyllelsen av den i Kristus.

Frelsen blir lovt

Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen. (3,15)

Dette verset, der Gud uttaler forbannelsen over slangen, blir kalt protoevangeliet, et latinsk begrep som betyr «den første erklæring av evangeliet». Verset er et utsagn om Guds plan om å sende Kristus som skulle lide og dø for synd (Satan vil «hogge den i hælen»). Når han gjør det, setter han øksen ved roten til satanisk påvirkning (Kristus vil «knuse [Satans] hode»).

Bilder på frelsen

Gud gir oss ikke bare læren om frelsen i abstrakte former, men gir oss også bilder på frelsen, noe som er lettere å gripe. Hver av disse framstiller Kristi forløsningsverk før det skjer. De er «typer» på dette:

Gud dekket til Adam og Evas nakenhet
1. Et uskyldig offer (dyret, hvis skinn ble brukt til påkledning)
2. En stedfortreder
3. Utgytelse av blod for å sone for skammen til de skyldige

Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. (3,21)

Hans handlinger for å nå ut til Adam og Eva og kle dem etter at de hadde falt i synd, viser alle de viktigste elementene i frelsen. Vi ser at frelsen innbefatter:

Resten av Bibelen spinner videre på dette bildet.

I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi han trodde, fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig; for Gud godkjente hans offergaver. (Hebr.11,4)

1. Mos. 4,3-4 beskriver elementene i Abels godkjente offergaver. Nok en gang ser vi at et uskyldig offer må dø, i dette tilfelle et førstefødt lam. Blodet fra det ble utgytt som erstatning for den skyldige part; soning for synd.

Noas ark
1. Abraham ofret Isak
2. Påsken
3. Tilbedelsen i Tabernaklet
4. Paktkisten

Fortellingen om Noas ark finner vi i 1. Mosebok 6,9-9,17. Det er et bilde på tryggheten som frelsen tilveiebringer, mot Guds dom over en syndig verden. Da Noa her ble ført gjennom syndefloden, er det et bilde på den kristne dåpen (1. Pet. 3,18-22). Det at han er i arken er også et bilde på at vi er «i Kristus» (2. Kor. 5,17).

Disse bildene peker fram mot frelsen som skal komme gjennom et offer. Resten av Bibelen bygger opp omkring disse. Andre bilder kommer i tillegg etter hvert som fortellingene i Bibelen skrider fram. Av disse er:

En oversikt over frelsen

De siste tretten kapitlene i Første Mosebok viser oss en oversikt over frelsen gjennom Josefs liv. Livshistorien til Josef er en av de mest fullstendige bildene vi kan finne på Kristus og hans forløsningsverk i Det gamle testamente.

Historien om Josef avsluttes med at hele verden kommer til ham for å be om brød. Vi ser Josef som den regjerende prins, frelseren for folket, som løser alle verdens problemer samtidig som han betjener brødrene sine og forsoner seg med dem:

Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og snakket vennlig til dem. (50,19-21)

Her er et vakkert bilde på Kristi oppdrag og tjeneste i forhold til denne fortapte og åndelig sultende verden. Det er mange hentydninger til Kristi liv og offer i historien om Josef som det vil være verdt å studere nærmere.

Andre Mosebok

Åpne bibelteksten til Andre Mosebok på bibelen.no.

Det engelske navnet på Andre Mosebok er Exodus. Dette navnet betyr veien ut eller utgang (fra det greske ex (ut), og hodos (vei)). Navnet henviser til den største begivenheten i boken, nemlig den store utfrielsen av israelsfolket fra slaveriet under egypterne. Dette fant sted i år 1446 f.Kr.

Hoveddeler i Andre Mosebok
Kap 1 – 19	Utgangen	Frelse	La mitt folk fare
Kap 20 – 40	Loven, tabernaklet og presteskapet	Frelsens hensikt	…slik at de kan tilbe meg

Frelsen ut fra Egypt (kap 1 – 19)

La mitt folk fare… (8,1)

Israelittene vokste og ble til en folkerik nasjon i Egypt, slik at de ble en trussel for vertsnasjonen som tvang dem inn i slaveri (1,11). Ved en forbløffende og guddommelig arrangert rekke av hendelser, ble Moses, en israelitt, oppdratt på slottet som en egyptisk prins (2,1 – 10). Han var utvalgt til å bli det menneskelige redskapet for å fri ut Israel. Hans 120 årige liv kan deles inn i tre perioder på 40 år hver:

Som en egyptisk prins (Apg 7,23)
Som en hyrde i Midian (3,1)
Som leder for israelittene gjennom den førtiårige vandringen i ørkenen (5 Mos 34,7)

Da Gud kalte ham ved den brennende busken (kap 3), reiste han til Egypt for å utfordre farao, på Guds vegne (3,13 – 15), til å la israelittene reise fra Egypt. Da farao nektet, kom det ti plager over landet som endte i at alle førstefødte døde. I forbindelse med dette fant den første påskefeiringen sted. Påsken («Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi» (12,13)) er et bilde på at Jesus som det feilfrie påskelammet var uten synd og kunne forsone mennesker med Gud. Påskelammet måtte være feilfritt og måtte derfor observeres en tid, slik at en var helt sikker på at det ikke var noen lyte (12,3 og 6). På samme måten måtte Jesus leve et liv uten synd før han kunne dø til soning for våre synder.

Du kan slå opp følgende henvisninger og i hvert tilfelle legge merke til hvem som hevdet at Jesus var uten synd:

Døde i vårt sted. Lammets blod som ble strøket på dørkarmene til israelittenes hus, var et tegn på at døden alt hadde funnet sted på vegne av den førstefødte som søkte tilflukt inne i huset (12,13).
«For Kristus selv led døden for syndenes skyld, én gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud.» (1 Pet 3,18)
«For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» (1 Kor 5,7)

Påskemåltidet skulle spises som en del av den årlige feiringen av påsken (12,14). Senere gav Jesus en ny retning på dette måltidet i og med at han innstiftet nattverden (Herrens måltid).

Påsken og utgangen er elementer i forløsningen av Israel. Å forløse betyr å utfri fra slaveri ved å betale en pris. Det var med prisen av utallige offerlam at israelsfolket ble forløst fra egypternes slaveri, for ikke å nevne alle de førstefødte egypterne som døde. Som kristne er vår forløsningspris betalt gjennom et blod som var mer kostelig, fra et lam som var bedre. (1 Pet 1,18-19).

Israel hadde vært i Egypt i 430 år da de ble ført ut (12,31 – 41). I de 40 årene som fulgte var de underveis til landet som tidligere var lovet til Abraham. Utgangen av Egypt hadde flere viktige hendelser:

Den mirakuløse vandringen gjennom Rødehavet på tørr bunn der vannet stod som en vegg på begge sider og utslettelsen av de egyptiske styrkene som forfulgte dem (14,21 – 31). Dette var en begivenhet som salmistene ofte viste til (f.eks. Salme 66,6 og 106,9). Vandringen gjennom Rødehavet var Israels felles dåp (1 Kor 10,2) og en handling i tro (Hebr 11,29).
Tiden ved fjellet Sinai, som Gud gjorde hellig med sitt nærvær. Der viste Herren seg i torden, lyn, ild og røyk (19,16 – 19). Moses steg opp på fjellet for å motta Guds lov.

Hensikten med utfrielsen (kap 20 – 40)

Hensikten med utfrielsen av nasjonen Israel var at de skulle tjene Gud: «…så de kan tjene meg» (8,1; 20; 9,1; 13; 10,3). Utfrielsen er et livsviktig øyeblikk i Israels nasjonale pilgrimsreise; loven ble gitt og tilbedelsen foreskrevet.

Loven

Loven ble gitt tre ganger:

Først ble den gitt muntlig («Gud talte alle disse ordene», 20,1) og begynte med de ti bud (20,1 – 17).
Deretter ble den gitt i skriftlig form på to steintavler «skrevet av Guds finger» (31,18). Disse tavlene ble knust etter at folket, mens de ventet på Moses, hadde begynt å tilbe en gullkalv (32,15-16; 19).
De knuste steintavlene ble erstattet av to nye da Moses vendte tilbake fra Sinaifjellet (34,1 – 4). Disse ble plassert inni paktkisten (25,16; 40,20; Hebr 9,4).

Loven blir ofte kalt Moseloven eller den mosaiske loven, fordi det var gjennom Moses at Gud gav den til Israel.

Loven er vanligvis delt inn i tre deler:

Den moralske loven (De ti bud)
Den sivile loven (sosiale lover angående rettferdighet og likeverdighet i samfunnet)
Den seremonielle eller religiøse loven (som ble utvidet i Tredje Mosesbok)

Som et uttrykk for Guds vilje for sitt folk, bør Guds lov æres og respekteres. Dette gjelder selv i den nye pakten under nåden:

Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt. (Rom 7,12)

Israelittene ga seg selv til å leve ved denne loven i en stadfestelse av pakten (kap 24). Moses leste paktsboken for dem (innholdet i kapittel 20 – 23). Han sprinklet også folket med paktsblodet, da de ga uttrykk for en villighet til å holde fast ved loven og la den styre livene sine. Det var blodet som garanterte for avtalen (24,7 – 8). Senere skulle Kristus med sitt eget blod garantere for den nye pakten ved nåde (Matt 26,27 – 28).

To sider ved den seremonielle loven er innført i Andre Mosebok: tabernaklet og presteskapet.

Tabernaklet

Tabernaklet, eller møteteltet, var et transportabelt senter for tilbedelse som passet til Israels behov som et folk på flyttefot. Oppbygningen og inventaret i tabernaklet er beskrevet i detalj i kapittel 25 til 27. Det ble nøye bygget etter de anvisninger som ble gitt til Moses av Gud på Sinai (25,9 og 26,30), og er et bilde på den himmelske helligdommen (Hebr 8,1-2).

Brevet til hebreerne antyder at tilbedelsen i tabernaklet er symbolsk for den kristnes liv og tilbedelse (Hebr 9,5). Faktisk kan brevet bli beskrevet som en nytestamentlig kommentar på tabernaklet og tilbedelsen som ble utført der.

Presteskapet

Moses sin bror, Aron, ble utvalgt av Gud til å være hodet for prestefamilien (28,1). Prestens klær som er beskrevet i kapittel 28 er i likhet med tabernaklet fullt av symbolisme. Prestene skulle betraktes som mellommenn, spesielt når det gjaldt saker som hadde med ofringer å gjøre. De var mellommenn mellom Gud og mennesker.

Så snart ordningene med lovene, tabernaklet og presteskapet var i orden, dekket skyen møteteltet, og Herrens herlighet fylte helligdommen (40,34). Moses blir først og fremst framstilt som en utfrier i Andre Mosebok. Med tiden i Egypt tilbakelagt var israelsfolket nå klar til å fortsette vandringen, godt rotfestet i pakten med Gud.

Andre Mosebok er en fortsettelsen av Første Mosebok

Første og Andre Mosebok er nært knyttet sammen, og den andre er en fortsettelse av den første. Her er eksempler:

I Første Mosebok stiger jorden fram ut av mørke, og i Andre Mosebok kommer Israel ut av mørket under egypternes slaveri.
Første Mosebok avslutter med Josefs død, for i Adam vil alle dø. Likevel; bak døden er utgangen til oppstandelse: «For liksom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1 Kor 15,22). I Andre Mosebok leder Moses Israelsfolket ut av et liv i trelldom. Kristus, som er større enn Moses, kom for å lede oss ut av syndens trelldom og død, inn i et nytt liv.

Navnet Rødehavet er en forvrengning av Rørhavet (på engelsk: Fra Red Sea til Reed Sea). Det hebraiske navnet er Yam Suf, som betyr sivsjøen.

Tredje Mosebok

Åpne bibelteksten til Tredje Mosebok på bibelen.no.

3. Mosebok går ikke videre i Israels historie, utover de begivenhetene som er beskrevet i slutten av 2. Mosebok, men utvikler den videre betydningen av det punktet folket hadde nådd:

I 1. Mosebok talte Gud fra himmelen.
I 2. Mosebok talte Gud fra fjellet.
I 3. Mosebok talte Gud fra tabernaklet, som var et bilde på at Gud stadig kom til folket, fordi han hadde en lengsel etter å glede seg over fellesskapet med dem.

Legg merke til at 3. Mosebok er den midterste boken av de fem Mosebøkene. Temaet i den er tilbedelse og offer, og dette er sentralt i menneskets forhold til Gud. I denne boken leder Moses folket til Gud som en mellommann mellom Gud og menneske.

Det engelske navnet på 3. Mosebok er Leviticus. Dette navnet kommer fra navnet Levi, som betyr forenet. Levi var den tredje sønnen Jakob fikk med Lea (1.Mos 29,34). Gjennom navnet Levi uttrykte Gud den mest grunnleggende sannhet i Skriften: Enhet med Gud i et bånd av kjærlighet som ikke kan ta slutt (1.Kor 6,17). Men navnet Levi har en annen betydning. Hans mor, Lea, sa at hans navn betydde forenet, men hans far, Jakob, gav navnet hans et annet innhold, da han profeterte over ham.

Simeon og Levi er brødre (…) Jeg vil splitte dem i Jakob og spre dem utover i Israel. (1.Mos 49,6-7)

I en spesiell forstand, var Levi stamme adskilt for Gud:

Da sa Moses: «Innvie dere i dag til å være prester for Herren. (…) Så vil Gud gi dere sin velsignelse i dag.» (2.Mos 32,29)

På den måten kom levittene til å representere de to tilsynelatende motsatte tankene forenet og adskilt.

3. Mosebok kan beskrives som en prests håndbok. Den beskriver i detalj ofringene for enhver anledning, som folket kunne komme framfor en hellig Gud ved. Den beskriver også pliktene til presteskapet. Den gir lover. Mange av disse har med prestene å gjøre. En del foreskriver hvordan Israel skulle holde sine religiøse skikker og høytider. Hele boken peker framover mot Kristus. Gjennom ham kan vi komme fram for Gud under den nye pakt (Hebr 7,25).

De to hoveddelene i boken blir delt i kapittel 16, som handler om soningsdagen, den ene dagen hvert år da øverstepresten, som var en respresentant for folket, gikk inn i Det aller helligste. Dette var den mest hellige delen av tabernaklet, og hit inn bar øverstepresten blod for å gjøre soning for Israels synder:

Men i det andre går bare øverstepresten inn én gang om året, og da aldri uten offerblod. Det bærer han fram for seg selv og for folkets forseelser (…) Men Kristus er kommet som øversteprest (…) Han har gått gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehender (…) Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. (Hebr 9,7 og 11-12)

Hoveddeler i 3. Mosebok
Kap. 1 – 16	Veien inn til fellesskap med Gud	Offer
Kap. 17 – 27	Vandringen i fellesskapet med Gud	Adskillelse

Veien inn i fellesskap med Gud: Offer (Kapittel 1-16)

Ofringene er omtalt i kapittel 1-7. Der finner vi de fem grunnleggende typene av ofringer. De første tre var frivillige, de andre to var obligatoriske. Disse er:

Brennofferet (1,1-17). Dette var et frivillig offer som uttrykte overgivelse til Herren. Det tok seg av synder generelt, som ikke var gjort med hensikt.
Grødeofferet (2,1-16) (matofferet). Dette var et frivillig offer, uten blod. Det ledsaget brenn-, måltids- og syndofringene. Det var et uttrykk for tilbedelse og tjeneste.
Måltidsofferet (3,1-17). Noen ganger blir dette kalt fredsofferet eller felleskapsofferet. Det var et frivillig offer, som uttrykte fellesskap med Gud og fellesskapet mellom enkeltmennesker.
Syndofferet (4,1-5.13). Dette var et obligatorisk offer, som var påkrevd så snart en person ble klar over at han hadde gjort spesielle synder, han ikke hadde gjort med hensikt.
Skyldofferet (5,14-19). Dette er veldig likt syndofferet. Dette, som også var obligatorisk, var spesifisert der synden krevde en erstatning.

Det er verdt å merke seg at alle disse ofringene kom mellom to motsatte utsagn:

Moses kunne ikke gå inn i møteteltet, fordi skyen lå over teltet, og Herrens herlighet fylte helligdommen. (2.Mos 40,35)

Deretter gikk Moses og Aron inn i møteteltet, og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket. (9,23)

Med en gang prinsippet om soningsoffer hadde blitt bragt inn, kunne Moses ikke bare gå inn i møteteltet der Guds nærvær bodde, men han kunne komme ut i live. Disse ofringene taler derfor om Jesus Kristus, den «ene mellommannen mellom Gud og menneske» (1.Tim 2,5)

Brennofferet: Portrett av Kristus

Vi skal undersøke noen sider ved brennofferet (1,1-17; 6,8-13; 7,8) for å illustrere hvordan alle ofringene er et bilde på Kristus, som oppfylte dem. Brennofferet er:

1. Et offer til Gud
Det hebraiske ordet for dette betyr det som stiger opp (til Gud). Dette ordet blir bare brukt om røkelse, ikke om brennoffer av slaktede dyr for syndofring, og brennofferet er «en duft som behager Gud» (1,9; 13; 17). Det henviser derfor på Kristi verk på Golgata i hva det betyr for Gud. Viktigere enn om vi liker Jesus, er at Gud er tilfreds med forsoningsverket Jesus har gjort på Golgata. Gud har behag i Jesus, fordi han gav «seg selv som et lyteløst offer for Gud.» (Hebr 9,14)

Lev i den kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. (Ef 5,2)

2. Et frivillig offer
Brennofferet som ikke var ett av de obligatoriske ofringene, ble bragt frivillig. På samme måte gav Kristus seg selv frivillig til Gud som et offer: «Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig.» (Joh 10,18)

3. Et offer som avspeilet velstanden
Offerdyret kunne bli tatt av storfeet (1,3), fra flokken (1,10) eller av fuglene (1,14). Dette var avhengig av velstanden til den som ofret.

4. Et billedlig offer
Kjennetegnene på dyrene som ble ofret, maler et femfoldig bilde av Kristus.

Soningsdagen

Denne viktige årlige begivenheten er beskrevet i kapittel 16. De viktigste elementene i den var:

1. Blod ble stenket (vers 11-19)
Du kan sammenlikne dette med renselsesofferet for prestene (4,3-12) – offeret av en okse, blodet som ble stenket sju ganger og de ubenyttede legemsdelene som ble brent utenfor leiren. Men denne gangen ble det tatt med inn i helligdommen og stenket på paktskisten, istedenfor å stenkes utenfor forhenget og gullkisten. Røkelsen var en sky som skulle hindre at Aron skulle stirre på Det hellige nærvær. Deretter måtte Aron gå inn igjen, med blod av en bukk. Han måtte også stenke gullkisten med blod (2 Mos 30,10; 3 Mos 16,16b; 20).

2. Syndebukken (v. 20-22)
Mens folket ikke fikk se på stenkingen av paktskisten, var dette en offentlig handling som skulle forsikre folket om at deres synder var tatt bort.

3. Rensing av deltagerne (v. 20-28)
Når øverstepresten nå var iført sin prestedrakt, kunne han ofre brennoffer og fettet av renselsesofferne. Hebreerbrevet drar en parallell mellom disse begivenhetene og Jesu tjeneste som øversteprest, og viser forskjellen på de to:

Jesus, som var ulik den syndige Aron, trengte ikke å gi et offer for seg selv (Hebr 7,26-28).
Kristi sonende offer var ikke et offer han bragte årlig, men én gang for alle (Hebr 9,6-14).
Kristus gikk inn i den himmelske helligdommen og satte seg der (Hebr 9,24).
I ham har vi fått en varig tilgivelse for synd (Hebr 10,1-18).
Alt dette gir oss «frimodighet til å tre inn i helligdommen ved Jesu blod» (Hebr 10,19-25).

Vandringen i fellesskap med Gud: Adskillelse (kapittel 17-27)

Den andre delen av 3. Mosebok kan oppsummeres på denne måten:

Moralske lover (kapittel 18-20)

Seksuell renhet (kap. 18)
Prinsipper for godt forhold til sin neste (kap. 19)
Synder som straffes med døden og andre alvorlige forbrytelser (kap. 20)

Religiøse forskrifter (21,1-24,9)

Forskrifter for prestene (kap. 21-22)
Religiøse fester (kap. 23)
Forskrifter for tabernaklet (24,1-9)
Forskjellige andre forskrifter (24,10-27,34)

Denne siste delen inneholder frigivelsesåret – hvert femtiende år (25,8-9). Dette jubileet skapte sosial rettferdighet, ved å hindre at velstanden samlet seg i hendene på noen ganske få; hver mann hadde en rett i familiens land og til sin egen frihet. Ingen kunne få enerett på noe gjennom ustyrt kapitalisme. Det førte også til en enhet i familien.

I begynnelsen av sin tjeneste stod Jesus fram i synagogen i Nasaret og forkynte at frigivelsesåret var i ferd med å bli oppfylt (Luk.4,14-21). Det ble oppfylt tidlig i hans tjeneste, og fortsetter å bli oppfylt i tjenesten til menigheten idag. Det vil finne sin endelige oppfyllelse i tiden som kommer.

I 3. Mosebok finner vi derfor Moses som mellommannen, som viser hvordan folket kunne komme inn i fellesskap med Gud. Derfor er han et bilde på Kristus, som er den «ene mellommann mellom Gud og mennesker» (1.Tim 2,5), og «mellommannen for en ny pakt», som ble etablert gjennom utgytelsen av hans eget blod i soningsofferet (Hebr 8,6; 9,15; 12,24).

Fjerde Mosebok

Åpne bibelteksten til Fjerde Mosebok på bibelen.no.

Fjerde Mosebok beskriver erfaringene Guds folk gjorde i ørkenen. Den er en fortsettelse av Andre Mosebok, og dekker en periode på rundt 38 år. I det nye testamentet blir denne hendelsen brukt som et bilde på det kristne livet på den måten at det å bli født på ny tar mye mindre tid og krefter enn prosessen med vekst fram mot modenhet og oppfyllelsen av det vi er bestemt for. Den fjerde boken til Moses blir på engelsk kalt numbers (tall, antall), på grunn av de to folketellingene som er gjengitt i den (kap. 1 og 26).

Hoveddeler i 4. Mosebok
Kapittel 1-10	Den gamle generasjonen	De siste dagene ved Sinai
Kapittel 11-21	Tiden for forvandling	Årene med vandringen i ødemarken
Kapittel 22-36	Den nye generasjonen	De få månedene i Moab, på grensen til Kanaan

Den gamle generasjonen (kap. 1 – 10)

Israel stod ved fjellet Sinai i nesten ett år. Kapittel 1 til 10 forteller om de siste tre ukene. Etter at de hadde mottatt loven og akseptert den som sine forskrifter for hvordan livet skulle leves, hadde israelsfolket bygget tabernaklet og innført prestetjenesten. De var nå nesten klare til å gå videre mot Kanaan, landet Gud hadde lovet dem. Når de nå gikk inn på fremmed område krevde det nøye forberedelse, både militært (kap. 1-2) og åndelig (kap. 3-10).

Militær forberedelse

Kapittel 1 beskriver folketellingen av de menn som var «våpenføre» (v. 3, 20, 22). Resultatet viser en total folkemengde på rundt 2 millioner. Av disse var det bare to, Josva og Kaleb, som kom inn i landet. Levittene var ikke tatt med i denne militære folketellingen. De var fritatt militære plikter for at de skulle ha tilsyn med tabernaklet og alle gjenstandene der og alt som hørte til i det (vers 47-53).

Kapittel 2 beskriver hæravdelingene i israelittenes leir, med tabernaklet i midten (vers 2) og tre stammer på hver side, som dannet et kvadrat. Når de flyttet, skulle folket gå framover i fire rekker med tre stammer i hver (kap. 10), ledet av levittene, som skulle bære paktkisten (1,50-51).

Åndelig forberedelse

Kapittel 3-10 beskriver hvordan levittene ble satt til side for den spesielle tjeneste de skulle gjøre, og andre åndelig forberedelser:

De skal gjøre tjeneste foran møteteltet (…) og utføre det arbeid som skal gjøres i helligdommen. De skal ta vare på alle gjenstandene i møteteltet. Slik skal de tjene israelittene og utføre det arbeid som skal gjøres ved helligdommen. (3,7-8)

Utfra Levis stamme skulle Aron og hans sønner gjøre tjeneste som prester (3,10). De andre levittene var hjelpere for presteskapet, og deres spesielle plikter er framhevet i kapittel 4.

Før de forlot Sinai feiret folket påske (kap.9), som skulle vise seg å bli den siste gangen før de gikk inn i Kanaan. På grunn av folkets tilbakefall finner vi at påsken ikke ble feiret i ørkenen. Den ble gjeninnført først da de kom inn i det lovede landet (se Josva 5). I kapittel 10 finner vi folket klar til å gå under ledelse av Moses, og veiledet av Guds nærvær gjennom skystøtten.

Overgangstiden (kap. 11-21)

I denne perioden ser vi:

Slutten på den gamle generasjonen, på grunn av deres uvillighet til å gå inn i det lovede landet etter at de hørte rapporten speiderne ga (13,26-33).
Begynnelsen på en ny generasjon, som skulle gå inn i landet istedenfor dem. Bare Josva og Kaleb skulle overleve for å bli en del av den generasjonen som inntok landet (14,28-30).

Denne perioden på 40 år, som hovedsakelig fant sted ved Kadesj, var kjennetegnet av en stadig klaging fra israelittenes side. Og denne delen begynner med klaging:

Folket begynte å klage til Herren over at de hadde det så vondt. Da Herren hørte det, flammet hans vrede opp. (11,1)

Mønsteret hadde vist seg ganske raskt etter at de var utfridd fra Egypt (2. Mos 15,22-27; 16,2-3; 17,1-7). Nå når vandringen fortsatte, kom klagingen opp på nytt. Vi kan faktisk finne åtte hendelser gjennom vandringen i ørkenen da klagingen nådde et høydepunkt.

Murring og klaging har ingen plass i det kristne livet. Dersom vi skal være en generasjon som ser oppfyllelsen av Guds plan, må vi lære av disse dårlige erfaringene til våre forfedre i Det gamle testamentet (1.Kor 10,6; 10-11). Gjør vi ikke det, vil Gud sette oss vekk og velge en annen generasjon.

I Guds behandling av sitt folk i denne perioden, ser vi både Guds godhet og strenghet (Rom 11,22). Dette er et hovedtema i boken. Vi ser Guds strenghet mot en generasjon, som provoserer ham gjennom deres klaging og ulydighet. Men vi ser også hans godhet i at han forbereder en ny generasjon, som skulle arve alt det han hadde lovt.

Legg spesielt merke til Guds strenghet i hvordan han dømte Moses (20,1-12). Han fikk aldri komme inn landet selv. Hans synd gikk ikke bare på at han slo på fjellet (som han hadde gjort ved en tidligere anledning, 2. Mos 17,1-7) istedenfor å tale til det, men fordi den handlingen innebar:

At han selv ville ha noe av æren som tilhørte Gud: «Tror dere vi kan få vann til å strømme fram for dere fra dette berget? (20,10).
At han ikke hadde tillit til Guds konkrete ord: «Fordi dere ikke trodde på meg» (20,12).
En krenkelse av Guds hellighet ved en mangel på respekt blant folket (20,12).

I sin godhet møtte Gud folket med nåde og gav dem vann. Men fordi privilegiet til en leder innebærer et tilsvarende ansvar, var hans dom over Moses streng. Menighetsledere idag bør gi akt på denne lærdommen.

Den nye generasjonen (kap. 22-36)

I kapittel 22 ser vi en ny generasjon av israelitter, som slår leir på slettene i Moab, rett på andre siden av elven Jordan i forhold til Kanaan. De ble der i ett år, og resten av 4. Mosebok, mer enn en tredjedel av boken, er opptatt med denne perioden. Gjennom dette året ble folket prøvd av fiendens intriger mot dem (kap.22-25), ettersom de gikk gjennom de siste forbredelsene før erobringen av Kanaan (kap.26-36).

Fiendens intriger mot Israel (kapittel 22-25)

Israelittene hadde allerede vært med i flere vellykkede militære konflikter (21,21-35). De lykkes på tross av at Barak, kongen av Moab, prøver ut forskjellige taktikker mot dem. Først leier han den hedenske profeten Bileam til å forbanne dem.

Bileam var ikke en Guds profet. Hans viktigste interesse var tjene penger. Han er foraktet gjennom hele Skriften, til og med av forfatterne av Det nye testamentet (2.Pet 2,15-16; Judas 1,11; Åp 2,14). Likevel talte Gud i dette tilfellet gjennom ham i sju lignelser (profetiske utsagn). I disse profetiene talte ikke Bileam forbannelser over israelsfolket, men ble tvunget til å velsigne dem i Guds navn (23,11-12).

Moabittkongen mislykkes med sin taktikk. Derimot lykkes han med å få dem med på de seksuelle sidene ved hedensk gudsdyrkelse, iallefall for en tid (kap. 25). Israelsfolket ble dradd inn i umoralske handlinger knyttet til baalsdyrkelsen til moabittene (vers 1-3).

Pesten som ble sendt av Gud som dom over dette, ble bare stoppet på grunn av den nidkjære handlingen til Pinhas (vers 6-11).

De siste forberedelsene til erobringen (kapittel 26-36)

En andre militær folketelling ble gjort med tanke på de kampene som lå foran dem. Josva, en av de to overlevende fra utgangen av Egypt, ble valgt ut til å være Moses´ etterfølger (27,12-23) gjennom håndpåleggelse.

Midianittene ble slått i en krig som var en dom over at de forførte Guds folk inn i de syndige handlingene vi finner i kapittel 25. På dette stadiet valgte Ruben, Gad og halve Manasse stamme å slå seg ned i områder utenfor landet Kanaan, på Moabs side av Jordan (kap.26). Selv om de var villige til å krysse Jordan for å hjelpe sine brødre i kampen, viste de i sin holdning at de slo seg til ro med mindre enn det beste Gud hadde for dem.

Til slutt ser Moses tilbake på stadiene i Israels vandring siden utgangen fra Egypt (kap.33), trekker opp grensene i det lovede landet (kap.34), anviser byer for levittene og fristeder for dem som har drept mennesker (kap.35), og gir noen prinsipper for hvordan arv skulle fordeles i stammene (kap.36).

stammene (kap.36).

Femte Mosebok

Åpne bibelteksten til Femte Mosebok på bibelen.no.

Hoveddeler i Femte Mosebok
Vers	Tale	Tema	Hendelser
1,1 – 4,43	Moses’ første tale	Sermoniell lov	Overføring av lederskap
4,44 – 28,68	Moses’ andre tale	Sivil lov	Moses’ sang og velsignelse
29,1 – 34, 12	Moses’ tredje tale.	Velsignelse og forbannelse	Moses’ død

Tema og innhold

Lydighet

Lydighet er nøkkelen til Femte Mosebok, slik som det er grunnsteinen til velsignelse i det kristne livet. Dessuten er det gjort klart at denne lydigheten ikke er for at de skulle få Guds velbehag, men formant dem fordi de allerede nøt godt av Guds velsignelse. Folket blir ikke kalt til å bli utfridd ved å være lydige, men til å lyde fordi de allerede er utfridd.

Fortellingen som Fjerde Mosebok avslutter med, fortsetter i Josvas bok. Men før dette kommer Femte Mosebok, eller «Deuteronomy», som den heter på engelsk. Dette navnet betyr andre lov, og kommer fra det greske nomos (lov) og deuteros (andre). Den har fått dette navnet fordi den inneholder et tilbakeblikk på mange av lovene som allerede var gitt.

Moses´ avskjed

Femte Mosebok dekker en periode på omkring en måned. Den kan beskrives som Moses´ avdskjedstale med en serie avsluttende budskap der han tar et tilbakeblikk på Israels historie. Dette gjorde han for å forberede den nye generasjonen, som var født i ørkenen, på å krysse Jordanelven og gå inn i landet. Men han ser like mye framover, som han ser bakover. Moses var i profetisk inspirasjon da han gir et omriss av det som skal komme til å skje med dem i dager som kommer.

Bortsett fra i noen ganske få avsnitt, taler Moses i første person. Disse avsnittene er hans siste gripende tale før han stiger opp på fjellet for å se utover det lovede landet. Deretter dør han, og overlater folket til å gå inn uten ham.

Jesus siterte fra Femte Mosebok mer enn fra noen andre av de fem Mosebøkene, blant annet når han stod imot Satan (Matt 4,1 – 11; sitert fra 5 Mos 6,13; 16; 8,3 og 10,20).

Paktsbok

Femte Mosebok er en paktsbok. Den formaner sterkt den nye generasjonen til å holde seg til pakten som ble gitt gjennom Moses, lovens pakt. Noen har til og med sagt at oppbyggingen av den passer inn i paktene som var gyldige på den tiden.

Moses´ første tale (1,1 – 4,43)

Her tar Moses et tilbakeblikk på Israels reiser fra de forlot Sinaifjellet (også kjent som Horeb) (5 Mos 1,6) fram til tiden da han talte (4,39 – 40). Han legger vekt på folkets mislykkede forsøk på å gå inn i landet da speiderne kom tilbake med dårlig rapport (1,23 – 27). Dette var en fornektelse som var ennå mer straffbar, sett i lys av Guds trofasthet. Det var Gud som hadde gjort dem til et tallrikt folk, slik han hadde lovt Abraham (1,10).

Kapittel 2 vers 14 – 18 markerer overgangen fra den mislykkede generasjonen til den nye generasjonen. Deres seire i kamp mot lokale herskere (2,24 – 3,11) ville forhåpentligvis inspirere dem og gi dem større selvtillit for større utfordringer under erobringen av Kanaan som lå foran dem.

Deretter minner Moses dem i en sterk appell, om deres store privilegium som en nasjon som Gud har åpenbart seg selv for. Derfor måtte lovene han hadde gitt, bli æret og aktet. Disse ordene er høytidlige og utfordrende:

Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham? Og fins det noe stort folk som har så rettferdige forskrifter og bud som hele den loven jeg legger fram for dere i dag? (4,7 – 8)

I et øyeblikk av profetisk innsikt, kom Moses til å forutsi deres endelige ulydighet, som skulle lede dem i fangenskap (4,25 – 27).

Moses andre tale (4,44 – 28,68)

Den moralske loven (4,45 – 11,32)

Denne delen åpner med en gjentagelse av de ti bud (kap 5). Men paktsforholdet mellom Gud og hans folk, hvor loven var selve paktsvilkårene, skulle ikke være et lovisk forhold, men et kjærlighetsforhold, (6,5) uttrykt gjennom lojalitet og troskap (6,14).

Deretter følger en inderlig bønn om å forbli trofaste mot Gud, fordi han har lovet å være trofast (kap 6 – 11). Moses bruker situasjonen med gullkalven for å illustrere deres tilbøyelighet til ulydighet og for å dra lærdom av disse advarslene for framtiden.

Kapittel 12 – 26 ser framover, og setter retning for folket med det samme de hadde bosatt seg i Kanaan:

Dette er de forskrifter og bud som dere skal legge vinn på å leve etter i det landet som Herren dine fedres Gud, vil gi deg til eiendom, så lenge dere lever i landet. (12,1)

Disse kapitlene kan bli delt inn i to deler:

Kapittel 12 – 16: Den seremonielle (religiøse) loven
Kapittel 17 – 26: Den sivile loven

Den seremonielle loven (kap 12 – 16)

Møteteltet skulle bli gitt en fast plass i landet, og danne et midtpunkt for tilbedelse. Bruken av ordet sted i stedenfor telt i Femte Mosebok, antyder forventningen om en mer permantent bygning, nemlig templet. Legg merke til at tilbedelse som skjedde på ett bestemt sted, ble avsluttet med Kristus (Joh 4,21 – 24).

Også i denne sammenhengen lister kapittel 14 opp hva som er ren og uren mat i de seremonielle ritualene. Disse reglene sørget for at israelittene regelmessig fikk mulighet til å gi uttrykk for det faktum at de var «et hellig folk for Herren din Gud» (v 2). Jesus erklærte senere at all mat er ren (Mark 7,19).

Den sivile loven (kap 17 – 26)

Her er en variert og detaljert lov, som hadde med hverdagslivet i Israel å gjøre. Legg merke til den overordnede vektleggingen av hvordan man skulle behandle de fattige og de sosialt svake, slik som enker, foreldreløse og fremmede.

Forbannelser og velsignelser i pakten (kap 27 – 28)

Denne delen får fram oversikten over loven, som er gitt i de foregående kapitlene. Guds lov var grunnlaget for hans pakt med Israel. Folket forpliktet seg selv til å holde fast på den, mens Gud på sin side, forpliktet seg selv til å velsigne og gi folket framgang, som en gjengjeld for deres lydighet.

Dette skulle framheves for folket gjennom en dramatisk hendelse med det samme de hadde kommet inn i landet. Nasjonen skulle adskilles på to fjell, Ebal og Gersjim. Noen kalkdekkede steiner skulle reises (5 Mos 27,4), der Guds lover skulle skrives inn (v 8). Deretter skulle de forskjellige lovene leses høyt av levittene, og forsamlingen skulle rope «amen».

Josva gjennomførte denne seremonien i rett tid, da folket hadde gått inn i landet (se Josva kap 8).

Forbannelsene og velsignelsene berører enhver side ved livet (5 Mos 28,3 – 6). Siden Gud visste på hvilke måter israelittene ville være ulydige mot Gud i tiden etter Moses, brukte Gud Moses til å utbrodrere forbannelsene mer detaljert enn velsignelsene (12 forbannelser mot 6 velsignelser). Dette for å hjelpe Israel til å gjenkjenne sin egen ulydighet idet de ble utsatt for skammen ved å bli tatt til fange av fremmede nasjoner og bortført (28,63 – 68). Dette ville være som å bli ført tilbake til slaveriet i Egypt (v 68).

Kapittel 28 er det mest høytidelige i hele Det gamle testamentet. Her blir det på forhånd skrevet om den triste og tragiske historien til den jødiske nasjon. Hvor bokstavelig har ikke lidelsene og motgangen til jødene blitt oppfylt, slik Moses her så tydelig framhever dem!

Moses´ tredje tale og død (29,1 – 34,12)

Fornyelse av pakten fra Sinai (kap 29 – 30)

Selv om dette er et adskilt tilfelle (29,2), bygger det på innholdet i de foregående kapitlene. Loven hadde blitt framsagt. Nå fornyet Moses deres paktsløfter om å gi akt på loven og om å følge Gud (29,12 – 13). Dette gjorde han på vegne av folket. Dersom de på noen måte skulle tvile på hva som var veien framover, var Moses snar til å vise dem den riktige retningen:

I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt framfor dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! (30,19)

Overføring av lederskap (kap 31)

Helt til slutten var Moses opptatt av at Guds lov skulle være i sentrum av nasjonens liv, og at den skulle bli æret og aktet av hele folket (31,9 – 13 og 24 – 26). For de troende er det tragisk å se at Gud stadfester for Moses framfor hele forsamlingen at folket langt fra ville holde loven og pakten, men skulle vise seg å bli opprørske og ulydige (v 16 – 18). Dette skjedde mens han stod framfor Gud sammen med sin etterfølger, Josva. Deretter stadfestet Gud overfor Josva at han skulle føre dem inn i deres arv i Kanaan (v 23).

Moses´ sang og velsignelse (kap 32 – 33)

Kapittel 32 gjengir sangen som Moses mottok direkte fra Herren (31,19 – 22). Den regner opp Guds trofasthet mot Israel til tross for at de stadig brøt pakten med Gud. Legg merke til hvor ofte begrepet klippe er brukt. Du kan sammenligne denne sangen med en annen sang av Moses i Andre Mosebok kapittel 15, som ble sunget da Israel ble utfridd fra Egypt.

Moses delte deretter ut sin velsignelse til de 12 stammene i Israel (kap 33). Dette var hans siste ord før han døde. Du kan sammenligne dette med det lignende tilfellet i Første Mosebok kapittel 49, da den dødende Jakob velsignet sine 12 sønner, som skulle bli forfedrene til hver av stammene.

Moses´ død (Kap 34)

Moses var en stor mann i enhver forstand, og en av de største personlighetene i Bibelen. Han var en mektig leder og en Guds tjener, med en tjeneste som var kjennetegnet av mirakler (34,11 – 12). Han var også en profet (v 10) og viktigst av alt: Han var en mann som hadde talt med Gud «ansikt til ansikt» (v 10). Selv i en alder av 120 år, var «hans øyne ikke sløvet og hans livskraft ikke svekket» (v 7).

Nå, etter at han hadde steget opp på Pisga-fjellet, kunne han se over elven Jordan og inn i det lovede land. Deretter døde han. Han fikk ikke lov til å komme inn i landet sammen med folket, på grunn av at han hadde syndet mot Gud, men vi finner ham senere innenfor grensene da han dukket opp på et annet fjell, Forklarelsens berg (se Mark 9,2 – 4).

Josva

Åpne bibelteksten til Josva på bibelen.no.

Josvas bok beskriver beseiringen av Kanaan, som fant sted rundt 1406 f.Kr, og den påfølgende delingen av landet mellom stammene i Israel. Boken dekker en periode på rundt 25 år, fra Moses’ død til Josvas død. Boken har fått navn etter forfatteren. De siste versene, som beskriver Josvas død, ble lagt til av en som redigerte dette senere.

Hoveddeler i Josva
Kap 1 – 5	Inngangen til landet
Kap 6 – 12	Inntagelsen av landet
Kap 13 – 24	Bosettelsen av landet

1 Om Josva

Josva er en framtredende personlighet allerede i de fem Mosebøkene. Ungdomstiden tilbrakte han i slaveri i Egypt. Deretter deltok han i utgangen av Egypt og fikk raskt en viktig rolle under Moses, som gav ham tillit under slaget mot amalekittene (se 2 Mos 17,9, – den første gangen vi finner Josvas navn nevnt).

Josva ble Moses’ personlige hjelper og var sammen med ham på veien til toppen av Sinaifjellet for å motta lovtavlene (2 Mos 24,13-18). Han tjente også sammen med ham i det midlertidige møteteltet, før innvielsen av presteskapet og tingene i tabernakelet (2 Mos 33,7 – 11).

Senere var Josva en av de tolv speiderne som dro av sted for å utforske Kanaans land (4 Mos 13,8). Her finner vi navnet hans i den gamle formen: Hosea. I vers 16 får han navnet Josva. Josva og Kaleb var de eneste av speiderne som kom tilbake med en rapport basert på hva Gud var i stand til å gjøre. Det var bare disse to mennene, av alle dem som var tjue år eller eldre da de gikk ut av Egypt, som fikk komme inn i det lovede landet. Josva var derfor fullt i stand til å overta lederskapet av Israel etter Moses.

Josva er et bilde på Kristus. Jesus er det tilsvarende greske ordet til det hebraiske navnet Josva. Begge betyr «Frelser». Slik som Josva ledet Israel inn i Kanaan som oppfyllelsen av paktsløftene de hadde arvet fra Abraham, slik skulle Jesus lede Guds folk inn i en større åndelig arv i den nye pakt.

2 Inngangen til landet (kap 1 – 5)

2.1 Praktisk forberedelse til inngangen (kap 1 – 2)

Vær modig og sterk! For du skal hjelpe dette folket til å vinne det landet som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem. (Jos 1,6)

Gud stadfestet sitt nærvær med Josva og sitt løfte om seier. Ordet arv knytter seieren sammen med løftene som ble gitt til Abraham flere hundre år tidligere. Det var til Abraham Gud ville gi landet. Josva ble oppmuntret til å holde fast på sin tillit til Gud og å holde fast på Loven (v 8), som skulle være folkets regler for livet i deres nye omgivelser.

I forberedelsen til inngangen til Kanaan beskriver kapittel 2 oppdraget til to speidere som ble sendt til Jeriko. Der møtte de Rahab, som bekjente at hun ville tilhøre Gud. Hun blir nevnt i Det nye testamentet som en troskvinne (Hebr 11,31; se også Jak 2,25). Hun bemerket for speiderne at frykten for Gud allerede hadde grepet tak i lokalbefolkningen (Jos 2,9 – 11), noe som sørget for at israelshærens moral ble forsterket:

De sa til Josva: «Herren har gitt hele landet i våre hender, og alle som bor der, skjelver av frykt for oss.» (2,24)

2.2 Kryssingen av Jordan (kap 3 – 4)

Øyeblikket de hadde ventet så lenge på hadde endelig kommet. Ledet av prestene, som bar paktkisten, gikk folket over elven Jordan. Her gjorde Gud et mirakel for dem, lik det han hadde gjort ved Rødehavet førti år tidligere. Jordans flod ble stoppet, slik at hele nasjonen kunne gå over på tørre bunnen (3,17). Tolv steiner fra elvebredden ble satt opp ved Gilgal som merkesteiner på denne store begivenheten og på Guds trofasthet i å oppfylle sitt løfte.

2.3 Åndelig forberedelse for å innta landet (kap 5)

Moralsk og åndelig forfall hadde alltid ført til nederlag for israelsfolket. Suksess i kampene som lå foran dem var avhengig av at de var totalt underlagt loven og at de levde etter den både personlig og som et folk. Den siste forberedelsen for å gå inn i landet innebar derfor at to seremonier ble gjenopptatt: Omskjærelsen og påskefeiringen. Disse to seremoniene ble oversett da israelsfolket var i ørkenen. Hver av disse stadfestet på nytt lydighet mot Gud og avhengighet av ham for å ha suksess i konfliktene som lå foran dem:

Omskjærelse (v 2 – 9): En omfattende omskjærelse av alle israelittiske menn fant sted som en forberedelse for seieren. Omskjærelsen var tegnet på pakten, som opprinnelig ble gitt til Abraham (se 1 Mos 17,9 – 14). Her ble omskjærelse gjeninnført for å markere at de hadde fått en ny bevissthet om at de skulle gå inn i landet for å oppfylle paktsløftene.
Påske (Jos 5,10 – 12): Israel hadde ikke feiret påske siden de var ved Sinaifjellet, noen år etter utgangen fra Egypt. Nå ble de ved omskjærelsen gjeninnsatt i pakten. De la sin troløse vandring langt bak seg og kunne igjen få tak i korn som de kunne lage brød av (v 11). Derfor kunne de nå holde påskehøytid. Nå fikk de ikke lenger forsyninger av manna, som hadde vært Guds spesielle forsørgelse for en spesiell situasjon (v 12).

Den siste stadfestelsen på at deres praktiske og åndelige forberedelse var fullført, kan vi se i at «høvdingen over Herrens hær» dukket opp (v 14). Oppfordringen til Josva om å ta av seg sandalene fordi han stod på hellig grunn (v 15), antyder at dette var Gud selv som dukket opp i menneskelig skikkelse. Gud stadfestet at han ville kjempe sammen med dem når de gikk inn i landet.

3 Inntagelsen av landet (kap 6 – 12)

Erobringen fant sted etter prinsippet om å dele og erobre. Det var tre militære framstøt over en periode på sju år, der Israel slo sju nasjoner og 31 konger (se listen i kapittel 12). Det første framstøtet gikk inn mot sentrum og delte nord fra sør og hindret at kanaanittene fikk samlet styrkene. Deretter ble de sørlige delene inntatt, etterfulgt av de nordlige.

3.1 Framstøtet mot de sentrale deler: Jeriko og Ai (6,1 – 9,27)

Den relativt passive rollen den israelske hæren hadde i slaget ved Jeriko (kap 6) var en påminnelse om at dette var Guds slag.

Byen og alle som var i den skulle bli «overgitt til Herren» (6,17), det vil si øremerket for total utslettelse. Kanaanittene var tilbedere av solguden Ba’al. Denne religionen innebar også at man hadde perverse seksuelle ritualer. Utryddelsen av amorittkongene på den andre siden av Jordan, for ikke å nevne utslettelsen av Sodoma og Gomorra og Guds dom over Egypt, var ment som en advarsel for dem. Men de var ikke som Rahab: De fortsatte sin avgudsdyrkelse og Guds dom var uunngåelig.

Jerikos murer falt på overnaturlig vis (6,20). Alle, bortsett fra Rahab og hennes familie, ble drept ved sverd (6,24 – 25). Akans grådighet ble starten på nederlaget ved Ai (kap 7), selv om den byen også falt (kap 8) etter at Akan hadde blitt straffet for sin synd. Deretter ble Moses befalinger om å fornye pakten på Ebalfjellet og Garisimfjellet (5 Mos 11,26 – 30 og 27,1 – 8) fullført av Josva (Jos 8,30 – 35).

Folket i Gibeon sitt forsøk på å unngå å bli utryddet (kap 9) viste seg å lykkes fordi Israel stolte mer på menneskelig visdom enn på Guds stemme (9,14).

3.2 Framstøt mot de sørlige deler (kap 10)

Nederlaget til de fem amorittkongene ble forårsaket av guddommelig inngripen på to måter. For det første sendte Gud en voldsom haglstorm der mange ble drept. I denne stormen døde det flere enn ved israelittenes sverd (10,11). For det andre fikk han solen til å stå stille (10,12 – 14), slik at Israel kunne fullføre seieren over fienden.

På en gang slo han alle kongene der og tok deres land. For Herren, Israels Gud, kjempet for Israel. (10,42)

3.3 Framstøtet mot den nordlige delen (11,1 – 12,24)

Da de møtte massiv motstand, ledet Josva Israel til seier mot en gruppe av alle de gjenværende kanaanittene.

Deretter tok Josva hele landet, slik Herren hadde sagt til Moses. Han lot israelittene få det til odel og eie. Hver stamme fikk sin del. Nå fikk landet ro etter all ufreden. (11,23)

Invasjonen av hele landet innebar ikke at absolutt alle byer og landsbyer ble tatt, eller at alle kanaanittene ble utryddet av hvert minste hjørne av landet. Det betydde ganske enkelt at erobringen var av en slik karakter at kanaanittenes makt var brutt. Deres styre var overvunnet. Herren hadde lovet å drive ut kanaanittene litt etter litt, helt til Israel hadde blitt mange og inntatt landet (2 Mos 23,28 – 30). En stor del gjenstod fortsatt før alle kanaanittene kunne bli fullstendig utryddet fra hver del av landet.

4 Bosettelsen av landet (kap 13-24)

Til tross for seirene som er framhevet i de foregående kapitlene, var ikke utryddelsen av kanaanittene total (Jos 13,1). Den lille motstanden som var igjen, skulle senere komme til å skape store problemer for Israel (23,13).

Den nye situasjonen tillot Israel å slå seg ned i landet (kap 13 – 19). Fordelingen mellom stammene ble gjort ved loddtrekning (4 Mos 33,54). Dette var en plan som unngikk noen form for partiskhet fra ledernes side og den anerkjente Guds rett til å forvalte det han hadde gitt slik han ville. Hans suverene kontroll over trekningen sørget for at hver stamme fikk det som hadde blitt forutsagt for dem av både Jakob (1 Mos kap 49) og Moses (5 Mos kap 33).

Seks fristeder ble opprettet for mennesker som var skyldig i drap. Dette hadde Moses tidligere gitt påbud om (Jos kap 20). Deretter ble 48 byer gitt til levittene (kap 21). Disse byene ble plassert blant de forskjellige stammene slik at de kunne være steder der det ble undervist fra loven. Levittene fikk ikke et fast territorium, slik som de andre stammene hadde fått, fordi de hadde fått et guddommelig kall til å tjene i tabernaklet (13,14).

Josvas evner som statsmann forhindret at det ble strid omkring byggingen av alteret, som ble utført av stammene på østsiden av Jordanelven (kap 22). Da tiden for at Josva skulle dø nærmet seg, kalte han sammen folket (23,2) for nok en gang å oppmuntre dem til å sky kanaanittenes måter å leve på og å være trofaste mot Gud:

Gi dere ikke i lag med disse folkene som enda er igjen hos dere. Nevn ikke navnene på deres guder! Dere må ikke sverge ved dem og ikke dyrke dem eller bøye dere og tilbe dem. Hold fast ved Herren deres Gud, som dere har gjort til denne dag. (23,7 – 8)

Til slutt kalte Josva nasjonen sammen for en fornyelse av pakten, slik forgjengeren hans, Moses, hadde gjort (kap 24). Boken avslutter med at Josva dør og blir begravet.

Dommerne

Åpne bibelteksten til Dommerne på bibelen.no.

1 Bakgrunn

1.1 Ond sirkel

Det teokratiske styret i Israel hadde forfalt og folket fulgte sine egne syndige innfall. Forfatteren selv skriver:

I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt. (21,25)

Dette fikk fryktelige konsekvenser. Mønsteret, som går igjen gjennom hele boken, er som følger:

Folket faller i synd og vender seg vekk fra Gud. De tilber fremmede guder og følger fremmede folkeslags onde skikker.
Ifølge Herrens paktsløfter, tillater Han at nasjonen angripes av fiender.
Til slutt roper folket til Gud om hjelp på grunn av undertrykkelsen, og vender seg om til Herren igjen.
Gud reiser opp en dommer, som leder folket og overvinner fienden . Etter en periode med fred, begynner syklusen på nytt igjen.

Hver forfallsperiode, der de store dommerne dukker opp for å hjelpe folket ut av problemene, blir innledet med de samme ordene: «Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne» (3,7; 3,12; 4,1; 6,1; 10,6; 13,1). Til tross for at den onde syklusen gjentok seg gang på gang, skinner Guds trofasthet gjennom hele tiden. Selv om Israelsfolket vendte seg bort fra pakten med Gud, vender ikke Gud seg bort fra dem.

1.2 Dommerperioden

Dommerperioden slutter ikke etter Dommerboken, men fortsetter gjennom Rut og inn i de første tolv kapitlene av Første Samuelsbok, helt fram til innstiftelsen av monarkiet med kong Saul. Dette er en periode på over 300 år. Med all sannsynlighet overlappet en del av dommerne hverandre. Vi finner tolv dommere i denne boken. Seks er beskrevet mer grundig og er derfor kjent som store dommere. Disse er: Otniel, Gideon, Ehud, Jefta, Debora og Samson.

Dommerne var ikke først og fremst rettslige dommere. Det hebraiske ordet (shafat) er vidt i sin betydning, og betyr både «å forsvare og utfri» (deres rolle i forhold til Israel) og «å hevne og straffe» (deres rolle i forhold til Israels undertrykkere). De var først og fremst militære ledere, selv om noen gikk videre og fungerte i en sivil lederrolle.

1.3 Forfatterskap

Man vet ikke sikkert hvem som er forfatteren av Dommerboken, men Samuel blir vanligvis sett på som å ha skrevet i det minste deler av den. Sannsynligvis har profetene Natan eller Gad også bidratt. Den ble trolig satt sammen i det 10. århundret f.Kr., under kong Davids regjeringstid.

Hoveddeler i Dommerne
1,1 – 3,6	Nederlag gjennom kompromiss
3,7 – 16,31	Seks sykluser – seks dommere
17,1 – 21,25	Illustrerende etterord

2 Nederlag gjennom kompromiss (1,1 – 3,6)

Dommernes bok tar for seg begivenheter som skjedde etter Josvas død. Boken begynner med: «Da Josva var død…» (1,1). Først gir den et kort sammendrag av historien om erobringen av Kana’an og det etterfølgende forfallet inn i ulydighet og nederlag. Det gikk ikke mer enn en generasjon etter Josvas død før det «vokste opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel» (2,10).

Prologen forklarer hva som kommer i hovedfortellingen. Den forteller oss at roten til Israels nederlag var kompromiss. Folket gikk på kompromiss med Guds befaling om å fjerne alle kanaanittene fra landet ved å la være å drive ut åtte grupper med kanaanitter som gjorde motstand (1,21-36). Videre gikk de på kompromiss ved å inngå pakt med kanaanittene (2,2). Sluttresultatet var blandingsekteskap og tilbedelse av deres guder (2,12-13; 3,6). Herren refset Israelittene for at de ikke hadde gjort det han hadde befalt dem, og lovte at de gjenværende kanaanittene skulle bli torner i deres sider fra nå av (2,1-5).

3 Seks sykluser, seks dommere (3,7 – 16,31)

3.1 Otniel (3,7 – 11)

Som sin svigerfar, Kaleb (se Jos 15,17; Dom 1,13), blir Otniel beskrevet som en mann som viste mot og målbevissthet i arbeidet med å samle de nordlige stammene fra Mesopotamia. Hans seier skapte trygghet i folket, og han ble sett opp til som leder i de neste førti årene (vers 11).

Dette er kort fortalt hendelsene i de følgende stegene, som også danner mønsteret for de etterfølgende syklusene i Dommerne:

Israels forfall (v 7)
Guds påfølgende harme (v 8)
Israel undertrykket
Dommer reist opp av Gud
Dommer leder Israel til seier (v 10)
Periode med fred (v 11)

3.2 Ehud (3,12 – 30)

Eglon, kongen i Moab, var den neste til å undertrykke Israel. Han påla dem skatt (v 15). Den keivhendte benjamitten Ehud drepte ham med sverd på egen hånd. Dette førte til at israelittene ble samlet for å slå moabittene, som nettopp hadde mistet kongen sin, og derfor var ganske nedtrykte.

Av de seks dommerne, framstår Ehud og Samson som enestående.

3.3 Debora (4,1 – 5,31)

Debora var en bemerkelsesverdig kvinne, som både var profetinne og dommer, i den forstand at hun skulle løse konflikter (v 4 – 5). Hun sendte bud på Barak og gav han i oppdrag, i Guds navn, å kalle sammen Naftalis og Sebulons menn for å fylke seg mot kanaanittkongen, Jabin. Denne fremmede hæren, ledet av Sisera, nøt godt av den militære fordelen 900 jernvogner gav dem.

Hærføreren Baraks frykt står i sterk kontrast til de besluttsomme handlingene til Debora (4,8 – 9) og til Jael, kvinnen som drepte Sisera (4,21). Historien er gjenfortalt i poetisk form i kapittel 5.

3.4 Gideon (6,1 – 8,35)

Gideon blir vanligvis ansett som den største av dommerne. Han ledet Israel mot midianittene, som angrep Israel fra øst. Midianittene undertrykte dem så hardt at de måtte gjemme seg i huler (6,2).

Gideons respons til det guddommelige kallet er befriende menneskelig, med hans skepsis i begynnelsen, etterfulgt av det ene spørsmålet etter det andre (6,12 – 16). «Herrens engel», som gav ham kallet, var Gud selv, i menneskelig skikkelse.

Den unge mannen viste sin oppriktighet ved å ødelegge Ba’al-alteret på farens gård (6,25 – 32). Faren forsvarte Gideon med et visdomsord til Ba’alstilbederne, som kom for å hevne ødeleggelsen av alteret til guden deres (6,31).

Mens Gideon nølte med å sette i verk en storstilt militær operasjon, la han ut et ullteppe for å få tegn på at han var utvalgt til å lede operasjonen (6,36 – 40). Han ba Gud gi dugg på teppet, mens marken omkring skulle være tørr. Til tross for at han fikk dette tegnet bad Gidoen om et nytt tegn. Denne gangen skulle ullen være tørr, mens marken skulle være full av dugg. Den andre prøven var mer utforskende enn den første. Den stigende solen ville normalt raskt ha tørket opp den støvete jorden, mens den fillete ullen ville ha holdt på fuktigheten lenger.

Reduksjonen av den israelittiske hæren fra 32 000 til bare 300 mann skulle vise at det var Herren sitt slag (7,2 – 3). Midianittene ble jaget fullstendig på flukt (7,22 – 25). Dette gav Gideon en plass blant trosheltene (Hebr 11,32). Hans store seier blir også feiret i Salme 83,9 – 10, Jesaja 9,4 og Jesaja 10,26. Folket i Sukkot led fordi de ikke ville samarbeide med Gideon (8,4 – 17).

Gideon nektet da han ble invitert til å være overhode for et dommerdynasti (8,22). Han pekte på at israelsfolket måtte tilbake til det grunnleggende teokratiet, der Gud selv var deres leder:

Men Gideon svarte: ‘Jeg skal ikke råde over dere og ikke sønnen min heller. Det er Herren som skal råde over dere.’ (8,23)

Minnesmerket om Israels seier ble et objekt for avgudsdyrkelse mens Gideon fremdeles levde (8,27). Etter hans død forfalt nasjonen ennå raskere inn i en ny syklus av ulydighet (8,33 – 34). En stund satt Gideons sønn, Abimelek, med makten, bare for å dø en voldsom død etter tre år (kap 9).

3.5 Jefta (10,6 – 12,7)

En mann fra Gilead, Jefta, var sosialt utstøtt fordi han var sønn av en prostituert (11,1 – 39). Folket var imidlertidig raske til å hente ham tilbake når undertrykkelsen fra ammonittene ble for stor.

Hans lite gjennomtenkte løfte som førte til at han måtte ofre datteren sin (11,30 – 40), røper blandingen av religioner som var vanlig på den tiden. Selv om Guds folk måtte ta løfter alvorlig (se 4 Mos 30,2), var ofring av mennesker forbudt, selv om det ble praktisert av kanaanittene, som Jefta delvis stammet fra.

Den smålige stammekrangelen med Efraim (12,1 – 6) var enda en indikasjon på nasjonens demoraliserte tilstand.

3.6 Samson (13,1 – 16,31)

Likesom Ehud, opererte Samson som enestående. Foreldrene innviet ham før fødselen til å være nasireer (4 Mos kap 6). Men hans selviske og udisiplinerte livsførsel førte til at han ikke imøtekom foreldrenes håp. Hans utrolige styrke blir ikke sett på som et resultat av en sterk fysikk, men som en overnaturlig gave.

Samson skapte personlig problemer for filisterne, men fordi han ikke var i stand til å overvinne sine egne drifter og følelser, mislyktes han i å overvinne filisterne fullstendig (se Ord 16,32). I de siste delene av livet, ser det ut til at troen hans er blitt styrket (Hebr 11,32), og han ofret seg selv slik at:

…huset styrtet sammen over fyrstene og over hele folket som var der. Slik drepte Samson flere ved sin død enn han hadde drept i sin levetid. (16,30)

4 Illustrerende etterord (17,1 – 21,25)

De gjenstående kapitlene i Dommerne viser hvor dypt Israel hadde falt. Oppregningen av nasjonens lovløshet, avgudsdyrkelse, umoral og kriger, viser et enda mer svekket og historieløst folk enn de foregående kapitlene.

4.1 Nederlag på grunn av avgudsdyrkelse (kap 17 – 18)

Først finner vi et eksempel på personlig avgudsdyrkelse. Kapittel 17 beskriver hvordan en levitt, som burde ha vært en vokter av den rene tilbedelsen av Gud, i stedet praktiserer avgudsdyrkelse i hjemmet til Mika.

Deretter følger et eksempel på at en hel stamme driver avgudsdyrkelse. Kapittel 18 gjengir Dan-sønnenes brutale overfall på folket i Lajisj. Dans stamme hadde mislyktes i å innta sin utvalgte arv på grunn av motstanden fra amorittene (1,34). De godtok også avgudene til Mika og kidnappet levitten derfra til å være prest for deres deres egen avgudsdyrkelse.

4.2 Nederlag på grunn av umoral (kap 19)

Kapittel 19 framhever den moralske sløvheten til folket i Gibea, inklusive deres homoseksualitet (v 22) og en besøkende levitts maktesløshet overfor denne situasjonen; til og med hans medvirkning til den (v 25-28). Folket i Gibea mishandlet levittens medhustru slik at hun døde. Levitten skar da kvinnens kropp i tolv deler, og sendte delene rundt til alle stammene i Israel. Dette fikk Israels stammer til å innse hvor dypt de hadde sunket i umoral.

4.3 Nederlag på grunn av kriger mellom stammene (kap 20 – 21)

Kapittel 20 – 21 beskriver hvordan israelsstammene reagerte på hva som hadde hendt med levittens medhustru, og at de samler seg mot Gibea. Gibea lå i området til Benjamin. Likevel nektet benjamittene å utlevere mennene som hadde begått den avskyelige handlingen. De stod opp for å forsvare byen (20,13 – 14), noe som førte til krig mellom Benjamins stamme og resten av israelittene, og at benjamittene til slutt led store nederlag.

I sorg over at Benjamins stamme var herjet og nesten utslettet, massakrerte resten av israelittene innbyggerne i Jabesj i Gilead for å skaffe jomfruer til de overlevende benjamittene og slik sørge for at stammen ble ført videre.

5 Forskjellen på Josva og Dommerne

Josva og Dommerne står i skarp kontrast til hverandre:

Josva er boken der folket utvikler seg i tro, går inn i løftene og gleder seg over seier over fienden.
Dommerne er boken der folket går tilbake inn i synd og ulydighet, som fører til at de opplever forbannelsens nederlag.
Josva skildrer seierherrer som inntar landet, mens Dommerne skildrer at innbyggerne blir fanger under synd, selv i det lovede land. Paulus skriver om hendelsene:
Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller! (1 Kor 10,11-12)

For å oppsummere kan man se på Dommerne som den mest deprimerende boken i Det gamle testamentet. Mer enn noen annen bok peker den på menneskelige svakheter. Det er imidlertidig oppmuntrende å se at Guds paktskjærlighet og trofasthet skinner gjennom i hvert kapittel.

Rut

Åpne bibelteksten til Rut på bibelen.no.

Samuel blir vanligvis regnet som forfatteren av boken. Handlingen er under dommerperioden, og kan betraktes som et tillegg til Dommerne. Bokens fire korte kapitler dekker en periode på rundt elleve år, og innholdet står i en herlig kontrast til volden og umoralen i denne perioden. Boken er en varm og romantisk fortelling som beskriver hvordan Rut, en hedningkvinne fra Moab, blir en del av Guds folk. Hun ble tippoldemoren til kong David og dermed en av forfedrene til Jesus (Matt 1,1;5), som skulle føre jøder og hedninger sammen i menigheten.

Boken er full av kontraster:

Boas, en velstående, middelaldrende, etablert jøde, giftet seg med Rut, en fattig, ung, hedensk enke, som hadde kommet på feil plass.
Naomis navn betyr behagelig, og står i kontrast til bitterheten i alt hun opplevde (1,20).
Vi finner rikdommen og fattigdommen.. (1,21)
..og livet og døden (2,20).

Ruts bok er en av de to bøkene i Det gamle testamentet som er oppkalt etter en kvinne. Den andre er Ester. Ester var en jødisk kvinne, som giftet seg med en hedning. Rut var en hedning, som giftet seg med en jøde.

Hoveddeler i Rut
Kap 1	Fra Betlehem til Moab, og tilbake
Kap 2,1 – 4,17	Forholdet mellom Boas og Rut
Kap 4,18 – 22	Davids ættetavle

Fra Betlehem til Moab og tilbake (kap 1)

På grunn av hungersnød flyttet Elimelek, sammen med sin kone Naomi og deres to sønner, fra sin hjemby Betlehem til Moab (1,1 – 2). Etter Elimeleks død, giftet sønnene seg med moabittiske jenter. En av disse var Rut. Senere døde sønnene også og etterlot seg Naomi og hennes to svigerdøtre uten noen som kunne forsørge dem.

Da Naomi hørte at hungersnøden i Juda var over, bestemte hun seg for å reise tilbake til Betlehem. Hun regnet med at svigerdøtrene ønsket å bli boende i hjemlandet sitt, Moab, og finne seg nye moabittiske ektemenn (1,8 – 9). Rut ønsket imidlertid å reise til Juda sammen med Naomi og tjene Israels Gud. Hennes sterke utsagn viser oss hva paktskjærlighet er:

Men Rut svarte: ‘Du skal ikke overtale meg til å skille lag med deg og dra hjem igjen. For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skiller meg fra deg!’ (1,16 – 17)

Det hebraiske ordet for paktskjærlighet, hesed, finner vi i kapittel 1 vers 8. Her er det oversatt med «trofast». Uttrykket «ville ikke skilles» i vers 14 uttrykker noe av den samme betydningen. Dette verbet er brukt om overgitt trofasthet, som Gud ønsker fra sitt paktsfolk som gjensvar på hans frelsende nåde.

Forholdet mellom Boas og Rut (2,1 – 4 og 17)

Ruts omsorgsfulle holdning vises i ønsket om å forsørge svigermoren sin ved å sanke inn korn på byggåkrene (2,2), til tross for at det var forbundet med en viss fare. Guds forsørgelse gjorde at hun valgte ut åkrene som tilhørte Boas. Boas’ gudfryktighet var tydelig i forholdet han hadde til arbeiderne sine (2,4) og i at han ønsket at Rut skulle ha det godt (2,12). Det er tydelig at mottakelsen Rut fikk av Boas var noe mer enn bare en god framferd: Det var allerede tent en romantisk gnist mellom den middelaldrende mannen og den unge enken. Naomi forklarte Rut at Boas var en slektning og en løsningsmann (2,20). For å forstå resten av historien trenger vi å forstå to forskjellige jødiske skikker:

Svogerekteskap

Praksisen med svogerekteskap (kalles også levittisk ekteskap) er bakgrunnen for historien om Juda og Tamar som vi finner i Første Mosebok kapittel 38. Skikken er også spesielt framhevet i Femte Mosebok 25,5 – 10. Dersom en mann døde uten å ha fått barn, skulle navnet hans føres videre ved at enken etter ham giftet seg med hans bror eller en annen nær slektning. På denne måten kunne hun bære fram barn for den døde mannen.

Løsningsmann

En løsningsmann var en beskytter av den forulykkede. En nær slektning skulle løse ut (kjøpe tilbake) eiendom eller personer som var solgt som slave, slik at verdiene holdt seg i familien (se 3 Mos 25,25 – 28; 47-49 og 4 Mos 5,8).

De to hebraiske uttrykkene for svogerekteskap og løsningsmann er flettet inn i hverandre i forholdet mellom Boas og Rut i kapittel 3 og 4.

I kapittel 3 tok Naomi initiativet til at Rut skulle få møte Boas, og instruerte henne i hvordan hun skulle gå fram. Ruts handlinger ovenfor Boas var en anmodning om svogerekteskap. Boas var på nattevakt på treskevollen sin. Rut møtte ham der og kom med en forsiktig forespørsel, uttrykt i ordene: «Bre kappen din over meg» (3,9). Dette var ikke en uforskammet eller umoralsk forespørsel fra hennes side. Hun var trygg på hans integritet, for hun visste at han var «en løsningsmann» (3,9).

Det viste seg at Ruts avdøde mann hadde en nærere slektning enn Boas. Han hadde førsteretten til å gifte seg med Rut (3,12 – 13) og å kjøpe eiendommen til Naomi. Mannen var villig til å løse ut eiendommen, men trakk seg når han oppdaget at det innebar at han også måtte gifte seg med Rut (4,2 – 6). Boas var nummer to i rekken og kunne lykkelig gå inn som løsningsmann. Han og Rut ble gift, og hun fikk snart en sønn (4,13).

Davids ættetavle (4,18 – 22)

Ruts bok slutter med en ættetavle som beskriver Boas´ familie tilbake til Peres, som også var et resultat av et levittisk ekteskap (se 1 Mos 38,27 – 30), og framover til kong David. Ættetavlene i Matteus 1 og Lukas 3 forteller oss at Boas og Rut ble forfedre til Jesus, Messias, som var av Davids ætt. Bokens innhold peker fram mot Jesus, som den endelige løsningsmann.

Første Samuelsbok

Åpne bibelteksten til Første Samuelsbok på bibelen.no.

Både denne boken og Andre Samuelsbok er oppkalt etter profeten som innsatte de første kongene i Israel. Forfatteren, som vi ikke vet hvem er, ser ut til å ha samlet begge bøkene fra en rekke tidligere kilder, og setter dem sammen til en sammenhengende historie. Begivenhetene som er beskrevet i Første Samuelsbok dekker en periode på rundt 220 år.

Hoveddeler i 1. Samuelsbok
Kap 1 – 7	Samuel	Den siste av dommerene
Kap 8 – 15	Saul	Den første kongen
Kap 16 – 31	David	Den salvede etterfølger

Samuel: Den siste av dommerne (kap 1 – 7)

Samuel er en av de markante personlighetene i Det gamle testamentet. Han var den siste av dommerne (7,15) og den første av profetene (Apg 3,24). Han var også prest. Samuel opprettholdt et forhold med Gud og en stor grad av integritet i en tid da nasjonen Israel var langt nede.

Samuels fødsel og kall (kap 1 – 3)

Samuel ble født av gudfryktige foreldre, som et svar på bønn, i en tid da ugudelighet var det mest vanlige. Dette skjedde i den siste delen av dommerperioden. Presten Eli sin reaksjon på Hannas inderlige bønn antyder at det ikke var uvanlig for mennesker å komme fulle inn i Guds hus. Noe som han trodde Hanna var.

Fra begynnelsen av hadde Hanna overgitt sin sønn til tjeneste for Gud:

Denne gutten var det jeg bad om, og Herren har hørt min bønn. Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid; det var for Herrens skyld jeg bad om ham. (1,27 – 28)

Hennes gudfryktige holdning, og holdningen til hennes unge sønn, står i sterk kontrast til den umoralske holdningen til Eli sine sønner. Disse var prester som tjente i helligdommen, men de var selviske i saker som gjaldt mat (2,15 – 17) og seksuell oppførsel (2,22). Denne første svakheten, hadde de sannsynligvis lært av deres far (2,29).

Samuel sitt kall kom på et tidspunkt da «det sjelden kom ord fra Herren» (3,1). Det tok lang tid før Eli skjønte at Gud selv snakket til gutten. I rette tid vokste Samuel opp til å bli en mann som ble anerkjent fra den ene enden av landet til den andre som en Guds mann og en Guds profet:

Så vokste Samuel opp. Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden. Da skjønte hele Israel fra Dan til Be’er-Sjeba at Samuel var betrodd å være profet for Herren. (3,19 – 20)

Samuel var både dommer og profet. Det kom et tidspunkt da han overga sin lederstilling som dommer til fordel for den kongen han salvet, men han oppga aldri sin profetiske rolle. Videre ser vi at prestene fram til denne tiden hadde vært en viktig del av livet til folket, i motsetning til profeten som hadde vært en liten del. Fra nå av måtte presteskapet, som hadde blitt en korrupt institusjon (slik vi ser fra eksemplet til Eli og hans sønner), vike for den profetiske tjeneste. Det var profetene som fra nå av representerte Guds autoritet når de talte Hans ord.

Tjenestene til kongen og profeten utfylte hverandre:

Kongen representerte den jordiske trone og rike.
Profeten var en representant for Kongenes konge, som satt på den himmelske trone.

Profettjenesten gikk ikke i arv, slik prestetjenesten gjorde. Gud reiste opp en mann fra hvilket som helst lag av folket; en mann som kunne vise hans eget hjerte og derfor være hans representant. På dette grunnlaget hadde profeten mer autoritet enn kongen.

Tapet av paktkisten (kap. 4 – 7)

Israels største fiende, filisterne, gikk igjen til angrep på dem. Israelsfolket tok paktkisten fra tabernaklet inn i krigen (4,3) i et forgjeves håp om at kistens tilstedeværelse skulle sikre at Guds nærvær, som den symboliserte, skulle være med dem. De ble slått og kisten ført bort (4,10 – 11).

Men Gud var nidkjær for sitt eget navn. Først fikk folket i filisterbyen Asjdod, sammen med deres gud, Dagon, store problemer, fordi de hadde kisten mellom seg (kap 5). Da kisten ble ført tilbake til Israel, fikk folket i Bet-Sjemesj problemer på grunn av sin unyttige nysgjerrighet da de kikket inn i den (6,19). På denne måten ble kisten værende i Kirjat-Jearim i tjue år, borte fra helligdommen i Sjilo (7,1 – 2).

Etter dette, i en periode med vekkelse (7,2), kalte Samuel folket sammen i Mispa, slik at han kunne gå i forbønn for dem (7,5; 8,6; 12,23; 15,11). Gud var tilfreds med at de vendte om til ham. Det viste han ved at han, på en overnaturlig måte, spredte filisterne, som hadde kommet for å angripe folket som var samlet (7,10 – 11)

Saul: Den første kongen (kap 8 – 15)

Samuel hadde en omstreifende tjeneste som dommer i Israel, arbeidet var meget respektert (7,15 – 17). Men denne tjenesten ble ikke overtatt av sønnene hans, som han hadde utpekt til å føre videre oppgaven når han selv ble gammel (8,1 – 3). Denne lederskapskrisen førte til at folket krevde en konge (8,4 – 5), slik de andre omkringliggende nasjonene hadde. Dette var forutsagt av Moses (5 Mos 17,14 – 15). Deres krav viste at de forkastet Gud som sin konge:

Men Herren sa til ham (Samuel): ‘Hør på følket og gjør alt det de ber deg om! For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg.’ (8,7)

Likevel var Herren nådig og godtok deres krav. Han gjorde kongedømmet til eksempel for måten han handlet med folket i framtiden, slik Jakob hadde profetert over Juda mange hundre år før (1 Mos 49,10).

Kapittel 9 og 10 beskriver forberedelsen og kallet av Saul til å være den første kongen. Han hadde gode kvalifikasjoner. Noen av dem var naturlige: Han hadde en godt respektert familie (9,1) og en kongelig utstråling (9,2). Andre var spesielt gitt: overnaturlig ledelse (9,19 – 20); salvelse for oppgaven (10,1); og en profetisk ånd (10,9 – 11). Men han ble grepet av frykt under offentlige seremonier (10,21 – 24) og det var ikke alle i folket som så på ham med velvilje (10,27).

Saul begynte godt. Kapittel 11 gjengir hans første militære seier, som var forbundet med nåde mot dem som hadde tvilt på at han ikke var i stand til å styre (v 12 – 13). Kapittel 12 gir oss Samuels avskjedstale som leder for nasjonen: Fra nå av var det Saul som skulle være i rampelyset. Men Samuel skulle fortsette å være til hjelp for nasjonen gjennom sin forbønn og eksempel:

Jeg vil aldri gjøre en slik synd mot Herren at jeg holder opp å be for dere. Jeg skal lære dere den gode og rette vei. (12,23)

Kapittel 13 og 14 beskriver spredte kamper med filisterne, der Saul begynte å vise tegn på utålmodighet og lite hensyn til Guds befalinger (13,8 – 14). Israels seirer skyldes mest djervheten til Saul sin sønn, Jonatan, som også fikk problemer på grunn av sin fars mangel på visdom.

I kapittel 15 blir Saul sin karriere som konge effektivt avsluttet. Nok en gang er han åpenlyst ulydig mot Guds befalinger, selv om han fortsetter med å påstå at han er uskyldig (v 13 og 20 – 21). Fra dette tidspunktet var han forkastet som konge (v 23 og 26), og kontakten mellom ham og Samuel opphørte (v 35).

David: Den salvede etterfølgeren (kap 16 – 31)

Den siste delen av Første Samuelsbok konsentrerer seg om David, mannen etter Guds eget hjerte (13,14).

Det tidlige forholdet mellom Saul og Jonatan (kap 16 – 20)

Davids framtredende karaktertrekk blir oppsummert i ordene til en slottstjener:

Jeg kjenner en sønn av Isai fra Betlehem som kan spille. Han er en sterk og djerv kriger og god til å tale for seg. Han er en staselig kar, og Herren er med ham. (16,18)

Salvet hjemme i sin fars hus (16,12 – 13), hadde Davids musikalske evner ført til at han ble introdusert for Saul (16,14 – 23). Det er likevel den berømte seieren over filisterkjempen Goliat som gjorde ham offentlig kjent (kap 17). Og det førte til at Saul ble sjalu på David (18,7 – 9). Etter dette prøvde Saul å drepe ham (18,10; 19,1; 19,9 – 10). Den hellige Ånd hadde forlatt Saul, og hadde isteden kommet over David for å istandsette ham for hans store kall (16,13 – 14).

«En ond ånd fra Herren skremte ham [Saul]» (16,14). Dette utsagnet antyder sannheten, som vi finner undervist andre steder, om at Herren har makt over alle ting, inklusive de onde åndene. Kristne bør være klar over dette: Dualismen som presenterer Gud og Satan som likeverdige parter, som er involvert i en enorm kamp om menneskers sjeler, stemmer ikke overens med Bibelen. Kristne som vandrer i lydighet mot Herren har ingenting å frykte fra ondskapens krefter (1 Joh 5,18).

Mens Davids forhold til Saul forverret seg, utviklet forholdet til Jonatan, Sauls sønn, seg til å bli dypt og sterkt. De to unge mennene gjorde en vennskapspakt (18,1 – 4), som gjorde hatet til Sauls enda sterkere (20,16 – 17). Jonatan visste godt at ved å støtte David, ville han være uten et hvert håp om å bli konge etter sin far (20,31; 23,16 – 18).

David den fredløse (kap 21 – 31)

Fra dette tidspunktet var David på flukt fra Saul, som var helt oppsatt på å drepe ham.

Da han holdt på å sulte i hjel fikk han lov til å spise «skuebrødene som ligger for Herrens åsyn» (21,6). Dette var en hendelse som senere ble brukt av Jesus (Matt 12,1 – 8) for å illustrere at den seremonielle loven skulle være en tjener, ikke en herre, og skulle ikke brukes lovisk. Senere måtte Abimelek og prester han hadde med seg, betale dyrt for at de var så snille mot David (22,11 – 18). David tok med seg Goliats sverd (21,8 – 9) og flyktet til Israels fiende, filisterne, der han lot som han var gal, for å berge sitt eget liv (21,12 – 15).

David ble da lederen for noen menn, som ikke var fornøyd med Sauls styre: Alle slags mennesker som var kommet i nød, alle gjeldsbundne og misfornøyde, samlet seg om ham, og han ble høvding for dem. Det var om lag fire hundre mann som var med ham. (22,2)

Sauls ønske om å drepe David stod i sterk kontrast til Davids ønske om ikke å drepe Saul. Da muligheten kom for David til å kvitte seg med sin forfølger, nektet han å bruke den. Han nøyde seg med å kutte av et stykke av Sauls kappe (24,5), som han skulle bruke som et bevis på at han kunne ha drept ham om han hadde ønsket (24,11). Til og med denne handlingen gav ham stikk av dårlig samvittighet. Så stor var hans respekt for «Herrens salvede» (24,5 – 6).

Kapittel 25 beskriver Davids møte med den vakre og kloke kvinnen Abigajil, som tydelig ikke passet sammen med sin ektemann; den vrange Nabal (25,3). Nabal levde opp til sitt navn, som betyr dåre (25,25). Etter hans død tok David Abigajil til sin kone (25,42). Legg merke til at hun hadde en klar åndelig og praktisk forståelse av hva som skjedde i denne situasjonen, og også hennes profetiske forståelse av Davids rolle (25,28 – 31).

Enda en gang sparte David Saul sitt liv (kap 26). Den påfølgende fredsavtalen klarte ikke å ta bort Davids engstelse for hva som var Saul sine hensikter. Han søkte derfor nok en gang tilflukt hos filisterne, som gav ham byen Siklag (27,6 – 7). Men de stolte ikke på hans lojalitet når Israel og filisterne enda en gang kom i krig med hverandre (kap 29).

I mellomtiden gikk Saul mot avslutningen av sitt styre. Han var desperat etter åndelig ledelse. Da han ikke var i stand til å skaffe det på vanlig måte, søkte han hjelp i spådomskunst (28,6 – 7). Dette var spesielt forbudt ifølge Moseloven (3 Mos 19,26 og 20,27), og Saul hadde selv nylig drevet ut alle som drev med slikt (28,3). Gud tillot Samuel å komme til syne på Saul og mediets anmodning. Da han åpenbarte seg, ble dette en skremmende overraskelse for dem begge (28,11 – 20). Denne hendelsen var en viktig årsak til Saul sin død, som fulgte ganske snart etter (1 Krøn 10,13 – 14).

Da David vendte tilbake til Siklag (kap 30), fant han byen plyndret og mennenes familier misbrukt. Davids opplevelse står som en advarsel til alle ledere: De kan de bli utsatt for illojalitet og kritikk og kan komme opp i vanskelige situasjoner.

Det siste kapitlet i 1. Samuelsbok (kap 31) bringer boken til en tragisk avslutning med Jonatans død ved filsternes hånd (v 2) og Saul sitt selvmord (v 4). Jonatan hadde tydelig kjempet med delte lojaliteter og han møtte sin død i et slag, der det på forhånd kunne sies hvordan utfallet ville bli.

Denne boken er virkelig full av høytidlige advarsler i form av eksempler på ting vi skal unngå. Både den salvede presten, Eli, og den salvede kongen, Saul, ble forkastet fordi de var ulydige mot Guds vilje. Deres eksempler minner oss om at den avgjørende prøven på om vi lever et gudfryktig liv ikke er at vi har en salvet tjeneste, som Eli. Det er heller ikke overnaturlige manifestasjoner (19,23 – 24) eller religiøs praksis (15,21), slik vi ser Saul gjorde. Det er lydighet mot den kunngjorte Guds vilje (15,22 – 26; Matt 7,21 – 24).

Andre Samuelsbok

Åpne bibelteksten til Andre Samuelsbok på bibelen.no.

Første Samuelsbok avsluttes tragisk i siste kapittel med Jonatans død ved filisternes hånd (1 Sam 31,2) og kong Sauls selvmord (1 Sam 31,4). Jonatan hadde tydelig kjempet med delt lojalitet og døde i et slag hvor det på forhånd kunne sies hvordan utfallet ville bli.

Salvelsen av David til konge hadde skjedd privat (1 Sam kap 16). Nå som Saul var død var veien åpen for å vise offentlig at han var konge. Andre Samuelsbok er beretningen om Davids styre. Den dekker en periode på rundt 40 år, fra han kom på tronen til like før han døde (2 Sam 5,4 – 5), men på en måte dekker den en mye lengre periode. For henvisningene til pakten med David i kapittel sju peker fram mot den store Davids sønn – Messias. David er både et bilde på og en av forfedrene til Jesus.

Ettersom Første og Andre Samuelsbok opprinnelig var én bok, merker vi at delingen kan virke noe kunstig. Derimot er delingen til hjelp ved at Andre Samuelsbok er en beretning om Davids styre, adskilt fra de forvirrende hendelsene som leder fram til det.

Boken er full av høytidelige advarsler i form av eksempler på ting vi skal unngå. Både den salvede presten, Eli, og den salvede kongen, Saul, ble forkastet fordi de var ulydige mot Guds vilje. Deres eksempler minner oss på at den avgjørende prøven på om vi lever et gudelig liv ikke er om vi har en salvet tjeneste, som Eli. Det er heller ikke overnaturlige manifestasjoner (19,23 – 24) eller religiøs praksis (15,21), slik vi ser hos Saul. Det er lydighet mot Guds vilje (15,22 – 26 og Matt 7,21 – 24).

Hoveddeler i Andre Samuelsbok
Kap 1 – 10	Davids triumfer	20 år med velsignelse
Kap 11 – 24	Davids problemer	20 år med dom

Davids triumfer (kap 1 – 10)

David begynte godt. De ti første kapitlene beskriver de første tjue årene av hans regjeringstid. De forteller om den ene seieren etter den andre hvor David befestet sitt styre og viste seg å være den sterke og bestemte kongen Saul aldri hadde vært.

Konge over Juda (1,1 – 4 og 1,12)

Kapittel 1 forteller oss om Davids sjokk da han fikk nyheten om at kong Saul og hans sønn Jonatan var døde. Jonatan hadde vært Davids nærmeste venn og bror gjennom pakten de hadde inngått. Amalekittens beretning om Sauls død (2 Sam 1,1-16) stemmer ikke overens med gjengivelsen i Første Samuelsbok kapittel 31; han har sannsynligvis diktet den opp i håp om at David ville belønne ham, men derimot kostet den ham livet.

Davids sorg over Jonatans død er forståelig. Men han sørget også over Saul, til tross for alle problemene Saul hadde voldt ham. David sørget over Saul av en god vilje, uten begrensninger, av medfølelse og uten nag. Han sørget på grunn av de vonde omstendighetene som forårsaket Sauls død og de forferdelige konsekvensene som ville komme, så vel som at Israel ville bli slått av Guds fiender. Hans klage, med refrenget: «Å, at krigerne er falt!» ( 31,19; 31,25 og 31,27) gjør et sterkt inntrykk.

Etter å ha søkt Guds ledelse (2,1), vender David tilbake til byen Hebron, i området der hans egen stamme, Juda, holdt til. Den tidligere salvingen av ham som konge (1 Sam 16,13) begynte nå å bli stadfestet offentlig.

David var bare gjort til konge over Juda. Det skulle bli en utfordring å bli konge ut over dette området. Ambisiøse Abner, den siste hærføreren til Saul, ville videreføre Sauls kongedømme. Han prøvde å innsette Isjbosjet som konge (2 Sam 2,8-10). Til slutt var en langvarig krig uunngåelig (2,12ff). David fikk gradvis større herredømme (3,1).

Motstanden avtok etter hvert. Først ved at Abner døde (3,22 – 27), og i enda større grad da Isjbosjet døde (4,5 – 7). Legg likevel merke til Davids reaksjon da disse to døde. Som ved Sauls død viste han ikke spor av triumfering eller tilfredsstillelse over dette (3,31 – 39 og 4,8 – 12).

Konge over hele nasjonen (5,1 – 10,19)

Enhet (kap 5)

I sju og ett halvt år hadde David regjert over Juda (5,5). Nå inviterte de resterende stammene ham til å bli deres konge også. (5,1 – 3).

David valgte den sterke byen Jebus, på grensen mellom Juda og Benjamin, som sin nye hovedstad. Selv om den fortsatt var okkupert av de kanaanittiske innbyggerne, erobret David den til slutt (5,6 – 7). Legg merke til navnene «Sion» og «Davidsbyen» som blir brukt om den (5,7 og 5,9), selv om den er best kjent under navnet Jerusalem. Dette er første gangen vi finner navnet Sion, som mer korrekt var en av åsene byen var bygget på. Snart ble navnet ofte brukt som navnet på hele byen.

David skjønte at Herren hadde stadfestet hans kongedømme over Israel og løftet hans kongevelde høyt for sitt folk Israels skyld. (5,12)

Tilbedelse (kap 6 – 7)

Nå skulle Jerusalem ikke bare være sentrum for det kongelige styre, men også sentrum for tilbedelsen av Gud. Dette betydde at paktkisten måtte bringes dit, etter at den hadde stått tjue år i Gilea. David ønsket å gjøre det klart at han var en konge under Herren.

Ussia døde da han berørte kisten (6,6 – 7). Hensikten hans var utvilsomt god, men måten han berørte paktskisten på var imot befalingene Gud hadde gitt for hvordan den skulle behandles (2 Mos 25,12 – 15; 4 Mos 4,5 – 6 og 4,15). Etter en utsettelse på tre måneder (2 Sam 6,11) kom kisten endelig til Jerusalem, for å bli plassert i «det teltet som David hadde reist for den» (6,17). Tabernaklet som opprinnelig ble reist av Josva i Sjilo, hadde forsvunnet, da det tilsynelatende ikke ble brukt lenger etter at filisterne hadde tatt kisten i sin varetekt. Gleden over paktkistens tilbakekomst var stor (6,12), og David selv var ekstrem i sin tilbedelse (6,16).

Kapittel 7 forteller om Davids ønske om å bygge et mer permanent hus for paktkisten og tilbedelsen av Gud. Han ville bygge et tempel i Jerusalem (7,1 – 3). Men gjennom profeten Natan sa Gud at han skulle bygge et hus for David, i betydningen et kongehus eller dynasti (7,11). Dette er Guds pakt med David (7,4 – 17). Den lovte fred for Guds folk (7,10 – 11), og for David selv innebar den at det til evig tid skulle sitte en etterkommer av ham på tronen (7,12 – 13 og 7,16). Dette begynte umiddelbart å bli oppfylt i styret til Davids sønn, Salomo (7,12), som til slutt skulle bygge tempelet i Jerusalem. Men løftet var en profeti om Jesus. Den fant sin virkelige oppfyllelse i Jesus Kristus, som menneskelig sett kom fra Judas stamme og Davids hus (Jes 9,7; Luk 1,32 – 33 og Apg 13,22 – 23). Nok en gang øste David ut sitt hjerte i lovprisning til Gud for at han var så nådig da han ga ham dette løftet (2 Sam 7,18 – 29).

Grunnfesting av herredømmet (8,1 – 10,19)

Det neste David gjorde var å ta seg av det som var igjen av motstand fra fienden. Kapittel 8 gjengir en rekke bemerkelsesverdige militære triumfer, som kan sammenfattes i:

Slik hjalp Herren ham overalt hvor han drog fram. (8,6 og 8,14).

Kapittel 9 er den fantastiske historien om Mefibosjet, Jonatans sønn. Som slektning av kong Saul hadde han kanskje forventet å bli henrettet sammen med alle de andre gjenværende slektningene. Istedet fikk han nåde og generøs behandling av David. Dette er et bilde på Guds nåde mot uverdige menn og kvinner på grunn av hans pakt med fedrene.

Kapittel 10 beskriver ammonittenes og deres alliertes flukt. Nederlaget deres var et klart signal til andre konger om at David var den ubestridte militære lederen i dette om rådet. David var ikke en som ville ta mest mulig land. Han tok ganske enkelt for første gang kontroll over det området Gud tidligere hadde lovet Abraham (1 Mos 15,18 – 21).

Alle var snare til å gjøre fred med ham (10,19). Dermed sørget David for at Israel seiret og det ble fred i landet. Hans kongelige styre og tilbedelsen av Gud ble nå solid etablert.

Davids problemer (kap 11 – 24)

De tjue årene med velsignelse som er beskrevet over ble etterfulgt av tjue år med problemer og sorg. Herren dømte David for synd.

Forholdet til Batseba (11,1 – 12,31)

Bibelen er gjennomført realistisk, og beskriver dens persongalleri med ærlighet. Den store David hadde vært et stort forbilde og en sterk mann. Nå falt han inn i store synder, og Skriften sparer oss ikke for detaljene.

Davids synd var et resultat av en prosess. Et styre som faller så voldsomt som Davids, skjer ikke uten at det har vært en prosess der svakheten har utviklet seg. David hadde gitt rom for sine menneskelige lyster ved å skaffe seg mange koner (5,13). Det var uttrykkelig gitt forbud om dette for kongene i Israel i 5 Mos 17,17. David, som var en mann med sterke lidenskaper, hadde gitt etter for sine drifter. Og nå hadde det tragisk nok slått ut i full blomst.

David skulle ha vært avgårde på hærferd (2 Sam 11,1). Han satt derimot hjemme og slappet av og ble grepet av lyst da han så Batseba. Han sendte bud etter henne, og begikk hor med henne. Dette førte til at hun ble gravid (11,4-5). Synden utviklet seg da David gjorde listige forsøk på å få mannen hennes, Uria, til å ligge med henne, og slik få folk til å tro at Uria var faren (11,6 – 13). Da dette ikke lyktes, sendte han Uria til hærens front i strid, slik at han ble drept (11,14 – 24). Deretter giftet han seg med Batseba, i håp om at alt skulle være i orden:

Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne. (11,27)

Profeten Natan ble sendt av Gud for å fordømme David. Dette gjorde han ved å fremsi en lignelse (12,1 – 9). Til Davids fordel kan det sies at han erkjente sin synd. Erkjennelsen kan vi lese i Salme 51, som er sangen han skrev i den anledning. Han ble raskt forsikret om Guds tilgivelse (12,13). Men synden kan ha konsekvenser selv om den er tilgitt.

Det ble sagt til David at:

«Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus» (12,10). Dette betydde i praksis at tre av Davids sønner døde på en fryktelig måte.
Akkurat slik David hadde forbrutt seg mot en annen manns kone, ville en annen ligge med hans koner (12,11). Dette ble oppfylt under Absaloms opprør.
Sønnen som David fikk med Batseba skulle komme til å dø (12,14).

Absaloms opprør (13,1 – 19,43)

Denne delen begynner med den forferdelige beretningen om Amnons voldtekt av halvsøsteren Tamar. Det som skjedde fikk David til å bli brennende harm (13,21).

Grunnen til at han ikke lyktes med å straffe dette kan ha vært at han var bevisst sitt eget moralske feiltrinn. Davids sønn, Absalom, hevnet senere søsteren sin ved å drepe Amnon (13,28 – 29). Etter dette var Absalom tvunget til å flykte (13,34). David ble til slutt overtalt til å tillate Absalom å komme tilbake til Jerusalem (14,1 – 23), men de to møttes ikke før to år etter dette (14,28 og 14,33).

Absalom ville ha større makt, og holdt i fire år på med å dra folkets hjerter vekk fra David (15,1 – 7). Han lyktes med dette i så stor grad at David og hans menn ble tvunget til å flykte fra Jerusalem (15,14).

David ble utsatt for enda mer press:

Siba benyttet seg av den ustabile politiske situasjonen (16,1 – 4).
Sjimi, en av Sauls menn, kastet vanære over David (16,5 – 13).
Akitofel, en av Davids rådgivere, ga nå råd til Absalom for å kaste vanære over Davids stilling (16,20 – 17,4).

Den fredløse kongens byrder ble likevel lettet da han fikk støtte av lojale menn (kap 17). En militær konfrontasjon ble uunngåelig. Den resulterte i at Absalom døde etter at han ble sittende fast etter hodet i et tre (18,9 – 15). Selv om hans død betydde slutten på tiden som fredløs for kongen, og han kunne vende tilbake til Jerusalem, sørget David over ham:

Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» (18,33)

Folkets vaklende holdning var tydelig da de var klar til å skifte side igjen da de fikk nyheten om Absaloms død (kap 19).

Davids siste dager (20,1 – 24,25)

Davids problemer var ikke over. Kapittel 20 beskriver nok et opprør, ledet var benjamitten Sjeba. Opprøret ble raskt slått ned, men ikke uten krangel og mord blant Davids militære hærførere (20,8 – 10).

De gjenstående kapitlene av Andre Samuelsbok (kap 21 – 24) er vanligvis sett på som et tillegg til boken. Hendelsene de beskriver står ikke i kronologisk rekkefølge i forhold til hoveddelen av boka. Det er likevel en god grunn for at de er plassert her.

Den tre år lange hungersnøden var en del av regnskapet etter Saul og hans blodstenkte hus, spesielt en nedslakting av gibeonittene (ikke gjengitt i Bibelen) tidlig i hans styre (21,1). Denne synden ble gjort opp for ved å henrette noen av Sauls overlevende slektninger (21,9), og Guds gunst kom tilbake til landet (21,14). Kapittel 21 slutter med fortellinger om noen av Davids menn og deres storverk mot filisterne.

Kapittel 22 er en gjengivelse av Salme 18. Den kan sannsynligvis dateres tilbake til tiden under Davids tidlige seire. Det er en sang til feiringen av Guds utfrielse (22,5 – 20). Vi legger også merke til den moralske bakgrunnen for Guds hjelp (22,21 – 30) og måten Gud styrket ham mot hans fiender (22,31 – 46). Dette leder fram mot enda en sang, Davids siste (23,1 – 7), som er en påminnelse om Guds pakt med ham (23,5). Resten av kapittel 23 lister opp noen av Davids mektige menn og deres storverk (23,8 – 39). Dette innbefatter også den rørende fortellingen om hvordan noen satte livet på spill for å hente vann til David fra brønnen ved byporten i Betlehem (23,15 – 17).

Kapittel 24 beskriver hvordan Gud ikke hadde behag i at David holdt folketelling over mennene som var gamle nok til å være med i hæren. Davids militære folketelling ser ikke ut til å ha vært forårsaket av noen umiddelbar trussel utenfra. Det er klart at handlingen hans var motivert enten av stolthet over det riket han hadde samlet, eller av tiltro til sin sikkerhet av hensyn til størrelsen av reservemannskap han kunne mønstre i nødstilfelle, eller sannsynligvis begge.

David ble straffet ved å bli gitt tre grusomme valgmuligheter (24,11 – 13). Han valgte en pest fra Herren (24,14 – 15), som ble stoppet ved at de ga brennoffer og måltidsoffer (24,24 – 25). Resten av fortellingen om David fortsetter i Første Kongebok.

Første Kongebok

Åpne bibelteksten til Første Kongebok på Bibelen.no

Alle som skriver ned historie har en personlig vri på de hendelsene de beskriver. Forfatteren av Første Kongebok ser på hendelsene i Israel i lys av Femte Mosebok og Guds pakt med Israel – en pakt som ble inngått ved grensen til Kanaan. Her ga Gud dem loven de skulle leve etter, og hver konge i Første Kongebok blir vurdert etter hans troskap mot pakten. Konger som etter verdslig standard hadde stor innflytelse blir tillagt liten vekt i denne boka, mens de som trofast fulgte Herren og hans lov får større oppmerksomhet.

Forfatterskapet av Første Kongebok blir tradisjonelt tillagt Jeremia, men dette er ikke sikkert. Hvem det nå var, så brukte forfatteren materiale fra flere historiske kilder og vevde dem inn i sin beretning (11,41; 14,19 og 14,29) under ledelse av Den Hellige Ånd.

Boka dekker en periode på 220 år, fra kong David til kong Josjafats død. Opprinnelig var Første og Andre Kongebok én bok. Oppdelingen til to bøker ble gjort av oversetterne av Septuaginta (Det gamle testamentet på gresk) slik at det skulle bli lettere å finne fram i dem. To viktige personligheter er framtredende i Første Kongebok: kong Salomo og profeten Elia. I tiden mellom disse to ble riket Israel delt i to til nordriket Israel og sørriket Juda.

Hoveddeler i Første Kongebok
Kap 1 – 11	Salomos styre
Kap 12 – 16	Delingen av riket
Kap 17 – 22	Profeten Elia

Styringstiden til Salomo (kap 1 – 11)

Davids siste dager (1,1 – 2,11)

Fortellingen om Davids liv begynner i Første Samuelsbok, fortsetter i Andre Samuelsbok og avsluttes i Første Kongebok. Her ser vi David som en gammel mann, vaklende i ansvaret som oppdragende far (1,6; se også 2 Sam 13,21 i sammenheng med 14,33), og tvunget til å innse at han må gi tronen videre til sin etterkommer:

Nå er alle israelittenes øyne vendt mot deg, herre konge. De venter at du skal kunngjøre for dem hvem som skal sitte på tronen etter deg, herre konge. (1,20)

Davids fjerde sønn, Adonja, gjør et forsøk på å få tronen (1,5 – 9), noe hans eldre bror Absalom også hadde gjort. Men Gud ville imidlertid at David skulle bli etterfulgt av Salomo, sønnen han hadde fått med Batseba (1,13 – 17). Som et resultat av profeten Natans dyktige diplomatiske forhandling blir Salomo i all hast salvet til konge (1,39). Salomos første handling som konge er å gi en betinget forsikring til sin halvbror Adonja om at han ikke skal skades (1,51 – 53). Som Moses, Josva og Samuel før ham, gir David en avskjedstale (2,1 – 9) før han dør, her henvendt til Salomo.

Salomo befester sitt styre (2,12 – 4,34)

Den nye kongen var rask til å grunnfeste sin stilling på tronen. Han drepte eller førte bort alle han anså som en trussel mot sin posisjon:

Adonja blir drept etter at han krever å få gifte seg med Abisjag. Dette var bare en bakvei til å kreve tronen enda en gang (2,13 – 25).
Presten Abjatar, som var på Adonjas side, blir drevet bort (2,26 – 27).
Hærføreren Joab, som hadde støttet Adonja, blir drept (2,28 – 35).
Sjimi, som hadde kalt ned forbannelse over David da han flyktet fra Absaloms opprør (2,36 – 46), får husarrest og blir siden drept da han bryter husarresten.

Selv om tilbedelsen i Israel var langt fra ren i Salomos periode (3,2), er det tydelig at han ønsket å tjene Gud:

Salomo elsket Herren og fulgte sin far Davids forskrifter. Men han slaktet og brente offerdyr på haugene. (3,3)

Haugene var opprinnelig steder for avgudsdyrkelse, plassert på toppen av hauger eller åser. Israelsfolket reiste opp altere for Gud der i stedet, men ofte gikk de tilbake til gudsdyrkelse som lignet på den opprinnelige Baal-dyrkelsen på disse stedene.

Gud viste seg for Salomo i en drøm og spurte hva han ønsket at Gud skulle gi ham (3,4 – 5). I en alder av rundt 20 år ba Salomo om å få visdom til å styre folket slik Gud ville (3,10 – 14). Visdommen hans ble satt på prøve og sterkt bekreftet da han løste krangelen mellom de to prostituerte (3,16-27). Alle «så at han hadde visdom fra Gud til å skifte rett» (3,28).

I kapittel 4 finner vi lister over omfanget og fortreffeligheten i Salomos kongelige husholdning og administrasjon (4,1 – 28). Salomo hadde også litterær dyktighet (4,32) og stor kunnskap: innebefattet kjennskap til botanikk, fugler, dyr og fisk (4,33).

Tempelet i Jerusalem (5,1 – 8,66)

Nå var tiden moden for Salomo til å begynne byggingen av tempelet som hans far David hadde lagt planene ferdig for. Han samarbeidet med Hiram, kongen av Tyrus, for å få sedertrær (5,8 – 10). Et stort antall av borgerne til Salomo ble utskrevet til arbeidet (5,13 – 14), en politikk som kom til å skape stor bitterhet etter hans død.

Kapittel 6 beskriver byggingen av tempelet, der det ikke ble spart på noe. Arbeidet tok sju år (6,38). I sin grunnleggende form, og utseendemessig, var tempelet en modell av tabernaklet. Salomos eget palass var trolig større enn tempelet og tok nesten dobbel så lang tid å bygge (7,1 – 2 jf. 6,2).

Hiram fra Tyrus var spesialist på alt slags arbeid med bronse. Nest etter Salomo var han den som så etter at det dekorative arbeidet ble gjort. Han så også til at inventaret som skulle brukes i gudsdyrkelsen ble satt i stand (7,13 – 14). Til dette hørte også «det støpte havet» (7,23). Til slutt ble paktsarken flyttet fra Davids tabernakel og plassert i Det aller helligste i tempelet (8,6). Gud fylte hele tempelet med sitt nærvær, slik at ingen kunne stå oppreist:

Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet. (8,10 – 11)

Kapittel 8,22 – 54 gjengir Salomos bønn ved tempelvigslingen, som han begynte i stående tilstand (v 22) og avsluttet på sine knær (v 54).

Herlighet og kompromiss (9,1 – 11,43)

Gud svarte på Salomos bønn ved å bekrefte kravene i pakten med Israel (9,1 – 9). Forsømmelse av pakten ville føre til at Israel mistet både land, tempel og internasjonal respekt. Advarselen ble gitt i en periode da nasjonen hadde framgang (9,26 – 28).

Da dronningen av Saba besøkte Salomo (10,1 – 13) ble hun overveldet av både visdommen og rikdommen hans (10,5). Hun forstod at pakten var grunnlaget for velsignelsen i landet (v 9). Resten av kapittel 10 lister opp velstanden og herligheten som rådet under Salomos styre.

I kapittel 11 begynner vi å se sprekker herligheten. På Salomos tid ble velstand demonstrert gjennom at kongen hadde mange koner og elskerinner. Salomo hadde ett tusen kvinner (11,3). Noen av disse valgte han mot Guds befaling (v 2). Konene som dyrket hedenske guder fikk Salomo til å gå på kompromiss med sin egen gudsdyrkelse (v 4 – 8).

Siden Salomo ikke holdt seg til pakten med Gud, fikk han problemer og møtte motstand (11,11; 11,14 og 11,23), blant annet gjennom Jeroboams opprør (11,26 – 40). Profeten Akia forutsa den forestående delingen av riket (11,29 – 32). Salomo døde etter å ha regjert i 40 år (11,42 – 43).

Storhetstiden til Israels kongedømme hadde vært under David. Salomo hadde større rikdom, men moralen og den åndelige kvaliteten under hans regjeringstid var dårligere. Etter dette fortsatte den synkende tendensen.

Delingen av riket (kap 12 – 16)

Salomo ble etterfulgt av sønnen Rehabeam (11,43), som ikke hadde lært av sin fars feiltrinn. Han bestemte seg for å styre med enda hardere hånd enn Salomo hadde gjort, og hørte ikke på folkets bønn om å lette åket (12,1 – 14).

På grunn av Rehabeams harde styre brøt de ti nordlige stammene ut, og gjorde Jeroboam til sin konge (12,20). De resterende to stammene i sør styrte Rehabeam. Fra dette tidspunktet var det to nasjoner som levde side om side. Disse to nasjonene ble kalt Israel (nordriket, ti stammer) og Juda (sørriket, to stammer). Jerusalem var nå hovedstaden i det sørlige riket. Jeroboams nordlige hovedstad var Sikem, som senere ble erstattet av Samaria. Riket var delt i en periode på 253 år til det nordlige riket ble tatt til fangenskap av Assyria.

Oversikt over kongene

Judas konger
Konger	Styringsår	Kvalitet
Rehabeam	17	Ond
Abija	3	Ond
Asa	41	God
Jehosjafat	25	God

Israels konger
Konger	Styringsår	Kvalitet
Jeroboam	22	Ond
Nadab	2	Ond
Basja	24	Ond
Elah	2	Ond
Simri	7 dager	Ond
Omri	12	Ond
Akab	22	Ond
Akasj	2	Ond

Fra tiden etter at riket ble delt har forfatteren av Første Kongebok måtte bruke et system for å skrive ned hvordan de to rikene utviklet seg side om side. Han holder begge historiene parallelt ved å skrive om hele styringstiden til en konge fra han kom på tronen til hans død, og deretter gå tilbake for å skrive om kongene i det andre riket som startet sin regjeringstid i den perioden.

Du vil kanskje finne det nyttig å bruke to fargeblyanter eller markørpenner, én for Juda og en for Israel, for å trekke linjer nedover i margen i Bibelen. Dermed kan du raskt se hvilket rike hendelsene skjedde i ved bare å kaste et blikk på sidene.

Til å begynne med var ugudeligheten mer synlig i det nordlige riket enn i det sørlige riket. Tilbedelsen i tempelet i Jerusalem skapte et problem for Jeroboam, som ikke ønsket at hans undersåtter skulle krysse grensen til Juda for å feire religiøse høytider. Derfor satte han opp gulkalver i Dan og Betel (12,26 – 30) som folket heller kunne tilbe. Dette var et brudd på det første og andre budet i pakten med Gud. Jeroboam innsatte også egne prester (12,31) og innstiftet lokale religiøse fester (12,32 – 33), trolig for å lettere kontrollere befolkningen.

Kapittel 13 viser at den profetiske flamme ikke hadde dødd helt ut selv om personene viste stor svakhet i forhold til sine profetiske gaver. Denne merkelige blandingen er eksempler på kompromisset som særpreget begge nasjonene.

Jeroboam, som ikke gav akt på Guds advarsler, fikk et enda klarere profetisk budskap gjennom Akia (14,1 – 20). Det onde livet han levde blir det ikke skrevet mer om og hans død er nevnt (14,20). Under Rehabeam var det moralske og religiøse klimaet litt bedre i Juda (14,22 – 24). Under militære angrep fra Egypt ble noen av tempelskattene ført bort (14,25 – 26).

Kapittel 15 – 16 gir en kort oversikt over de følgende kongene.

Profeten Elia (kap 17 – 22)

Oppmerksomheten i Første Kongebok konsentrerer seg nå om den profetiske tjenesten og spesielt om profeten Elia, som virket hovedsakelig under regjeringstiden til kong Akab i Israel.

Det var åpenbart at Akab var ugudelig. Ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort, men han giftet seg med Jesabel, datteren til sidonernes konge Etba’al, og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham (16,31).

Gud svarte med å sende tørketid, en av paktens forbannelser (5 Mos 28,22), ved Elias ord. Dette var begynnelsen på Elias profettjeneste, som er kjennetegnet av helt uvanlige mirakler:

Elia forsørges av ravner (17,2 – 6)
Enken i Sareptas mel og olje tar ikke slutt (17,7 – 16)
Enkens sønn vekkes opp fra de døde (17,17 – 24)

Miraklene stadfestet Elias åndelige autoritet som Guds mann i en periode med avgudsdyrkelse (17,24) og forberedte ham på konfrontasjonen med Ba’al-tilbedelsen på Karmelfjellet (18,16 – 46). Elias budskap der var typisk for hans kompomissløse natur og avspeilet betydningen av navnet hans – Jahve er Gud:

Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham! (18,21)

Elias menneskelige svakhet skinner gjennom i kapittel 19: Han går inn i depresjon etter høydepunktet på Karmel (v 4). Gud er likevel nådig og oppmuntrer ham til å komme tilbake til den troen han hadde (v 9 – 18). Elisja, som ble hans profetiske etterfølger, ble Elias personlige hjelper (v 19 – 21).

Andre Kongebok

Åpne bibelteksten til Andre Kongebok på bibelen.no.

Hoveddeler i Andre Kongebok
Kap 1,1 – 13,20	Elia og Elisja
Kap 8,16 – 17,41	Det nordlige riket blir ført i fangenskap
Kap 18,1 – 25,30	Det sørlige riket blir ført i fangenskap

Elia og Elisja

Akkurat som Første Kongebok, beskriver Andre Kongebok handlingene til både konger og profeter.

Avslutningen av Elias tjeneste (1,1 til 2,11)

Andre Kongebok viser at Elia fortsatte å utfordre kompromiss, slik han hadde gjort det på Karmel:

Er det ingen Gud i Israel, siden dere går for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron? (1,3)

Her ser vi at han fortsatte å kalle ild ned over Guds fiender (1,10 og 12) og å utføre mirakler (2,8). Til og med avslutningen på livet hans var dramatisk. Han ble ført til himmelen av en virvelvind (2,11), mens mange profeter stod på god avstand og betraktet det som skjedde. Det var bare Elisja som var sammen med ham.

Akkurat slik Moses respresenterer Loven i Det gamle testamentet, er Elia er en mektig skikkelse som representerer profetene. Dette er trolig grunnen til at begge dukket opp på Forklarelsens berg sammen med Jesus (Mark 9, 2-4).

Elisjas tjeneste (2,12 – 13,20)

Elisja ba Elia om å få et «dobbelt mål av din ånd» (2,9). Dette var et krav om å få bære Elias tjeneste videre. Ordbruken gir assosiasjoner til førstefødselsretten der sønnen som førte sin fars linje videre arvet en dobbel porsjon av farens eiendeler (5 Mos 21,17). Etter at Elia var tatt bort krysset Elisja elven Jordan på tørr grunn (2, 13-14), akkurat slik Elia hadde gjort tidligere (2, 8), og viste dermed at han hadde «arvet Elias ånd». Hendelsen ble bekreftet av vitner (2,15). Dette var det første av tolv mirakler som Gud gjorde gjennom Elisja, det siste av dem skjedde etter at Elisja var død (13,21).

Nordriket Israel

Fortellingen om tjenesten til Elisja overlapper historien om kongene i nordriket Israel. Andre Kongebok dekker regjeringstiden til elleve av Israels konger, og avslutter med bortførelsen til Assyria. Åndelig sett var alle disse kongene dårlige konger.

Viktige hendelser i Israels historie:

Hæren får vann på guddommelig vis, og seirer over moabittene (3,17 – 19).
Stor hungersnød i Samaria fordi arameerne har kringsatt byen. På under et døgn snur Gud nøden til overflod av mat (6, 24 – 7, 20).
Elisja profeterer om hungersnød som skulle vare i sju år (8, 1).
Elisja forutsier at Hasael skulle bli konge i Aram (8, 13).
Elisja profeterer at Kong Joasj skulle seire over Aram tre ganger (13,19).
Konger fram til bortførelsen av Israel (8, 16 -17, 41).

Israels konger
Konger	Styringsår	Kvalitet
Joram	12	Ond
Jehu	28	Ond
Joakas	17	Ond
Joasj	16	Ond
Jeroboam II	41	Ond
Sakarja	6 mnd	Ond
Sjallum	1 mnd	Ond
Menahem	10	Ond
Pekahja	2	Ond
Pekah	20	Ond
Hosea	9	Ond

Joram

Joram fikk hjelp av kongene i Juda og Edom til å slå ned moabittisk opprør. Med Elisjas hjelp, som ble gitt kun på grunn av Juda-kongen Josjafat, seiret han (kap 3). Na’aman, den aramenske (syriske) generalen, hadde hørt at det fantes en profet i Israel som kunne helbrede spedalskheten hans. Han kom først til Joram (5, 6 – 7), som tilsynelatende ikke tenkte på å sende ham videre til profeten Elisja (5,8). Elisja ba Na’aman om å dukkke seg syv ganger i Jordan, så skulle han bli frisk. Senere gav Elisja kong Joram intern informasjon om de militære planene til kongen i Aram:

Men Elisja, profeten i Israel, lar Israels kongen få vite hva du sier i ditt sovekammer. (6,12)

Likevel æret ikke kong Joram Elisja som Guds profet. Derimot planla han å drepe ham, og beskyldte ham for hungersnøden i Samaria som var forårsaket av den arameiske beleiringen (6, 24 – 25 og 31). Det er sannsynlig at Joram ble myrdet av etterfølgeren sin Jehu (9, 14 – 24).

Jehu

Jehu hadde vært Jorams hærfører (9,5). Gud kommanderte Elia til å salve Jehu til konge (1 Kong 19,15 – 18), men han gjorde det ikke. Oppgaven ble overlatt til en navnløs profet som handlet på Elisjas befaling (2 Kong 9,1 – 13). Jehu ble satt til å gjøre ende på det onde styret til ætten til Akab, som kong Joram var en del av (9,7 – 10). Jehu gjorde ende på Akabs ætt med en rekke brutale mord. De blodige gjerningene hans ble fordømt av profetene Amos og Hosea.

Jehus siste nedslakting var Ba’als profeter og etterfølgere (10,18 – 35). Slik fikk han effektivt fjernet all Ba’al-dyrkelse i Israel (10,27 – 28). Gud ga Jehus handlinger en betinget godkjenning da han lovet at Jehus ætt skulle få sitte på Israels trone, men bare i fire generasjoner. Det er ganske sikkert at Jehu ikke var en Guds mann i hjertet (10,31). Han tillot at tilbedelsen av gullkalvene ved Betel og Dan fortsette (10,29). Israel var fortsatt i åndelig forfall, noe som førte til at landets territorium også løste seg opp:

På denne tiden begynte Herren å rive deler løs fra Israel (10,32).

Joakas

Regjeringstiden til kong Joakas er oppsummert i Andre Kongebok 13,1 – 9. Han fulgte den gudløse trenden til faren sin og led under et konstant press fra arameerne (13,3). Joakas vendte seg på et tidspunkt tilbake til Gud, og Herren ga Israelsfolket en ukjent «redningsmann» (13,4 – 5), trolig en fremmed makt. Dette skjedde likevel ikke i Joakas’ levetid (13,22). Hans død markerer slutten på alliansen mellom Israel og Juda. Fra nå av ville det på det beste være en urolig våpenhvile mellom nord og sør, og på det verste en åpen konflikt.

Joasj

Se 13,10 – 14,16. Legg merke til den åndelige fordømmelsen av Joasj, som nå er et vanlig refreng i Andre Kongeboks liste av onde konger:

Joasj gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han holdt ikke opp med alle de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde fått israelittene med på, men drev stadig på med dem. (13,11)

Henvisningene er selvfølgelig til Jeroboam I, den første kongen i det nordlige riket etter delingen av riket. Det var han som satte opp gullkalvene ved Betel og Dan. Joasj hadde noe suksess mot arameerne, og vant en tredobbel seier som var på linje med Elisjas profeti (13,18 – 19,25). Noe som taler til fordel for kong Joasj er at han ikke drepte Juda-kongen Amasja etter en militær konfrontasjon, selv om han hadde ham i sin makt (14,13). Faktisk levde Amasja 15 år lenger enn ham.

Jeroboam II

Her er et tydelig eksempel på forfatterens spesielle perspektiv. Jeroboam II’s regjeringstid var den lengste perioden i Israel. Politisk var han en markant skikkelse som beseiret arameerne og fikk samlet tilbake alle landområdene som forgjengerne hans hadde mistet. Likevel oppsummerer forfatteren av Andre Kongebok alt i bare sju vers (14,23 – 29). Han viser det faktum at Jeroboam II var en konge som levde i gudløshet og forfall. I skriftene til de samtidige profetene Amos og Hosea kommer det fram at regjeringstiden var preget av korrupsjon. Etter Jeroboam II’s regjeringstid kom en periode på 11 år der ingen konge regjerte og som vi praktisk talt vet ingenting om.

Sakarja

Se 15,8 – 11. Sakarjas korte regjeringstid avsluttet med at han ble drept. Han har ikke noen tilknytning til profeten med samme navn.

Sjallum

Se 15,13 – 16. Sjallums enda kortere regjeringstid avsluttet på samme måte.

Menahem

Med Menahem (15,16 – 22) ble det innført en viss stabilitet igjen, men bare på bekostning av en ødeleggende avtale med assyrerne. I motsetning til sine to forgjengere døde han en naturlig død, men det var han den siste israelittiske kongen som gjorde.

Pekahja

Se 15,23 – 26. Pekahja ble myrdet av en av sine våpensvenner.

Pekah

Pekah, enda en ugudelig konge, overlevde i 20 år før han ble drept (15,27 – 31). Hans styre var kjennetegnet av konflikter med Juda (16,1 og 5), og han allierte seg med Resin, kongen av Syria.

Hosea

Hosea var Israels siste konge (kap 17). Han var en marionettkonge som styrte etter assyrernes betingelser. Assyrerriket lå nordøst for Israel (17,3). I et forsøk på å kaste av seg det assyriske åket, vendte Hosea seg mot sør, til Egypt, for å be om hjelp. Politikken hans førte til at assyrerne ble rasende, satte ham i fengsel (17,4) og beleiret hovedstaden hans, Samaria (17,5).

Bare sju av Israels nitten konger døde en naturlig død. Av de resterende, ble en slått ned av Gud, to døde i slag, en begikk selvmord, en ble drept i et fall fra et hus, seks ble myrdet, en ble tatt til fange og Hosea er det ikke kjent hvordan det gikk med.

Bortførelsen til Assyria

Beleiringen av Samaria varte i tre år. Etter det brøt assyrerne gjennom:

Så rykket han inn i landet og gikk mot Samaria, som han beleiret i tre år. I Hoseas niende regjeringsår inntok assyrerkongen Samaria og førte israelittene bort til Assyria. Han lot dem slå seg ned i Halak og ved Habor, en elv i Gosan, og i byene i Media. (17,5 – 6)

Disse to korte versene beskriver den tragiske slutten på det nordlige riket i år 721 f.Kr. Etter gamle assyriske skrifter ble ikke alle israelittene ført bort, men kun 27 290 av de ledende innbyggerne, deriblant prestene (17,27). Likevel var dette nok til å tilintetgjøre nasjonens identitet, spesielt ettersom folk fra andre deler av det assyriske riket bosatte seg i det israelittiske området (17,24). Det mest framtredende i kapittel 17 er en grusom anklage mot Israel, der det blir listet opp årsakene til at de ble bortført. Det grunnleggende er at tilstanden deres var et resultat av stor ulydighet mot Gud og hans lov:

De forkastet hans forskrifter, de ringeaktet den pakten han hadde sluttet med deres fedre, og de advarslene han hadde gitt dem. De fulgte guder som ikke duger, og ble udugelige selv. De gjorde som folkeslagene omkring dem, enda Herren hadde sagt: «Dere skal ikke gjøre som de!» (17,15)

Sørriket Juda

Gjennom hele perioden med de israelittiske kongene som er nevnt over, var det en parallell linje med konger som styrte i det mindre, sørlige riket, Juda. Alle stammet fra David. Legg merke til hvordan hver av dem blir sammenlignet med David, akkurat slik kongene i Israel ble sammenlignet med den syndige Jeroboam I. Bortførelsen av Israel fant sted i 721 f.Kr. Det sørlige riket, Juda, kjempet videre i omkring 135 år. I løpet av denne tiden satt det åtte konger på tronen. Bare to av disse var trofaste mot Herren. Disse to, Hiskia og Josjia, innførte reformer som bragte vekkelse i Juda.

Judas konger
Konger	Styringsår	Kvalitet
Joram	8	Ond
Akasja	1	Ond
Atalja	7	Ond
Joasj	40	Ustabil
Amasja	29	Ustabil
Asarja	52	Ustabil
Jotam	16	God
Akas	16	Ond
Hiskia	29	God
Manasse	55	Ond
Amon	2	Ond
Josjia	31	God
Joakas	3 mnd	Ond
Jojakim	11	Ond
Jojakin	3 mnd	Ond
Sidkia	11	Ond

Joram

Se 8,16 – 24. Jorams ugudelighet var utvilsomt forårsaket av at han var gift med datteren til de beryktede herskerne i det nordlige riket: Akab og Jesabel (8,18).

Akasja

Jorams sønn, Akasja, styrte bare ett år, siden han ble myrdet av Jehu i en alder av 22 år. Akasja hadde et nært samarbeid med Israels-kongen Joram, i et forsøk på å overvinne arameerne (syrerne). Det var sammen med Joram at han mistet livet. Historien blir fortalt i Andre Kongebok 8,25 – 9,29.

Atalja

Atalja var Akasjas mor, og Judas eneste kvinnelige hersker (11,1 – 6). Etter at sønnen døde fortsatte hun å utslette alle som var i ættlinjen for å sikre tronen for seg selv (11,1). Men en av dem, Joasj, overlevde massakren hennes. Han overtok tronen og satte en stopper for Ataljas tyranniske styre.

Joasj

Kapittel 11 beskriver hvordan Joasj kom til tronen i en alder av sju år. Presten Jojada stod i spissen for å krone Joasj til konge. Han var ivrig etter åndelig framskritt i Juda:

Siden sluttet Jojada en pakt mellom Herren og folket: De skulle være Herrens folk. Han sluttet også en pakt mellom kongen og folket. (11,17)

Kapittel 12 forteller hvordan Joasj styrte. Det begynte bra under Jojadas formynderskap (12, 2). Han tok også initiativ til å reparere templet i Jerusalem (12,4 – 12). Men da han ble truet av kongen i Aram, bestakk han ham ved å gi ham alle de hellige tingene i templet (12,17 – 18). Frykten for å miste verdslig makt og innflytelse ble sterkere enn ønsket om å være en åndelig leder for Guds folk. Joasj ble myrdet av noen av sine egne menn (12,20).

Amasja

Se 14,1 – 22, der oppregningen av kongene i Juda og Israel er flettet inn i hverandre. Amasja drepte sin fars mordere, men sparte deres barn (14,5 – 6) i lydighet til den Moseloven (5 Mos 24,16). Etter en militær seier over Edom ble han overmodig og stolt (14,10). Han gikk i konfrontasjon med Israel og ble grundig slått (14,11 – 14). Akkurat som sin far, ble han drept av snikmordere (14,19).

Asarja

Se 15,1 – 7. Denne lange regjeringstiden blir oppsummert i bare sju vers. Akkurat som sin far, var Asarja en mann som gikk på kompromiss. Gud plaget ham med spedalskhet (15,4 – 5) fordi har var så innbilsk (noe som blir beskrevet i detalj i Krønikebøkene). Asarja er også kjent som Ussia (15,13; 15,30 og 15,32). Samme året som han døde begynte Jesaja sin profetiske tjeneste (Jes 6,1).

Jotam

Se 15,32 – 38. Jotam styrte øyensynlig i noen år som medregent sammen med sin spedalske far. Når han er gruppert som en god konge som fulgte Herren trofast, er det basert på materialet i Krønikebøkene.

Akas

Akas var Judas verste konge fram til dette tidspunkt. Historien om ham finner vi i kapittel 16. Han lot «til og med sin sønn gå gjennom ilden» (16,3). Han betalte en allianse med Assyria med skatter fra tempelet (16,7 – 9). Etter en reise til Damaskus forandret han inventaret i tempelet slik at det lignet mer på assyrernes hedenske former (16,10 – 18). Under Akas styre i Juda kom Hosea på tronen i Israel (17,1), bare for å bli bortført til Assyria. Dette avslutter vår undersøkelse av kongene i de to rikene fram til bortførelsen av Israel.

Hiskia: Den første vekkelsen

Se 18,1 – 20 og 21. Vi finner tilleggsstoff om Hiskias styre i Krønikebøkene og i Jesaja kapittel 13 – 35 og 36 – 39, Jeremia 26,16 – 19 og Ordspråkene 25,1. Hiskias regjeringstid overlappet regjeringstiden til Hosea, Israels siste konge (18,1). Sønnen til den onde kong Akas, Hiskia, fikk nasjonen til å tjene Gud, under innflytelse av profetene Jesaja og Mika:

Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Det har aldri vært hans like blant alle kongene i Juda som kom etter ham, og heller ikke blant dem som var før ham. Han holdt seg nær til Herren og vek aldri fra ham; han holdt de bud som Herren hadde gitt Moses. Herren var med ham, og han hadde lykken med seg i alt han tok seg fore. (18,5 – 7)

Hiskias suksess innbefattet militær seier over filisterne (18,8). Motstand fra kong Sankerib av Syria (beseireren av det nordlige riket) førte likevel til mer vanskeligheter. Hiskias begynnende opprør (18,7) førte til et rask militært tilbakeslag. Profeten Jesaja bragte ro og trøst inn i situasjonen (19,1 – 7). Etterhvert som trusselen økte, vendte Hiskia seg til Herren i bønn (19,14 – 19) og Jesaja profeterte at Assyria ville gå til grunne og Sankerib falle (19,20 – 34). Dette skjedde forbløffende hurtig (19,35 – 37). Kapittel 20 forteller om Hiskias sykdom, hans desperate bønn og hvordan Gud tilbød ham ytterligere femten år å leve (20,1 – 7). Som et tegn lot Gud mirakuløst skyggen gå ti streker tilbake på Akas’ solur (20,8 – 11). Da Hiskia var dum nok til å vise skattene i Juda til sendebud fra den stigende stormakten Babylon (20,12 – 15), skjente Jesaja på ham og profeterte om Judas framtidige bortførelse til det landet (20,16 – 21). Til tross for hans feil, var Hiskia en gudfryktig og stor konge, med et styre som stod i stor kontrast til de onde regimene til faren Akas og sønnen Manasse.

Manasse

Se 21,1 – 18; 23,12; 23,26 og 24,3 – 4. Manasse var like ond som Hiskia hadde vært god. Han fikk gjeninnført hedensk avgudsdyrkelse og bygde til og med altere til avguder inne i tempelet i Jerusalem. Han gav etter for okkult praksis og ofret sin egen sønn (21,3 – 6). Lengden på regjeringstiden hans, den lengste av alle i både Israel og Juda, sørget ganske sikkert for at reformene som ble innført av faren hans ble avviklet. Krønikebøkene viser en forandring av hjertelaget hans i den siste delen av regjeringstiden, men dette kom trolig for sent til å bøte på den skaden han hadde gjort.

Amon

Se 21,19 – 26. Amons korte regjeringstid ble avsluttet med at han ble myrdet av sine menn.

Josjia: Den andre vekkelsen

Se 22,1 – 23,30. Josjia ble konge i en alder av åtte år, etter 57 år med frafall i Juda. Hans viste seg raskt som en reformator, som elsket Gud:

Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han fulgte på alle måter i sin ættefar Davids fotspor, uten å vike av til høyre eller venstre. (22,2)

Da de holdt på å reparere tempelet, fant de en kopi av Lovboken (22,8). Da de leste den, skjønte kongen hvor langt nasjonen hadde falt bort fra Guds forskrifter (22,11 – 13), og kalte folket sammen for å fornye pakten med Gud (23,1 – 3). Et tåpelig militært sidesprang (23,29 – 30) førte til at Josjia døde altfor tidlig i en alder av 39 år, og reformene hans døde sammen med ham. Kong Josjias gode styre viste seg å bare være en brems for nasjonens åndelige forfall, som raskt tok seg opp igjen og førte nasjonen videre mot nederlag og bortførelse.

Joakas

Se 23,31 – 34 og Jeremia 22,10 – 12. Under Joakas korte regjeringstid kom Juda under Egypts styre. Joakas selv ble bortført til Egypt og ble den første judaiske konge som døde i fangenskap.

Jojakim

Se Andre Kongebok 23,34 – 37 og 24,1 – 6. Farao Neko satte Joakas’ bror Jojakim på tronen, etter å ha bortført Joakas. Han påla Juda skatter som stadig ble økte (23,35). Med oppløsningen etter 850 år av det store assyriske riket i nord, og det babylonske riket som etterhvert tok over, gikk Egypt selv under (24,7). Juda var fanget mellom de to supermaktene og i tre år var riket en vasallstat under Babylon (24,1). Israels undergang var nær.

Jojakin

Se 24,8 – 16 og 25,27 – 30. Jojakin hadde knapt kommet på tronen før babylonerkongen Nebukadnesar tok ham til fange, og førte ham bort til Babylon sammen med overklassen i Jerusalem (24,10 – 15). Året var 597 f.Kr. og bortføringen av Juda hadde begynt. Til forskjell fra bortføringen av Israel til Assyria, som skjedde raskt og bestemt, skjedde Judas bortføring i etapper i en periode på rundt ti år. Jojakin fikk senere god behandling i Babylon, og kunne bevege seg fritt blant kongens menn så lenge han levde (25,27 – 29).

Sidkia

Se 24,1 – 25,21. Sidkia var en marionettkonge, som styrte Juda på vegne av kong Nebukadnesar (24,17). Når han etter hvert gjorde opprør, gikk han en sikker død i møte (24,20). Kapittel 25 forteller om hans nederlag, pågripelse, ydmykelse og bortføring. Juda ble bortført til Babylon (25,1 – 21). Fangenskapet for folket i Juda hadde allerede begynt med at noen ble ført bort under regjeringstiden til Jojakin. Nå førte Sidkias dumdristige opprør til at Babylon gjorde en endelig slutt på Juda.

Atten måneders beleiring av Jerusalem og påfølgende hungersnød førte til at byen falt i 586 f.Kr. Nebukadnesars kommandør jevnet den med jorden:

Nebusaradan satte ild på Herrens hus og kongens slott. Alle de andre hus i Jerusalem brente han opp, også de som tilhørte stormennene. Murene rundt Jerusalem ble revet ned av hele kaldeerhæren som livvaktsjefen hadde med seg. (25,9 – 10).

Alt av verdi ble tatt med til Babylon. Landet ble knust på grunn av synden sin.

Første Krønikebok

Åpne bibelteksten til Første Krønikebok på bibelen.no.

Israels viktigste stamtavler (kap 1 – 9)

Gjennom utvalgte stamtavler kan Guds folk spores fra Adam til Sidkia, den siste kongen i Juda (kap 1 – 3). Stamtavlene og de tildelte landområdene listes opp i kapittel 4 – 8. I kapittel 9 beskrives det hvordan folket slo seg ned i landet igjen, etter at de kom tilbake fra fangenskapet i Babylon. Historien viser hvordan Gud utvalgte seg et folk, og at han står ved sitt paktsløfte om å opprettholde Davids ætt.

Davids styre fra Jerusalem (kap 10 – 29)

Første Krønikebok viser Davids liv i et annet lys enn Andre Samuelsbok. Første Krønikebok utelater Davids kamp med Saul og de sju årene han styrte i Hebron. Den nevner heller ikke hans mange koner, opprøret til sønnen hans, Absalom, og synden med Batseba.

I stedet får vi høre detaljer om Davids forberedelser av tempelbyggingen og tilbedelsen der. Her finner vi bokens egentlige hensikt. Forfatteren oppmuntrer de tilbakevendte jødene ved å fokusere på hendelser som skjedde rundt Jerusalem og tempelet, som var symbolet på Guds nærvær blant sitt folk.

Davids forgjenger, Saul, får bare en kort omtale (kap 10), som understreker hans troløshet (10, 13 – 14). Krønikeboken vektlegger Davids åndelige overgivelse, mot og integritet. I Samuelsbøkene hører vi først om Davids seire i kamp. Første Krønikebok starter skildringene med at David førte paktkisten fra fangenskap tilbake til Jerusalem (kap 13 – 16). David visste at om nasjonen skulle lykkes måtte Guds nærvær komme mellom hans folk:

De førte Guds paktkiste inn og satte den i det teltet som David hadde reist for den (…) Og hele folket sa amen og priste Herren. (16,1 og 36)

Videre ser vi at David ønsket å bygge et hus for Guds paktkiste. Han fikk da et ord fra Herren. Det var ikke David selv, men hans etterkommer som skulle bygge tempelet (17,4 og 12).

Gud befestet sin pakt med David og hans etterkommere, en ættelinje som ledet fram mot Kristus:

Da vil jeg la en av dine ætlinger stå fram som din etterfølger (…) Jeg vil for alltid sette ham over mitt hus og mitt rike, og hans trone skal stå støtt til evig tid. (17,11 og 14)

I kapittel 18 – 20 kan vi lese om Davids seire da han var på høyden av sitt styre. Kapittel 21 forteller imidlertid om Satans plan for å ødelegge for David (21,1). David ble lokket til å telle sine våpenføre menn. Han satte sin lit til menneskelig styrke, noe som var synd i Herrens øyne. Dette førte til Guds dom over David og hans folk. Men Gud tilga Davids synd, og tok imot hans offer på Ornans treskeplass. Denne hendelsen ble også avgjørende for hvor tempelet senere ble bygget (21,28, se også 2 Krøn 3,1).

De resterende kapitlene (22 – 29) dokumenterer Davids forberedelse til byggingen av tempelet: Materialene (22), levittene (23), prestene (24), sangerne, portvaktene og andre tjenestemenn (25 – 27). Til slutt kommer endelig overdragelsen av kongemakten til Salomo, Davids sønn, som senere bygget templet (28 – 29).

Andre Krønikebok

Åpne bibelteksten til Andre Krønikebok på bibelen.no.

Salomos styre (kap 1 – 9)

Regjeringstiden til Salomo var preget av fred, framgang og tilbedelse i tempelet. Hans visdom, velstand, slott og tempel ble kjent vidt omkring (9,1 – 2). Seks av de ni første kapitlene handler om byggingen og innvielsen av tempelet.

Judas historie fram til bortførelsen (kap 10 – 36)

Disse kapitlene står i nært forhold til det som er skrevet om kongene i Første og Andre Kongebok. Fordi forfatteren er opptatt av Davids ætt er bare judakongene nevnt her. Det nordlige riket er avvist etter å ha vendt seg vekk fra tempelet i Jerusalem, og har isolert seg selv med proklamasjonen:

«Har vi noen del i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Hjem til teltene, Israel! David, sørg nå for ditt eget hus!» Så drog alle israelittene hjem igjen. (10,16)

Etterkommerne til David voktet ikke over sitt eget hus og gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Det gikk nedover med nasjonen Juda, en trend som bare ble forsinket av åndelige reformer fra noen få rettskafne konger. Hver konge bedømmes på grunnlag av hans forhold til Herren, og hans holdning til Herrens tempel. De fem viktigste kongene som fornyet tempeltilbedelsen var:

Asa (kapittel 14 – 16)
Josjafat (kapittel 17 – 20)
Joasj (kapittel 23 – 24)
Hiskia (kapittel 29 – 32)
Josjia (kapittel 34 – 35)

Selv de dårlige kongene er omtalt i lys av Guds pakt med David. Et eksempel er Joram:

Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, Herren ville likevel ikke utrydde Davids ætt, fordi han hadde sluttet pakt med David at det til alle tider skulle lyse en lampe for ham og hans sønner. (21,6 – 7)

Kapittel 36 beskriver Judas og Jerusalems fall før de ble bortført til Babylonia. Slik Jeremia hadde profetert, ble folket ført bort i fangenskap i sytti år, og markene og vingårdene i landet fikk hvile og ta igjen de forsømte sabbatsårene (36,21). Etter dette var landet klart til å bli gjeninntatt av Guds folk. De siste versene i Andre Krønikebok er proklamasjonen til Kyros, kongen i Persia, om at tempelet for Herren i Jerusalem skal gjenoppbygges (36,23).

Historien fortsetter i Esra og Nehemja, og forteller om da folket begynte å vende tilbake til Jerusalem fra fangenskapet. Krønikebøkene ble skrevet av Esra for det tilbakevendene folket, som en oppmuntring til å forbli trofaste mot Gud, slik Gud hadde vært mot dem. Det nye tempelet som skulle bygges på samme sted som det gamle viste seg å bli et bindeledd mellom fortiden og fremtiden deres. Esra ønsket å stadfeste Israels kall som Guds folk og minne dem på at de var av Davids ætt, og at tempelet og presteskapet fortsatt tilhørte dem.

Tempelet

Et tema som stadig går igjen i krønikebøkene er tempelet. Begge krønikebøkene understreker at Gud bor blant sitt folk, og tempelet symboliserer Guds nærvær blant folket. Noen viktige hendelser i bøkene angående tempelet er:

Davids forberedelse for byggingen av tempelet
Salomos bygging og innvielse av tempelet
Tilskitning og rensing av tempelet av de ulike kongene
Forskrifter om tilbedelsen i tempelet
Kong Nebukadnesars ødeleggelse av tempelet

Krønikebøkene viser at nasjonen Judas oppturer og nedturer var uløselig knyttet til Guds nærvær blant sitt folk.

Esra

Åpne bibelteksten til Esra på bibelen.no.

Tradisjonelt tror man at Esra har samlet Krønikebøkene, Esra og Nehemja fra et vidt spekter av skrifter og dokumenter, i tillegg til sine egne tekster. Oldtidens jøder regnet derfor Esra og Nehemja som én bok, og som en fortsettelse av historien i Krønikebøkene. Boken kan deles inn i to deler:

Hoveddeler i Esra
Kap 1 – 6	Den første tilbakevendingen under Serubabel	Gjenreisning av tempelet
Kap 7 – 10	Den andre tilbakevendingen under Esra	Gjenreisning av folket

Den første tilbakevendingen under Serubabel (kap 1 – 6)

Esra starter med en lengre versjon av erklæringen kong Kyros kommer med i slutten av Krønikebøkene om at tempelet i Jerusalem skal gjenoppbygges (1,1 – 4). Jesaja hadde to hundre år tidligere profetert at tempelet ville bli gjenoppbygd og at Kyros skulle starte dette (Jes 44,28 – 45,4). Kyros kan ha lest profetien og deretter handlet.

Bare de mest overgitte av israelittene oppga det forholdsvis behagelige livet i Babylon for å reise den 1500 km lange turen tilbake til Jerusalem. Deretter skulle de ta fatt på den harde jobben med å gjenoppbygge tempelet og byen.

Serubabel, som ledet flokken som dro tilbake, var direkte etterkommer av kong David. Han var oldebarn av kong Jekonia (1 Krøn kap 3), og vi finner han i ættetavlen til Jesus i Matteusevangeliet (Matt 1,13).

Gjenreisningen av tempelet

Serubabel prioriterte klokt. Han bygde først alteret og gjenopptok ofringene som var foreskrevet i Moseloven (Esra 3,1 – 6). Deretter la han grunnvollen for selve tempelbygningen.

Da grunnvollen var lagt ble det feiret med musikk og sang, slik kong David hadde foreskrevet i sine instruksjoner om tempeltjenesten. Folket ga takk i begeistring (3,10 – 11). Feiringen hadde likevel en undertone av sorg og nøkternhet, fordi flere av de tilstedeværende var eldre personer som hadde sett det forrige tempelet. Disse personene tenkte på de forferdelige omstendighetene tempelet og de selv hadde gått igjennom. De gråt, mens andre sang (3,13).

Før det hadde gått 14 år hadde gjenoppbyggingen stanset på grunn av motstand fra «motstandere av Juda og Benjamins ætt» (4,1). Persia fikk på denne tiden en ny konge, Dareios (4,24). Under rettledning av profetene Haggai og Sakarja (5,1 – 2), ble folket oppmuntret til å fortsette arbeidet:

Da kom Herrens ord ved profeten Haggai: Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge tempelet ligger i grus? … Serubabel, Sjealtiels sønn, og øverstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og alle som var igjen av folket, hørte på det Herren deres Gud talte, på profeten Haggais ord, fordi Herren deres Gud hadde sendt ham. Og folket fryktet Herren. (Hag 1,3 – 4 og 12)

Den videre motstanden hindret ikke arbeidet, fordi «Guds øye våket over de eldste blant jødene» (5, 5). I stedet førte det til at kongen offisielt godkjente byggingsprogrammet. Kong Dareios tvang til og med de som hadde motarbeidet dem til å hjelpe til med byggingen (5,1 – 6,15). Dermed ble tempelet fullført (6,15) og innviet (6,16 – 18), og folket feiret med stor glede (6,22).

Den andre tilbakevendingen under Esra (kap 7 – 10)

82 år etter at den første rest av israelittene hadde vendt tilbake til Jerusalem, kunngjorde kong Artaxerxes av Persia:

Artaxerxes, kongenes konge, til presten Esra, den skriftlærde, som er kyndig i himmelens Guds lov. Dette påbudet gir jeg deg: Alle israelitter, prester og levitter i mitt kongerike som vil dra til Jerusalem, kan følge med deg. (7,12 – 13)

Som en respons på denne gunstige muligheten, samlet Esra noen av Israels høvdinger, for at de skulle dra sammen med ham opp til Jerusalem (7,28). Kapittel 8 forteller hvem disse var og beskriver reisen deres. Denne gang var det færre en 2 000 som reiste.

I disse kapitlene blir vi også kjent med Esra selv. Ettersom han var en etterkommer av Aron, var han prest (7,1 – 5). Han var også en høyt respektert skriftlærd, og kjente Loven (7,12). Han hadde kongens velvilje fordi Gud holdt sin gode hånd over ham (7,6 – 9). Gud velsignet ham fordi…

Esra hadde nemlig satt seg fore å granske Herrens lov, å følge den og å lære folket i Israel lov og rett. (7,10)

Det var sannsynligvis dette som motiverte ham til å samle Krønikebøkene, Nehemja og Esras bok, som bærer navnet hans.

Reformasjonen av folket

Gud brukte Esra til å gjenoppbygge folket moralsk og åndelig. Da Esra kom til Jerusalem hørte han at de tilbakevendte i mellomtiden hadde giftet seg med personer fra fremmede folkeslag. Han ble forferdet og skjønte at dette var grunnen til at folket hadde snudd seg bort fra Gud før bortførelsen (9,3 og 5).

Hans inderlige forbønn på vegne av folket fikk dem til å gråte:

Mens Esra lå gråtende foran Guds hus og bad og bekjente folkets synd, samlet det seg rundt ham en stor mengde israelitter, menn, kvinner og barn, og folket gråt sårt. (10,1)

Det hele endte med en pakt om at de fremmede konene skulle sendes vekk (10,3) og at hver sak skulle granskes av Esra og lederne (10,16). Det siste verset i boken er en liste over alle dem som var skyldig i blandingsekteskap, gjengitt som en påminnelse til Guds folk til alle tider.

Nehemja

Åpne bibelteksten til Nehemja på bibelen.no.

Nehemja er den tredje store lederen i Israel i tiden etter bortførelsen. Han levde samtidig med Esra og profeten Malaki. Hendelsene i boken fant sted ca. 12 år etter de som ble beskrevet i Esras bok. Mye av boken ble skrevet av Nehemja selv (Kap 1 – 7 og 12,27 – 13,31), mens den midterste delen tradisjonelt tilskrives Esra.

Nehemja var munnskjenk hos kong Artaxerxes av Persia (1,11), noe som var forbundet med stort ansvar og tillit i det kongelige hus. Artaxerxes var dronning Esters sønn, og sannsynligvis hadde hun innvirkning for å få Nehemja inn i den kongelige tjeneste.

Som Esra er dette en bok med to tydelige halvdeler. I den første delen leder Nehemja folket i gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og etablerer en solid sivil regjering. For første gang etter jødenes tilbakekomst fra fangenskap fungerte Jerusalem som en by. I andre halvpart arbeider Nehemja og Esra sammen for å gjenreise folket moralsk og åndelig. Boken kan inndeles slik:

Hoveddeler i Nehemja
Kap 1-7	Gjenreisning av Jerusalems bymur
Kap 8-13	Åndelig og moralsk gjenreisning av folket

Gjenreisningen av bymuren

Boken begynner i Persia, der Nehemja mottok en bedrøvelig rapport om dem som hadde vendt tilbake til Jerusalem fra fangenskap:

De som slapp fra fangenskapet og nå er tilbake der i landet, lever i stor nød og vanære. Muren omkring Jerusalem er revet ned, og portene er brent opp. (1,3)

Nehemja fastet (1,4) og bestemte seg for å spørre kongen om tillatelse til å dra tilbake til Jerusalem for å hjelpe folket. Før dette bekjente han nasjonens synder for Gud og ba Gud om å la det lykkes for ham (1,5 – 11).

Kongen gav meg det. For min Gud holdt sin gode hånd over meg (2,8).

Nehemja fikk ikke bare lov til å reise, men han fikk med seg et brev som sørget for at han fikk alt han trengte til arbeidet fra stattholderen i området (2,9).

Etter at han kom til Jerusalem og hadde sett på murene (2,11 – 16), la han fram gjenoppbyggingsplanene sine for folket (2,17-18). Planene fikk motstand fra Sanballat, Tobia og Gesjem (2,10). De spottet folket (2,19), men ble kraftig motsagt (2,20).

Kapittel 3 gir oss en liste over dem som arbeidet på muren. Arbeiderne var fra alle lag av samfunnet, et bilde på et folk som stod sammen i oppgave og hensikt.

Siden oppstod det mer motstand, først i form av spotting (4,1), som ble slått tilbake gjennom bønn (4,4 – 5), og deretter i form av sammensvergelse og voldstrusler (4,8), noe som ble møtt med mer bønn og praktiske forhåndsregler (4,9). Mens muren reiste seg, ble motstanden stadig større. Til slutt måtte israelittene arbeide på muren med den ene hånden og holde et våpen i den andre (4,17). Nehemja hadde sørget for å ha en trompetist som skulle blåse alarm ved angrep (4,18 – 20).

Kapittel 5 åpenbarer at også indre stridigheter ble store hindringer. I tillegg til at noen ble overveldet av oppgaven (4,10), ble andre pålagt byrder av sine landsmenn (5,7). I kraft av stillingen som stattholder gjorde Nehemja noe med problemet (5,14). Han satte også et eksempel for alle ved å nekte å ha privilegier som stattholder, og jobbet heller tungt sammen med resten av folket (5,15 – 18).

Sanballat, Tobia og Gesjem gjorde et siste forsøk på å stoppe byggingen da murene var ferdige, før portene var satt på plass (6,1). De forsøkte å spre rykter (6,5 – 6) om Nehemja i et siste forsøk på å skremme ham (6,10-13). Men Nehemja fortsatte uhindret videre og fullførte oppgaven på bare 52 dager, et arbeid som de forrige lederne ikke hadde vært i stand til å fullføre på de 90 årene som hadde gått:

Femtito dager etter at vi begynte med arbeidet, stod muren ferdig, den tjuefemte dagen i måneden elul. Da alle våre fiender hørte om dette, og alle folkene omkring oss fikk se det, mistet de mye av aktelsen for seg selv og skjønte at det var med vår Guds hjelp dette verket var utført. (6,15 – 16)

Åndelig og moralsk gjenreisning av folket

Folket samlet seg «alle som én» (8,1) for å høre Esra legge ut Guds lov. Da han åpnet boken stod de i ærefrykt, og lyttet oppmerksomt da han leste (8,3 og 5). Det de hørte fikk dem til å gråte, men Nehemja og Esra sa:

Gå nå hjem, spis festkost og drikk søt vin! Send også noe av det til dem som ingen dekker bord for. Denne dagen er jo viet til vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke. (8,10)

Dermed feiret de løvhyttefesten, for første gang siden Josvas dager, med stor glede (8,17).

Senere gikk levittene gjennom nasjonens historie, og måtte erkjenne Guds trofasthet, til tross for deres synd:

Du var rettferdig i alt det som hendte oss; for du var trofast selv om vi levde ugudelig. (9,33)

Disse hendelsene endte i en beslutning om å fornye pakten med Gud (9,38 og 10,29). Det siste utsagnet om paktsavtalen deres sammenfatter innholdet i Krønikebøkene, Esra og Nehemja:

Vi må ikke vanskjøtte vår Guds hus. (10,39)

Kapittel 11 og 12 lister opp stormennene som bosatte seg i Jerusalem. Resten av folket kastet lodd om hvor de skulle bo (11,1), og de slo seg ned i landsbyer og byer over hele landet. Murene ble til slutt innviet (12,27 – 46), og Nehemjas oppgave var fullført. Han vendte tilbake til Persia tolv år etter at han var kommet til Jerusalem (2,1 og 13,6).

Det er trist å se at historien skulle gjenta seg, og at innen kort tid begynte folket igjen å bryte Guds lover. Da Nehemja kom tilbake fra Persia (13,6 – 7) ble han fylt med en rettferdig vrede da han så situasjonen. Han ga rettmessige advarsler til folket og refset dem for konkrete lovbrudd:

De hadde fornektet tjenesten i Guds hus. Dette var et brudd på løftet deres (10,39) som gjorde at de fortjente streng straff (13,10 – 11).
De hadde brutt sabbaten. Dette var nok et brudd på løftet (10,31) og resulterte ikke bare i en advarsel til Israel (13,15 – 18), men i trusler om vold mot handelsmenn som prøvde å komme inn i byen på sabbaten (13,21).
De hadde inngått blandingsekteskap med kvinner fra Moab, Asjdod og Ammon, noe som gjorde at de ikke klarte å holde seg rene (13,23 – 24). Også dette var i strid med Loven og løftet de hadde avlagt (10,30). Nehemja irettesatte dem strengt (13,25).

I slutten av boken står det skrevet at gjenreisningen av folket er fullført. Tempelet er gjenreist og kommet i funksjon, byen og dens murer er bygget opp igjen, folket er bosatt i landet, og lever i fornyet pakt med Gud.

Nehemja var en stor leder og en stattholder for folket, og boken er rik på prinsipper om lederskap. Boken hans er den siste biografien i Det gamle testamentets historiske nedtegnelser, og danner grunnlaget for et karakterstudium som er vel verdt å ta. På dette tidspunktet slutter Det gamle testamentets historie, rundt 400 år før de første begivenhetene vi finner nedtegnet i Det nye testamentet.

Esters bok

Åpne bibelteksten til Ester på bibelen.no.

Historien om Esters liv passer inn mellom kapittel 6 og 7 i Esra. Det vil si mellom den første tilbakevendingen av bortførte jøder, ledet av Serubabel, og den andre tilbakevendingen, som var ledet av Esra.

Forfatteren er ukjent. Uansett hvem han var, viser han oss et vidt spekter av både persiske og jødiske skikker og ritualer, og han var sannsynligvis et øyenvitne til det som skjedde. Boken er skrevet som en historie. Den er et drama der vi tydelig kan se hvordan Gud, gjennom usynlige handlinger, suverent bruker menneskelivets vanlige hendelser og situasjoner til å få fram de resultatene han ønsker. Dette må ikke forveksles med hvordan Gud berger sitt folk gjennom dramatiske undergjerninger i andre tilfeller.

De viktigste skikkelsene er:

Kong Xerxes (hebraisk navn: Ahasvérus): Regjerte i tidsrommet 486 – 464 f.Kr. I følge historikeren Herodot var han en ekstremt pågående mann med følelsesmessige ytterligheter. Handlingene hans var ofte merkelige og motsetningsfylte. Dette hjelper oss å forklare at han skiftet posisjon i forhold til jødene da han først bestemte seg for å drepe dem (3,13), for bare to måneder senere å frigi dem for å overvinne deres fiender (8,11 – 12).
Dronning Vasjti: Xerxes skilte seg fra henne fordi hun nektet å vise seg fram for de fulle gjestene hans (1,10-12).
Ester: En jødinne som ble dronning etter Vasjti. Hennes heltemodige inntreden for kongen reddet det jødiske folket fra å bli drept.
Mordekai: Esters fosterfar. Han informerte kongen om en sammensvergelse for å drepe ham (2,21 – 23). Han fikk Ester til å snakke med kongen angående erklæringen om å drepe jødene, og til slutt fikk han en høy stilling i landet.
Haman: Hatet jødene, og spesielt Mordekai. Han planla å få kong Xerxes til å skrive en erklæring om at jødene skulle utslettes, men kortene ble snudd mot ham og han ble selv hengt i den galgen han hadde forberedt for Mordekai (7,10).

Oversikt over boken
Kapittel 1 – 4	Trusselen mot jødene
Kapittel 5 – 40	Jødenes triumf

Trusselen mot jødene (kap 1 – 4)

Historien begynner i slottet til Xerxes der han underholder sine adelsmenn i en rekke overdådige fester. «I godlag av vinen» (1,10), spurte han dronning Vasjti om å komme inn og vise seg fram, «for han ville la folk og stormenn se hennes skjønnhet» (1,11). Vasjti nektet, og kongen ble rådet til å skille seg fra henne, ettersom hennes avvisning var et dårlig eksempel for andre kvinner i landet (1,17).

I den påfølgende letingen etter jomfruer til kongens harem blir vi presentert for Ester og hennes fosterfar Mordekai:

Mordekai var fosterfar til Hadassa, som også kalles Ester, datteren til hans farbror; for hun hadde verken far eller mor i live. Piken var både velskapt og vakker. Og da hennes foreldre døde, tok Mordekai henne til seg som sin egen datter. (2,7)

Kongen ble mer glad i Ester enn i noen annen kvinne. Hun vant hans godhet og velvilje framfor alle de andre pikene. Han satte en kongelig krone på hennes hode og gjorde henne til dronning istedenfor Vasjti. (2,17)

Likevel fortalte hun ikke kongen at hun var jøde. Mordekai holdt seg nært oppdatert på Ester, og han avdekket et komplott for å drepe kongen (2,23).

I mellomtiden fikk Haman en høyere stilling (3,1). Fordi Mordekai ikke ville bøye seg for ham, bestemte Haman seg for at han ikke bare ville drepe Mordekai, men alle jødene i kongeriket (3,6). På en slu måte klarte han å få kongens samtykke, og ved loddtrekning bestemte han dagen da nasjonen skulle utslette jødene (3,7). En erklæring ble sendt til hvert distrikt, og jødene begynte å klage (3,13; 4,3).

Jødenes triumf (kap 5 – 10)

Den eneste løsningen var å appellere til kongen. Men av frykt for å miste livet, våget ingen å tre inn i hans nærhet uten å bli invitert først (4,11). Mordekai klarte likevel å overbevise Ester om at jødefolkets skjebne lå i hennes hender:

For om du tier stille i en tid som denne, får nok jødene hjelp og redning fra en annen kant. Men du og din slekt vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er nettopp med tanke på en tid som denne at du har fått dronningverdigheten. (4,14)

Ester gikk inn til kongen, selv om hun satte livet sitt i fare (4,16). Kongen tok imot henne (5,2), og sa at uansett hva hun ønsket seg, skulle hun få det. Som svar på dette inviterte hun kongen og Haman til to fester (5,4 og 8).

I tiden mellom festene skjedde det to ting:

Haman bestemte seg for å henge Mordekai og fikk bygget en galge (5,14).
Xerxes oppdaget i krønikebøker over hans styringstid, at Mordekai aldri var blitt æret for at han hadde avdekket sammensvergelsen mot kongen (6,1-3). Xerxes spurte Haman: «Hva skal en gjøre med en mann som kongen gjerne vil hedre?» (6,6) Da Haman tenkte at dette var ham selv, var han raus i sine anbefalinger, bare for å oppdage at det var Mordekai kongen tenkte på (6,12).

På den andre festen fortalte Ester om sammensvergelsen Haman hadde satt i stand for å drepe jødene, inklusive henne selv, og hun ba om kongens miskunn (7,3 – 6). Kongen ble rasende og hengte Haman i galgen han hadde bygget for Mordekai (7,10). Det ble skrevet nok en erklæring som ga jødene lov til å beskytte seg selv (8,11). På den dagen de skulle henrettes vant de en stor seier over fiendene sine (9,1-10).

Dagen etter den store seieren innstiftet jødefolket ”som en gledesfest og høytidsdag”, hvor de sender ”hverandre gaver av gjestebudskosten” (9,19). Denne dagen blir fortsatt feiret av jødene som purimfesten. Navnet kommer av ordet «pur» (3,7; 9,26), som betyr lodd, og skulle markere dagen da de skulle henrettes.

I det siste kapitlet ser vi at Mordekai «var nest etter kong Xerxes i makt. Han var høyt æret blant jødene og avholdt av alle sine landsmenn» (10,3).

Guds usynlige handlinger

Hovedtemaet i Ester er Guds omsorg. Han viser at han tar seg av sitt folk, han overser avgjørelsene til onde menn og arbeider bak scenen for å beskytte folket sitt.

Merkelig nok er ikke Guds navn nevnt en eneste gang i Esters bok. Dette bør ikke få oss til å se det som «et problem at Guds navn ikke er nevnt, slik at vi går glipp av det som vi framfor alt bør se! (…) Om Gud hadde vært spesielt nevnt i historien, eller om historien forklarte at det var Gud som gjorde at alt det som er skrevet skjedde, så ville den sterke kraft og moral som historien inneholder, bli redusert: For framfor alt er det meningen at vi skal se, uten å tvinge den menneskelige frie vilje, og uten å forstyrre det som skjer på det menneskelige plan, hvordan en skjult Makt uventet kontrollerer alle ting.» (J.S. Baxter (1966), Explore The Book, Zondervan, side 260)

Jobs bok

Åpne bibelteksten til Job på bibelen.no.

Jobs bok er en samtale i poetisk form, innledet av en prolog som beskriver scenen (kapittel 1-2), og blir oppsummert i en kort epilog (42,7-17). Det er treffende kalt «en dramatisk dikt, omkranset av en episk historie.»

Forfatteren av Job er ukjent. Vi vet at boken ble skrevet i «landet Us» (1,1), det vil si Nord-Arabia, og den er veldig lik de eldste bøkene i Bibelen. Interne holdepunkter peker på at den ble skrevet i patriarkenes dager, sannsynligvis mellom kapittel 11 og 12 av 1. Mosebok. Disse holdepunktene omfatter:

Lengden på Jobs liv: 140 etter at han ble frisk.
Måten hans velstand ble målt på: Størrelse på buskap og ikke gull, sølv osv.
Som Abraham, Isak og Jakob, var han prest i eget hus og ofret selv (altså før levittene).
Israel, utgangen fra Egypt, loven eller tabernaklet er ikke nevnt i boken.
Guds navn som er brukt er El Shaddai og ikke Jahve som ble åpenbart først til Moses.

Andre henvisninger i Bibelen stadfester at Job var en virkelig, historisk person (Esek 14,14; 20; Jak 5,11).

Boken kan bli inndelt på følgende måte:

A	Kap. 1-2	Prolog	Jobs utfordring
B	Kap. 3,1-42,6	Dialog	Job i samtale med venner
C	Kap. 42,7-17	Epilog	Job blir gjenreist

Det grunnleggende spørsmålet som blir tatt opp i boken er: «Hvorfor må den rettferdige lide?»

Den konsentrerer seg ikke om lidelse i seg selv, men hva Job lærte gjennom lidelsene sine. Hovedsamtalen konsentrerer seg om de forutliggende årsakene til Jobs lidelser. Hans tre «venner» gir ham mangelfulle, forenklede løsninger som knytter hans lidelser sammen med hans påstått syndige handlinger. Den unge mannen, Elihu, peker på at Gud kan bruke lidelse til å rense og undervise den rettferdige, noe som er nærmere sannheten. Det er likevel bare når Gud selv tilslutt taler, at saken blir satt i det rette perspektiv. Når Job ikke får noen klare svar på sine mange spørsmål, blir leseren overlatt til en opplevelse av Guds suverenitet, storhet og omsorg. Gud er verdig å bli tilbedt, uansett hva han velger å gjøre.

Prolog: Jobs utfordring

I landet Us, bodde det en mann som hette Job. Han var en hederlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg bortefra det som er ondt. (1,1)

Job tjente Gud uselvisk og var moralsk rettskaffen. For det logiske menneske var han derfor uangripelig og aldri i fare for utsatt for noen form for ødeleggelse, og dette var dilemmaet som møtte Job og hans venner.

Prologen gir oss, leserne, et glimt av situasjonen og begivenheten bak scenen, som (og det er viktig å huske) verken Job eller hans venner kjente til. Her finner vi at Satan påstår at ingen elsker Gud ut fra rene motiver, men bare for å få de materielle velsignelsene han gir dem (1,9-11). For å motbevise denne påstanden, tillater Gud at Satan slår Job, innenfor visse grenser (1,12; 2,6).

Job mister sin velstand, sin familie og sin helse, noe som resulterer i at hans kone oppfordrer ham til å «forbanne Gud og dø» (2.9). Men i alt dette «syndet ikke Job, han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham» (1,22; 2,10).

Dialog: Jobs samtale (3,1 – 42,6)

Når vi nå kjenner til begivenhetene bak Jobs problemer, er vi kommet til hoveddelen av boken. Denne inneholder en rekke dialoger mellom Job, hans tre venner Elifas, Bildad og Sofar, den unge mannen Elihu, og til slutt Gud. Samtalene, som er skrevet i poetisk form, viser menneskets begrensede sinn som prøver å forstå de dype spørsmål som reiser seg gjennom det Job opplever.

Jobs trøstere

Når Elifas, Bildad og Sofar kom fram, ble de overveldet av sorg for sin venn:

Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men det kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sin og kastet støv opp i luften så det falt ned over hodet på dem. Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig. (2,12-13)

Etter at Job bryter stillheten, begynner en samtale i tre runder. Hver av de tre mennene gjør sine observasjoner, som alle knytter Jobs tilstand sammen med sin påståtte synd. Jobs tøffe svar til deres lettvindte antagelser gjør at samtalen blir mer og mer følelsesladet. Hver av disse mennenes argumenter kan oppsummeres på følgende måte:

Elifas

1. tale: Kapittel 4-5
2. tale: Kapittel 15
3. tale: Kapittel 22

Elifas grunngir sin sak utfra sine observasjoner av livet (4,8; 5,3; 15,17) og sin spesielle åndelige synsvinkel (4,12-16). Hans argumenter er derfor basert på erfaring.

Han la ut om sin observasjon av livet, at lidelse er en direkte konsekvens av synd og Guds dom over den:

Tenk etter! Når mistet en skyldfri livet, hvor gikk rettskafne folk til grunne? De som pløyer ned ondskap og sår ulykke, de høster det samme, etter det jeg har sett. (4,7-8)

Han råder Job til å «vende seg til Gud» angående sitt problem (5,8), og ender opp med et krav til ham om at han må ta rådet deres alvorlig og «merk deg det» (5,27). Upåvirket av Jobs svar, er Elifas andre tale kortere og skarpere. Han går ikke videre i sin argumentasjon, men gjentar sitt poeng. Til slutt, i sin tredje tale, anklager han Job for synden han har hentydet til i sine tidligere taler (22,4-11). Han avslutter med å si at Job burde «forlike seg med ham (Gud), så vil du få fred» (22,21).

Elifas har et veldig snevert syn på hvordan Gud behandler oss, og det er bare grunnlagt på erfaring. Hans holdning er sammenfattet i hans utsagn om at Job burde «ikke ringeakte Den Allmektiges tukt» (5,17). Med andre ord mener han at han lider vondt fordi han har syndet.

Bildad

1. tale: Kapittel 8
2. tale: Kapittel 18
3. tale: Kapittel 25

I Bildad finner vi tradisjonens stemme. Hans appell er: «Spør bare de framfarne slekter (…) de skal lære deg…» (8,8-10). Han er mer direkte enn Elifas, og sier ganske enkelt: «Du må ha syndet». Han hevder at Jobs barns død visselig beviser dette (8,4), og dersom Job hadde vært «ren og oppriktig» (8,6), ville Gud nå ha gjenreist ham (8,21-22).

Hans andre tale er enda mer kraftfull, og inneholder velkjente grunnsetninger som har med Jobs tilstand å gjøre. Han konkluderer med at «slik går det med den urettferdiges bolig» (18,21). I den tredje talen unngår han Jobs foregående utsagn om at de onde til tider faktisk ser ut til å lykkes og ha framgang (kap.24), og avslutter med å erklære på nytt at mennesket er født syndig (25,4-6). Han unngår også Jobs argument om at hans synd ikke er så stor at den kan stå i forhold til de problemene han har, selv om han ikke påberoper seg å være uten synd. Bildad ser på Job som en hykler, som påberoper seg å være uten synd, selv om det er tydelig at han er i problemer på grunn av den.

Sofar

1. tale: Kapittel 11
2. tale: Kapittel 20

Sofar, som bare har to taler, er langt mindre vennlig, og han er mer drastisk i sine kommentarer enn sine kolleger. Han er dogmatisk fra ende til annen, lukket for all fornuft og tenker ut fra sine egne antagelser. Han antyder f.eks. hele tiden at Job har syndet (11,6). Når han kommer med sitt første bidrag, er han tydelig irritert over Jobs holdning (11,1-4) og gjør ganske enkelt en appell til Job om å «kvitte seg med den synd som er i din hånd» (11,14).

Hans andre tale er en voldsom fordømmelse av Job som en ond mann som har fått straff som fortjent:

Dette er det lodd som et ugudelig menneske får av Gud (20,29).

Alle tre mennene hevder det samme synet: At ulykke og elendighet er et resultat av synd og at det viser seg i et menneskes materielle framgang og velstand om det er til behag for Gud eller ikke. De er overbevist om at de har rett og de oppfatter motstand mot deres syn som motstand mot Gud. Elifas argumenterer: «Dersom du har syndet…», Bildad holder fram: «Du må ha syndet», og Sofar hevder: «Du synder«.

Jobs svar

Job svarer til hver tale i tur og orden. Noen ganger er han uvøren, og kommer med uttalelser som gjenspeiler hvor intense lidelser han har. Han blir sterkt opphisset av de tre vennenes ubendige innsigelser, som ikke er fullgode svar på de problemstillinger han reiser:

Jeg har hørt nok av dette; plagsomme trøstere er dere alle. Blir det aldri slutt på tomme ord? Hva er det som egger deg til å svare? Jeg kunne vel også ha talt som dere hvis dere hadde vært i mitt sted. Da kunne jeg ha holdt fine taler og ristet på hodet av dere. (16,2-4)

I den første runden med taler, har de tre hevdet at Gud alltid gir framgang til de oppriktige og straffer de onde.

Job svarer at hans erfaring viser at de tar feil: Han er oppriktig, men likevel plaget (9,21; 10,14-15).

I den andre runden forsikrer de tre at det bare er de onde som lider og at enhver tilsynelatende framgang for de onde er kortvarig.

Job svarer med sin observasjon om at det ikke bare er de onde som lider. De rettferdige lider også. Og de onde lider ikke alltid. Noen ser ut til å slippe unna (21,7-9). Deres velstand og framgang ser heller ikke alltid ut til å være kortvarig (21,29-31). Han konkluderer:

Hvordan kan dere trøste meg med så tom en trøst? Det er bare troløshet i alt det dere svarer! (21,34)

I den tredje runden med taler erklærer de tre vennene hans igjen sine syn med ennå større kraft.

Job svarer med en lang og høytidelig forsikring om at han er uskyldig (kap. 27-31). I dette, som er hans avsluttende forsvar, erklærer han igjen sin rettferdighet:

Jeg vil aldri gi dere rett; så lenge jeg lever, skal jeg ikke oppgi min hederlige ferd. Jeg hevder min rett og slipper den ikke. Mitt hjerte anklager meg ikke for noe jeg har gjort i mitt liv. (27,5-6)

Han viser med dette at mennesket aldri kan finne den visdommen det trenger for å forstå sin tilstand. Bare «Gud kjenner veien til den, og han vet hvor visdommen har sin bolig» (28,23). Kapittel 30 forteller om hans ydmykelse, som står i skarp kontrast til hans lykkelige fortid, «i min modne manndoms dager» (29,4). Kapittel 31 er hans siste tale der han forsvarer sin uskyld. Han er uskyldig i:

erotiske synder (vers 1-12)
misbruk av sin makt (vers 13-23)
å stole på sin velstand (vers 24-28)
å ikke bry seg om sine fiender (vers 29-34)

Hans siste forsvar, der det blir brukt et språk som i en rettsal, er å møte Gud og forsvare seg selv:

Å, om noen ville høre på meg! Se, her er min underskrift – nå kan Den Allmektige svare meg! Bare jeg også hadde det skrevet som min motpart har satt opp (…) Jeg ville gjøre regnskap for mitt liv og møte ham som en fyrste (…) Her slutter Jobs tale. (31,35-37; 40)

Elihus løsning

Unge Elihu har lyttet til hele samtalen, med respekt for de eldre mennene, som har talt så langt (32,4). Etter hvert som samtalen skrider fram, blir han likevel mer og mer indignert:

Elihu brennende harm på Job (…) Han ble harm på Job fordi han mente at han hadde rett mot Gud. Han ble også sint på de tre vennene, fordi de ikke hadde noe å svare og således gav Gud urett.» (32,2-3)

Elihu påberoper seg å ha visdom, på tross av sin unge alder, fordi «det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig» (32,8). Ulik de tre vennene, henvender han seg til Job som en bror, en annen mann «skapt av leire». Derfor sier han til Job: «Redsel for meg skal ikke skremme deg» (33,6-7). Dette er en friskere holdning, og det løfter samtalen opp på et høyere plan.

Elihu bekrefter at Gud er større enn mennesket, som ikke har noen rett eller autoritet til å kreve en forklaring fra ham (33,12-14). Han gjenforteller mye av Jobs dilemma og kommer med klagemål etter hvert som han kommer med sin kommentar. Men han bringer inn en ny tanke: Lidelse er ikke utelukkende for å straffe. Det kan også være korrigerende. Selv om det gjelder refsing, er det alltid til et menneskes beste og gjenreiser det til å ha framgang:

Gud taler én gang, ja, én gang til (…) Han vil få mannen til å oppgi sin udåd og urydde hovmodet hos ham. Han vil spare ham forå gå i graven og berge hans liv fra spyd. Mennesket blir også tuktet med smerter på sitt leie. (33,14; 17-19)

Men dem som er i nød, kan han berge gjennom nøden, gjennom trengsel åpner han deres øre. Deg vil han også lede ut av trengsel, til åpen mark der ingenting tynger. Ditt bord skal være fullt av fete retter. (36,15-16)

Den mest iøynefallende forskjellen på denne talen og talene til de tre vennene, er:

De anklaget Job for å lide på grunn av sin lidelse.
Elihu sier at Job nå synder på grunn av synd (33,8-11; 34,36-37; 35,15-16), det vil si at hans lidelse driver ham til selvrettferdighetens synd.

Etter hvert som hans tale når høydepunktet, bruker han som illustrasjon, en nordavind for å få fram sitt poeng (37,11-13). Dette bygger seg videre inn i en proklamasjon av Guds storhet som manifesterer seg i naturen og spesielt i nordavinden. Dette dramatiske bildet presenterer på en glimrende måte den siste taleren i samtalen: Gud selv.

Det kommer et gyllent skjær fra nord, en skremmende lysglans omgir Gud. (37,22)

Gud taler

Jobs bønn til Gud om å tale, blir hørt:

Da svarte Herren Job ut av stormen: Hvem er det som vil fordunkle min plan med uforstandige ord? Spenn beltet om livet som en mann, så vil jeg spørre deg, og du skal svare. (38,1-3)

Det Gud sier er likevel ikke det vi forventer oss. Han svarer ikke Jobs spørsmål direkte. Han begynner heller ikke med en lang forklaring på de dype spørsmål om lidelse for den rettferdige. Faktisk kommer ikke Gud med et eneste argument. Istedet kunngjør han sin uendelige, veldige makt over himmelen, jorden og alt det skapte, noe som får mennesker og deres problemer til å blekne.

Når det ikke blir gitt noen forklaring, kan vi lære at:

Det er enkelte ting angående menneskelig lidelse som Gud ikke kan forklare for oss uten å ødelegge den hensikt lidelsen er sendt for å fullføre.
- Lidelse betyr ikke at Gud er fraværende eller uoppmerksom. Her lærer Job at Gud har sett, hørt og brydd seg om.
- Det var Guds hensikt å føre Job til en plass der han stolte på Gud på tross av omstendighetene og uten å få noen forklaring på ting.
- Gud tillot at Job kom til yttergrensen av hva han tålte, til enden på sitt selvrettferdighet, sitt selvforsvar og sin egen visdom, slik at han kunne finne sitt alt i Gud:

Nei, til det er jeg for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger hånden på munnen. En gang har jeg talt og tar ikke mer til orde, to ganger talte jeg og sier ikke mer. (39,37-38)

Gjennom alt får Job et glimt av Guds perspektiv og anerkjenner Guds suverenitet i livet sitt.

Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske. (42,5-6)

Epilog: Jobs utfrielse (42,7-17)

Nå henvender Gud seg til Elifas, og uttrykker sitt sinne over argumentene som han, Bildad og Sofar har frambragt (42,7). På samme tid forsvarer han Job, som har talt rett om Gud (42,7). I anger bærer nå de tre vennene fram offer og Job ber for dem (42,8-9). Det er interessant å merke seg at Gud ikke gjør noen antydning til å irettesette talen til unge Elihu.

Så gjenreiser Gud Job:

Da han hadde bedt for vennene sin, vendte Herren hans lagnad. Han lot ham få dobbelt så mye som han hadde hatt før (…) Frå nå av velsignet Herren Job enda mer enn før (…) Så døde Job gammel og mett av dager. (42,10; 12; 17)

På denne måten ble Satans utfordring, som boken begynte med, Guds mulighet til å bygge opp Jobs liv på en måte som er uforståelig for menneskelig fornuft, og Job er blitt et forbilde for alle som tålmodig hviler i tider med lidelse:

Det er dem som holder ut, vi priser salige. Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett hvordan Herren lot det gå ham til slutt. For Herren er rik på medlidenhet og miskunn. (Jak 5,11)

Salomos ordspråk

Åpne bibelteksten til Salomos ordspråk på bibelen.no.

Gud gav Salomo visdom, stor innsikt og en forstand som favnet vidt, likesom sanden på havets strand. Salomo hadde større visdom enn alle østmennene og egypterne. Han var visere enn alle mennesker… Hans navn var kjent blant alle folkeslagene rundt omkring. Salomo laget tre tusen ordspråk, og tallet på hans sanger var ett tusen og fem. Han diktet om trærne, fra sederen på Libanon til isopen som vokser ut av muren, og han talte om fe og fugler, krypdyr og fisker. Fra alle land kom det folk for å høre Salomos visdom, fra alle kongene på jorden som hadde hørt om visdommen hans. (1 Kong 4,29 – 34)

Visdommen som Salomo fikk av Gud er gjengitt i Salomos ordspråk. Boken innledes med beskrivelsen: «ordspråkene av Salomo, Davids sønn» (1,1). Boken er et leksikon av fyndige ordtak og vise observasjoner av livet og hvordan man bør leve det vellykket. Innholdet i boken er treffende blitt beskrevet som «lover fra himmelen for livet på jorden».

Ordspråkene er for det praktiske livet det samme som Salmene er for det åndelige livet, men de går i motsatt retning:

Salmene leder hjertet til enkeltmennesker bort fra omstendighetene i livet og får dem til å vende seg til Gud.
Ordspråkene samler Guds visdom i et klart og treffende ordtak, som kan anvendes i praktiske situasjoner i livet.

Ved hjelp av velvalgte ord, forteller et ordspråk en sannhet i konsentrert form. Det kan bruke sammenligninger, metaforer, poetiske uttrykk eller sterke kontraster.

«Proverb» er det engelske ordet for ordspråk, som bokstavelig betyr «et kort ordtak i stedet for mange ord». Det hebraiske ordet som «ordspråk» er oversatt fra, nemlig mishle, har en bredere betydning. Andre steder er dette ordet oversatt med «spottesang» (Jes 14,4), «kvad» (4 Mos 23,7 og 18) og «gåte» (Esek 17,2). Dette forklarer hvorfor noen av ordspråkene har form som korte lignelser eller dikt.

Ordspråkenes bok er delt i tre. Hver av delene blir innledet med uttrykkene «Ordspråk av Salomo» eller «Salomos ordspråk» (1,1; 10,1 og 25,1).

Hoveddeler i Ordspråkene
Kap 1 – 9	Visdommens vei	Menneske og skapelse
Kap 10 – 24	Hovedsamlingen av Salomos ordspråk	Utfrielse og forløsnig
Kap 25 – 31	Flere ordspråk av Salomo, Agur og Lemuel	Tilbedelse og helligdom

Visdommens vei (kap 1 – 9)

De første kapitlene i Salomos ordspråk former en liten bok i seg selv, og innledes med en kort prolog, som understreker hva som er hensikten med boken:

Ordspråkene gir visdom og lærdom, så en skjønner forstandig tale og tar imot tukt som gir fremgang, og lærer rettferd, rett og redelighet. (1,2 – 3)

Sitatet understreker at dette er sannheter for de vise og forstandige (1,5), og oppsummerer hovedtemaet i boken, nemlig at «frykten for Herren er begynnelsen til kunnskap» (1,7).

I boken er både visdom og dårskap personifisert og forklart:Visdom«Visdommens» råd burde aktes og søkes. Visdommens vei burde følges fordi den er et «livsens tre» (3,18) som gir frukter i form av et liv i velsignelse. Visdommen «roper» (8,1) for å gi råd og rettledning til den egenrådige, enfoldige og dåren. Visdommen vil verne og beskytte den som velger den (8,10 – 11).Dårskap I motsetning til Visdommen står «kvinnen Dårskap, som er høylydt og kåt» (9,13). Hun drar ut for å forvirre menn, og føre dem bort fra «Visdommens» vei, lokke den enfoldige og alle som er «uten forstand» (9,16) til å ta del i hennes ulovlige nytelser. Men alle «hennes gjester er i dødsrikets dyp» (9,18).

Første del av Salomos ordspråk avsluttes med en gjentagelse av en grunnleggende sannhet:

Frykt for Herren er opphav til visdom, å kjenne Den Hellige er forstand. (9,10)

Hovedsamlingen (kap 10 – 24)

Mange har kommentert at den foregående delen av Salomos ordspråk hovedsaklig konsentrerer seg om framferden i ungdommen. Den advarer mot fristelser som fanger oppmerksomheten til de unge. Den andre delen i Salomos ordspråk er derimot skrevet for mennesker som har gått fra ungdom til voksen tilstand.

Stilen i de respektive delene er tydelig forskjellig. Hovedsamlingen (kap 10 – 24) inneholder hovedsakelig individuelle versepar. Det er to hovedtyper av ordtak som blir brukt i denne boken, nemlig kontrasterende og utfyllende versepar.

Kontraster

En ser ofte bruk av kontraster i ordtak. De treffer oss fordi de bruker sterke bilder. Hver av dem dreier seg rundt et «men» i begynnelsen av den andre linjen eller frasen. For eksempel:

Velsignet er minnet om den rettferdige, men de gudløses navn råtner bort. (10,7)

Alt strev fører vinning med seg, men tomt snakk gir bare tap. (14,23)

Utfyllende

I utfyllende versepar stemmer andre linje eller frase overens med den første, men legger noe til som fører den et steg videre. For eksempel:

Overlat hele ditt verk til Herren, så skal dine planer lykkes. (16,3)

Mange smisker for de store, alle er venner med den som er raus. (19,6)

Ordspråk av Salomo, Agur og Lemuel (kap 25 – 31)

Den tredje delen av Salomos ordspråk skiller seg fra hovedsamlingen fordi den er nedskrevet i Hiskias tid:

Også dette er ordspråk av Salomo; de er samlet av Juda-kongen Hiskias menn. (25,1)

Stilen i denne siste delen av Salomos ordspråk (kap 25 – 29) likner på stilen i den foregående delen. Dette er også en samling av kontrasterende og utfyllende versepar, supplert av lengre, vise ordtak. Kapittel 30 inneholder «ordtak av Agur» (30,1), som vi vet lite om. Han var trolig en vis mann, lik Etan og Heman, som er nevnt i 1 Kong 4,31.

Kapittel 31 inneholder «ordtak av Lemuel» (31,1). Lemuel vet vi ingening om. Denne delen er best kjent for sitt avsluttende akrostiske dikt om en kone med edel karakter (31,10-31), der hvert vers begynner med en ny bokstav i det hebraiske alfabetet.

Kristus i Salomos ordspråk

Måten Salomos ordspråk beskriver og personifiserer visdommen minner oss om visse trekk ved Kristus, som det følgende skjemaet illustrerer:

Pekepinner på Kristus i Salomos ordspråk
Salomos ordspråk	Visdom	Referanse fra NT	Kristus
8,23	I opphavet ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til	Joh 1,1	I begynnelsen var ordet
8,27	Jeg var der da han reiste himmelen og spente hvelvingen over dypet	Joh 1,2-3	Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Har var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til
8,30	…da var jeg bygningsmann hos han	Heb 1,2	…for ved ham skapte han verden
8,22	Jeg var det første som Herren frembrakte, hans første verk i fordums tid	Kol 1,17	Han er før alle ting, og alt består ved ham
8,30	Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt	Luk 3,22, Joh 17,24	«Du er min sønn, den elskede. I deg har jeg behag» …du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt
8,14	Jeg gir råd og hjelp til fremgang, jeg har forstand og styrke	1 Kor 1,30	Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud
2,4	Let etter den som om det var sølv, grundig som når en graver etter skatter	Kol 2,3	…i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede
8,5	Lær klokskap, dere uerfarne	Luk 10,21	…skjult dette for kloke, men åpenbart for de enfoldige
1, 20 og 23	Visdommen roper høyt på gaten… vend dere hit når jeg refser	Matt 18,3	Jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket
1,33	Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i fred uten frykt for noe vondt	Matt 11,28	Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile
8,1	Hør hvordan visdommen roper og forstanden hever sin røst!	Joh 7,27	…stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la han komme til meg og drikke!»
9,5	Kom og spis av min mat, og drikk den vin jeg har blandet	Joh 6,35	Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste
8,17	Jeg elsker de som elsker meg og de som søker meg finner meg	Gal 2,20 Matt 7,7	Guds sønn som elsket meg Let, så skal dere finne
8,35	Og den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren	Joh 6,47	Den som tror, har evig liv
8,6	Hør! Viktige ting vil jeg tale, fra min munn kommer rettvise ord	Luk 4,22	Alle undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn
8,20	Jeg går på rettferdighetens vei, holder meg til de rette stier	Sal 23,3	Han leder meg på de rette stier

Den praktiske visdommen i Salomos ordspråk er et motstykke til den fullkomne visdommen vi finner i Kristi liv. Å elske Kristus og å følge ham er å elske visdom og å praktisk leve ut prinsippene vi finner i Salomos ordspråk, ved hjelp av Den Hellige Ånds kraft.

Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i ham, Den Sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. (1 Joh 5,20)

Se også 1 Kor 1,24; 1,30 og Kol 2,3.

Forkynneren

Åpne bibelteksten til Forkynneren på bibelen.no.

Mens Salomos ordspråk inneholder mange forskjellige temaer, har Forkynneren bare ett. Denne boken er skrevet som en preken, med en klar innledning, hoveddel og avslutning, der temaet er meningen med livet. Dette er et tema som har interesse og relevans for hver generasjon. Bokens hebraiske tittel, Qoheleth, betyr «Forkynneren» eller «Læreren».

Forfatteren av boken er ikke navngitt, men bare annonsert som «Forkynneren» (1,1). Det er likevel mange holdepunkter i boken som peker mot at det er Salomo som har skrevet den (1,1; 1,12; 1,16; 2,4-9; 7,26-29; 12,9). Noen lærde tror den ble skrevet mot slutten av livet hans. Boken er en refleksjon over meningen og hensikten med livet, først hvordan det er å leve borte fra Gud, og deretter hvordan det er å leve i lys av Guds større plan.

Ved første gjennomlesning ser Forkynneren ut til å være en negativ bok. Vi må likevel huske på at forfatteren bruker en negativ innfallsvinkel som et litterært virkemiddel og ikke fordi han trenger utløp for personlige fortvilelse. Han inntar det synet at et negativ budskap er nødvendig før noe positivt kan begynne. Uten at mennesket forstår hva som er galt, vil det ikke være istand til å lytte til, og forstå, det positive.

Tomhet

Nøkkelordet i Forkynneren er at liv uten Gud er tomhet:

Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet. (1,2)

Forkynneren observerer livet rundt seg og trekker logiske konklusjoner. Leseren bør likevel merke seg at han stadig henviser til livet «under solen» (f.eks. 1,3 og 14). Denne frasen, som vi finner 28 ganger, er enestående for Forkynneren. Bruken av dette uttrykket er ensbetydende med å trekke en horisontal linje mellom himmelske og jordiske virkeligheter, og tar ikke med i betraktning de som kommer utenfor denne linjen, det vil si, alle høyere verdier. Konklusjonen av denne observasjonen er derfor at livet er meningsløst, for: «Hvilken hensikt har livet uten Gud»?

«Tomhet» er oversatt fra det hebraiske ordet habel som betyr noe som er uten skikkelig substans, som f.eks. et vindpust, et åndedrag eller bare luft. Ved å doble ordet, får forfatteren fram det ekstreme i det han mener:

Tomhet og atter tomhet, sier Predikanten, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet. (1,2)

Dette er det samme litterære virkemidlet som er brukt i uttrykk som «Kongenes Konge» og «Herrenes Herre». «Tomhet og atter tomhet» innebærer tomhet i sin ytterste konsekvens, og det, bemerker Forkynneren, gjelder absolutt alt.

Forkynneren tegner et trist bilde av livet under solen: Naturen og historien går i sirkler. Det finnes ingenting nytt. Legg sammen vinning og tap i et menneskes liv, så vil du se at det hadde vært bedre å være død. Livet er urettferdig: Arbeid er meningsløst, nytelse tilfredsstiller ikke, og godt levesett og vise tanker er uten verdi når døden kommer. Dette er sannheten om livet uten Gud.

Jeg så på alt som hender, det som blir gjort under solen. Se, alt er tomhet og jag etter vind. (1,14)

«Det hele kan samles i dette:…» (12,13)

Som en kontrast til dette, kan vi gjennom hele boken finne glimt av håp og antydninger til hva som ligger «over solen». Det slås fast at mennesket bare kan bli tilfreds når det lever et liv i gudsfrykt:

Jeg skjønte at ingenting er bedre for dem enn å glede seg og gjøre godt i livet. Men når en mann får spise og drikke og være lykkelig i alt sitt strev, er også det en gave fra Gud. Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har laget det så for at menneskene skal ha age for ham. (3,12 – 14)

Når Gud lar en mann få rikdom og gods og gir ham lov til å nyte det, så han kan ta sin del og glede seg midt i sitt strev, da er dette en gave fra Gud. Da tenker ikke mannen mye på sitt liv, for Gud gir ham glede i hjertet. (5,19 – 20)

Forkynnerens avsluttende appell blir gitt til den unge, der han oppfordrer dem til å «tenke på din Skaper i dine ungdoms år» (12,1), og iallefall «før sølvsnoren slitner» (12,6), det vil si før døden. Den eneste måten det er verdt å leve på, og som er meningsfullt, er:

Tenke på Gud (12,1)
Frykte Gud (12,13)
Holde hans bud (12,13)
Leve i lys av den kommende dommen (12,14)

I de to siste versene finner vi løsningen. Her kommer Salomo over solen, ting begynner øyeblikkelig å løsne og ordne seg. Dersom vi elsker Gud, lyder ham, stoler på ham, så vil alt gå godt for oss. For når dommen kommer, vil alle gjerninger bli dømt, og alt som er skjult komme fram. Dette er nøkkelen i boken. Dersom du lever under solen, uten å komme høyere, da vil tvil og vantro følge deg. Lever du over solen, sammen med Gud, da vil lys og fred følge deg.

Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt. (12,13 – 14)

Høysangen

Åpne bibelteksten til Høysangen på bibelen.no.

I Første Kongebok 4,32 får vi vite at kong Salomo skrev 1005 sanger. Høysangen er trolig hans beste: Sangen over alle sanger. Salomo er nevnt syv ganger i boken, og det finnes andre referanser til «kongen» som underbygger at han har skrevet boken. Det er allikevel ikke alle lærde som støtter dette synet.

Ingen annen bok i Det gamle testamentet har skapt større problemer for bibeltolkere enn denne. Det er to hovedgrunner til dette:

Temaet i boken har forvirret, sjokkert og ydmyket både jødiske og kristne tolkere på en måte som har skapt diskusjon gjennom mange generasjoner om hvorvidt boken hører hjemme i Bibelen. Mange mener det ikke finnes grunn til å ta med en bok som verken omhandler tilbedelse, tro eller fremheving av sosial omsorg. Dessuten er ikke Guds navn nevnt en eneste gang. I stedet beskriver boken menneskelig hengivenhet, fysisk lidenskap og seksuell kjærlighet.
Oppbygningen og strukturen i poesien gjør boken vanskelig å analysere. Den har få, klare historiske henvisninger. Mye av språket er uklart eller har unike betydninger som gjør det vanskelig å tolke og oversette. Den lyriske poesien mangler jevne overganger mellom de forskjelige delene. Derfor finnes det ulike syn på hvor mange forfattere boken har, om det er en historisk hendelse, en samling bryllupssanger eller et enkeltstående verk. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvordan boken bør tolkes.

Hvordan tolke Høysangen

Bibelske skriftsteder har ofte mer enn én tolkning: Én tolkning for samtiden og én profetisk framtidig tolkning. På samme måte er historiske hendelser i Det gamle testamentet bilder på høyere, åndelige sannheter. De poetiske skriftstedene er spesielt rike på symboler og bilder. Derfor bør vi være forsiktige med å begrense forståelsen av skriftsteder som er åpne for flere tolkningsmuligheter.

Lesere som ikke liker de seksuelle og sanselige avsnittene i Høysangen har gitt dem en åndelig tolkning. For eksempel:

Min kjærest er lik myrrabunten som hviler ved mitt bryst. (1,13)

Noen jødiske lærde tolket dette som et bilde på herligheten i Guds nærvær mellom de to kjerubene over paktens ark i tempelet. Følger vi denne tradisjonen ser vi at noen kristne bibeltolkere konkluderer med at Høysangen taler om Kristi kjærlighet til menigheten, og at «myrrabunten som hviler ved mitt bryst» refererer til at Kristus kom til jorden mellom Det gamle og Det nye testamentet. Leser vi teksten bokstavelig ser vi likevel at formuleringen er en kvinnes poetiske bilde av hvordan mannen omfavner henne.

For å være tro mot teksten og fullt ut verdsette poesien, er det tre tilnærmingsmåter for å tolke Høysangen vi bør sette oss inn i:

Den litterære tilnærmingsmåten

Den litterære tilnærmingsmåten tar Høysangen som den er og tolker den som et kjærlighetsdikt: Et sensuelt uttrykk for følelser og lidenskap der to unge elskere uttrykker sin lengsel etter hverandre. Denne tilnærmingsmåten anerkjenner menneskelig kjærlighet og seksualitet som noe som er ordnet av Gud for å være vakkert og fullbyrdet innenfor rammene av ekteskapet. Åpenheten i språket og djervheten i billedbruken uttrykker mange sider ved romantisk kjærlighet og seksuell lidenskap som er en viktig del av menneskelivet. Her gir Gud sitt samtykke til at de kan gi fullt og helt uttrykk for sin glede over hverandre.

Dikteren behandler temaet med stor sensitivitet. Han klarer å vekke en sanselig oppmerksomhet, uten å skape for stor pirring. Dette oppnår han hovedsakelig gjennom bilder og ved å framheve det sanselige i det skapte i verden. For eksempel sammenligner han elskerens glede over sin elskede med en gasell «som gjeter blant liljene» (2,16). Hennes bryst er «lik gasellens tvillinger som beiter mellom liljer» (4,5), og den elskede selv som en hage full av «herlig frukt… og angende trær…» (4,12 – 14). Den fine billedbruken og sensitiviteten uttrykker alt det beste i kjærligheten i ekteskapet, slik Gud ville at det skulle være.

Den didaktiske tilnærmingsmåten

Den didaktiske tilnærmingsmåten ser på Høysangen som en bruksanvisning. Omstendighetene i boken, og problemene rundt den, er underordnet den moralske og didaktiske hensikten. Når man ser på Høysangen på denne måten, ser Høysangen ut til å framheve det rene og forunderlige ved seksuell kjærlighet. Den frambringer idealer av å være rettfram, trofast og ren, og veileder i verdien av menneskelig hengivenhet og det vakre og hellige ved ekteskapet.

Den allegoriske tilnærmingsmåten

En allegori er et billedspråk. Det sier en ting, men vil ha fram noe annet gjennom en dypere, skjult mening.

Den allegoriske tilnærmingsmåten er den eldste og mest vanlige måten å lese Høysangen på, til tross for at boken selv ikke gjør noe krav på å være en billedlig talemåte. Bibeltolkere som tenker på denne måten har antatt at det ikke er noe faktisk innhold i teksten og at diktet bare tjener som et redskap for noen skjulte, åndelige sannheter. De siterer Salme 45, som er en bryllupssang som minner om Høysangen, og bruker salmen som et grunnlag for denne måten å forstå boken på. En innvending mot å bruke den allegoriske tilnærmingsmåten på Høysangen er at når forholdet mellom mann og kvinne ellers er brukt som en allegori er det tydelig anvist. I Høysangen finnes det derimot ingen antydninger til at man skal forstå boken allegorisk.

Den allegoriske tilnærmingsmåten har kastet lys over forholdet mellom Gud og Israel for jødiske bibeltolkere, og forholdet mellom Kristus og menigheten for kristne tolkere. En allegorisk tilnærmingsmåte krever en fortelling med en rød tråd, som man kan basere tolkningen på. Den mest vanlige forståelsen er at Høysangen er en serie refleksjoner over hendelser som nylig har skjedd.

En forståelse går ut på at handlingen er en kamp mellom kong Salomo og en ydmyk gjeter, som hver for seg prøver å fri til en vakker sulammittjente. Salomo overgir til slutt plassen til rivalen, som blir forenet med sin elsker.

En annen og mer populær forståelse går ut på at det er Salomo som er utkledd som den ydmyke gjeteren. Historien forteller videre at Salomo treffer den vakre sulammittjenta tilfeldig når han besøker vingården sin i Libanon. Hun vender seg vekk fra tilnærmelsene hans. Salomo kler seg derfor ut som en gjeter og vinner hennes kjærlighet. Deretter forlater han henne, men lover å vende tilbake og ta henne til sin brud. Dette gjør han som konge.

I begynnelsen av boken er de, i følge den andre forståelsen, i ferd med å bli gift. Dette skildres gjennom flere dikt:

Vers	Hendelser
1,1 – 2,7	Det kongelige bryllup blir skildret
2,8 – 3,5	Brudens frieri blir skildret
3,6 – 5,1	Forlovelsen blir fortalt
5,2 – 6,3	Brudens forstyrrende drømmer blir fortalt
6,4 – 7,10	Kongens betrakning av sin brud
7,11 – 8,4	Bruden lengter etter å se sitt gamle hjem
8,4 – 14	Fornyelsen av deres kjærlighet i Libanon

Alle tilnærmingsmåtene

Det er viktig å holde de tre tilnærmingsmåtene sammen når en tolker Høysangen. På den måten vil ikke det litterære og didaktiske budskapet forsvinne i en overallegorisering av det åndelige budskapet. Det åndelige budskapet vil heller ikke forsvinne i en for sterk vektlegging av de rent fysiske og seksuelle sidene i boken.

En ekspert på Det gamle testamentet, E.J. Young, oppsummerer visdommen i denne måten å se det på: «Høysangen priser det verdige og rene ved menneskelig kjærlighet. Dette er et faktum som ikke alltid er blitt tilstrekkelig vektlagt. Høysangen har derfor, didaktisk og moralsk, en hensikt. Den kommer til oss i denne syndens verden, der lyst og lidenskap finnes overalt, hvor voldsomme fristelser overfaller oss og prøver å trekke oss vekk fra den gudgitte standard i ekteskapet. Den minner oss på en spesielt vakker måte, om hvor ren og edel ekte kjærlighet er. Dette overskygger likevel ikke hensikten i boken. Den taler ikke bare om renheten i menneskelig kjærlighet, men den minner oss om en kjærlighet som er renere enn vår egen».

Jesaja

Åpne bibelteksten til Jesaja på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Jesaja betyr «Gud er Frelse» eller ”Herren frelser”
Hjemby : Jerusalem
Familie: Hans kones navn er ukjent, men hun er beskrevet som en profetinne (8,3). Han hadde to sønner med profetisk be¬tydningsfulle navn: Shear-Jashub, som betyr «en rest vil vende tilbake», og Maher-Shalal-Hash-Baz, som betyr «rask til å røve, kvikk til å ødelegge»
Stilling: Trolig av adelig herkomst. Tjente under fire konger i Juda: Ussia, Jotam, Akas og Hiskia (1,1)
Andre profeter på samme tid: Mika og Hosea
Død: Talmudisk tradisjon sier at han ble saget i to under regjeringstiden til Manasse, Hiskias onde sønn (Hebr 11,37)

Historisk bakgrunn

Profeten Jesaja, som virket i Juda, startet å forkynne rundt 745 f.Kr. Det nordlige kongeriket av Israel hadde opplevd at det kom en rekke konger som dyrket avguder. De hadde nektet å vende om til Herren, til tross for Elias, Elisjas, Amos og Hoseas tjeneste.

I Juda døde kong Ussia (Asarja) i år 740 f.Kr., noe som markerte avslutningen på et halvt århundre der de hadde vært spart for angrep fra omkringliggende folkeslag. Fra da av og til slutten av århundret ble de dominert av Assyria, der Tiglat-Pileser III, Shalmaneser V, Sargon II og Sankerib alle var fast bestemte på å utvide gren¬sene til det assyriske riket. Sett i lys av dette prøvde Israel og Syria (Aram) i år 735 f.Kr. å tvinge kong Akas av Juda inn i en anti-assyrisk koalisjon. Jesaja utfordret Akas til å velge mellom å ha tro til Gud eller å alliere seg med andre nasjoner (kap. 7).

I nord mistet Israel området Galilea i år 733 f.Kr. Til slutt gikk nasjonen for alltid i oppløsning i år 721 f.Kr. Jesaja ad¬varte Juda mot en liknende skjebne. Det skulle ikke skje gjennom assyrerne, men gjennom deres etterkommere, babylon¬erne, som ennå ikke hadde blitt mektige.

Da den gudelige Hiskia avløste Akas på Judas trone, prøvde han å kaste av seg det assyriske åket. Først forsøkte han å bestikke Sankerib, men vendte seg så til Herren, for deretter å oppleve en overveldende seier: 185.000 assyrere ble slått av Herrens engel i år 701 f.Kr.

Oversikt over Jesaja

Jesaja
A	Kapittel 1-35	Domsprofetier
B	Kapittel 36-39	Hiskias fortelling
C	Kapittel 40-66	Profetier til trøst

Domsprofetier (Kapittel 1-35)

Profetier mot Juda (Kapittel 1-12)

Jesajas første budskap om fordømmelse var til Juda (kap. 1-12) og senere brakte han profetier til omkrin¬gliggende nasjoner (kap. 13-35).

Kapittel 1 i Jesaja er et sammendrag av budskapet i hele boken. Gud går der til rette med sitt folk, på grunn av deres opprør og utakknemlighet. I forhold til dette var de verre enn dyr (1,2-3). De hadde «forkastet Herren» (1,4). Et resultat av dette var at landet deres var «blitt uhyggelig øde» (1,7). Deres synder hadde gjort at deres bønner og ofringer var uten effekt (1,13-15).

Jesajas budskap var enkelt: «Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre det gode!» (1,16-17) Gjennom ham inviterte Gud sitt folk til å komme og legge fram sin sak eller tenke igjennom sin situasjon for, om mulig, å forsvare sitt levesett for Gud. Dersom de svarte med å vende om, ville han rense dem fra deres synd (1,18). De hadde to valg: Det ene var velsignelsene og det andre var forbannelsene ved pakten.

Dersom dere adlyder villig, skal dere få nyte landets goder; men er dere uvillige og trassige, skal dere fortæres av sverd. Dette er ordet fra Herrens munn. (1,19-20)

Opprør ville bety en tid med renselse, da Gud ville ta bort all deres urenhet i form av deres fiender (1,24). Bare da ville det skje en gjenreisning og Israel ville igjen bli kalt «Rettferdighetens by, Den trofaste by» (1,26).

Disse uttrykkene er gjentatt gjennom alle de tolv første kapitlene, men innvevd med bemerkninger om håp, ettersom profeten ser framover mot Messias’ herlige styre (7,14; 8,14; 9,2; 9,6-7 og 11,1-2).

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skuldre og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver. (9,6-7)

Profetier mot omkringliggende nasjoner (Kapittel 13-25)

Profeten fordømmer deretter nasjonene som hadde ledet Guds folk på avveier. Hans ord er fulle av dramatiske bilder som bekrefter at disse mektige nasjonene faktisk var under Guds herredømme (14,26-27). Disse profetiene kan oppsummeres på følgende måte:

Til	Henvisninger
Babylon	13,1-14,23
Assyria	14,24-27
Filisterland	14,28-32
Moab	15.1-16,14
Damaskus og Svria	17,1-14
Etiopia	18,1-7
Egvpt	19,1-20,6
Babvlon	21,1-10
Edom	21,11-12
Araberstammene	21,13-17
Jerusalem	22,1-25
Tyrus	23,1-18

Jesajas apokalypse (Kapittel 24-27)

Da Jesaja hadde formidlet Guds dom over Juda, og deretter over de omkringliggende nasjonene, gikk han videre og forutsa en universell trengsel (24,1-3). Derfor er disse kapitlene blitt kjent som «Jesajas apokalypse». De forteller om en periode da Gud vil utøve sin dom over hele jorden, og som etterfølges av velsignelsene under Guds universelle herredømme.

Jesaja viser også hensikten med Guds dom: Å rense sin verden for synd og regjere i rettferdighet midt mellom et lydig folk (24,22-23).

Profetier om dom og velsignelse (Kapittel 28-35)

Denne første delen av Jesaja (kap. 1-35) blir avsluttet med en annen serie med uttalelser om Israel, Juda og alle nasjoner. Det ender med at han nok en gang besk¬river ødeleggelsen som skal komme over hele jorden. Dette skal skje før rikets universelle velsignelse.

Gud adresserer spesielle synder i en rekke «verop»:

Ve Efraim (kap. 28), det nordlige riket i Israel, der folkene var som drankere, «helt fortumlet av vin» (28,7), uvillig og ute av stand til å høre Guds advarsler.
Ve Jerusalem (kap.29), som burde ha lært av sin søster Israels feil, men hadde i stedet blitt blind for Guds veier.
Ve hele nasjonen Juda, som hadde blitt «tras¬sige sønner» (30,1) og vendt seg mot Egypt for å få hjelp, istedet for å vende seg til Herren (30,2; 31,1).
Ve Assyria, Guds redskap for å dømme sitt folk. Gud ville ødelegge dem (33,1).
Ve alle nasjoner som står imot Herren (34,1-2).

Innimellom disse veropene, er det fantastiske løfter om velsignelse for et folk som vil være tro mot Gud. Legg spesielt merke til kapittel 32 og 35, som ser framover mot Messias komme og hans universelle rettferdige herredømme.

Hiskias fortelling (Kapittel 36-39)

Disse kapitlene inneholder en kort fortelling knyttet til kong Hisikia og er et slags historisk mellomspill mellom de to hoveddelene av Jesajas profetier. Kapitlene er knyttet til begivenhetene vi kan finne i 2. Kong 18-20 og 2. Krøn 29-31:

De forteller om undergangen til Israels nordrike. Israelittene ble tatt til fange av assyrerne i år 721 f.Kr.
De beskriver hvordan det sydlige riket, Juda, ble spart på den tid.
De knytter sammen Juda med Babylon, som en dag skulle komme til å føre dem inn i fangenskap.

Etter å ha tatt Israel, flyttet assyrerkongen Sankerib sørover og inn i Juda (36,1) med den hensikt å innta Jerusalem. Han spottet kong Hiskia for hans antatte allianse med Egypt og hans tillit til Gud (36,4-21). Hiskia vendte seg da til Gud. Som en respons på dette fortalte Jesaja ham at Sankerib ville vende hjem og dø (37,7; oppfylt i 37,38) og at Jerusalem ville bli frigjort fra denne hæren (37,21-35). Ved et guddommelig inngrep på vegne av sitt folk, «gikk Herrens engel ut og slo i hjel 185.000 mann i assyrernes leir» (37,36). Juda ble på denne måten spart for assyrernes okkupasjon.

Etter å ha hatt en sykdomsperiode, fikk Hiskia besøk av et sendebud fra Babylon (39,1). Babylon var på den tiden et vasallrike som kjempet for uavhengighet fra det assyriske riket og hadde trolig forsøkt å inngå en allianse med Juda. Da Hiskia var tåpelig nok til å vise babylonerne alle sine skatter (39,4), advarte Jesaja at:

Det kommer en tid da alt som er i ditt slott og det som fedrene dine har samlet til denne dag, skal føres bort til Babylonia. Ingen ting skal bli tilbake, sier Herren. De skal ta noen av sønnene dine, av dem som stammer fra deg, og gjøre dem til hoffmenn i babylonerkongens slott. (39,6-7)

På den tiden må dette ha syntes umulig, ettersom Baby¬lon bare var et lite rike. Likevel ble hvert ord oppfylt. 100 år senere, i år 612 f.Kr., inntok baby¬lonerne den assyriske hovedstaden. Deretter dro de sørover, ledet av kong Nebukadnesar, og begynte bortførelsen av det judeiske folket i år 605 f.Kr.

Profetier til trøst (Kapittel 40 – 66)

Fra dette punktet går Jesaja over fra å fordømme til å trøste i sine profetier. Etter at han hadde profetert om Judas fangenskap i Babylon, ser han nå fram til tiden da det ville bli slutt på deres fangenskap.

Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder. (40,1-2)

Jesaja forutsa:

Den nøyaktige tiden for når de ville bli utfridd fra fangenskapet, fullført under Kyros (44,28-45,13)
Når de skulle vende tilbake til landet sitt
Når Messias skulle komme

Det som det er lagt mest vekt på er om tiden da Kristus skulle komme. Kristus blir beskrevet som en lidende tjener. Jesu liv og død er beskrevet med forbløffende detaljer i disse avsnittene. Boken avslutter med en besk¬rivelse av den nye himmel og den nye jord, når Guds folk vil bli fullstendig gjenreist.

Israels utfrielse (Kapittel 40-48)

Disse kapitlene gir trøst til Guds folk ved å profetere om deres utfrielse fra fangenskap.

Etter at nordriket «tistammeisrael» var utryddet, ble begrepet «Israel» nå brukt om det Guds folk som var igjen, det vil si, Juda.

Hvert skriftested gir oss grunnen til hvorfor de burde føle seg trøstet:

Trøst på grunn av Guds karakter (kap. 40-41). Hans ord er til å stole på (40,8), hans makt er ubegrenset (40,12-17). Han er større enn avguder (40,18-20), det finnes ingen som kan sammen-lignes med ham (40,21-26).
Trøst på grunn av Guds tjener (kap. 42). Guds tjener vil utfri dem, «han skal bringe retten ut til folkene» (42,1) og selv være «en pakt for folket» (42,6). Han skal fri fanger ut av av fangenskap (42,7). Disse henvisningene er endelig oppfylt i Kristus.
Trøst på grunn av Israels gjenreisning (kap. 43-44). De vil bli «kalt ved navn» og «løst ut» fra deres fangenskap (43,1). «Fra jordens ender» vil Gud samle sitt folk (43,5-6).
Trøst på grunn av kong Kyros av Babylon (44,28-45,25). Han vil si om Jerusalem: «Byen skal bygges» og om tempelet: «Det skal bli grunnlagt på ny!» (44,28). Kyros vil være den som «sender mine bortførte folk hjem» (45,13).
Trøst på grunn av Babylons ødeleggelse (kap. 46-48). Babylonerne, Guds redskap overfor Juda, skulle selv bli slaver under Perserriket. De gjorde krav på å ha makten over hele jorden og Nebukadneser opphøyet seg selv som gud (Dan.3-8), men Jesaja profeterte om deres undergang (47,11).

Israels utfrier (kapittel 49-57)

Den historiske sammenhengen disse profetiene blir talt inn i, var utfrielse fra fangenskapet i Babylon. Gjennom disse talte Gud også om en større utfrier for sitt folk: Jesus skulle, som Herrens tjener, frelse Guds folk fra et enda større åk enn et menneskelig slaveri og bringe inn et herligere rike i de siste dager.

I disse kapitlene ser vi:

Messias’ oppdrag (kap. 49). Han skulle være et lys for folkeslag og bringe frelse til jordens ender (49,6).
Messias’ lydighet (kap. 50) idet han bøyde seg un¬der Guds vilje, selv om han måtte lide ved at han ble pisket og mishandlet (50,6).
Messias’ oppmuntring til Israel (kap. 51,1-52,12), som finner sitt fulle uttrykk i oppmuntringen til menigheten idag. Herren vil «trøste Sion» og «der skal det være fryd og glede» (51,3). Denne frelsen «skal aldri få ende» (51,6). Sion burde derfor «våkne opp og kle seg i kraft» (52,1).
Messias’ forsoning (kap.52,13-53,12). Dette avsnit¬tet beskriver i detalj lidelsen til Jesus, som var «verre tilredt enn noen mann» (52,14), «forlatt av mennesker» (53,3) og «såret for våre overtredel¬ser» (53,5) slik at han kunne sone for «skylden som vi alle hadde» (53,6).
Messias’ invitasjon (kap. 54-59) til sitt folk i lys av seieren som kommer etter lidelsen. Seieren er for å «bre seg ut til høyre og til venstre» (54,3) uten å være redd for noe vanære (54,4). Israel «skal være grunnlagt ved rettferd» (54,14) og «de våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen» (54,17).

Israels ansvar var å vende om fra syndene som hadde ført til at de, i fortiden, hadde falt (57,3-13). De måtte praktisere sann faste, som løste «dem som med urett er lenket» (58,6) og alle undertrykkelsens åk (58,9). På denne måten ville de finne sin glede i Herren og «nyte arven etter Jakob, sin far» (58,14).

Messias invitasjon var likevel ikke bare til Israel, men til alle nasjoner. «Alle som tørster» kunne komme og drikke «uten penger» (55,1). «De fremmede som har sluttet seg til Herren» kunne komme til det «hellige fjell», som skulle bli kalt «et bønnens hus for alle nas¬joner» (56,6-7). «De skal frykte Herrens navn fra vest og hans herlighet fra øst» (59,19). Her er en henvisning til at evangeliet skulle åpnes opp for hedningene også. Dette begynte med Peters besøk i Kornelius hus i Apg kap. 10.

Israels framtid (kap. 60-66)

Jesaja avslutter med profetier som skildrer den framtidige herlighet Guds folk skal få oppleve, og en¬den på historien.

Folket på Jesajas tid ville tolke disse løftene i lys av deres fangenskap og gjenreisningen av landet. Løftene har imidlertidig en større betydning som henviser til hva Kristus, den «lidende tjener», oppnådde. Den herligheten som Israel fikk, er den kristne menighetens også. Paulus omtaler menigheten som det sanne «Guds Israel» (Gal 6,16).

Gud sier til Israel og til menigheten:

Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. (Jes 60,1-3)

Sions framtidige herlighet, vil bli fullt åpenbart når Kristus kommer tilbake og denne tidsalder er kommet til en ende.

Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det som var, ingen skal tenke på det mer. Jeg vil fryde meg over Jerusa¬lem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen. Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha mold til mat. Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell, sier Herren. (65,17-25)

Guds siste løfte til sitt folk gjennom Jesaja knytter ham og hans folk sammen for alltid:

For likesom den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal bestå for mitt åsyn, slik skal deres ætt og navn bestå, sier Herren. (66,22)

Jeremia

Åpne bibelteksten til Jeremia på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Jeremia betyr «Jahve kaster ned», i den betydning å legge et grunnlag. Av dette navnet kommer den avledede betydningen «Jahve etablerer»
Hjemby: Anatot, 8 km nord for Jerusalem
Familie: Ingen. Han fikk befaling om at han ikke skulle gifte seg
Stilling: Prest
Samtidige: Habakkuk og Sefanja i Juda. Nahum (også i Juda) profeterte til Assyria. Esekiel i Babylon
Død: Ukjent. Tradisjonelt blir det sagt at han ble steinet i Egypt

Historisk bakgrunn

Den historiske sammenhengen boken er skrevet i, strekker seg fra 627 f .Kr., tidspunktet da Jeremia ble kalt til å være profet, til 562, som er det siste historiske tidspunktet som det kan vises til i boken. Disse årene var de mest turbulente i hele Judas historie, og de omfattet regjeringstiden til de fem siste kongene i Juda: Josjia, Joakas, Jojakim, Jojakin og Sidkia, og ender med fangenskapet deres i Babylon.

Assyrias stormaktstid gikk mot slutten og Babylon vokste og styrket sin makt i nord, mens Egypt viste sin styrke i sør. Juda var fanget mellom disse to stormaktene og deres ambisjoner om å ekspandere. Kong Josjia var lojal mot Herren, men gjorde en feil vurdering og døde ved Megiddo (609 f.Kr.) da han prøvde å avskjære egypterne, da disse var på vei for å kjempe mot babylonerne (2.Kong 23,29). Dette bragte Juda inn under egyptisk kontroll.

Josjias sønn, Joakas, overtok tronen, men etter bare tre måneder ble han ført til Egypt. Egypterne gjorde hans bror, Jojakim til konge og tillot ham å styre som deres vasall fram til 605, da babylonerne slo dem ved Karkemisj. Juda kom på denne måten under babylonisk herredømme og Nebukadnesar førte ledende personer som Daniel til Babylon. Jojakim regjerte nå som babylonernes vasall.

Jojakim mislikte Jeremia, og nektet konsekvent å følge hans advarsler, og han gjorde opprør mot Babylon, og fikk Nebukadnesar til å angripe Juda ennå en gang. Men Jojakim døde, og ble etterfulgt av Jojakin like før babylonerne nådde fram til Jerusalem i 597 for å plyndre templet og byen (2.Kong.24,10; 14-15). Jojakin ble ført bort til Babylon etter at han bare hadde vært tre måneder i tjeneste, sammen med andre ledende personer, og hans onkel Sidkia ble innsatt som en slags minikonge i Juda.

Sidkia var upålitelig og ute av stand til å styre over sine rådgivere. Under press fra dem gikk han inn i forhandlinger med Egypt om å opprette en allianse mot Babylon. Som en reaksjon på dette beleiret Nebukadnesar Jerusalem. Jeremia nødba Sidkia til å overgi seg, men han ville ikke høre (Jer 21,3-10 og 38,17-18). Byen ble til slutt ødelagt. Sidkias øyne ble stukket ut og han ble ført bort til Babylon, sammen med mange andre, inklusive Jeremia, i den tredje og siste bortføringen i 586 f.Kr. (2.Kong 25,5-7)

Nebukadnesar behandlet Jeremia godt og tillot ham å reise tilbake til Juda, sammen med Gedalja, som var den som var utpekt som lederen av babylonerne (39,11-14). Gedalja ble myrdet og noen jøder flyktet til Egypt i frykt for hevnaksjoner. De insisterte på å få ta med seg Jeremia (kap.43). Det er antatt at han døde der i Egypt.

Oversikt

Jeremia er den lengste boken i Bibelen når man regner i antall ord. Ulik andre profetiske bøker, inneholder den mye historisk informasjon og biografiske detaljer. Dette gjør oss i stand til å tidfeste mange av de profetiske ordene og gir oss en enestående innsikt i det personlige livet til profeten.

Vi kan særlig legge merke til at boken er ustrukturert. Hendelsene som er beskrevet er ikke ordnet i kronologisk rekkefølge, selv om den inneholder historiske kommentarer, og den er ikke ordnet på en tydelig og aktuell måte. Dette kan illustreres ved å merke seg hvor spredt budskapene er formidlet til hver av de fem kongene i Juda, som Jeremia hadde med å gjøre:

Josjia: Kap. 1-6
Joakas: Kap. 22,10-12
Jojakim: Kap. 7-20; 25-26; 35-36; 45-46,12; 47-49
Jojakin: Kap. 22-23
Sidkia: Kap. 21,24; 27-34; 37-39

Boken har likevel et klart budskap og tema. Det viser at Gud er både tålmodig og hellig. Han hadde utsatt dommen over sitt folk på grunn av sin tålmodighet. Han sendte profeter for å advare dem igjen og igjen om at dersom de ikke vendte om fra deres måte å leve på, ville hans hellighet kreve at han dømte deres synd. Jeremia bad dem vende om før det var for sent. Da de fortsatt var for hardnakket og sta til å vende om, måtte han med tungt hjerte overgi dem til Babylon. Bortførelsen var nå uunngåelig.

Jeremia lister opp årsakene til at folket ble ført bort, men proklamerer også Guds nådige løfter om håp og gjenreisning:

Det skulle alltid være en rest igjen i landet
Det skulle bli en tilbakekomst fra fangenskapet etter 70 år
Til slutt ville Gud opprette en ny pakt med sitt folk

Sett ut fra mangelen på en klar orden i materialet i Jeremia, kan vi sette opp den enkleste oversikten over boken på denne måten:

Jeremia
Kap. 1	Jeremias kall
Kap. 2-45	Profetier til Juda
Kap. 46-51	Profetier til hedenske nasjoner
Kap. 52	Jerusalems fall

Jeremias kall (Kapittel 1)

Hans sønderbrudte hjerte fikk ham til å skrive en sønderbrudt bok, som er vanskelig å ordne kronologisk eller etter emne. Men gjennom sitt budskap og sine bilder proklamerer han trofast at den eneste måten å slippe unna ulykke og elendighet på, er å overgi seg til Gud. (Wilkinson & Boa, Talk Thru the Old Testament, Nelson, 1983, side 198)

Boken begynner med å stadfeste Jeremias forfatterskap og den tidsperioden den dekker (1,1-2). Dette blir etterfulgt av Jeremias kall til den profetiske tjenesten, som fastsetter når hans fødsel fant sted (1,5). Herren berører deretter hans munn og erklærer hvor viktig hans rolle er:

Jeg setter deg idag over folk og riker for at du skal rykke opp og rive ned, ødelegge og bryte i stykker, bygge og plante. (1,10)

Jeremias rolle ville bli hard: Hans ensomme røst ville bli avvist etterhvert som dommen han hadde profetert om, begynte å skje rundt ham. Han måtte stå opp mot konger og ledere, og til dette ville Gud gi ham en spesiell styrke:

Men du skal spenne beltet om livet og stå fram og tale til dem alt det jeg befaler deg. Du skal ikke være redd for dem, ellers vil jeg gjøre deg redd for dem. Se, jeg gjør deg i dag til en fast borg, til enjernstøtte og en bronsemur mot hele landet, mot konger og stormenn i Juda, mot prestene og folket i landet. De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg og berge deg, lyder ordet fra Herren. (1,17-19)

Dette første kapittelet slår også an tonen for mange av profetiene som følger. Han får et syn av en kokende gryte som truer fra nord (1,13), et bilde på ødeleggelsen som skal komme fra Bablylon (1,14-15). Denne dommen vil komme fordi «de vendte seg bort fra meg» (1,16). Dette er det stadig tilbakevendende temaet i hans profetier til Juda, som vi nå skal se nærmere på.

Profetier til Juda (Kapittel 2-45)

Dom over Juda (Kapittel 2 – 29)

Storparten av denne delen er skrevet i poesi. Profeten brukte en rekke sterke sammenlikninger og treffende uttrykk for å illustrere hvordan nasjonen forkastet Gud og hvordan dommen derfor uunngåelig kom over dem:

Sammenlikning med ekteskap. Juda var Guds brud, bundet til ham i sin ungdom (2,2), men hun hadde nå brutt ekteskapsbåndene (2,20) og skitnet seg til med andre guder. Og istedenfor å føle skam, hadde hun blitt «uforskammet» og ute av stand til å rødme (3,3). Uten å skamme seg, brente folket ofringer til Baal og de kom og stod foran Herren i hans tempel (7,10), og trodde at de var trygge. Så alvorlig var deres villfarelse (7,10-15).
Israels skilsmisse. Det nordlige riket, Judas søster, hadde fått tillatelse fra Gud til å skille seg og blitt ført bort. Judas stadige omvendelse viste likevel at hun ikke vendte seg til Herren «av hele sitt hjerte, men bare lot som hun gjorde det» (3,10).
Sammenlikningen med vintreet. Gud hadde plantet sitt folk som et «utvalgt vintre med en sunn og bærekraftig stamme» i landet, men det hadde blitt et «villskudd, et uekte vintre» (2,21).
Sammenlikningen med beltet av lin. Gud sa til Jeremia at han skulle kjøpe et nytt belte av lin. Så skulle han begrave det i bakken. Når han så gravde det opp igjen, var det ubrukelig. Lærdommen av dette var at Gud hadde bundet Juda til seg selv som et belte, men på grunn av deres gudsdyrkelse, vil de «bli som dette beltet. Det vil ikke duge til noe» (13,1-11).
Jeremia skal ikke gifte seg. Profeten skulle ikke gifte seg og få barn. Dette skulle være et tegn for folket at deres barn ikke ville ha noen framtid i landet, og at bryllupsfeiringens glede snart ville dø hen i Juda (16,1-9).
Pottemakerens hus. Herren sendte Jeremia til pottemakerens hus der han først så en mislykket krukke som ble laget om igjen på dreieskiven (18,1-4). Så Gud ville forme sitt folk: «Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd», erklærte han (vers 6). Så lenge Juda vendte om og ydmyket seg i sitt hjerte, ville hun bli omformet av Gud til å bli et vakkert leirkar (18,5-12). Så viste Gud Jeremia at han skulle kjøpe et ferdig leirkar (19,1) og knuse det foran de eldste som et tegn på at «Jeg vil knuse dette folket og denne byen som når en knuser et leirkar slik at det ikke kan bli helt igjen», fordi de ikke ville vende om (19,10-12).
Pasjkurs tegn. Presten Pasjkur lot Jeremia bli pisket og satt i blokken på grunn av hans profetier (20,1-2). Da Jeremia ble løslatt, proklamerte han at Herren hadde forandret Pasjkurs navn til Magor-Missabib, som betyr «Redsel rundt omkring». For fra den dagen av, ville han bli en «redsel for seg selv og for alle sine venner» (20,3-6), en forsmak på den redsel som skulle komme over nasjonen.
Falske profeter. Folket hadde blitt dysset inn i en falsk følelse av trygghet av profeter og ledere som hadde «løyet om Herren» (5,12). De hadde sagt: «Ulykken kommer ikke over oss» og Jeremia erklærte at de var fulle av vind (5,13). Så omfattende var dette bedraget at Gud sa til Jeremia at om han «kan finne noen, om det finnes en eneste som gjør rett og legger vinn på trofasthet, så jeg kan tilgi folket i byen» (5,1). Den triste konklusjonen hans var: «Det er slutt på ærligheten, den er forsvunnet fra deres munn» (7,28). Dommen over de falske profetene er voldsom (14,14-16; se også 23,9-40).
Troløse hyrder. Gud sendte Jeremia til palasset (22,1), der han anklaget «hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite» (23,1). Gitt i Jojakins korte regjeringstid (22,24), gjelder denne dommen over nasjonens ledere:Troløse hyrder. Gud sendte Jeremia til palasset (22,1), der han anklaget «hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite» (23,1).
Joakas (også kalt Sjallum) (22,11), som hadde blitt tatt til fange og sendt til Egypt. Han skulle ikke vende tilbake fordi han ikke hadde «syn og sans for annet enn egen vinning» (22,17).
Jojakim, som forble hardhjertet på grunn av sin ondskap (22,19).
Jojakin, som skulle bli ført til Babylon, for aldri å vende tilbake (22,24-27: 52,31-34). Han skulle bli den siste av etterfølgerne til David som skulle sitte på Davids trone, forbannet og avvist av Herren (22,28-30).
To kurver med fiken. Etter at Jojakin hadde blitt ført til Babylon og Sidkia var satt på tronen av Nebukadnesar, hadde Jeremia et syn av to kurver med fiken. En inneholdt «meget gode» fikener og den andre inneholdt fikener som var «så dårlige at de ikke kunne spises» (24,2-3). De gode fikenene var de bortførte, der noen av dem ville vende tilbake til Herren og til landet (24,6-7). De dårlige fikenene var Sidkia og de overlevende i Jerusalem, som skulle bli straffet for deres synd, til tross for at de flyktet til Egypt etter hjelp (24,8-10).
De sytti årene. Judas fangenskap skulle vare i sytti år (25,12; 29,10). Denne forutsigelsen ble gjort tjue år før bortførelsen begynte (25,1).
Tegnet med åket. Gud sa til Jeremia at han skulle lage seg et rep og et åk og legge dem over nakken sin (27,1-2). Deretter drog han til Sidkia, som var vert for utsendinger fra de omkringliggende nasjonene (27,3), for å profetere at de alle skulle bøye seg for Babylons åk. Dersom de ikke gjorde det, ville de bli straffet (27,4-11). Som motsvar profeterte den falske profeten Hananja til Juda at Babylons åk ville bli brutt innen to år og de bortførte ville bli ført tilbake til landet sitt (28,1-4). Deretter brøt han i stykker åket som Jeremia hadde over nakken (28,10). For dette feiltrinnet døde han innen det året var slutt (28,15-17).
Brevet til de bortførte. Jeremia skrev til de bortførte i Babylon (29,4-27). Han oppmuntret dem til å «bygge seg hus og bo i dem», å gifte seg og øke i antall, og å be om framgang for Babylon (29,4-7). Så etter sytti år skulle de vende tilbake, for:

Jeg vet hvilken tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere framtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg, sier Herren. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende lagnaden for dere og samle dere fra alle de folk og steder som jeg har drevet dere bort til, lyder ordet fra Herren. Og jeg vil la dere komme tilbake til det stedet jeg førte dere bort ifra. (29,11-14)

Dommen over Juda i disse kapitlene er alltid fyllt med håp ettersom Gud gav dem muligheten til å vende om. Dersom de ville bryte nytt land i sine hjerter og omskjære seg for Herren, ville hans straffedom over dem bli avverget (4,3-4). I sammenheng med disse profetiske forutsigelsene finner vi også bemerkninger om gjenreisning som strekker seg videre forbi tiden da de bortførte skulle vende tilbake, fram mot tiden da Kristus skulle komme. Mest bemerkelsesverdig er løftet om at Gud skulle reise opp en rettferdig gren av Davids ætt. Dette peker fram mot den kommende Kristus, som skulle bli «Herren, vår Rettferdighet» (23,5-6).

Disse løftene om gjenreisning ble hovedtemaet i den neste delen av profetier til Juda.

Løfte om framtidig gjenreisning (Kapittel 30-33)

Gud befalte Jeremia å skrive ned sine profetier «i en bok» (30,2) for at framtidige generasjoner skulle kunne se hans ord oppfylt. Så følger en rekke vidunderlige løfter om gjenreisning. Mange finner sin endelige oppfyllelse i Kristi verk og den nye pakt, som han ville innstifte. De stadig tilbakevendende elementer i disse profetiene er:

Gjenreisning av landet (f.eks. 30,3)
Gjenreisning av folket som en nasjon (f.eks. 31,1)
Gjenreisning av byen Jerusalem (f.eks. 31,18)
Gjenreisning av paktsforhold (31,31f)

Den lovede dommen kommer (Kapittel 34-45)

Denne siste delen med profetier til Juda gjengir Jerusalems faktiske fall og hendelsene som fulgte umiddelbart etterpå.

Vi blir først tatt med til tiden under Jojakim. Fordi Jeremia var «begrenset» (36,4) – holdt tilbake og ute av stand til å reise fritt – dikterte han sine profetier. Hans skriver, Baruk, tok bokrullen til tempelet og leste det opp (36,4-7). Stormennene informerte kongen om bokrullen og hans sekretær leste den opp for ham. Kongen skar den av og brente den (36,23-24). Deres mangel på respekt for Herrens ord førte til at de falt.

Hendelsene går deretter videre til styringstiden til Sidkia, Babylons vassallkonge i Juda. Hans høyere vaktmann hadde pisket Jeremia og kastet ham i fengsel fordi det var påstått at han hadde gått over til fienden (37,13-15). Men Sidkia talte til ham på tomannshånd om Herrens ord og tillot deretter Jeremia å bli flyttet fra fengselet og holdes i «varetekt i vaktgården» (37,21). Der tok han «motet fra (…) krigerne» (38,4) fordi han profeterte at det var sikkert at de ville bli slått av babylonerne. Derfor tok de han og senket ham ned i en brønn i nærheten. Brønnen var full av gjørme, «som han (Jeremia) sank ned i» (38,6). Han ville ha omkommet dersom det ikke hadde vært for Ebed-Melek, som fikk Sidkias tillatelse om å ta tretti menn og dra Jeremia opp av gjørmen (38,10). Gud belønnet Ebed-Melek ved å tillate at han slapp unna beleiringen med livet i behold (39,15-19).

Sidkia gikk deretter til Jeremia for å rådføre seg med ham privat, bare for å bli fortalt at han måtte overgi seg dersom han ville leve (38,17-18). Han nektet å lytte til disse siste ordene fra Herren og da Jerusalem falt, ble Sidkia blindet og lagt i lenker og ført til Babylon (39,7). Byen ble brent og folket der ble ført bort (39,9-10). Bare noen av de fattige menneskene, som ikke hadde noen eiendom, ble tilbake i Juda, for at de skulle se til vingårdene og åkrene (39,10) under Gedaljas styre.

Jeremia ble funnet i lenker mellom de bortførte og satt fri på befaling fra Nebukadnesar, som hadde gitt sin hoffsjef, Nebusjasban, denne ordren: «Ta ham og ha tilsyn med ham, men gjør ham ikke noe vondt. Bare det han selv ber om, skal du gjøre med ham» (39,11-14; 40,1-6). Jeremia valgte å være sammen med de som var igjen i landet (40,6). Etter at hæren hadde trukket seg tilbake kom noen av befalingsmennene blant judeerne, som hadde vendt tilbake til landet. Der la de onde planer mot Gedalja og drepte ham (41,2). Deretter flyktet de til Egypt, i frykt for å bli straffet av Nebukadnesar (41,16-18). Før de drog ut spurte de Jeremia om han kunne be til Herren på deres vegne.

Guds ord til dem var klart, som det hadde vært til Sidkia: «Bli i landet» (42,1-18):

Herren har sagt til dere som er igjen i Juda: Dra ikke til Egypt! Dere skal sannelig vite at jeg har advart dere i dag. Dere setter jo livet på spill. For først sender dere meg til Herren deres Gud og sier: «Be for oss til Herren vår Gud og fortell oss alt det han sier, så skal vi gjøre det.» Men når jeg i dag har kunngjort dere dette, vil dere ikke høre Herrens ord og gjøre alt det han har sendt meg for å si dere. Nå skal dere vite at dere kommer til å dø for sverd, hunger og pest på det stedet dere så gjerne vil dra tilfor å slå dere ned som innflyttere. (42,19-22)

De var ulydige mot Herren og tok med seg de gjenværende av folket til Egypt. De tok også med seg Jeremia, mot hans vilje (43,4-7). Der fortsatte de med avgudsdyrkelse, til tross for det de nylig hadde lært. Jeremia profeterte nok en gang dom over dem ved Nebukadnesars hånd. Nebukadnesar vant seier over Farao Hofra rundt år 570 f.Kr. (kap.44).

I den kronologiske rekkefølgen av hendelsene, er de ovenfor nevnte de siste som er nedskrevet av Jeremia. Helt til slutt stod folket hardnakket imot Guds ord, men Jeremia stod trofast i sin tjeneste.

Profetier til hedenske nasjoner (Kapittel 46-51)

I denne delen av boken er alle Jeremias profetier til hedenske nasjoner samlet. Noen av dem bærer i seg historiske merknader (46,2; 47,1), men de aller fleste gjør ikke det:

Profetier til Egypt (kap. 46)
Profetier til Filisterland (kap. 47)
Profetier til Moab (kap. 48)
Profetier til Ammon (kap. 49,1-6)
Profetier til Edom (kap. 49,7-22)
Profetier til Damaskus (kap. 49,23-27)
Profetier til Kedar og Hasor (kap. 49,28-33)
Profetier til Elam (kap. 49,34-39)
Profetier til Babylon (kap. 50-51)

Av spesiell interesse er ordene til Babylon, redskapet for Guds dom over Juda. Selv om Gud brukte Babylon til å straffe sitt folk, så var de selv ikke uten skyld framfor ham og skulle derfor lide dom. Ute av stand til å besøke Babylon, sendte Jeremia sitt ord til dem på en bokrull som ble lest opp og deretter kastet i elven Eufrat, knyttet til en sten. Slik som bokrullen sank, slik skulle det mektige Babylon synke.

Dette avsnittet avslutter med: «Her ender Jeremias ord» (51,64).

Jerusalems fall (Kapittel 52)

Dette avsluttende kapitlet er en historisk epilog til boken. Siden «Jeremias ord» endte i det foregående kapittel, kan det være lagt til av hans skriver, Baruk. (36,32 og 45,1-5)

Denne gjengivelsen av Jerusalems fall utvider historien slik den er fortalt i kapittel 39,1-10 og ligner på framstillingen i 2. Kong 24,18 – 25,30. Det dokumenterer oppfyllelsen av mye av det som hadde blitt profetert av Jeremia, og øker derfor troverdigheten av hans ord. De bortførte jødene ville begynne å vende tilbake i 538 f.Kr.

Klagesangene

Åpne bibelteksten til Klagesangene på bibelen.no.

Bakgrunn

Ettersom Klagesangene i form er skrevet som fem poetiske sørgesanger (begravelsessanger), uttrykker den profeten Jeremias sorg. Den ble trolig skrevet i perioden mellom Jerusalems fall (586 f.Kr.) og bortførelsen til Egypt.

Boken er skrevet i akrostisk stil, siden hvert vers i de fire første diktene begynner med hver av de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet i rekkefølge. I hebraiske skrifter dannet de deler av Megilloth eller «fem roller…» (sammen med Høysangen, Forkynneren, Ruth og Ester), som helt fram til idag blir lest opp under feiringen av spesielle hendelser. Klagesangene blir lest hvert år den 9. juli ved Vestmuren i Jerusalem til minne om byens ødeleggelse av Nebukadneser og siden i år 70 e.Kr. Septuaguinta (ca.250 f.Kr.) plasserte Klagesangene i forhold til hvem som hadde skrevet den og når den var skrevet i forhold til de andre bøkene.

Den opprinnelige tittelen på boken kommer fra det første hebraiske ordet i kapittel 1, som betyr «Ah, hvordan…!» De greske og latinske titlene, som mer beskriver hva boken inneholder, betyr «tårer» eller «klage» (sorg). Det er fra disse vi har fått den norske oversettelsen, Klagesangene.

Oversikt over Klagesangene

Jeremia hadde ativart Juda om den kommende dommen gjennom nesten førti år. På grunn av dette hadde han måttet lide gjennom avvisning og mishandling. Når Nebukadneser endelig kom og ødela byen, sa ikke Jeremia: «Det var det jeg sa til dere», men han identifiserte seg fullt og helt med tilstanden til sine medborgere. Hans hjerte var sønderbrudt av de ting som knuste Guds hjerte: Folkets synd og den etterfølgende lidelsen. Hans sorg viste hen på Kristus, sørget over den samme byen seks hundre år senere:

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som hønene samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt! (Matt.23,37-38)

De fem klage-diktene kan oppsummeres på følgende måte:

Klagesangene
Kap. 1	1. Klage: Jeremia sørger over Jerusalem
Kap. 2	2. Klage: Guds vrede og Jerusalems synd
Kap. 3	3. Klage: Håp midt i lidelse
Kap. 4	4. Klage: Guds vrede er tilfredstilt
Kap. 5	5. Klage: Antyding om gjenreising

Jeremias sorg over Jerusalem (1,1-22)

Dette første diktet er en sørgesang av Jeremia (vers 1-11), som beskriver ødeleggelsen som synden fører til. Det blir etterfulgt av en klagesang over den personifiserte byen Jerusalem (vers 12-23):

Å, hvor ensom hun sitter, byen som før var så folkerik …sitter nå som en enke…Hun gråter sårt om natten (1,1-2).

Guds vrede over deres synd (2,1-22)

Her beskriver Jeremia Jerusalems ødeleggelse på grunn av byens synd. Herren hadde «hyllet Sion i mørke skyer» (vers 1). Han «herjet sin hytte som en ribber en hage» (vers 6). De som går forbi nå, sier: «Er dette den byen som ble kalt den fullkomne skjønnhet, en fryd for alle verden?» (vers 15).

Håp midt i lidelse (3,1-66)

I denne klagesangen, der hver strofe inneholder tre vers, som hver begynner med de samme bokstavene i det hebraiske alfabetet. Her identifiserer Jeremia seg helt og fullt med folkets lidelser. Han gjør folkets elendighet til sin egne (f.eks. vers 1,16-17). Likevel er der en brå vending i språket i vers 19. Her begynner Jeremia å minnes lojaliteten til Herrens pakt:

Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet. Jeg sier: Herren er min lodd, derfor står mitt håp til ham. (3,21-24)

Midt i fortvilelsen, finnes det håp. På grunn av dette nøder han Juda til å vende om til Gud (vers 40-42).

Guds vrede er tilfredsstilt

Hendelsene rundt beleiringen av og Jerusalems fall beskriver Jeremia nøye hvilken tragedie som venter; dommen som var nødvendig for å mildne Guds hellige vrede. Deretter avslutter det med en bemerkning om håp (vers 22).

En antydning om gjenreisning (5,1-22)

Den siste klagesangen forteller om Judas sørgelige tilstand. Det er appell til Gud om å «se hit og legg merke til hvor vi blir hånet» (vers 1), å se ned fra sin trone og huske på sitt folk. Jeremias siste appell på vegne av nasjonen er:

Herre, vend oss om til deg, så vi kan komme tilbake. La våre dager bli som før! (5,21)

Esekiel

Åpne bibelteksten til Esekiel på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Esekiel betyr «Gud styrker»
Hjemby: Han levde i fangenskap i Tel-abib, Babylon, som lå nær elven Kebar
Familie: Sønn av Busi. Gift, men hans kone døde plutselig da Nebukadneser begynte sin siste beleiring av Jerusalem
Stilling: Prest i fangenskap
Samtidige: Jeremia i Juda og Daniel i Babylon
Død: Jødisk tradisjon sier at han ble slått av en medfange, som han hadde irettesatt for sin avgudsdyrkelse.

Historisk bakgrunn

Esekiel var kalt til å være en profet blant Guds folk i fangenskap. Han profeterte i Babylon mellom den første og andre gruppen av Israelitter som kom til fangenskapet. Budskapet var til de som ikke ville tro at Jerusalem noen gang ville bli ødelagt. De forventet å få vende tilbake til sitt hjemland.

Esekiels bok gir oss flere dateringer som gjør oss i stand til å danne oss et bilde av Esekiels liv:

1,1 forteller oss at han var tretti år gammel da han begynte sin profetiske tjeneste.
1,2 antyder at dette var i det femte år av fangenskapet til kong Jojakin.
40,1 forteller oss at Esekiels fangenskap begynte elleve år før Jerusalems ødeleggelse, som betyr at han var en av de 10.000 som var fanger samtidig som kong Jojakin (2.Kong 24,11-18).

Esekiel beregner alltid dateringene for sine profetier fra tidspunktet da han ble ført i fangenskap (33,21; 40,1), og den siste av disse pekepinnene er 27 år etter (29,17).

Hendelser i Esekiels liv
Hendelser	Alder	År f.Kr.
Født	0	622
Fangenskap i Babylon	25	597
Mottok sitt profetiske kall	30	592
Jerusalems ødeleggelse	36	586
Siste nedskrevne hendelse	52	570

Oversikt

Esekiel i tre deler
Kap. 1 – 24	Profetier før beleiringen av Jerusalem
Kap. 25 – 32	Profetier under beleringen av Jerusalem
Kap. 33 – 48	Profetier etter beleiringen av Jerusalem

Profetier før beleiringen av Jerusalem (kap. 1-24)

Esekiels oppdrag (kap. 1-3)

Esekiels oppgave som profet lignet på den som Jeremia hadde: Han skulle bringe Guds ord til et ulydig folk som ville forkaste Gud (2,4). Gud ville utruste Esekiel for oppgaven ved å gjøre han hard, slik som hans trassige ætt (3,8-9). Utrustningen for oppdraget innebar også at han skulle få en overveldende visjon av Guds herlighet (1,1-28). I denne visjonen ble Esekiel kalt, veiledet og gjort klar for den oppgave Gud hadde gitt han. Hans profetiske oppgave var å være en vaktmann:

Menneske jeg setter deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg. (3,17)

Dom over Juda (kap. 4-24)

I årene før Jerusalems beleiring og fall, profeterte Esekiel om at Gud hadde bestemt seg for å dømme sitt opprørske folk. Esekiel var en levende demonstrasjon på de ord han bar fram. De ordene han talte ble stadfestet av følgende profetiske tegn, lignelser og dramatiske handlinger. Dette er noe av det han gjorde.

Satte i verk beleiringen av Jerusalem, som et tegn på at Jerusalem var bestemt til å bli ødelagt (kap. 4).
Barberte sitt hode og skjegg, og delte hårene i tre. En del brant han, den andre kuttet han opp og den tredje lot han vinden spre. Dette var et tegn på at:
En tredjedel av dere skal dø av pest eller omkomme av sult i byen; en tredjedel skal falle for sverd rundt omkring den; og en tredjedel vil jeg spre for alle vinder og forfølge med løftet sverd (5,12).
Fikk en visjon av Guds herlighet, som forlot templet (kap.8-11). Detter er et resultat av folkets synd og ledernes avgudsdyrkelse (8,12). Templet ble vanhelliget (9,7) og Guds herlighet forlot det aller helligste, først til forgården (10,4), og deretter ut av byen (11,23).
Satte i verk bortførelsen ved å pakke alle sine eiendeler og forlate sitt hus, i full åpenhet for folket.
Fikk en trussel fra profetene i Juda, som profeterte løgner og sa: «Herren proklamerer», når Herren ikke hadde sendt dem (13,6).
Fordømmte de eldste, som hadde vendt seg til avguder og andre forbudte gudsdyrkelser (14,6).
Fortalte en lignelse om et trestykke tatt fra et vintre, som var ubrukelig. Jerusalem ville også bli ubrukelig(15,1-8).
Fortalte en lignelse om to ørner og et vintre (kap.17), som skildrer hendelsene rundt bortførelsen av Jojakin og hvor nytteløst det var for de gjenværende jødene å søke hjelp hos egypterne.
Gav et tilbakeblikk på hvordan Gud tidligere hadde behandlet Israel, i Egypt (20,1-9), i ødemarken (20,10-26), i Kanaan (20,27-28) og i Esekiels tid (20,29-32). Til tross for Guds trofasthet, hadde Isralittene vanhelliget seg selv, slik som forfedrene deres hadde gjort.
Satte opp en veiviser for de invaderende babylonerne, for å vise veien til Jerusalem, som et tegn på den truende ødeleggelsen (21,18-23).
Fortalte en lignelse om to utro søstre, som representerte Jerusalem og Samaria, som måtte «ta ansvaret for deres skammelige ferd og bære straffen for den syndige avgudsdyrkelsen» (23,49).
Esekiels kones døde, som var det siste tegnet for de opprørske jødene som ble ført bort i fangenskap til Babylon. Gud sa til ham at han ville ta ifra ham hans «øynes lyst og glede» (24,16), men han måtte ikke sørge over dette. Dette skulle være et tegn for de bortførte at Jerusalem, som var deres øynes lyst og glede, plutselig ville bli ødelagt.

Profetierer under beleiringen av Jerusalem (kap. 25-32)

Denne delen tar for seg profetier om dom over nasjonene som lå rundt Juda. De hadde med en viss skadefryd vært vitne til Guds folks fall, på grunn av fiendskapet mellom dem. Deres triumf skulle likevel bli vendt til sorg. Som Esekiel profeterte ville de lide samme skjebne som den Israel led:

Så sier Herren Gud: Fordi du ropte hånsord over min helligdom da den ble vanhelliget, over Israels land da det ble lagt øde, og over Judas ætt da den ble ført bort i fangenskap, se, derfor overgir jeg deg til østmennene, så de kan ta deg i eie. (25,3-4)

Esekiel tar for seg de omkringliggende nasjonene i tur og orden:

Ammon (25,1-7)
Moab (25,8-11)
Edom (25,12-14)
Filisterland (25,15-17)
Tyrus (26,1-28,19)
Sidon (28,20-26)

Tyrus fikk her en lenger behandling enn de andre nasjonene. Mange kristne tror at «kongen av Tyrus» (28,11-19) delvis er en hentydning til Satan, som er den virkelige kraften bak nasjonen. Til slutt finner vi en rekke profetier til Egypt (kap 29-32). Egypt ville også overgi seg til Babylon, men ble ikke fullstendig ødelagt. Den spredte befolkningen ville vende tilbake etter førti år, men nasjonen ville for alltid være «mindre enn andre riker» (29,15). Dette skulle være en påminner for Israel på at det var tåpelig å heller stole på Egypts styrke enn på Gud (29,16).

Profetier etter beleiringen av Jerusalem (kap. 33-48)

Gjenreisningen av Israel (kap. 33-39)

Denne delen innleder en ny retning i Esekiels profetier. Gud minte ham på at han, som Israels vaktmann (33,7), nå ville bringe et budskap om hjelp og trøst istedenfor dom.

Delen med profetier fra før beleiringen ble avsluttet med at Gud sa til Esekiel at når Jerusalem falt, ville en som slapp unna fra byen komme og fortelle nyheten (24,25-27). Oppfyllelsen er nedskrevet i kap. 33,21-22. På denne måten knyttes den første og den tredje delen av boken sammen. Disse delene er adskilt av profetier til de omkringliggende nasjonene som ble bragt under beleiringen. Esekiels første budskap om håp var at Guds hensikt var å fjerne dårlige styringsmenn og selv lede sitt folk:

Så sier Herren Gud: Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem. Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land…Selv vil jeg gjete sauene mine og la dem få roe seg, sier Herren Gud. (34,11-15)

Gud lover å gjøre et verk i hjertene til sitt folk. I et avsnitt som minner om Jeremias profeti om den «nye pakt», sier Esekiel:

Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inn i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjøre det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem.» (36,26-27)

Gjenfødelsen av Guds folk er tydelig skildret i visjonen om dalen med de tørre ben (37, 1-14). Etter hvert som Esekiel profeterer til benene, ble de kledt med kjøtt, fylt med pust og ble en stor hær (37, 9).

Israel og Juda ble ført adskilt inn i fangenskap. De ble en splittet nasjon. Men Gud lovet, gjennom tegnet med to staver som ble satt sammen, at de i framtiden ville bli én nasjon i landet (37, 15-23). Disse løftene om gjenreisning peker framover mot dagen da «min tjener David skal være konge over dem; de skal alle ha én og samme hyrde… og jeg reiser min helligdom blant dem for alltid» (37, 24-28). Dette var løfter som ble oppfylt i Kristus.

Gjenreisningen av tempelet (kap. 40-48)

Den siste rekken med profetier tar for seg Esekiels visjon om det gjenreiste tempelet, byen og landet. Han ble rykket inn i et syn tilbake i Jerusalem og gitt nøyaktige beskrivelser av tempelet, som nok en gang nok en gang skulle bli fylt med Guds nærvær. Dette skulle skje etter at tempelet ble bygget ferdig.

Og se, der kom Israels Guds herlighet fra øst. Lyden av den var som duren av store vannmasser, og jorden lyste av hans herlighet…Og Herrens herlighet drog inn i templet gjennom porten som vender mot øst…Og Herrens herlighet fylte huset! (43, 2-5)

Detaljene i hvordan tempelet skulle være, skulle skrives ned (43,10-11), og trolig ble de senere brukt som basis for den nye gjenoppbyggingen på Esras tid. Beskrivelsen ligner likevel på tempelet som Johannes så i sitt syn av Det nye Jerusalem i Åpenbaringen 21-22. Dette antyder at detaljene først og fremst er symbolske når det gjelder at Gud skal bo blant sitt folk i all evighet. Etter å ha beskrevet den herlige nye by der Gud vil bo blant sitt folk, avslutter boken med en uttalelse om at:

Heretter skal den (byen) ha navnet «Herren er der. (48,35)

Når vi skal oppsummere Esekiel, er hans profetier både dom, som fører til en tilbaketrekning av Guds herlige nærvær, og gjenreisning, av hans nærvær på grunn av hans kjærlighet. Gjenreisningen ble delvis fullført når Esra, Serubabel og Nehemja vendte tilbake til Israel sammen med de bortførte jødene. Men den endelige oppfyllelsen skjer akkurat nå og spesielt ved denne tids avslutning, når Jesus Kristus vil komme tilbake for å bo blant sitt folk i all evighet.

Daniels bok

Åpne bibelteksten til Daniel på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Daniel betyr «Gud er min dommer»
Hjemby: Trolig ble Daniel født under regjeringstiden til Josjia, og ført inn i fangenskap av Nebudkadnesar i 605 f.Kr., sammen med de første jødene som ble bortført. Han levde resten av sitt liv i Babylon
Familie: Han var av kongelig eller adelig herkomst (1,3)
Stilling: Han besatte en rekke stillinger som rådgiver for regjeringen og regnet blant vismennene på den tiden
Samtidige: Jeremia i Juda og Esekiel i Babylon
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Daniels liv og tjeneste strakte seg over hele den syttiårige perioden jødene var i fangenskap i Baby-lon.

Han ble ført bort som en ung gutt (1,4), trolig var han da midt i tenårene, etter at Nebukadneser inntok Palestina i 605 f.Kr. Dette gir hint om at han ble født under den gode kong Josjias regjeringstid, som gjenreiste tempelet etter at de gjenoppdaget lovene fra Moses (2. Kong kap. 22-23). Ettersom han var av adelig her- komst, må han ha vært midt i denne åndelige fornyelsen i Juda. Jeremia begynte også sin tjeneste i det trettende år av Josjias regjeringstid (Jer 25,3), og var uten tvil med på å påvirke utviklingen av Daniels liv.

Den siste tidfestelsen i Daniel er 10,1: «I det tredje året Kyros var konge i Persia». Den første gruppen med jøder hadde reist sammen med Serubabel i det første regjeringsåret til Kyros, i 539 f.Kr. Daniel tjente derfor Guds folk i fangenskapet under to riker, det babylonske og det persiske, under følgende konger:

Konger og riker i Daniel

Konge	Rike	Kapittel
Nebudadnesar	Babylonske	1-4
Belsasar	Babylonske	5, 7 og 8
Dareios	Medo-persiske	6 og 9
Kyros	Medo-persiske	10-12

Vi finner ingenting negativt om Daniel i Skriften. Hans liv var kjennetegnet av tro, mot, bønn og fasthet, og han nektet å gå på kompromiss. Engelen Gabriel omtalte ham som en som «er elsket av Gud» (9,23) og hans samtidige, Esekiel, nevner ham som et eksempel på rettferdighet ved tre anledninger (Esek. 14,14;20; 28,3).

Oversikt

Daniels sentrale tema er Guds suverenitet, noe som skinner gjennom i hendelsene som skulle forberede hans bortførte folk for hjemkomsten til Israel. Boken er en oppmuntring til dem og viser hva som etter Guds plan vil skje med hans folk før det messianske riket kom med Kristus. Riker ville komme og gå, men så ville Guds rike bli etablert på jorden for alltid. Daniel demonstrerer for alle generasjoner at «Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil» (4,25).

Dersom vi bruker språket som et kriterium, kan vi dele Daniel inn i tre deler:

Et regnskap over Daniels bortførelse til Babylon og tiden da han ble satt inn i en høy stilling, skrevet på hebraisk (kapittel 1)
Hendelser i Daniels liv slik de angår framtiden til hedenske verdensmakter, skrevet på arameisk (kapittel 2-7)
Framtiden til den jødiske nasjon under hedensk styre, som igjen ble skrevet på Daniels morsmål, hebraisk (kapittel 8-12)

Vi vil likvel bruke en enklere inndeling, basert på de to viktigste emnene i boken:

Konger og riker i Daniel

A	Kapittel 1-6	Daniels liv
B	Kapittel 7-12	Daniels syner

Daniels liv (kapittel 1-6)

Det første kapitlet er en prolog, som introduserer Daniel og forklarer hans adelige herkomst, bortførelse (1,3) og hvordan han ble satt inn i en høy stilling i den kongelige tjeneste i Babylon (1,19).

Daniel og hans tre venner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, ble valgt ut til en utdanning som innebar at de måtte skifte navn (1,7), lære babylonsk språk og litteratur (1,4) og spise den samme fine mat som kongen (1,5). Daniel bestemte seg for at han ikke ville la seg vanhellige av maten, som åpenbart var brudd på de jødiske lovene. Fordi de stod fast, gav Gud disse fire guttene «kunnskap og forstand på allslags skrift og visdom» (1,17), og Daniel kunne forstå seg på drømmer (1,17). De beviste at de var «de var ti ganger så vise som alle spåmenn og åndemanere» i Babylon (1,20).

Kapittel 2 illustrerer hans evner. Nebukadnesar hadde en opprivende drøm om en statue, og rådførte seg med sine vise menn for å få en tolkning. Han insisterte på at de også skulle fortelle ham hva drømmen var (2,5). Gud åpenbarte begge deler for Daniel (2,19), som resulterte i at han ble gjort til styrer over hele provinsen Babylon (2,48).

Drømmen var av profetisk betydning (2,31-45), fordi den beskriver hendelser som ville skje de følgende seks hundre årene. Fire riker ville reise seg, og det ville begynne med Nebukadnesars rike og etterfulgt av det medo-persiske, greske og det romerske riket. Enda viktigere var det at under det fjerde riket, «skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne» (2,44). Dette er Guds rike, som kom i Kristus og som idag fortsatt vokser for å fylle hele jorden.

Kapittel 3 beskriver hvordan Nebukadnesar bygget en statue lik den han så i drømmen sin og befalte at alle skulle bøye seg for den. Jødene nektet (3,8), og derfor ble Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego kastet inn i ildovnen (3,20). Deres tillit til Gud ble belønnet ved at de slapp unna uten at de engang luktet svidd (3,27). Den forundrede kongen forfremmet dem i sitt rike (3,28-30).

Kapittel 4 er et brev fra Nebukadneser til «alle folk og stammer med ulike språk over hele jorden» (4,1). Hensikten med det var å fortelle om «de tegn og under som Den Høyeste Gud har gjort» (4,2). Disse er det skrevet om i vers 4-36. Igjen finner vi hendelser som er knyttet til en drøm, som ble tolket av Daniel (4,19-27). I denne drømmen blir den mektige Nebukadneser ydmyket og blir som et dyr for en tid. For en tid ble hans fornuft gjenopprettet og han «lovet og priste Den Høyeste og æret ham som lever evig» (4,34).

Kapittel 5 beveger seg til en hendelse som skjedde 66 år etter at Daniel ble ført til Babylon, under kong Belsasar, som var medregent sammen med sin far, Nabonius. Kongens bankett ble forstyrret av en menneskelig hånd som skrev mystiske ord på veggen (5,5-6). For dem som var istand til å tolke disse ordene, ville Belsasar tilby stillingen som var den tredje øverste i kongeriket. Belsasar og hans far hadde de to høyeste stillingene (5,7). Daniel tolket ordene, som ble oppfylt samme dag (5,30): Kongeriket ble tatt fra Belsasar av Dareios, slik det ble forutsagt i drømmen om statuen, som er nedskrevet i kapittel 2. Denne hendelsen markerer derfor en viktig vending i verdenshistorien; Det babylonske riket fall, er før det persiske.

Kapittel 6 gjengir hvordan Daniel blir berømt og populær under det nye styret. Så fantasiske var hans kvalifikasjoner at Dareios planla å gjøre ham til styrer over hele riket (6,3). Hans motstandere satte en felle, som resulterte i at han ble kastet til løvene. Men Gud utfridde ham og hans fiender ble spist av løvene (6,24). Dette førte til at Dareios sendte ut en kunngjøring til hele folket om at de skulle «ha age for Daniels Gud og skjelve for ham» (6,27). Kapitlet avslutter med utsagnet at «siden gikk det Daniel vel både mens Dareios og Kyros var konger i Persia» (6,29), og dette er de siste ordene som er skrevet om livet hans.

I denne delen av boken blir Daniel framstilt som en mann som lykkes i å tjene i en regjeringsposisjon gjennom to verdens riker og under en rekke hedenske konger. Hans trofasthet til Gud førte til at han hadde suksess både under Nebukadnesar og under Dareios. Han ga stadig Guds ord til disse lederne. Dette demonstrerte at de fortsatt var underlagt den allmektige Gud, selv om de var de mektigste menn på jorden. De styrte bare fordi han tillot det. Gjennom Daniels vitnesbyrd, har vi fått overlevert brev både fra Nebukadnesar og Dareios, som viser oss at de opphøyet Herren.

Daniels liv var en suksess. Selv om han var i fangenskap i Babylon, ble han æret av Gud, tjente sine herrer vel og levde lenge nok til å se den første bølgen av bortførte jøder vende tilbake til Juda.

Daniels syner

I det forrige avsnittet tolket Daniel drømmene til andre mennesker. I denne delen leser vi om hans egne profetiske drømmer og syner. Kronologisk hører de hjemme i perioden mellom det første år under Belsasar (7,1) og det tredje år under kong Kyros (10,1).

Som med Jesaja, har treffsikkerheten i disse profetiene fått noen liberale teologer til å diskutere ektheten i dem. De har foreslått at de må være skrevet etter hendelsene, i tiden under Makkabes (ca. 167 f.Kr.). Vi kan ikke gå god for et slikt syn og stadfester deres treffsikkerhet som inspirert Skrift.

Kapittel 7 gjengir en drøm om sju dyr og tolkningen av denne drømmen. Slik som metallene i Nebukadnesars drøm (kap. 2), representerer dyrene fire riker, der «Den Høyestes hellige fikk sin rett, og tiden kom da de hellige fikk riket i eie» (7,22).

Kapittel 8 går fra arameisk språk til hebraisk og beskriver et syn som tar for seg Israel under det persiske og det greske riket. Det to-hornede bukken representerer det persiske riket (8,20). Fra vest kom en geit med et enkelt, stort horn, og satte bukken ut av kraft (6,6-7;21). Dette representerer Alexander den store. Han døde i sine velmaktsdager og det greske riket ble delt mellom sine fire ledende generaler (8,8;22). Ut av disse vokste et annet horn, som tolkningen viser var Antiokus Epifanes (8,ll;23-25). Denne onde mannen vanhelliget det jødiske templet og provoserte fram det makkabinske opprøret i 167 f.Kr., i den mellomtestamentlige periode.

Syner og riker i Daniel

Kap. 2: Synet av en statue	Kap. 7: Synet av fire dyr	Kap. 8: Synet av vær og bukk	Rike	Riket startet i:
Hode av gull	Løve		BABYLON (2,48)	Samtidig med Daniel
Bryst og rustning av sølv	Bjørn	Vær	MEDO-PERSIA (8,20)	539 f .kr
Mage og hofte av kobber	Leopard	Bukk	GRESKE (8,21)	330 f .kr
Føtter av jern og leire	Fryktelig dyr		ROMERSKE	63 f.kr

Kapittel 9 gjengir Daniels bønn på vegne av Guds folk. Han innså at de sytti årene i fangenskap, som var profetert om av Jeremia (Dan 9,2), nærmet seg slutten og derfor ba han til Gud om å huske på sitt ord og utfri sitt folk. Som svar på dette kom engelen Gabriel til ham i et syn og ga Daniel timeplanen for hendelsene som skulle skje fram mot gjenkomsten av «Den Salvede» – Messias eller Kristus – og ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr.

Det neste synet, som er nedskrevet i kapittel 10-12, gir oss detaljer om Israels historie i perioden fram til Kristus kom, da de var fanget i striden mellom Egypt i sør og Syria i nord. Det er forskjellig mening om hva som er den nøyaktige betydningen av kapittel 12 og hvor mye av dette som fortsatt venter på sin oppfyllelse. Det som er sikkert er at utfrielse og evig liv venter Guds rettferdige folk:

Men på den tid skal ditt folk bli frelst, alle som er skrevet opp i boken. Og mange av dem som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid. (12,1-3)

Hosea

Åpne bibelteksten til Hosea på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Hosea betyr «Frelse»
Hjemby: Ukjent (i Israel)
Familie: Gift med Gomer (1,3). Hennes utroskap til Hosea er et hovedtema i boken. Far til to sønner og en datter (1,4; 1,6 og 1,9). Hoseas far var Be’eri (1,1)
Stilling: Ukjent
Samtidige: Amos i Israel; overlapper trolig med Jonas profetier i Ninive; Jesaja og Mika i Juda
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Hosea profeterte til det nordlige riket av Israel, som han stadig kaller Efraim, navnet på nordrikets største stamme. Tjenesten hans begynte i de siste årene av Jeroboam IIs styringstid, en tid med framgang og velstand i nasjonen. Men det var også en tid med raskt moralsk forfall. Gjennom den turbulente regjeringstiden til de gjenværende kongene i Israel og inn i de første årene av styringstiden til Juda-kongen Hiskia forverret forfallet seg ytterligere (1,1).

Hosea hadde mye til felles med Jeremia. Hosea profeterte til Israel i de siste årene under forfallet, før de ble bortført til assyrisk fangenskap. Over ett århundre senere profeterer Jeremia til nasjonen Juda under forfallet som ender med bortførelsen til Babylon. Bortførelsene var en konsekvens av at folket vendte seg bort fra pakten med Gud.

I Hoseas dager var nasjonen Israel åndelig sett langt borte fra Gud og moden for bortførelse. Assyria hadde stor militær makt og ambisjoner om å utvide sine landegrenser, og erobret dermed Israel. Folket i Israel hadde byttet ut tilbedelsen av Gud med avgudsdyrkelse, noe som Hosea betraktet som åndelig utroskap. Over halvparten av uttalelsene om nasjonens synder dreier seg om praksisen med avgudsdyrkelse. Kunnskapen om Gud var glemt (4,1 og 4,6), og prestene ledet folket inn i skammelig atferd og mord i stedet for i gudsfrykt (6,9).

Oversikt

Hosea var en ømhjertet profet som profeterte Guds kjærlighet og nåde til et egenrådig folk. Han tryglet dem om å vende om og komme inn på bedre veier. Men hans bønn ble ikke hørt.

Hoseas profetier ble gjenspeilet i smertefulle erfaringer i hans eget privatliv. For at Hosea skulle være et levende tegn for det troløse Israel befalte Gud ham å gifte seg med en kone som ville være troløs mot ham. Konen Gomers utroskap var et speilbilde på nasjonens åndelige utroskap. Hoseas usvikelige hengivenhet og trofasthet mot henne, uttrykt gjennom at han kjøpte henne fri fra slavemarkedet og ga henne tilbake hennes tidligere status, var et bilde på Guds holdning mot det egenrådige Israel.

Selv parets barn ble trukket inn i Hoseas profetiske tjeneste. De ble gitt navn med profetisk betydning:

Navnet til deres første sønn, Jisre’el, betyr «Herren sår eller sprer» (1,4 – 5) og peker på Guds dom over Jehus blodige dynasti.
Deres datters navn var Lo-Ruhama, som betyr «Ikke elsket» eller «Uten miskunn» (1,6), fordi Israel hadde mistet Herrens velbehag på grunn av sin forferdelige oppførsel.
Det tredje barnet, en gutt, ble kalt Lo-Ammi, som betyr «ikke mitt folk» (1,8 – 9), fordi folket hadde vendt seg bort fra Gud.

Hosea
Kap 1 – 3	Personlig lidelse : den troløse konen
Kap 3 – 14	Nasjonal avvisning : det syndige folket

Personlig lidelse (kap 1 – 3)

Disse tre kapitlene beskriver Hoseas ekteskap med Gomer, fødselene og navnene på barna deres, og parallellen til nasjonen Israel.

Kapittel 2 er delt i to deler. I vers 1 – 13 bestemmer Gud seg for å straffe sitt troløse folk. De har forkastet Gud, deres ektemann, og løper etter andre elskere, til fremmede guder som Ba’al (v 8 og 17). Men så forandrer tonen seg, og i vers 14 – 23 bestemmer Gud seg for å «lokke henne» (v 14) og vinne henne tilbake ved kjærlighet og trofasthet:

Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet. Jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren. (2,19 – 20)

I kapittel 3 viser Hosea i sitt eget ekteskap det Gud hadde lovet å gjøre for Israel. Han kjøpte tilbake sin egenrådige hustru fra slavemarkedet og tok henne tilbake for at hun skulle leve sammen med ham igjen.

Nasjonal avvisning (kap 4 – 14)

Denne delen av Hosea gjenforteller temaet om dom og gjenreisning fra de fire første kapitlene i en lengre versjon.

Folkets åndelige utroskap betydde at «dagen straffen kommer» (5,9) var uunngåelig. Siden nasjonen nektet å vende om fra paktsbruddet, ville Assyria, som de hadde vendt seg til for hjelp, bli deres ødeleggelse (5,13 – 14).

De fire siste kapitlene (11 – 14) taler hovedsakelig om Israels endelige gjenreisning. Gud vil holde sin pakt med dem og bringe dem hjem fra fangenskap til trygghet. Pakten er et tydelig tema i denne boken. Det hebraiske ordet berit, som betyr «pakt», finner vi bare fem ganger (2,18; 6,7; 8,1; 10,4 og 12,2), men paktsbegrepet finnes det mange av (f.eks. 2,23). I tillegg finner vi det hebraiske ordet hesed, som betyr «paktskjærlighet, miskunn og trofasthet», seks ganger (2,19; 4,1; 6,4; 6,6; 10,12 og 12,6).

Assyrernes politikk var å spre israelittene ut over hele riket, for at de fullstendig skulle miste sin nasjonale identitet, og skape en blanding av andre nasjonaliteter i deres landområder. Det var ingen vei tilbake til landet Israel. Hvordan skal en da forstå Guds løfter om gjenreisning og tilbakevending som er talt gjennom Hosea?

Siden Israel og Juda opprinnelig var ett folk, kan det sies at Israel overlevde gjennom folket i Juda, som senere vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon (begrepet «Israel» dukker opp noen steder i Esra og Nehemja). Men den endelige tilbakevendingen er gjennom Kristus, som bringer folk fra alle nasjoner, både jøder og hedninger, tilbake fra syndens fangenskap, og leder dem inn i den lovede «hvile» (Hebr 3,11 – 4,11). Sammelign Hosea 11,1 med Evangeliet etter Matteus 2,15.

Som et tegn på Israels utroskap måtte Hosea gifte seg med en prostituert og konstant oppleve hennes utroskap i samlivet deres.

Joel

Åpne bibelteksten til Joel på Bibelen.no

Personlig bakgrunn

Navn: Joel betyr «Jahve er Gud» («Jo»- er Jah for Jahve og «-el» er fra Elohim)
Hjemby: I eller nær Jerusalem
Familie: Petuels sønn (1,1). Ingen nærmere opplysninger finnes tilgjengelig.
Stilling: Trolig prest, siden han referer til forskjellige sider ved tempeltilbedelsen (1,13 – 14 og 2,17)
Samtidige: Obadja i Juda og Elisja i Israel
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Joel var en av de tidligste profetene i Juda, det sørlige riket. Han profeterte i styringstiden til kong Joasj. Da Joel ble nedskrevet, hadde nasjonen nylig blitt herjet av gresshoppesvermer som hadde etterlatt seg avspiste åkrer og enger. Gresshoppene hadde blitt et redskap for Guds dom over et syndig folk. Stormanngrepet hadde blitt en «Herrens dag», et uttrykk som forekommer fem ganger i Joels korte bok (1,15; 2,1; 2,11; 3,4 og 3,19). ”Herrens dag” anvendes flere steder i Bibelen som en beskrivelse av Guds dom og inngrep i historien. Joel advarer mot farligere hærer enn gresshoppenes armé, og maner folket til omvendelse for å unngå nederlag og fangenskap.

Oversikt

Oversikt over Joel
Kap 1	Den forrige «Herrens dag»
Kap 2 – 3	Den kommende «Herrens dag» a) Den nært forestående b) Den endelige

Den forrige «Herrens dag» (Kap 1)

Mer enn halve boken er en beskrivelse av ødeleggelsene forårsaket av gresshoppene. Joel omtaler dem som en invaderende hær:

For et folk har dratt opp mot mitt land, mektig og uten tall. Tenner har de som en løve og kjeve som en løvinne. De la mine vintrær øde og knekte fikentrærne, flekte barken, rev løvet av, så grenene ble hvite (1,6 – 7)

Språket er levende når det beskriver rekkevidden av den nasjonale katastrofen. For å understreke hvor alvorlig situasjonen var, ser det ut til at plagen var sammenfallende med en tørkeperiode (v 17 og 20).

Den kommende «Herrens dag» (Kap 2 – 3)

Gud hadde grepet inn i Judas historie gjennom en ”Herrens dag” i form av tørke og en gresshoppeplage. I disse kapitlene signaliseres det at ”Herrens dag” vil fremstå som en hendelse i nær fremtid, samt som en dag som markerer enden.

Den nært forestående «Herrens dag» (2,1 – 27)

Dersom folket i Juda ikke vendte om, ville en mye verre «Herrens dag» komme over dem. Denne dagen ville være nær i tid (2,1). Fremmede hærer ville strømme innover landet som et redskap for Guds dom (2,11). I lys av dette perspektivet ber Joel folket om å få orden på livene sine og helhjertet søke Herren (2,12 – 17). Så ville Gud respondere i kjærlighet og nåde (2,18 – 27), og gi dem igjen for «de årene gresshoppesvermen herjet» (2,25).

Den endelige «Herrens dag» (3,1 – 21)

Slike eksempler på «Herrens dag» peker fremover mot den endelige dagen, da Gud vil gripe inn i historien for å avslutte den. Den «dagen» begynte på Pinsedag som var starten på Den Hellige Ånds tidsalder som vi også er en del av. Dette kan forstås ut fra det faktum at Peter siterte 3,1 – 5 i sin tale på Pinsedag (Apg 2,16 – 21).

En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer, og de unge skal se syner. (Joel 3,1)

Denne tidsalderen vil bli avsluttet med den endelige dommen når Kristus kommer tilbake. Joel gir et profetisk overblikk over historien ved at hendelsene i begynnelsen og i avslutningen av boken føres sammen til ett. Gud vil til slutt bo på Sion (3,21) midt iblant sitt folk. Det er dette som er målet for Guds store paktsløfter.

Amos

Åpne bibelteksten til Amos på Bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Amos betyr «en som bærer byrder»
Hjemby: Tekoa i Juda, ca. 20 km sør for Jerusalem
Familie: Ukjent
Stilling: Fattig bonde, avlet opp sauer og dyrket morbærfiken
Samtidige: Overlappet Hosea, trolig også Jona
Død: Ukjent

Amos´ profettjeneste er uvanlig fordi han profeterte til nordriket Israel selv om han selv bodde i Juda. Han bodde på landet og kjente godt de få beboerne der, ørkenområdene omkring og de ville dyrene som levde der (se f.eks. 3,4-5; 3,12; 5,19). Han viser seg også å være godt kjent med de 5 Mosebøkene.

Historisk bakgrunn

Amos profetier om dom må ha virket latterlig på folket i Israel som levde i stigende velstand og nasjonal ekspansjon i siste del av styringstiden til Jeroboam II. Enda latterligere virket profetiene fordi Assyria, Babylon, Syria og Egypt var alle fortsatt ganske svake nasjoner som vanskelig kunne betraktes som potensielle trusler for nasjonen. Under Israels vellykkede overflate var religiøs og moralsk forråtnelse godt grunnfestet:

I sosiale miljøer: De velstående og innflytelsesrike misbrukte sin makt ved at de beslagla land og eiendommer, var uærlige i forretninger og voldtok de underordnedes koner.
I religiøse miljøer: Det var svært vanlig å gå på kompromiss med hedenskapet til nasjonene omkring.

Amos formidlet budskapet sitt i byen Betel fordi den både var sentrum for avgudsdyrkelsen og setet for Israels konge.

Oversikt

Amos
1,1 – 2,5	Dom over nasjonene	Dom
2,6 – 6,14	Dom over israel	Dom
7,1 – 9,10	Fem syner av Israels dom	Håp
9,11 – 15	Gjenreising for Israels håp	Håp

Legg merke til at den siste delen av skjemaet over, gjenreisning og håp, bare inneholder fem vers. Amos er en profet som hovedsaklig taler om dom, men som bringer inn aspektet om håp ganske kort og først helt på slutten.

Dom over nasjonene (1,1 – 2,5)

Amos begynner profetiene sine med å fordømme synden til nasjonene omkring Israel, og bruker samme verseform på hver fordømmelse:

Syria, det vil si Aram (1,3 – 5), der den viktigste byen var Damaskus
Det filistiske området (1,6 – 8), respresentert ved byene Gasa, Asjdod, Asjkalon og Ekron
Tyrus (1,9 – 10)
Edom (1,11 – 12)
Ammon (1,13 – 15)
Moab (2,1 – 3)
Juda (2,4 – 5), det sørlige riket og Amos’ hjemland

Amos nevner konkrete synder og kunngjør Guds kommende dom over hvert land, uten å antyde noen form for benådning.

Dom over Israel (2,6 – 6,14)

Israelittene moret seg over Amos´ budskap om dom over nabonasjonene, spesielt når han også tok med sitt eget land, Juda. Men etter at han på denne måten hadde fått dem til å lytte oppmerksomt gikk han rett videre. Ved å bruke den samme verseformen, sjokkerte han dem ved å proklamere Guds dom over Israel selv. I kapittel 3 – 6 utvider han sitt budskap til Israel med tre profetiske prekener. Hver av dem begynner med «Hør dette ord…»

Preken 1 (kap 3). En generell fordømmelse av Israel og deres syndige veier.
Preken 2 (kap 4). Amos starter med å henvende seg til de rike kvinnene som «Basankyr» (4,1) og går så over til å tale til nasjonen som helhet: «dere.., Israels sønner» (4,5). Han forteller hvordan Gud har sendt dem problemer for å vekke dem til omvendelse, men fem ganger sier han på vegne av Gud: «Men dere vendte ikke om til meg» (v 6; 8; 9; 10 og 11).
Preken 3 (kap 5 – 6). Her forkynner Amos om Israels grådighet, selvtilfredshet, undertrykkelse av fattige og urettferdighet. Han fordømmer deres tomme religiøse ritualer som ytre sett skulle være tilbedelse av Herren, men som bare var skalkeskjul for hedensk avgudsdyrkelse.

Fem syner av Israels dom (7,1 – 9,10)

Profeten bruker deretter fem livaktige syner for å illustrere dommen som skal komme over Israel:

1. Greshoppene (7,1 – 3). Gud forbereder en gresshoppeplage som skal hjemsøke Israel, som minner om plagen som blir beskrevet i Joel.

2. Ilden (7,4 – 6). Avlingene som vokser på landjorden skal fortæres av en stor ild. Amos går til Herren i forbønn om at han må ha medlidenhet med Israel, og som et resultat av dette trekker han tilbake begge disse dommene (7,3 og 7,6).

3. Blyloddet (7,7 – 9). Gud senker et blylodd midt i Israel. Gud er mesterbyggeren og «Guds folk, Israel» er muren. Blyloddet er paktsstandarden av lydighet, rett og rettferdighet. Gud holder blyloddet opp mot muren for å se om den samsvarer med den standarden, og dermed prøve livet deres. Men Israels liv er altfor forkrøplet og umoralskt til å fortjene verken unnskyldning eller løslatelse.

Etter dette kommer den eneste fortellende delen av boken (7,10 – 17). Presten Amasja rapporterer Amos for sammensvergelse til kongen. I sinne befaler Amasja profeten om å gå og profetere i hjemlandet sitt Juda istedet. Amos’ svar gir bud om ulykke for presten og familien hans (v 17).

4. En kurv med moden frukt (8,1 – 14). Som overmoden frukt som snart begynner å råtne bør Israel bare kastes ut av Herren.

5. Herren står ved alteret (9,1 – 10). I en språkdrakt som minner om et jordskjelv, dukker Gud selv opp over alteret i sin hellighet og befaler hele bygningen å vakle og falle sammen. Ingen vil være i stand til å flykte fra den kommende ødeleggelsen, fordi han «rister Israels ætt blant alle folkeslagene» (v 9).

Gjenreisning for Israel (9,11 – 15)

Boken slutter med en kort bemerkning om håp:

Den dagen reiser jeg opp igjen Davids falne hytte. Jeg murer igjen dens revner og reiser det som ligger i grus (9,11)

Flere århundrer senere siterer Jakob vers 11 – 12 på kirkemøtet i Jerusalem (se Apg 15). Amos’ profeti om gjenreisning for Israel gikk i oppfyllelse ved at hedningene ble inkludert i menigheten sammen med jødene, på grunnlag av tro, uten å måtte følge jødenes skikk om omskjærelse.

Obadja

Åpne bibelteksten til Obadja på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Obadja betyr «Herrens tjener»
Hjemby: Ukjent
Familie: Ukjent
Stilling: Uklar
Samtidige: Elisja
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Denne korte boken på bare ett kapittel har sine røtter i det som skjedde med Jakobs to sønner, som vi finner beskrevet i 1. Mos 27. Jakob lurte sin bror Esau for hans førstefødselsrett, og konfliktene mellom dem ble ikke bare ført videre til deres barn, men videre til ættleddene i de to nasjonene som faktisk vokste fram fra dem: henholdsvis Juda og Edom. Edom lå sør for Juda. Edom er noen ganger kalt Seir, etter et fjellparti med samme navn i det området. De to folkeslagene var stadig i krig med hverandre og framtvang grusomme hevnaksjoner for å ta revansje over hverandre (se 3.Mos 20,14-21 og 2.Krøn 25,11-12.

Noen forskere velger å tidfeste Obadja til et senere tidspunkt. De mener at det beskriver en lignende holdning edomittene hadde under Jerusalems overgivelse til babylonerne i 586 f.Kr. Der er ingen konkrete tidfestelser i selve boken, men vers 10-14 ser ut til å passe bedre inn i den tidligere begivenheten ved at:

Alle de andre profetene som nevner ødeleggelsen i år 586 f.Kr., identifiserer Nebukadneser og babylonerne som angriperne
Vers 10-14 antyder ikke den totale ødeleggelse som fant sted under Nebukadneser
Nebukadneser var ikke den type leder som «kastet lodd om Jerusalem» (vers 11) med noen annen styrer

Den tidlige tidfestelsen mellom 848 og 841 f.Kr. er mest sannsynlig, som vil bety at Obadja er den første profeten som skrev ned sine profetier.

Det var under Jorams styringstid at Edom, som hadde vært underlagt Juda, rev seg løs og vant uavhengighet, og ble ennå mer fiendlig mot Juda (se 2.Kong 8,20-22 og 2.Krøn 21,8-20) Så da filisterne og araberne angrep Juda og plyndret slottet (2.Krøn 21,16-17), var edomittene ikke bare skadefro men deltok til og med i plyndringen og hjalp inntrengerne. Dette er hendelsen som provoserte Obadjas profeti, som var rettet utelukkende mot Edom.

Oversikt

Obadja
A	Vers 1 – 6	Ødeleggelse for Edom
B	Vers 17 – 21	Frelse for Guds folk

Ødeleggelse for Edom (vers 1-16)

Edomittene var trygge på at de kunne holde på uavhengigheten nå når de hadde fått den. Deres landområder lå i høydene, og var derfor lette å forsvare. «Fjellkløftene» (v. 3) kan være en referanse til fjellkløftene som ligger i edomittenes land, den mest kjente ligger i deres hovedstad, Petra. Men deres trygghet skulle vise seg å være dårlig underbygget:

Ditt hjertes hovmod har narret deg, du som bor i fjelllkløfter og har din tilhold i høydene, du som tenker med deg selv: «Hvem kan styrte meg til jorden?» (1,3)

Vers 11-14 klargjør anklagen som Obadja bærer fram mot edomittene: De frydet seg over lidelsen som Guds folk hadde, og hva verre er, de slo seg sammen med fienden mot dem. Profeten bringer fram et budskap med total fordømmelse, og etterlater ikke noe håp for Edom i det hele tatt: De skal «utryddes for alltid» (vers 10) og der «blir ingen tilbake» (vers 18). I samsvar med dette ordet, forsvant det edomittiske folk fra området etter år 70 e.Kr. For dem var dette «Herrens dag» (vers 15). Kronologisk er dette den første gangen dette nøkkeluttrykket blir nevnt.

Frelse for Guds folk (vers 17-21)

I kontrast til dette ville Guds folk få oppleve Guds velsignelse. De skulle ikke bare få innta sitt eget land, men også edomittenes, som hadde behandlet dem så grusomt.

Jona

Åpne bibelteksten til Jona på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Jona betyr «due»
Hjemby: Gat-Hefer i Israel, fem km nord for Nasaret
Familie: Hans fars navn var Amittai (1,1)
Stilling: Ukjent
Samtidige:Amos og Hosea
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Selv om han var bosatt i Israel, var Jona en profet for det hedenske folket i byen Ninive. Dette var den store hovedstaden i Assyria, nasjonen nordøst for Israel, som hadde makt, territorium og innflytelse som var i rask vekst. Ninive lå ved elven Tigris, med enorme bymurer og et innbyggertall på over en halv million.

En av de store feil hos Guds folk var deres tendens til å holde Guds velsignelser for seg selv istedenfor å gi dem videre. De var ofte blinde for hans omsorg for alle mennesker, også for hedenske folk som dem i Ninive. Dette forklarer motviljen Jona hadde i begynnelsen mot å profetere til dem på Guds vegne. I tillegg var han redd for at Gud ville spare ninivittene dersom de vendte om når han forkynte til dem, fordi Gud var barmhjertig. Og han var forståelig nok uvillig til å ha noe å gjøre med en potensiell fiende.

Jonas første oppdrag (kap. 1-2)

Stormen (kapittel 1)

Uvillig til å utføre Guds oppdrag om å profetere til Ninive, bestemte Jona seg for å «flykte fra Herren» ved å seile vestover til Tarsis, mens Ninive var nordøstover. Han flyktet fodi han ikke ønsket at Gud skulle spare Ninive (4,2). Men «himmelens Gud, som har skapt havet og fastlandet» (1,9), hadde andre tanker og sendte en «sterk storm» (1,4). Denne naturens Gud «sendte også en stor fisk som slukte Jona» (2,1) da seilerne kastet profeten overbord, på hans egen anbefaling.

Den store fisken (kapittel 2)

Det andre kapittelet beskriver hvordan Jona, da han var i fiskens indre, ber en inderlig omvendelsesbønn. Den viser hans overbevisning om at Gud kunne frelse ham: «Frelsen kommer fra Herren» (2,10). Fisken har mest sannsynlig vært en slags hval, og der er ingen grunn til å tvile på den historiske troverdigheten av hendelsene som er beskrevet. Flere godt dokumenterte kilder beskriver lignende historier om overlevelser etter å ha blitt slukt av en hval, se f.eks. Frank Bullen, The Cruise of Cachalot.

Utfrielsen kom når fisken, på Guds befaling, spyttet Jona opp på land, redd men i live (2,11). Jesus bruker Jonas opplevelse med den store fisken som et bilde på sin egen død og oppstandelse:

For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp. (Matt 12,40)

Jonas andre oppdrag (kapittel 3-4)

Byen (kap.3)

Gud ga et oppdrag til profeten «for andre gang» (3,1) om å forkynne budskapet om truende dom over Ninive, og det er ikke overraskende at han denne gangen var lydig. Han var et levende «tegn for innbyggerne i Ninive» (Luk 11,30), med hans påfallende kropp med en hudfarge gjort helt hvit av fiskens magesyrer. Som Jona hadde fryktet ville skje, vekket hans budskap helhjertet og omfattende omvendelse hos ninivittene, fra kongen og nedover (3,5-9). Da Gud så deres omvendelse, «endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende den ulykken han hadde varslet» (3,10).

Lærepenge fra Herren (kapittel 4)

Men Jona jublet ikke akkurat av det som kom ut av hans forkynnelse til ninivittene. Han «mislikte det sterkt og ble harm» (4,1). Vi må huske på at assyrerne var en voksende verdensmakt på den tid, og det kan synes som Jona hadde forstått at de var fast bestemt på å overvinne Israel. I tillegg visste han at de var beryktet for å være grusomme, og brukte de mest bestialske tortur- og eksekusjonsmetoder mot dem de beseiret.

Naturens Gud brukte en raskt voksende ricinus-busk, en orm som «stakk ricinusbusken så den visnet» (4,7) og en «brennende østavind» (4,8) for å gi den motvillige profeten en lærepenge. Jona fikk se dårskapen i å ha mer omsorg for en døende plante enn for alle innbyggerne i Ninive. Han måtte lære at det ikke finnes noen erstatning for lydighet mot Gud, som er både suveren og nådig mot alle som vender om.

Mika

Åpne bibelteksten til Mika på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Mika betyr «Hvem er som Herren»
Hjemby: Moresjet-Gat, 40 km sørvest for Jerusalem
Familie: Ukjent
Stilling: Ukjent, selv om det er sannsynlig at han var bonde i dette jordbruksområdet.
Samtidige: Jesaja og Hosea.
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Selv om Mika var stasjonert i Juda, profeterte han til både det nordlige og det sørlige riket, respresentert ved deres hovedsteder, henholdsvis «Samaria og Jerusalem» (1,1). Han var den eneste av det små profetene som gjorde dette. Jerermia henviser til suksessen i Mikas tjeneste i Jer 26,18-19. Hans tjeneste strakk seg over styringstiden til tre konger i Juda: Jotam, Akas og Hiskia (1,1).

Hiskia var en gudfryktig konge, som stod mot trusselen fra assyrerne og lyktes i å holde ut mot en beleiring fra assyriske tropper. Det nordlige riket gjorde det ikke på langt nær så bra, og under Mikas tjeneste ble Israel til slutt lagt under Assyria. Assyria trykket mot de nordlige grensene til Juda og ble på denne måten en stadig trussel. Babylon var fortsatt en relativt liten makt på den tid, dominert av Assyria, og Mikas forutsigelse om at Juda ville bli bortført til Babylon (4,10), må ha virket merkelig.

Mika talte på Guds vegne mot den ondskap og urettferdighet som karakteriserte både Israel og Juda. Dette kjennetegnet både ledere og folket. Profetens kall om å leve et gudfryktig liv kan bli oppsummert på følgende måte:

…hva han (Herren) krever av deg; at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud. (6,8)

Oversikt over Mika

Fordi Mikas profetier ble gitt over en periode på nesten førti år og rettet seg mot en rekke forskjellige situasjoner, finnes det ingen tydelig «form» på boken, enn tre litt videre inndelinger.

Kap. 1 – 3	Overhengende fare for dom
Kap. 4 – 5	Endelig velsignelse
Kap 6 – 7	Kall til omvendelse

Overhengende fare for dom (kapittel 1-3)

Ved å vende seg til noen av byene i Juda som var modne for dom, tillater Mika seg en vedvarende «lek med ord», som er praktisk talt umulig å oversette. Noen oppslagsverk kan hjelpe oss å forklare dem. Gat, f.eks. (1,10), betyr «fortelle», Bet-Leafra (1,10) betyr «støv», og Sjafir betyr «skjønnhet». Så Mika sa noe slik som dette:

«Fortellerby, ikke fortell noe; Støvby, rull deg selv i støvet; Skjønnhetsby gå inn i fangenskapet med din skjønnhet ødelagt.»

Etter en generell advarsel om dom i kapittel 1-2, vendte Mika seg til lederne for å fordømme dem i kapittel 3. Lederne syndet like grovt som det folket de ledet. Deres utnyttelse av folket var som en kannibalsk fest (3, 2-3). Han nevner de tre kategori av lederskap i Det gamle testamente og sier:

Der dømmer høvdingen (kongen) for betaling, presten tar lønn for å lære, og profeten spår for penger.(3,11)

Endelig velsignelse (kapittel 4-5)

Denne delen begynner med et avsnitt som er identisk med et avsnitt i Jesaja, som var Mikas samtidige (Jes.2,1-4). Begge kan være sitert fra en tidligere profeti, eller en av dem kan ha lånt fra den andre. Det forutser velsignelsene i den messianske tidsalder, når Guds folk vil sette dagsorden for alle nasjoner på jorden, og resultere i fred og harmoni. Dette er til en viss grad oppfylt overalt der evangeliet går fram, og vi kan forvente å få se en større oppfyllelse av den når Kristus kommer tilbake.

I 5,1 profeterer Mika omfødestedet til Messias: Betlehem. Dette er sitert i Det nye testamente i Mat 2,5-6 og Joh 7,42.

Kall til omvendelse (kapittel 6-7)

Her kaller Herren folket til rettsalen. Han framfører en formell anklage mot dem, og inviterer dem til å gjøre opp sin sak med ham (6,1-16). Det siste kapittelet stadfester Guds paktskjærlighet og nåde og vissheten om at han, etter den truende dommen, vil gjenreise sitt folk slik at de kan få velsignelse.

Legg merke til Mikas henvisning til «rasten» (2,12; 4,7; 5,7-8; 7,18), et utpreget profetisk tema, spesielt i Jesaja og Jeremia. Resten var det fåtallige jødiske folk som ville vende tilbake til Judea fra fangenskapet i Babylon, under ledelse av Serubbabel, Esra og Nehemia. Fra dem ville neste fase for nasjonen vokse fram. Kristus ville komme og forsone mennesker med Gud fra alle folkeslag. (Guds verdensvide folk – menigheten)

Nahum

Åpne bibelteksten til Nahum på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Nahum betyr «trøst»
Hjemby: Elkosj, en by i det sørlige Juda, med usikker beliggenhet
Familie: Ukjent
Stilling: Ukjent
Samtidige: Jeremia (tidlige år), Sefanja og sansynligvis Habakkuk
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Nahum profeterte under styringstiden til kong Josjia i Juda. Det nordlige riket hadde blitt ødelagt rundt 100 år tidliger av Assyria, som nå var en trussel for lille Juda. Assyrias kong Sankerib hadde gjort Ninive til sin hovedstad. Over hundre år tidligere hadde Ninive vendt om etter at Jona hadde forkynt til dem og trusselen om dom hadde blitt forhindret. Men de hadde raskt vendt tilbake til deres onde veier, og Nahum profeterte nå om byens nært forestående undergang. Jona hadde lagt fram et kall om omvendelse, men Nahum la fram en kjennelse om ødeleggelse. Dette må ha syntes usannsynlig i samtiden, siden Assyria var på høyden av sin internasjonale makt.

Ninive falt til slutt under Babylon i 612 f.Kr., og det ble slutt på terrorstyret til ett av de mest grusomme nasjoner i den antikke historien. Nahum profeterte spesielt at:

Byen ville bli gjort ende på av «en veldig flod» (1,8). Elven Tigris gikk faktisk over sine bredder og flodbølgene ødela deler av bymurene, og ga babylonerne en inngangsport.
Ninive ville «gjemme seg» (3,11). På kort tid forsvant ruinene etter byen under den forblåste ørkensanden og ble ikke gjenoppdaget før i 1842 e.Kr.

Oversikt

Oversikt over Nahum
Kap. 1	Ninives fall : Vissheten om at det skulle skje
Kap. 2	Ninives fall : Måten det skulle skje
Kap 3	Ninives fall : Grunnene til at det skjedde

Ninives fall: Vissheten om at det skulle skje (kapittel 1)

Profeten proklamerte dommen over Ninive med klare termer:

Men dette er Herrens påbud om deg [Ninive]: Ditt navn skal ikke leve videre. (1,14)

Herren hadde utsatt dommen lenge nok og byens undergang var nå uunngåelig. Selv om budskapet var rettet mot Ninive, var det ment å bli hørt som trøst av folket i Juda, som ville juble over at tyranniet og grusomheten til Assyria endelig var slutt. Naturens allmektige Gud ville fullføre det (1,3-6).

Ninives fall: Måten det skulle skje på (kapittel 2)

Her beskriver Nahum i malende tale beleiringen og invasjonen av byen og hvordan det resulterte i sammenbrudd. Han illustrerer de skarlagenrøde uniformene og skjoldene til de invaderende styrkene til kaldeerne (2,3-4) og de famlende forsøkene til kongen om å ordne sine tropper for å beskytte byen (2,5). Kaldeere er et annet ord for «babylonere». Kaldeerne var ganske enkelt en undergruppe fra det sørlige Babylonia, men navnet «Kaldea» ble stadig brukt for å betegne Babylonia som et hele.

I ruinene av byen, som fulgte deres gjenoppdagelse i 1842, så mange verdifulle ting dagens lys, men ikke noe gull eller sølv. Nahum forutså at invadererne kom til å plyndre disse verdifulle metallene (2,9). I 2,11-13 blir Assyria lignet med en løve. Dette var et passende bilde på et slikt grusomt og destruktivt folk. Løven var åpenbart et nasjonalt symbol og i byen var det mange løveskulpturer. Men når Herren proklamerte: «Jeg skal komme over deg» (2,14; og 3,5), ble selv dyrenes konge blir lagt ned.

Ninives fall: Grunnene til at det skjedde (kapittel 3)

Nahum beskriver Ninives synd, spesielt byens forferdelige grusomhet, «den blodige byen… aldri holder den opp å røve» (3,1). Men han skriver også at den er «full av løgn» (3,1) og materialisme – som prostitusjon. Den lurte mange til seg med løfte om rikdom og luksus (3,4).

For disse syndene ville byen bli ugjenkallelig ødelagt av Herren. Den ville lide den samme lagnad som Tebes (3,8-11), som en gang var hovedstad i Egypt, som assyrerne selv hadde tilintetgjort i 663 f.Kr. Og ingen ville være lei seg for Ninives «bortgang»:

Det fins ikke lindring for din skade, ulegelig er ditt sår. Alle som får høre om deg, skal klappe i hendene. For hvem har ikke gang på gang blitt rammet av din ondskap? (3,19)

Habakkuk

Åpne bibelteksten til Habakkuk på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Habakkuk (betyr «en som holder seg fast»)
Hjemby: Ukjent, men ikke usannsynlig at han var en prest bosatt i eller i nærheten av Jerusalem. Denne antakelsen bygger på tilbedelsestemaet vi finner i slutten av boka.
Familie: Ukjent
Stilling: Usikkert, men var trolig prest
Samtidige: Jeremia
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Habakkuk var en profet i Juda. Han profeterte trolig i begynnelsen av styringstiden til kong Jojakim. Noen vil likevel plassere han senere, i styringstiden til Manasse, Amon og/eller Josjia. Uansett forutså han tilintetgjørelsen av Juda og bortførelsen til Babylon. Folket i Juda nektet å vende om fra sitt moralske og åndelige forfall, og dette ledet til nasjonens sammenbrudd.

Kaldeerne/Babylonerne hadde vokst frem som den dominerende verdensmakten. Gud ville bruke dette onde folket som et redskap for sin straff over Juda. Dette forferdet Habakkuk.

Oversikt over Habakkuk

Habakkuk var en av de mest djerve profetene i Det gamle testamentet. Han var betenkt over den måten Gud hadde behandlet Juda på, og han våget å gi uttrykk for dette. Samtidig bevarte han en ydmyk gudfryktighet, og boken avsluttes med en stadfestelse av gudstroen og en hyllest til Gud. Boken kan inndeles på følgende måte:

Oversikt over Habakkuk
A	Kap 1-2	Profetens forvirring
B	Kap 3	Profetens bønn

Profetens forvirring (kapittel 1 og 2)

Habakkuk skriver i form av en dialog mellom seg selv og Gud. Han ytrer sine spørsmål og undringer, og Gud gir ham svar:

1. spørsmål (1,1-4): Hvorfor straffer ikke Gud den økende ondskapen i Juda?
Guds svar (1,5-11): Han kommer til å straffe Juda, og Han vil anvende den voksende stormakten Babylon som et redskap for sin vrede.

2. spørsmål (1,12-2,1): Dersom folket i Juda er onde, så er likevel babylonerne mye verre. Hvordan kan da Gud bruke en slik nasjon til å straffe sitt eget folk?
Guds svar (2,1-20): Han er kjent med Babylons synd, og Gud uttaler fem ulike forbannelser over nasjonen:

stolthet, grådighet og aggresjon (v 5-8)
utpressing og utnyttelse (v 9-11)
vold og blodutgytelse (v 12-14)
seksuell umoral (v 15-17)
avgudsdyrkelse (v 18-20)

Hans dom vil komme over babylonerne for deres synder. Gud er suveren og vet hva Han vil gjøre. Profeten behøver ikke å legge seg borti dette:

Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for Ham, hele jorden! (2,20)

Ødeleggelsen av Babylon skal åpenbare Guds herlighet, og denne herligheten vil en dag fylle hele jorden:

For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen. (2,14)

Profetens bønn (kapittel 3)

Den musikalske terminologien i begynnelsen og slutten av dette kapitlet minner om Salmenes bok. Denne formen kan antyde at Habakkuk var en prest tilknyttet tempeltilbedelsen i Jerusalem, men dette vet vi ikke med sikkerhet.

Habakkuk er nå ferdig med å stille spørsmål og han priser Gud for Hans storhet (v 1-3), Hans veldige makt (v 4-12) og Hans suverene plan (v 13-19). Habakkuk har nå landet på en urokkelig tro og tillit til Gud (v 17-19). Selv om alle materielle velsignelser skulle bli tatt fra ham, erklærer han at «Herren Gud er min styrke» (v 19).

Legg merke til at profeten tre ganger gir uttrykk for hvor viktig det er å legge vekk såre tanker og vente stille på Gud (2,1; 2,20; 3,16).

«Den rettferdige skal leve ved sin tro»

Habakkuk 2,4 er et nøkkelvers, og innholdet har også vært toneangivende i nytestamentlig teologi:

Se, frekk og uærlig er han. Men den rettferdige skal leve ved sin tro. (2,4)

Dette er skrevet i forbindelse med det andre spørsmålet Habakkuk har til Gud: Hvordan kan Han bruke de onde babylonerne til å straffe sitt eget folk? Det kan bemerkes at Gud gir et tosidig svar. Gud sier Han vil straffe babylonerne, men samtidig betones den enkeltes tro som en nøkkel til å lykkes i livet. Midt i en nasjonal uro kan den rettferdige leve ved sin tro.

I to av sine brev siterer Paulus «den rettferdige skal leve ved sin tro», og da som et ledd i sin undervisning om rettferdiggjørelse ved tro (Rom 1,17 og Gal 3,11). Han viser oss hvordan utsagnet inneholder en åndelig sannhet. Et liv i tro er et kjennetegn for den rettferdige, samtidig som rettferdigheten er en gave fra Gud som mottas i tro.

Sefanja

Åpne bibelteksten til Sefanja på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Sefanja betyr «Herren skjuler» eller «Herren beskytter»
Hjemby: Jerusalem
Familie: Av kongelig herkomst, oldebarn av kong Hiskia
Stilling: Usikker, men han hadde sannsynligvis innpass i hoffet
Samtidige: Jeremia, Habakkuk, Nahum
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Sefanja tidfester profetiene sin til «på den tid da Josjia, sønn av Anion, var konge i Juda» (1,1). Josjia var den unge kongen i Juda. Styret hans var kjennetegnet av en vekkelse til gudfryktighet, ledet av kongen selv. Som Judas siste «gode» konge, gikk han til drastiske tiltak for å tilintetgjøre alle spor av Ba’alsdyrkelse. Han fulgte opp med å kalle hele nasjonen til omvendelse og gudsfrykt, etter at lovboken var blitt gjenfunnet i tempelet (se 2.Krøn 34-35).

Syndene som Sefanja lister opp antyder likevel at han virket før perioden med vekkelse. Hans tjeneste kan faktisk ha vært en faktor som framkalte denne vekkelsen. De to foregående kongene, Manasse og Amon, hadde vært beryktet for sin ondskap. Deres regjeringstid hadde tilsammen representert et kvart århundre med uhemmet ondskap, som nasjonen aldri ble gjenopprettet fra, til tross for Josjias reformer.

Sefanja advarte både Juda og de omkringliggende nasjonene om at «Herrens dag» ville komme, da de måtte stå ansikt til ansikt med hans dom over deres ondskap. Den kom med tilintetgjørelsen av Jerusalem og bortførelsen til Babylonia, selv om «Herrens dag» som alltid var et skyggebilde på den endelige «Herrens dag» når Kristus kommer tilbake (1,18).

Oversikt over Sefanja

Sefanja
A	Kap. 1	Herrens dag
B	Kap. 2,1 – 3,8	Dom over nasjonene
C	Kap. 3,9 – 20	Gjenreising gjennom de gjenværende

Herrens dag (Kapittel 1)

Profeten kaster seg rett inn i en uhyggelig proklamasjon av Guds dom som truer både Juda og de omkringliggende nasjonene på grunn av deres synd. Han vil «alt river jeg bort fra jorden» (1,2). Dette vil være «Herrens dag»:

Nær er Herrens dag, den store; den er nær og kommer med hast! Hør, besk er Herrens dag, da roper krigeren høyt. Den dagen er en vredens dag, en dag med nød og trengsel, en dag med storm og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde, en dag med hornlåt og hærrop mot de fast borger og mot de høye tårn.» (1,14-16)

Den dagen vil bety dom for Juda (vers 4-13) og for «alle som bor på jorden» (vers 18).

Dom over nasjonene (2,1-3,8)

Profeten begynner med å gi folket i Juda enda et kall til å vende om. Deretter går han videre og vender seg til nasjonene som ligger rundt Juda. Han advarer dem om dommen som er i ferd med å komme over dem. I tur og orden vender han seg mot hver av de fire himmelretninger:

Filisterland (2,4-7) – vest
Moab og Ammon (2,8-11) – øst
Nubia, dvs. Egypt (2,12) – sør
Assyria (2,13-15) – nord

Så vender han seg igjen til Juda (3,1-7), og tar opp igjen dommen punkt for punkt til folket som, til tross for at de hadde vært midt i det Gud hadde gjort med menneskeheten, hadde gjort opprør mot hans nådige styre. Til slutt sammenfatter han alle sammen (vers 8) til å være utsatt for Guds «voldsomme vrede».

Gjenreisning gjennom de som er igjen (3,9-20)

Men Gud er nådig og vil ikke ødelegge nasjonen fullstendig. «Herrens dag» innebærer velsignelse, så vel som dom, og han har planer om å «vende deres skjebne» (3,20) gjennom «de som er igjen av Israel» (3,13). Denne gjenreisningen av deres skjebne er en profetisk pekepinn om Guds folk i Det nye testamente, dette folket nedstammet åndelig sett fra Sefanjas lesere og fra Kristus.

Haggai

Åpne bibelteksten til Haggai på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Haggai betyr «festlig»
Hjemby: Jerusalem, etter fangenskapet i Babylon
Familie: Ukjent
Stilling: Ukjent. En profet for dem som vendte tilbake
Samtidige: Sakarja

Historisk bakgrunn

Etter et stadig økende moralsk og åndelig forfall, hadde nasjonen Juda til slutt bukket under for babylonerne og blitt ført i fangenskap. Dette skjedde i etapper, det siste i 586 f .Kr. Som Jeremia hadde forutsagt, hadde fangenskapet vart i 70 år (Jer.25,11-12). Babylonerne hadde blitt overvunnet av perserne. Kongen deres, Kyros, førte en politikk som gikk ut på å sende hjem bortførte folkeslag. Som et resultat av dette, vendte en «rest» på rundt 50.000 jøder hjem til Jerusalem under ledelse av Serubabel. De historiske bøkene til Esra og Nehemia forteller om denne tilbakevendelsen.

Den første oppgaven for dem som kom tilbake var å gjenoppbygge tempelet, som Nebukadneser hadde jevnet med jorden. Etter to år med entusiastisk arbeid hadde de fullført grunnmuren. Men så mistet arbeidet sin framdrift ettersom folket ble mer opptatt av sine egne hus og personlige komfort. De ble også utsatt for sterk motstand fra samaritanerne og andre folkeslag i nærheten, som fryktet den jødiske styrke og enhet som de forutså ville strømme ut fra et gjenreist tempel og den gjenopprettede tilbedelsen av Herren (se Esra 4-6). Dette arbeidet på tempelet ble derfor stoppet.

På dette tidspunkt, seksten år etter at de hadde kommet tilbake fra fangenskapet, kom Haggai fram med et budskap om formaning om og oppmuntring til å fullføre gjenoppbyggingen. Sakarja var profet sammen med ham. Haggai oppnådde det som var hensikten med budskapet: Folket vendte tilbake til oppgaven og tempelet ble ferdig bygget og helliget i 516 f.Kr.

Oversikt

Haggais formaning inneholder fire budskap. Han tidfester dem nøyaktig: De ble gitt under fire måneders periode i 520 f.Kr.

Fire budskap
1. Budskap	1,1 – 2,5	Irettesettelse
2. Budskap	2,6 – 6,14	Oppmuntring
3. Budskap	7,1 – 9,10	Løfte
4. Budskap	9,11 – 15	Profeti

Første budskap: Irettesettelse (Kapittel 1)

Haggai irettesatte folket for deres luksuriøse og selvtilfredse livsstil, som satte personlig bekvemmelighet foran fullførelsen av Guds hus. De sa at «tiden er ennå ikke inne til å bygge Herrens hus» (1,2), da de foretrakk å bruke tiden på deres egne «borkledde hus» (1,4). «Bordkledning» var et luksuriøst treslag som ble brukt på palasser.

Profeten opplyste dem om at deres vanskeligheter når det gjalt avling og økonomi var en direkte følge av disse gale prioriteringene og at de derfor skulle «legge merke til hvordan det går dere» (1,5 og 7). De måtte ta fatt på gjenoppbyggingsarbeidet igjen. Både lederne og folket viste at de kunne gi respons til Haggais budskap (1,12-15), og tok fatt på oppgaven med høy entusiasme.

Andre budskap: Oppmuntring (2,1-9)

Noen av de eldre som husket Salomos tempel før det ble tilintetgjort av Nebukadnesar, hadde en tendens til å se på den nye bygningen som mindre imponerende når de sammenlignet. Haggai anmodet dem sterkt om ikke å miste sitt hjerte:

Vær frimodig…og arbeid. For jeg er med dere! lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud. (2,4)

Deretter så Haggai framover mot den tid da «den utvalgte blant alle», Messias, ville komme (2,7) og Guds hus ville bli fylt med herlighet på en enestående måte. Her var en pekepinn på at Gud ville bo blant sitt folk ved sin Hellige Ånd (Ef.2,19-22).

Tredje budskap: Løfte (2,10-19)

Her taler Haggai om overføringen av hellighet og urenhet som blir framhevet i Loven. Poenget er at det er lettere å bli uren enn å bli hellig. Folket må derfor være våkne for faren for å gli tilbake i deres gamle, late måter å leve på, som tidligere hadde fått Gud til å skade økonomien deres. Dersom de ville «legge merke» til dette og handle i forhold til det, kunne de få oppleve Guds nådige løfte om at:

Fra i dag av vil jeg velsigne. (2,19)

Fjerde budskap: Profeti (2,20-23)

Boken avslutter med et sterkt profetisk ord for Serubabel, stattholderen i Juda. Haggai forsikret ham om at Gud ville «ryste himmelen og jorden» (2,21 jf. 2,6-7 og Hebr 12,26-28) og alle nasjonens fiender ville bli styrtet.

Gud ville gjøre Serubabel selv til sin «signetring» (2,23). En signetring var et symbol på delegert autoritet (se 1. Mos 4). Serubabel var av kongelig nedstamning fra David og skulle lede folket gjennom denne kritiske fasen av deres historie. Han både symboliserte og var en stamfar til den endelige davidske kongen, Jesus selv (se Matt 1,12; Luk 3,27).

Sakarja

Åpne bibelteksten til Sakarja på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Sakarja betyr «Herren husker»
Hjemby: Jerusalem, etter fangenskapet i Babylon
Familie: Døde sannsynigvis i fangeskap, siden Sakarja ble ført til Jerusalem av Iddo
Stilling: Både profet og prest
Samtidige: Haggai
Død: Trolig myrdet (Mat 23,35)

Historisk bakgrunn

Sakarja var en yngre samtidig med Haggai og hadde derfor den samme historiske bakgrunnen. Han er mest sannsynlig den «unge mannen» som det er henvist til i 2,4. Akkurat som Haggai tidfester han nøye de fleste av sine budskap. Vi kan derfor se at han begynner sin profetiske tjeneste mellom det andre og det tredje budskapet til Haggai. Kapittel 9-14 er udaterte, men vitnesbyrdene i disse kapitlene gir hint om at de er skrevet mye senere enn resten av boken. Dette er ikke overraskende siden Sakarjas tjeneste strakte seg over en periode på over 50 år.

Oversikt over Sakarja

Dette er den lengste boken av de små profetene. Nest etter Jesaja er det den boken som inneholder flest messianske henvisninger. De første åtte kapitlene er apokalyptiske i sjanger.

Som Haggai, anmodet Sakarja folket som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, om å fullføre gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem. Men han hadde et større perspektiv, siden han satte bygningsarbeidet inn i en sammenheng med en større gjenreisning som ville finne sted mange århundrer senere, når Messias kom. Sakarja tilskyndet folket på den tiden til å huske på at de var en viktig del i prosessen for å legge grunnlaget for at dette skulle komme.

Her er et viktig budskap for Guds folk i alle generasjoner: Måten vi forvalter ansvaret vi har fått fra Gud idag, har dirkte sammenheng med den endelige fullførelsen av Guds evige hensikt.

Sakarja bruker frasen «For så sier Herren, Allhærs Gud» (eller tilsvarende) over 90 ganger. Dette er en sterk hentydning til den guddommlige inspirasjonen bak hans budskap.

Boken kan grovt deles inn i tre deler på følgende måte:

Sakarja
A	1,1-6,15	Åtte syner
B	7,1-8,23	Fire budskap
C	9,1-14,21	To lignelser

Åtte syner (Kapittel 1-6)

Etter at profeten til å begynne med har gitt et kall om omvendelse (1,1-6), gir han en grundig beskrivelse av de åtte synene han fikk en natt: fem syner med trøst etterfulgt av tre med dom. Den tolkende engelen forklarer noe, men ikke alt, av symbolismen.

Rytteren mellom myrtetrærne (1,7-17). I kontrast til freden og stabiliteten mellom nasjonene, var Guds folk få og hadde store problemer. Men «Herren skal igjen ha medynk med Sion og velge ut Jerusalem» (vers 17)
Fire horn og fire smeder (2,1-4). Hornene symboliserer de aggressive nasjonene som skapte problemer for Guds folk. Men Gud lover å tilintetgjøre dem
Mannen med målesnoren (2,5-17). Jerusalem ville vokse utover sine daværende grenser til å bli en by «uten murer» (vers 8). Gud selv ville være dens forsvar når «gjerdet som skilte, fiendskapet» (Ef.2,14-16), skulle bli revet ned i Kristus, og Guds folk ville omfatte mennesker av alle folkeslag, både jøder og hedninger (vers 15)
Rene klær for øverstepresten (kap.3). Gud irettesetter Satan, anklageren, og gir Josva, øverstepresten, rene klær. Han og hans embetsbrødre er «varselsmenn» (vers 8) som forutsa tiden da Jesus, «min tjener Spire», skulle komme og «på en eneste dag» (vers 9) sone for all synd. Da skulle alt Guds folk bli prester
Lysestaken av gull og de to oliventrærne (kap.4). Presten (Josva) og stattholderen (Serubabel) tjente Guds folk i Den Hellige Ånds styrke, symbolisert ved oljen fra oliventrærne (vers 3 og 6). Serubabel skulle se gjenoppbyggingen av tempelet fullført (vers 9). Synet ser likevel forbi dette, fram mot en tid da alt Guds folk skulle være Serubabel’er og Josva’er: «et kongelig presteskap» (l.Pet.2,9), og det levende tempelet skulle bli fullført
Den flygende bokrullen (5,1-4). Guds ord skulle gå ut, bringe dom over alle som var urettferdige, spesielt over tyver og mennesker som sverger falskt. Gud ville ha et rent folk
Kvinnen i efa-målet (5,5-11). Ondskap skulle bli fjernet og ikke lenger være mellom Guds folk. Det skulle bli kastet dit det hører hjemme: I Babylon (vers 11), som i Bibelen er et symbolsk bilde på det som står i motsetning til Gud (f.eks. Åp.17,5; 18,2)
De fire vognene (6,1-8). Dette synet ligner det første. Hestene og vognene er redskaper for Guds dom, som går over hele jorden for å tilintetgjøre fiendene til Guds folk

Denne delen avslutter med kroningen av Josva, øverstepresten (6,9-15), som på denne måten forener rollene til presten og kongen (vers 13). Han er «Spiren» (vers 12), og symboliserer Kristus, som skulle forene disse melkisediske rollene i sitt universelle styre.

Fire budskap (Kapittel 7-8)

Nesten to år etter at profeten hadde hatt synene, kom respresentanter for folket til Sakarja med en forespørsel om hvordan man skulle holde faste (7,1-3). Dette spørsmålet om faste var knyttet til ødeleggelsen av Jerusalem og bortførelsen til Babylon. Burde folket fortsette å faste på disse måtene, nå når de hadde kommet tilbake fra fangenskapet i Babylon? Dette spørsmålet tilskyndet fire budskap fra Herren, hver av disse begynner med «Så sier Herren, Allhærs Gud…»

Første budskap (7,4-7). En irettesettelse for tomt rituale; faste uten at det var et helhjertet engasjement.
Andre budskap (7,8-14). En påminner om ulydighet hos tidligere generasjoner og straffen de hadde lidd som en konsekvens av deres ulydighet.
Tredje budskap (8,1-17). Gud hadde «satt seg fore å gjøre vel mot Jerusalem og Juda-ætten» (vers 15). For å at de skal være sikre på å få denne velsignelsen, måtte folket leve i sannhet på grunn av rettferdighet (vers 16).
Fjerde budskap (8,18-23). Velsignet av Gud skulle folket bli en magnet som tiltrakk mennesker fra mange nasjoner (vers 23). Dette fant sin oppfyllelse i det som skjedde på Pinsedag og den påfølgende innlemmelsen av de hedningekristne som en del av Guds folk.

To domsord (Kapittel 9-14)

Disse kapitlene ble skrevet mange år senere enn de foregående kapitlene. Der er to deler, hver med overskriften: «Et domsord».

Det første domsord (kapittel 9-11). Den greske erobringen under Aleksander den store er profetert om i 9,1-8. I kontrast til den stolte lederen, skulle Messias komme til Jerusalem «ydmyk… og rir på et esel» (9,9). Dette ble oppfylt i Matteus 21,5. Det makkabeiske opprøret der jødene stod imot det greske styret i den mellomtestamentlige perioden blir beskrevet i 9,11-17. Resten av denne delen gir oss en beskrivelse av tiden da Guds folk ble undertrykket av grekerne, og senere av romerne. Folket hadde lidd under dårlige hyrder (ledere), men skulle komme til å være tåpelige nok til å fornekte til og med Messias, Guds hyrde, som Judas ville silge for tretti sølvstykker (11,13).
Det andre domsord (kapittel 12-14 ). Denne delen ser ut til å forene aspekter ved den evangeliske perioden mellom Kristi første og andre komme, med aspekter ved hans faktiske tilbakevending. «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret» (12,10), for eksempel, er tolket som Kristi korsfestelse i Joh.19, 36-37, mens Åpenbaringsboken 1,7 ser ut til å referere til det i sammenheng med hans siste komme.

Boken avslutter med et nydelig bilde av Kristi universelle styre (14,9), som ikke lenger begrenser hellighet til å være et tempelrituale, men noe som berører alle deler av hverdagslivet (14,20- 21).

Malaki

Åpne bibelteksten til Malaki på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Malaki betyr «Min budbærer» (3,1). Sannsynligvis en forkortelse for Malakia, «Herrens bud».
Hjemby: Jerusalem
Familie: Ukjent
Stilling: Ukjent
Samtidige: Ingen samtidige profeter
Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Akkurat på sammen måte som bortførelsen til Babylon hadde foregått i tre stadier (606, 597 og 586 f.Kr.) slik foregikk også tilbakevendingen:

538 f.Kr. Ledet av Serubabel
457 f .Kr. Ledet av Esra
444 f .Kr. Ledet av Nehemia

Malaki profeterte i Nehemias dager. Nesten et århundre hadde derfor gått siden Serubabel og hans samtidige hadde kommet til Jerusalem og gjenoppbygget tempelet, ansporet av Haggai og den tidlige tjenesten til Sakarja.</p

Gjennom disse 100 år hadde Guds folk enda en gang falt tilbake i de synder som hadde ført til bortførelsen for deres forfedre. Blandede ekteskap med hedninger, stolthet, egoisme, undertrykkelse av de fattige, hardhjertethet og avgudsdyrkelse. Både Esra og Nehemia hadde gjort mye for å rense bort disse syndene, men ikke på en varig måte. Malaki profeterte gjennom årene da Nehemja var tilbake i Persia (432-425 f .Kr.), og han hadde fri fra tjenesten som Judas’ stattholder. Da hans sterke lederskap ikke var der lenger, hadde folket falt inn sin syndige livsstil igjen. Mismot var utvilsomt en viktig årsak til deres tilstand. Den store framtiden, som profetene hadde lovet, inklusive Haggai og Sakarja, hadde ikke blitt realisert. Folket hadde langt fra blitt en fantastisk magnet for nasjonene. De var få og svake, og landet deres lå langs yttergrensen av det store persiske riket.

Oversikt over Malaki

Malakis tilnærmingsmåte er tydelig. Han skriver i et mønster som består av:

En uttalelse fra Herren
Et spørsmål fra folket, uttrykt med en tone av overraskelse og såret uskyldighet
En utvidet versjon av den opprinnelige uttalelsen (Av bokens 55 vers, er 47 talt av Gud selv. Dette er den høyeste andelen av alle de profetiske bøkene.)

Denne formen finner vi sju ganger (se 1,2; 6; 7; 2,17; 3,7; 8 og 13). Boken kan naturlig deles inn i to deler:

Malaki i to deler
A	1,1 – 2,16	Irettesettelse av utroskap
B	2,17 – 4,6	Kunngjøring av Herrens komme

Irettesettelse av utroskap (1,1-2, 16)

Etter å ha stadfestet sin paktskjærlighet for sitt folk (1,1-5), irettesetter Gud dem for deres utroskap.

Han irettesetter først prestene (1,6- 2,9). De hadde gitt halte og syke dyr som offer til Herren, istedenfor de «uten plett eller lyte», slik Herren krever. De hadde på denne måten vanæret hans navn. De hadde brutt «pakten med Levi» (2,4 og 8).
Deretter går han videre og irettesetter folket (2,10- 16). De var paktsbrytere. Dette viste seg spesielt i blandingsekteskap med hedninger (2,11) og i skilsmisse, som var et brudd på ekteskapspakten (2,14). «Barn som hører Gud til» ville ikke være «utro» (2,15- 16) på disse eller andre måter.

Kunngjøring av Herrens komme (2,17-4,6)

Gud ville «komme» for å sette ting i rett skikk, og dette ville bety dom så vel som frelse for dem. Han skulle rense prestene, så de kunne «bære fram offergaver på rett vis» (3, 3-4) og dømme folket (3,5). Først skulle han likevel sende en budbærer:

Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde veien for meg. Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter, sier Herren, Allhærs Gud. (3,1)

Før paktens engel, som er Kristus selv, vil Guds budbærer komme, for å rydde veien. I mellomtiden var Malaki selv denne budbæreren: Hans navn betyr «min budbærer». Men den enda viktigere oppfyllelsen finner vi i personen Johannes Døperen, hvis tjeneste gikk foran Jesus (Matt 11,10-11).

Folket kunne vise sin omvendelse ved å vende tilbake til å gi rett med hensyn til tiender og ofringer (3, 6-12) og ved å tjene Gud flittig og trofast (3, 13-18). Det siste kapittelet forsikrer dem om at «Herrens dag kommer» (4,1). Der følger en henvisning til Moses, representanten for Loven (4,4), og Elia, respresentanten for profetene (4,5). Dette var skikkelsene som senere dukket opp hos Jesus på forklarelsens fjell (Matt 17,2-3) og hvis tjenester ble forent i ham. Jesus antydet, mer konkret, at den lovede «Elia» var Johannes Døperen (Matt 11,13-14). Disse profetiene peker fram mot Kristi første komme og hans nærværende tjeneste i denne nådens tidsalder. Men som ofte er tilfelle, hentyder de ganske sikkert også til at han skulle komme for andre gang og til Elia-folket som skulle dukke opp for å forberede verden på at han skal komme tilbake.

Matteusevangeliet

Åpne bibelteksten til Matteus på bibelen.no.

I Markus- og Lukasevangeliet går Matteus under sitt andre navn, Levi (Mark 2,14 og Luk 5,27).

1 Evangeliet for jøder

Det er åpenbart at Matteus skrev sin beretning med det for øye at den skulle leses av først og fremst jøder. Noen av dem var ennå ikke kristne, men mange andre var jødiske troende som trengte hjelp til å se Jesus i lys av deres jødiske arv. Matteusevangeliet er således den eneste som viser til «de bortkomne sauene i Israels folk» (10,5-6 og 15,24). Andre innslag som er myntet på en jødisk leserkrets er blant annet:

1. Sitater fra GT
Matteusevangeliet inneholder en overflod av sitater fra Det Gamle Testamente. Disse er for det meste hentet fra Septuagintaen (LXX), og mange av dem introduseres med et likelydende formular:

Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. (1,22-23)

Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer. (8,17)

2. Henvisninger til jødisk praksis
Matteus inneholder også mange allusjoner som bare jøder ville forstå og sette pris på. For eksempel så gis det ingen forklaring av hva tempelskatten var for noe (17,24-27) – en særdeles jødisk praksis som ikke ville bety noe som helst for lesere fra andre kulturer.

3. Imøtekommenhet overfor jødiske religiøse følelser.
Gjennom hele Matteusevangeliet erstatter forfatteren navnet «Gud» med navnet på bostedet hans, himmelen. ?Dette var vanlig praksis blant gudfryktige jøder som ikke ville risikere å misbruke Guds navn med overlegg (2. Mos 20,7). Derfor skriver Matteus 31 ganger «himmelens rike» der hvor de andre evangelieforfatterne anvender «Guds rike»: han ville ikke støte leserne sine ved å øve vrak på denne konvensjonen, eller vanen. Tre eksempler på dette:

Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. (13,11)

Han svarte: «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser… (Mark 4,11)

Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal «se, men ikke se og høre, men ikke forstå». (Luk 8,10)

På samme vis taler Jesus i Matteusevangeliet om sin «himmelske Far» (5,48 og 6,9) framfor «Gud Fader».

Matteus så det altså som sin oppgave å overbevise sine jødiske lesere om at Jesus var den Messias de hadde ventet så lenge på. Han forsøkte å gjøre dette gjennom å:

Stadfeste i begynnelsen av sitt evangelium at Jesus var sann jøde; en etterkommer av Abraham, nasjonens stamfar:
Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn. (1,1)
Ved å nøye vise at Jesus var den sanne oppfyllelsen av GT-profetiene om Messias. Jesus erklærte:
Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. (5,17)

Matteus klargjør deretter sannheten i dette utsagnet, nettopp for sine jødiske lesere.

2 Kongens evangelium.

Matteus åpner sin evangelieberetning med å vise at Jesus ikke bare er en etterkommer av Abraham, men at han også nedstammer fra Kong David (1,1). Flere klare GT-profetier hadde antydet at den kommende Messias skulle komme til å nedstamme fra David. Jeremia, f.eks., hadde profetert:

For så sier Herren: Davids-ætten skal aldri mangle en mann til å sitte på Israels trone. (Jer 33,17)

Evangelieforfatteren Matteus beviser med dette at Jesus var født av kongelig byrd, og at han i så måte var oppfyllelsen av forventningene som hadde blitt uttalt i GT-skriftene. Totalt ni ganger blir Jesus betegnet som «Davids sønn» (f.eks. i 15,22 og 20,31). Han var den utlovede kongen, og han hadde nå kommet for å grunnlegge sitt kongerike. For ytterligere å understreke dette poenget tar Matteus også med i sitt evangelium:

Vismennenes reise for å få svar på spørsmålet de hadde:
Hvor er jødenes konge som nå er født. Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, (NIV: i øst) og er kommet for å hylle ham (2,2)
Jesu kongelige inntreden i Jerusalem på ryggen av en eselfole, som var en oppfyllelse av Sakarjas profeti:
Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, på trekkdyrets fole. (Matt 21,5)
Pilatus sin inskripsjon på korset:
Dette er Jesus, jødenes konge. (27,37)
Jesu forutsigelse av sin gjenkomst som konge:
Men når menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet. (25,31; se også 19,28)

På alle disse måtene antyder Matteus at han skriver for jødiske lesere, og at han framfor alt presenterer Jesus som oppfyllelsen av jødenes messianske forventninger.

3 Talenes evangelium

Når du leser igjennom Matteusevangeliet kan det synes som om skriftet ikke har noen iøynefallende form, ingen klar disposisjon. Men gransker du nøyere, vil du finne en klar struktur. Matteus bygger nemlig sitt evangelium rundt fem hovedtaler, eller prekener, av Jesus.

Mange forskere anser det for å være en overlagt oppfinnelse fra Matteus sin hånd. Hensikten, mener forskerne, var å bevare den jødiske tilknytningen, siden de fem talene gjenspeiler Pentatevkens (Mosebøkenes) inndeling i fem deler. Vi ser dette særlig tydelig i og med den første talen; den som vi kjenner under navnet Bergprekenen. Matteus sier om den at den ble avlevert fra en fjellside (5,1). I dette finner forskerne en parallell til hendelsen i GT der Moses mottar loven på nettopp et fjell, et annet fjell: Sinai. Denne femfoldige strukturen blir åpenbar ved det faktum at hver av de fem talene slutter med ett og det samme utsagn: «Da Jesus var ferdig med å tale..». ?Matteusevangeliet, bygget rundt disse fem talene, legger vekt på hva Jesus sier. Vi vil senere kort se på innholdet i dem.

Jesus fem taler i Matteusevangeliet
Kapittel 5-7	– Bergprekenen
Kapittel 10	– Utsendelsen av dei tolv apostlene
Kapittel 13	– Lignelser om himmelriket
Kapittel 18	– Menigheten
Kapittel 23-25	– Dommen og de siste tider

4 Menighetens evangelium

Det tydelige jødiske preget på Matteusevangeliet utjevnes av mange henvisninger til hedningene. Og dette burde ikke overraske noen, siden menigheten er universell, og omfatter både jøder og hedninger som tror på Jesus. Matteus er faktisk den eneste evangelieforfatter som omtaler at Jesus gjorde bruk av ordet «menighet» (16,18 og 18,17). Ved å nevne dette knytter han Jesu liv og lære sammen med den menigheten Matteus så vokse fram rundt seg – i den verden som var da han skrev sitt evangelium. ??Referansene, eller henvisningene, til hedningene finner du helt fra begynnelsen av. Matteus nevner i kapittel 2 de hedenske vismennene som kom for å tilbe spedbarnet Jesus (2,1-12), og han bemerker også at Jesus fant vern mot forfølgelsen fra Herodes i Egypt, et hedensk land (2,13-15).

Det store klimakset i Matteusevangeliet er i Jesus siste befaling; en befaling om verdensvid misjonering – om å gjøre disipler av alle folkeslag. Mellom alt dette finner du mange andre henvisninger til at hedningene også skal innlemmes i Guds rike, samt tallrike andre henvisninger om at Jesu tjeneste har universell gyldighet:

Jesus blir tillagt dette sitatet:
Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. (8,11)
I lignelsen om Ugresset i hveten er åkeren verden, og ikke nasjonen Israel (13,38).
I lignelsen om Forpakterne og arvingen overfører Gud sitt kongerike fra vantro Israel til andre (21,33-43).

Matteus er altså evangeliet om kongen og hans framvoksende rike – et kongerike som ikke er begrenset til jøder alene, ja, det var faktisk et rike som jødene sto i fare for å falle utenfor dersom de da ikke var lydige mot budskapet i Matteus sitt evangelium.

5 Oversikt over Matteusevangeliet.

Etter å ha funnet fram til skjelettet – strukturen – i Matteus sitt skrift – nemlig de fem hovedtalene, skal vi nå bruke og, så og si, legge til sener og kjøtt. I tillegg vil vi se på hvor i Israel begivenhetene i evangeliet finner sted.

I den første delen av Matteus (kapittel 1-13) befinner vi oss i hovedsak i Galilea.
I den andre delen (kapittel 14-28) befinner vi oss på vei mot Jerusalem, samt i selve byen.

På grunnlag av dette kan vi dele inn boken i følgende deler:

I Galilea	Kapittel 1-4 Kapittel 5-7 Kapittel 8-9 Kapittel 10 Kapittel 11-12 Kapittel 13	Innledingen til Jesu tjeneste Første tale : Bergprekenen Helbredelsesmirakel Annen tale : Utsendelsen av de tolv apostlene Jødisk motstand mot Johannes døperen og Jesus Tredje tale : Lignelser om himmelriket
Mot Jerusalem	Kapittel 14-17 Kapittel 18 Kapittel 19-22 Kapittel 23-25 Kapittel 26-28	Mirakler, Peters bekjennelse, Jesu herlighet Fjerde tale: Menigheten, ydmykhet og tilgivelse Jesus i Jerusalem Femte tale: demoner og de siste tider Jesu siste dager, død og oppstandelse

5.1 Innledningen til Jesu tjeneste (kapittel 1-4)

Matteus innleder med stamtavlen til Jesus (1,1-17).

Med besøket fra vismennene fra Østen (2,1-12) innledes for alvor det temaet Matteus antydet da han tok med Rahab og Rut i Jesu stamtavle: hedningene. Dette temaet fortsetter i 2,13-23 med oppholdet Jesus hadde som spedbarn i Egypt – et hedningeland – for å unnfly forfølgelsen fra Herodes. Oppholdet gir et ekko av Israels langt mer langvarige opphold i det samme landet; i tida mellom Josef og utferden fra trelldomshuset (Egypt). Matteus påpeker også dette i 2,14-15.

Fra fortellingen om Jesu barndom hopper Matteus rett over på Johannes Døperens framtreden (3,1-12), og hans dåp av Jesus (3,13-17), som Den Hellige Ånd kommer over for å utruste til den offentlige tjenesten. Etter å ha stått i mot fristelsene Satan utsatte ham for i ørkenen, og beseiret ham (4,1-11), dro Jesus tilbake til Galilea (4,12-13) for å begynne på de tre årene den offentlige tjenesten varte. Den som gjenstår av denne første halvdelen av Matteusevangeliet, har sitt sentrum i Galilea. Etter å ha kalt Peter og Andreas som de to første i gruppen av disipler (4,18-22), begynner Jesus å helbrede og lære rundt omkring i landsdelen (4,23-25).

5.2 Første tale: Bergpreken (kapittel 5-7)

Fra en fjellside (5,1) greier Jesus ut om radikale, nye betingelser for disippelskap; betingelser som erstatter de betingelsene Moses mottok i og med Loven på Sinaifjellet. De sju bestanddelene er:

Den karakteren som hører himmelriket til (5,3-12)
Den påvirkningen disippelen skal ha på verden (5,13-16)
Oppfyllelsen av loven som et liv formet av himmelriket innebærer (5,17-48)
Det personlige gudsforholdet som hører himmelriket til (6,1-18)
Ambisjonene disippelen skal eie (6,19-34 )
Forholdene som disippelen har til andre mennesker (7,1-12)
Alvoret som følger med disippelskapet (7,13-29)

5.3 Helbredelse mirakler (kapittel 8-9)

Jesu evne til å sette oss i stand til å leve et slikt Guds rike-liv, demonstreres i en serie med helbredelser og demonutdrivelser, samt gjennom mirakler som viste at Jesus hadde makt over naturen. Denne makten står til hans evne til å forandre en persons liv og karakter. Dette siste ser vi når Jesus kaller Matteus, som forlater sin innbringende jobb som pengeinnkrever for å følge Jesus (9,9-17). Han, sammen med de andre disiplene, skal fungere som en forlengelse av Jesu egen tjeneste. De skal være arbeidere i Guds åker (9,35-38).

5.4 Annen tale: Utsendelsen av de tolv (kapittel 10)

Det Jesus gjør nå er å gi disiplene et oppdrag og en fullmakt (10,1): han sender dem ut for å arbeide, sammen med bestemte instruksjoner for hvordan oppgaven skal løses (10,5). Med seg får de en advarsel om at de vil bli møtt med motstand (10,17-22).

Ordene Jesus kommer med her er gyldige for oss slik som de var det for de tolv. Vi må forvente å bli behandlet slik som Jesus ble: noen ganger ble han møtt med anerkjennelse; andre ganger med voldelig hat (10,24-25).

5.5 Jødene forkaster Johannes Døperen og Jesus (kapittel 11-12)

Johannes Døperen er nå i fengsel (11,2), og plages av tvil om Jesus virkelig er den han gir seg ut for å være (11,2-6). Forkastet har han også blitt – av mange av jødene (11,16-19). Selv Jesus møter vantro på de stedene hvor han har utført mirakler (11,20-24). Fariseerne er de som er mest voldsomme i sin forkastelse av Jesus. Det som gjør at fariseerne forkaster Jesus er:

At de har sine egen, vrange oppfattelse av GT (12,1-14), som gjør at de ikke evner å se at Jesus er oppfyllelsen av det budskapet GT bringer (12,15-21)
At de tillegger djevelen æren for det som var Guds gjerning (12,22-32).
At de har «onde», forherdede hjerter (12,33-37)
At de konstant søkte etter «tegn» uten at de på noen måte noensinne hadde til hensikt å la seg overbevise om at Jesus virkelig var Guds representant. Denne holdningen var det som gjorde dem vidåpne for å bli invadert av demoniske krefter (12,38-45)

Selv Jesu egen familie står utenfor, en beskrivelse som uten tvil skal forstås både billedlig og bokstavelig talt. Hans sanne familie består av dem som tar imot ham (12,46-50).

5.6 Tredje tale: Lignelsen om himmelriket (kapittel 13)

Saken om å ta imot eller forkaste Jesus topper seg i Matteus sin samling av lignelser om himmelriket. Hovedtrekkene er her kontrasten mellom dem som befinner seg i Guds rike (som tar imot ham) og dem som befinner seg utenfor (som forkaster ham); hvordan riket går fram og vokser fra en liten, unnselig begynnelse; og forklaringen på blandingen av rettferdige og urettferdige.

Matteus kapittel 13,53-58 er vendepunktet i hele evangeliet. Helt til nå har Jesus virket i Galilea; et virke som også inkluderte hjembyen Nasaret, selv om han for det meste ble forkastet der. Snart kommer han til å forlate Galilea for å dra opp mot hovedstaden, Jerusalem, hvor han også vil bli forkastet – og korsfestet.

5.7 Mirakler; uoverensstemmelser; Peters bekjennelse; forvandlingen (kapittel 14-17)

Evangeliet tok til med massakren på spedbarna fra Judea. Denne andre halvdelen begynner med at Johannes Døperen dør. Fra nå av er Jesus midtpunktet helt alene. Han viser sin makt over naturen, (14,13-21 og 14,22-34) og utfører flere helbredelser (14,35-36). Deretter følger flere uoverensstemmelser med fariseerne (15,1-20 ). Alt skjer innenfor det jødiske samfunnet. Så skjer det at Jesus igjen beveger seg blant hedningene, i og med beretningen om den kana’aneiske kvinnen (15,21-28). Matunderet med de fire tusen (15,29-39) finner også sted på hedensk grunn, d.v.s. utenfor jødisk territorium.

De jødiske ledernes vantro (16,1-12) står i kontrast til Peters bekjennelse av Jesu guddommelighet. I samme avsnitt blir også Jesu menighet nevnt for første gang i NT (16,13-20). Å være med i denne menigheten innebærer offer og lidelse sammen med Jesus. Det finnes ikke noe annet veivalg dersom en vil til herligheten (16,21-28); en herlighet som noen få fikk et glimt av på «forklarelsens berg» (17,1-13).

5.8 Fjerde tale: Menigheten; ydmykhet og tilgivelse (kapittel 18)

Dette kapitlet inneholder ordet «menighet» for annen gang i evangeliet (v. 17). Matteus fokuserer her på de holdningene som skal særmerke menigheten, samfunnet av dem som hører hjemme i himmelriket.

5.9 Jesus i Jerusalem (kapittel 19-22)

Jesus nærmer seg Jerusalem. På veien dit gjør han klart hva han mener om ekteskap og skilsmisse (19,1-12), og om barn, fruktene av et ekteskap (19,13-15). Beretningen om den rike unge mannen (19,16-22), er Jesu dom over forholdet mellom rikdom og Guds rike (19,23-30). Jesus uttaler seg underveis om flere kontroversielle spørsmål (20,17-27). Så, når han endelig ankommer Jerusalem (21,1-11), feller Jesus dommer over Israel. Matteus følger opp denne motsetningsvekkende talen med en beretning om tre kontroversielle episoder (22,15-40). I lys av det han har åpenbart om seg selv gjennom ord og gjerninger, utfordrer Jesus igjen tilhørerne sine på spørsmålet om sin egen identitet (22,41-46).

5.10 Femte tale: Dommen og de siste tider (kapittel 23-25)

Ve-ropene i denne talen står som en motvekt til saligprisningene i Bergprekenen. Jesus avslører blindheten og hykleriet i fariseernes religion (23,1-23). Dommen er ufravikelig. Allikevel vedblir Jesu kjærlighet til Jerusalem den samme (23,34-39). Kapittel 24 fletter sammen den kommende nedslaktingen av menneskeliv i år 70, da romerske armeer kom til å plyndre og herje byen, med Guds endetidsdom over hele verden. Til slutt setter Matteus fem lignelser sammen for å forberede oss på Jesu annet komme.

5.11 Jesu siste dager, hans død og oppstandelse (kapittel 26-28)

Undervisningen er til ende; nå gjenstår bare dommen, og i denne siste delen faller dommen på Jesus selv. Det er Guds dom over synden som Jesus bar for oss. Legg merke til kontrasten mellom ypperstepresten Kaifas sitt hat (26,3-5) og Judas sitt forræderi (26,14-16), og vennligheten fra kvinnen som salvet Jesus med en dyrebar parfyme (26,6-13). Det siste måltidet (i høytiden) erstattes av den nyinnstiftede nattverden (26,17-30). Guds rike, som var et så sentralt emne i Jesu undervisning gjennom hele Matteusevangeliet, er fremdeles sentralt, særlig den siden av emnet som berører framtida.

Smerten i Getsemane (26,36-46) følges av arrestasjonen av Jesus (26,47-56), og rettsaken foran Det Høye Råd (26,57-68). Både Peter (26,69-75) og Judas (27,1-10) plages av anger etter at de henholdvis nektet for å ha kjent Jesus, og for å ha forrådt ham. Judas lider slike sjelekvaler at han ender opp med å ta livet av seg. Så, etter å ha stått til rettes for Pilatus (27,11-31), lider Jesus korsdøden.

Etter gravleggelsen (27,57-61) blir en vakt plassert ved den forseglede gravhulen (27,62-66). Men ut av lidelse og død kommer liv og seier. Kapittel 28 bevitner Jesus oppstandelse (28,1-15) og den store misjonsbefalingen (28,16-20), hvor disiplene så og si mottar stafettpinnen, og får i oppdrag å bringe Guds rike ut av jødedommens isolasjonisme og til alle folkeslag, eller nasjoner, på jorda.

Markusevangeliet

Åpne bibelteksten til Markus på bibelen.no.

1 Om forfatteren

Johannes Markus, forfatteren av dette evangeliet, var bosatt i Jerusalem før han dro til Antiokia for å arbeide sammen med Paulus og Barnabas (Apg 12,52). Han valgte å gi seg på et tidlig stadium på deres første misjonsreise, og returnerte til Jerusalem. Dette forårsaket en uoverensstemmelse mellom Barnabas og Paulus (Apg 15,37-39). Vel ti år seinere finner vi at Johannes Markus igjen inngår i Paulus sitt reisefølge i Roma (Kol 4,10), et tegn på at splittelsen dem imellom har blitt leget. Paulus skriver til Timoteus, og beskriver Markus som «(en) stor hjelp for meg i tjenesten» (2. Tim 4,11). Peter, som også er i Roma ved denne tida, kaller Markus for «min sønn» (1. Pet 5,13). De raske sceneskiftene i Markusevangeliet, samt det jordnære preget ved det, passer som hånd i hanske med det vi vet om Peters personlighet og karakter, og tyder på at han var hovedkilden for Markus´ evangelium.

Markus sitt navn oppgis ikke i selve evangelieteksten, men noen forskere tror at han er den unge mannen som det vises til i kapittel 14, vers 51 og 52, og som flyktet naken da soldatene kom for å arrestere Jesus. Vi kan altså si om Markus at han hadde vært en del av menigheten helt fra starten av, og at han sannsynligvis hadde vært en etterfølger av Jesus helt fra han var en ung mann og at han var en nær medarbeider av Peter. Samtidig som han var involvert i utbredelsen av kristendommen fra Jerusalem til Roma mellom år 30 og 65, sammen med apostlene.

2 Evangeliet for romerne

Siden Markus tilbrakte deler av sitt liv i Roma som medarbeider til Paulus og Peter, er det sannsynlig at romerne var mottakerne Markus skrev for. Det gis også bevis som støtter opp om en slik konklusjon i selve skriftet:

Markus sin bruk av navnene på romerske mynter (12,42)
Han forklarer greske ord ved å vise til de tilsvarende latinske (15,16)
Markus forklarer jødiske skikker (7,3-4)
Han oversetter hebraiske eller arameiske uttrykk (5,41 og 7,34)
Evangelieforfatteren viser til Rufus (15,21) som ifølge Rom 16,31 var bosatt i Roma by

3 Handlingens og gjensvarets evangelium

3.1 Tjeneren Jesus

Det kan synes som om Markusevangeliet ble skrevet med tanke på evangelisering. Det oppfyller alle krav gjennom å være kort og enkelt oppbygd. Det ble skrevet for å berette den enkle sannheten om Jesu person og virke. Markusevangeliet framstiller Jesus som Guds tjener (Mark 10,45). Forfatteren gjengir Jesu egne tanker om hva tjenesten ville innebære, en del av den tanken var «å lide mye» (8,31).

Som tjener kom Jesus for å gjøre sin Fars vilje. Markus gjør derfor et større poeng av å beskrive hva Jesus gjorde, framfor å gjengi hva Jesus sa. Det er nok slik at Markusevangeliet er det korteste, men samtidig inneholder det flest mirakler. Det er fullstappet av handling, og river leseren med idet Markus tar ham eller henne med fra den ene begivenheten til den neste i et raskt og oppdrevet tempo. Det greske ordet euthus, som betyr straks, umiddelbart, med en gang eller omgående, finner du over førti ganger. Bruken av euthus gir leseren et inntrykk av at Jesus beveger seg ubøyelig mot et usynlig mål.

Bibelen henviser ofte til Guds tjenere profetene (f.eks. 2. Kong 9,7 og Joh Åp 10,7). Som Guds enestående lydige tjener var Jesus Profeten framfor alle profeter, og Markus framstiller Jesus i et slikt generelt lys (6,2-4).

3.2 Folkets reaksjoner på Jesus

Ved siden av handlingspreget, særmerkes også Markusevangeliet av forfatterens bruk av levende språk for å skildre folks reaksjoner til Jesu tjeneste. De blir forferdet (1,27), er kritiske (2,7), blir fryktsomme (4,41), forundret (6,14), overveldet (7,37) og er bittert fiendtlig innstilte (14,1). 23 slike karakteristikker gjenspeiler folkets mening om Jesus. Markus er på toppen av dette også den av evangelieforfatterne som tydeligst bemerker hvor trege disiplene var til å fatte hvem Jesus virkelig var (f.eks. 8,15-21 og 9,30-32).

3.3 Jesus for hedninger

Avslutningsvis kan vi si at Markusevangeliet har som mål å presentere Jesu person og gjerning for en leserkrets som var uten kunnskaper om teologi eller GT. Personen Jesus er det som holder Markusevangeliet sammen som et hele; et skrift som er «begynnelsen til evangeliet» (1,1), en begynnelse som den apostoliske forkynnelsen i Apostlenes Gjerninger er fortsettelsen av.

4 Et overblikk over Markusevangeliet

Å oppsummere Markusevangeliet er en enkel sak. I hovedsak trenger en ikke gjøre annet enn å følge Jesu bevegelser innenfor Jødelands grenser:

Oversikt over Markusevangeliet
1,1-13	Innledning
1,14 – 3,6	Tidlig tjeneste i Galilea
3,7 – 6,13	Senere tjeneste i Galilea
6,14 – 8,30	Tilbaketrekning til områder utenfor Galilea
8,31 – 10,52	Reise til Jerusalem
Kap. 11 – 13	Tjeneste i Jerusalem
Kap. 14 og 15	Lidelse og død
Kap. 16	Oppstandelse

4.1 Innledning (1,1-13)

Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn (1,1)

Dette innledende utsagnet er av det teologiske slaget: Jesus Kristus er Guds Sønn. Men når han så går videre, unnlater Markus å nevne noe om Jesu fødsel og barndom. Beretningen foretar et hopp fram til Johannes Døperen og innledningen av Jesu offentlige tjeneste. På slik vis oppnår Markus at Jesus får et preg av noe mystisk, skjult, over seg; et preg som beholdes utover i hele evangeliet. Forfatteren setter søkelyset på forskjellige personer, og viser at de alle hadde en mangelfull oppfatning av hvem Jesus var. Markus understreker også det at Jesus stadig insisterte på at de som virkelig fattet hvem han var, ikke måtte offentliggjøre det for tidlig.

4.2 Tidlig tjeneste i Galilea

Etter å ha kalt de første disiplene (1,14-20 og 2,13-17), begynner Jesus sin helbredelsestjeneste (1,29-34; 40-45; 2,1-12 og 3,1-6) og utdriving av demoner (1,21-28). Ikke lang tid etter forårsaker presset tjenesten utsetter ham for at han søker «et ensomt sted» hvor han kan be (1,35-39). Presset tiltar i og med uenigheten med fariseerne om faste og overholdelse av sabbaten (2,18-3,6). Den faste beslutningen de har om å ta ham av dage, avslutter denne innledende fasen av tjenesten i Galilea.

4.3 Senere tjeneste i Galilea

Berømmelsen til Jesus har nå spredt seg videre utover Galileas grenser (3,8). I denne delen av evangeliet utmeisles Jesu rolle klart og tydelig:

Sammensetningen av de tolv blir nå endelig (3,13-19), og han sender dem senere ut (6,7-13) som en forlenget arm av sin egen tjeneste.
Læren hans utkrystalliseres i liknelsene om riket (4,1-34), som mange synes er vanskelige å forstå (4,13 og 33).
Hans makt demonstreres nå i og gjennom helbredelsesmirakler og demonutdrivelser av mer alvorlige, omfattende slag, som f.eks. utdrivelsen av åndene av mannen fra Gadarenerlandet (5,1-20), og oppvekkingen av Jairus’ datter (5,21-43).

4.4 Tilbaketrekning til områder bortenfor Galilea (6,14-8,30)

Etter at Johannes Døperen halshogges (6,14-29), kommer de tolv apostlene tilbake fra ferdig utført oppdrag (6,30). Jesus inviterer dem til å trekke seg tilbake per båt, sammen med ham, «til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvile litt!» (6,31). Mengden følger imidlertid etter, og Jesus metter de 5000 (6,33-44), og seinere de fire tusen (8,1-10). Brød-temaet kommer Jesus tilbake til i og med ordene om «fariseernes surdeig» (8,14-21). Det meste av Jesu lære i denne delen av evangeliet rettes til disiplene, selv om kapittel 7 delvis henvender seg til de jødiske religiøse lederne (7,1-13), og delvis til den øvrige mengden av tilhørere (7,14-15). Disiplene er ennå trege til å oppfatte hvem Jesus er og hva budskapet hans går ut på (8,21). Den gradvise helbredelsen av den blinde mannen, er imidlertid en pekepinn på at disiplenes egne øyne åpnes mer og mer for hvem Jesus virkelig er.

4.5 Reisen til Jerusalem (8,31 – 10,52)

Jesus fører de tolv disiplene mot Jerusalem. Vi blir hele tiden informert om hvor de befinner seg på reisen dit, en reise i etapper, men det er ikke før i kapittel 10,33 at Jesus gjør det klart for disiplene at hovedstaden er det endelige målet.

Peters bekjennelse har til nå vært en av de store vendepunktene. Nå tar Jesus til med å tale klart om sin nært forestående død og oppstandelse (8,31-32). Uttalelsen hans gjentas to ganger til (9,31 og 10,33-34). Ved hver av disse anledningene kan vi finne et trefoldig mønster: Jesus taler om sine lidelser; disiplene makter ikke å forstå hva han snakker om; han understreker hvor nødvendig lidelsen er både for seg selv og for etterfølgerne hans (9,31-49 og 10,33-45).

4.6 Tjeneste i Jerusalem (kapittel 11-13)

Denne delen tar for seg det Jesus gjorde i Jerusalem by før han ble forrådt og led der. Disse handlingene skjer over et tidsrom på tre dager. Hver dag går han inn i byen mens det er lyst, og trekker seg tilbake til den nærliggende landsbyen Betania om kvelden:

Dag 1: Inntoget i Jerusalem (11,1 og 11,11)
Dag 2: Renselsen av templet (11,12; 11,15 og 19)
Dag 3: Undervisning og uoverensstemmelser på tempelplassen. Oljeberget som nevnes her ligger utenfor byen i retning av Betania (11,20 og 27; 13,3)

4.7 Lidelse og død (kapittel 14-15)

I disse to kapitlene får vi ytterligere utbrodert temaer som blir antydet tidligere i skriftet, som f.eks. avgjørelsen om å forsøke å ta Jesus av dage (3,6); fordømmelsen han ble offer for på grunn av anklagen om blasfemi (2,7), og Judas sitt forræderi (3,19).

Markus gjengir Jesus sin likeframme erklæring om at han er Kristus, Messias (14,62), og at han er en konge (15,1-2). Evangelieforfatteren bemerker også at tempelforhenget revner idet Jesus dør, og han tar med den romerske offiserens anerkjennelse av at Jesus er Guds sønn; en erklæring som lyder som et ekko av åpningsverset i Markusevangeliet (15,38-39).

4.8 Oppstandelsen (kapittel 16)

Høydepunktet i Markusevangeliet er den enkle beretningen om oppstandelsen (16,1-8), som den engleaktige «unge mannen» har vært vitne til (vers 5). Det slutter (vers 8) med «for de var redde», i betydningen tilbedelsesfull ærefrykt, et uttrykk med mange paralleller ellers i skriftet. De gjenstående versene (9-20) gjengir noen av de tilfellene der Jesus viste seg levende for disiplene etter at han hadde stått opp fra de døde. Vi får dessuten høre om den store misjonsbefalingen og om himmelfarten. Stilen i det greske språket vi her møter, er annerledes en den vi ellers treffer på i Markusevangeliet, og det er trolig slik at denne delen er et senere tillegg til skriftet, om enn det er svært gammelt. Den som la til dette var trolig en annen en Markus. Innholdet samsvarer imidlertid med de andre evangeliene, og vi har all grunn til å anerkjenne Markus 16,9-20 som autentisk, en del av den inspirerte teksten.

Lukasevangeliet

Åpne bibelteksten til Lukas på bibelen.no.

Lukas var ganske sikkert en hedning av gresk opprinnelse. Dette gjenspeiles i hans gode grep om det greske språket. Hans skrivestil og ordforråd er uovertrufne i NT hva kvalitet angår. Det at han ofte gjør bruk av medisinske uttrykk gir oss ytterligere grunnlag for å si at han er mannen bak evangeliet.

Lukas var selv ikke et øyenvitne til begivenhetene han omtaler. Han stolte på og brukte både skriftlige kilder og utsagn fra øyenvitner. Han hadde valgt å «gå nøye gjennom alt» (1,3), og skrev så en sammenhengende beretning for Teofilos som var en mann høyt oppe på den sosiale rangstigen, og trolig den som var ansvarlig for å gi ut både Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger, slik at skriftene kunne spres i hele den hedenske verden (1,1-4).

Hensikten med å skrive var for Lukas å overbevise Teofilus. Han sier at han gjør dette «så du [Teofilus] kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.» (1,4). Denne nøye undersøkte og velordnede beretningen presenterer en pålitelig, kronologisk og omfattende gjengivelse av Jesu liv, med det mål å styrke troen hos de kristne, samt å legge fram de påstandene Jesus hadde om seg selv for de ikke-troende.

1 Grekernes evangelium

Innledningen til Lukasevangeliet er typisk for tidas gresk-romerske litterære stil. Lukas, som selv er greker, skriver for grekere. Han forklarer jødiske skikker og forteller hvor forskjellige jødiske byer er. Dette hadde ikke jødiske lesere hatt behov for. Kapernaum, f.eks., blir beskrevet som «en by i Galilea» (4,31), og de usyrede brøds høytid forklares som «Påskehøytiden» (22,1). Hebraiske eller arameiske uttrykk som hosianna, Immanuel, effata og korban glimrer med sitt fravær. Han sier også lite om profetier i GT som blir oppfylt; profetier som de hedenske leserne enten ville sett på som lite interessante eller irrelevante. I tillegg til dette gjør han seg flid med å vise at kristendommen ikke var en sekt med politiske mål, og at Jesus selv ikke var noen direkte politisk trussel for de styrende myndigheter. Dette gjør Lukas ved tre ganger å repetere Pilatus sine ord om at Jesus var uskyldig i henhold til romersk lov (23,4 og 14 og 22).

2 Evangeliet for alle

Lukasevangeliet er et universelt evangelium som presenterer Jesus som en verdensomfattende frelser. Jødedommens trangsynthet er fraværende i nøkkelutsagnet: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det» (19,10). Jesus portretteres som menneskesønnen, den som identifiserer seg med alle mennesker fra alle nasjoner og alle samfunnslag.

Lukas bekrefter at Gud alltid har hatt til hensikt å velsigne hedningene, og bruker Elisjas og Elias sine gode gjerninger mot syrerne og fønikerne (to folkeslag) som eksempler (4,25-27). Hos Lukas ser vi Jesus menge seg med fariseerne, men vi ser også at han når ut til de sosiale taperne, de utstøtte, som f.eks. den umoralske kvinnen som salvet føttene hans (7,36-50), skatteinnkreveren Sakkeus (19,1-10), den angrende kriminelle på korset (22,39-43), samaritanere og fattigfolk generelt.

Lukas vier også spesiell oppmerksomhet til kvinner i sin beretning, og viser hvordan Jesus skar tvers igjennom de sosiale konvensjonene ved å la kvinnene ha høy status. Den mest framtredende er Maria, Jesu mor.

På denne måten får Lukas fram det universelle og allmenngyldige ved evangeliet. Han framhever hvordan Jesus omgikk alle typer mennesker, viste stor forståelse og var alles Frelser – jøder, samaritanere og hedninger; barn og voksne; rike og fattige; den respektable og den utstøtte; den skatteinnkrevende forræderen og den religiøse lederen.

3 Menneskesønnens evangelium

Lukas framstiller Jesus som Menneskesønnen. Han er det ekte, fullkomne mennesket for alle folk. Han identifiserer seg med menneskeslekten og viser medlidenhet og medfølelse med oss og den situasjon vi er i. Derfor er det at Lukas i Jesu stamtre inkluderer ættene tilbake til Adam, stamfaren til menneskerasen, og ikke bare til Abraham, stamfaren til den jødiske nasjonen (3,38).

Vi møter også Jesus som det perfekte mennesket som fullt ut tilfredsstiller de høye kravene til de idealistiske grekerne. Evangeliet er fylt av de vise uttalelsene Jesus kom med, og inneholder flere lignelser enn de andre evangelieberetningene.

Hedningen og legen løfter altså fram to temaer. For det første viser han at Jesus identifiserer seg med vår menneskelighet, og for det andre viser han Jesus som perfekt i visdom og oppførsel. Begge disse temaene kombineres i den presentasjonen Lukas gir av Jesus. Jesus kjenner tilstanden vi lever i, og er selv den som kan løse oss ut av den.

Legg merke til hvordan de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) på denne måten utfyller hverandre:

Matteus legger vekt på de store talene til Jesus – «Jeg sier»
Markus understreker handlingene hans – «Jeg gjør»
Lukas framhever at Jesus identifiserer seg med menneskeslekten – «Jeg vet»

4 Oversikt over Lukasevangeliet

Hoveddelene i Lukasevangeliet
1,1 – 9,50	Jesu komme fra himmelen til jorda
9,51 – 24,53	Jesu ferd fra jorda til himmelen

4.1 Jesu komme fra himmelen til jord (1,1-9,50)

Denne delen begynner med at Jesus blir født i fattigdom og i det skjulte. Det var ikke engang rom til ham i vertshuset. Den avsluttes med at Jesus blir åpenbart for øynene på tre av disiplene i all sin himmelske herlighet.

Lukas bruker stor plass på å fortelle om hvordan Jesus kom til jorda vår: om fødselen hans og begivenhetene rundt den. Evangelieforfatteren tar også med fødselen til Johannes Døperen (kap. 1 og 2). I tillegg føyer han på en episode fra Jesu barndom (2,41-52) som den eneste av de fire evangelieforfatterne.

Etter at Johannes har avsluttet tjenesten sin, begynner Jesus på sin (3,1-4,43). Lukas tar med et lengre avsnitt som tar for seg Jesu morallære (5,1-6,49) som så etterfølges av et nytt hvor fokuset er på ulike sider ved den frelsen som Jesus kom for å gi (7,1-8,56) i tillegg til de feilaktige forventningene folk hadde til ham. Kapittel 9 skisserer opprettelsen av riket, først fra et menneskelig synspunkt (9,1-27), så fra et guddommelig: på fjelltoppen blir Jesus forvandlet for øynene på tre av disiplene sine. Her får vi et glimt av den herligheten Jesus igjen snart skal få del i.

4.2 Jesu ferd fra jorda til himmelen (9,51-24,53)

Tidlig i denne andre delen forteller Jesus disiplene, som kommer til å bli utstøtt sånn som han selv, at de kan juble over at navnene deres er skrevet i himmelen (10,20). Den slutter med at Jesus selv farer til himmelen etter at oppdraget hans er fullført (24,51).

Lukas 9,51 er et vendepunkt i boka:

Da det led mot den tid da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å dra dit opp. (9,51)

Jesus vender ansiktet mot Jerusalem og lidelsene han skal gjennomgå der. Men det endelige reisemålet er Himmelen der han kommer til å vende tilbake til den herligheten som delvis ble vist for de tre disiplene på fjellet (9,28-36).

Lukas forteller om både kostnadene og velsignelsene ved å følge Jesus (9,51-10,16), og fortsetter så med å knytte sammen noen begivenheter og læremessige utsagn av Jesus: både begivenhetene og utsagnene dreier seg om å se på de forskjellige sidene av livet fra et rett perspektiv (10,38-13,21). Etter det retter Lukas blikket framover mot de framtidige velsignelsene når gudsriket kommer fullt og helt, og han presenterer Jesus som forbereder disiplene sine på at de skal regjere sammen med ham når dette har skjedd (17,11-19,28).

Til slutt kommer han fram til Jerusalem hvor han blir forrådt, arrestert, stilt for retten, korsfestet og gravlagt (19,29-23,56). Det aller siste kapitlet (24,1-53) viser oppstandelsen og de gangene Jesus viste seg for noen etter at han var oppstått. Boka ender med en kort beretning om himmelfarten.

«Jesu komme» og «Jesu himmelfart»: med det som skjer mellom disse to begivenheter, oppsummerer Lukas sitt frelsesbudskap. Den preeksisterende og evige Guds sønn kom til vår verden og ble et menneske som oss, slik at han kunne sikre oss tilgivelse, velvære, fred med Gud her i denne verden, samt vissheten om at Guds vilje til slutt skal skje på jord slik som i himmelen.

Men det er mer. I og med himmelfarten har han ført menneskeslekten til universets høyeste punkt. Dersom de følger sin Frelsergeneral på den veien han har staket ut, vil de som stoler på ham en dag få del i Jesu herlighet i de samme himmelsfæren, og de vil også komme til å regjere sammen med ham når han kommer igjen.

Johannesevangeliet

Åpne bibelteksten til Johannes på bibelen.no.

Grunnen til at det var behov for å stadfeste disse sannhetene, var at den kristne lære var blitt påvirket av hedensk filosofi. Hedningene, som ikke hadde noen bakgrunn i monoteistisk judaisme, ble interessert i personen Jesus. Hvem var han? Dersom han var Gud, hvordan kunne han dø? Og dersom han døde, hvordan kunne han være Gud? Mange forskjellige forklaringer ble lagt fram for å løse dette dilemmaet, som påvirket tankegangen til menighetsledere helt opp til det femte århundre. Den farligste falske læren som dukket opp i denne perioden var gnostisismen.

Den ble et spesielt problem i det andre århundre, når den hadde blitt et høyt utviklet trossystem, men Johannes ser ut til å rette oppmerksomheten til en tidlig form av den i dette brevet. Gnostisismen var bygget på det tosidige synet at ånden er god, men materien er ond. Siden de to derfor ikke kan forenes, var gnostikernes løsning å komme seg vekk fra denne onde verden av materie, og komme seg inn i åndens verden. Den viktigste måten å flykte på var gjennom kunnskap (gresk «gnosis», herav gnostisisme), som løftet mennesket opp fra det onde i denne materielle verden, til en høyere, åndelig virkelighet. Noen oppnådde dette gjennom selvpining og selvfornedrelse. Andre levde sine liv i total selvtilfredsstillelse, og trodde at det de gjorde i kroppen, som er av ond materie, ikke hadde noen ting med deres åndelige tilstand å gjøre.

Konflikten mellom gnostisismen og kristendommen var intens i forhold til personen Kristus. Gnostikerne kunne ikke godta at en Gud, som var ånd, og derfor ren, kunne bo i en kropp av kjøtt og blod, som naturlig sett var ond. De trakk den slutning at enten «så det bare ut som» Kristus hadde hatt en kropp av kjøtt og blod (doketisme), eller så hadde Kristusånden bare bodd i kroppen til Jesus mellom hans dåp og et tidspunkt rett før hans død (serintianisme). Resultatet i begge tilfellene var de samme: En fornektelse av inkarnasjonen. Jesus ble enten et spøkelse eller en spaltet personlighet og det kristne budskapet var skjebnesvangert svekket.

Som et svar på dette stadfestet Johannes at Kristus var følbar, hørbar og synlig, og at han selv var et vitne om at dette var sant (1,1). De som fornekter sannheten om Kristus er faktisk «antikrister» (2,18; 22), og det at de forlater menigheten, er et vitnesbyrd om dette (2,19). Når «åndene» i omreisende predikanter «blir prøvet» for å se om de er fra Gud, er det et sikkert tegn på om de virkelig er kristne, at de «bekjenner at Jesus har kommet i kjøtt og blod» (4,1-3). Gjennom dette brevet er det to ting som understrekes:

Sannheter for å gi visshet til de troende
Sannheter som skal motbevise gnostisk vranglære

Oversikt

Johannes tar ikke opp disse emnene på en systematisk måte, men fletter dem sammen, og kommer stadig med nye variasjoner av emnet. Han gir en rekke «tester», som leserne hans kan ta, for å vite med sikkerhet at de har evig liv. Disse handler i hovedsak om å vandre i lyset og å leve i kjærlighet. Gud er både lys og kjærlighet, og stadfester at vi virkelig har liv. Disse tre ordene: Lys, kjærlighet og liv, kan brukes for å gi en oversikt over brevet.

Oversikt over 1. Johannesbrev
1,1 – 3,10	Vandre i lyset
3,11 – 4,21	Uttrykke Guds kjærlighet
5,1 – 21	Ha evig liv

Sikkerhet om frelse, ved å vandre i lyset (1,1 – 3,10)

Uten noen formell innledning eller hilsninger, begynner Johannes dette brevet med en påminnelse, som ligner på den han skrev i begynnelsen av evangeliet sitt:

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. Og livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss. (1,1-2)

«Livet» er Jesus, og hensikten til Johannes er å forkynne «det som vi har sett og hørt», for å ha et grunnlag for gjensidig fellesskap med leserne sine (1,3). Johannes slår først fast at «Gud er lys» (1,5), og for å ha fellesskap med Gud, må de troende derfor «vandre i lyset» (1,7). Å påstå at en er uten synd, er å lure seg selv. Man skal heller erkjenne synden og vende om fra den, slik at en kan vandre på Guds veier (1,8-10). En sikker test på at de «kjenner ham», er at de «holder hans bud» og lever «slik Jesus levde» (2,1-6). Igjen sier han at å påstå at en «lever i lyset», ikke betyr noen ting dersom en i praksis ikke elsker sin neste. Slike gjerninger viser at en fortsatt lever i mørket (2,9-11). En kjærlighet til Gud og hans vilje, istedenfor verdens onde veier, er et sikkert tegn på at folk kjenner Gud. De vil dermed leve «til evig tid» (2,15-17).

Johannes advarer nå leserne sine mot «de, som fører dere vill» (2,26). De er «antikrister», fordi de fornekter at Jesus er Kristus (2,18; 22). De må huske at mot denne vranglæren, har de en indre ressurs: En «salving» fra «Den Hellige», som gjør dem i stand til å kjenne sannheten (2,20; 27). De skal tro og «bli i» denne trygge vissheten, som Den Hellige Ånd har gitt dem (2,24-27).

Det skal ikke overraske leserne at de som kjenner Gud ikke blir akseptert av verden. Det er bare de som virkelig kjenner Gud som vil anerkjenne dem som er hans barn. Likevel skal de ha en trygg forventning om at til slutt vil alle se hvem de er. For når de ser Jesus, vil de «bli ham lik» (3,1-3).

Johannes avslutter denne delen ved å slå fast at de som «lever i ham», ikke vil fortsette å synde. Akkurat som Kritsus er rettferdig, ren og hellig, vil hans barn være kjennetegnet av de samme egenskapene. Disse er et sikkert tegn på at de er Guds barn, og ikke djevelens barn (3,4-10).

Sikkerhet om frelse, ved å uttrykke Guds kjærlighet (3,11 – 4,21)

Det høyeste uttrykk for å «vandre i lyset» er å «elske hverandre» (3,11-15). Hvordan vi elsker hverandre, skal være den samme kjærlighet som Kristus viste mot oss:

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene. (3,16)

Denne kjærligheten vil vise seg i praksis, ved gode gjerninger, og vil ikke være tomme ord (3,17-18). «Slik skal vi vite at vi er av sannheten» (3,19). Visshet kommer ved å se at Guds kjærlighet bli uttrykt gjennom oss til våre brødre og søstre i Kristus. Johannes knytter dette sammen med: «Bli da i ham, slik hans salving har lært dere» (2,27). Så tar han opp igjen at det er de som holder Guds bud, som «lever i ham». De vet det, «fordi han har gitt…sin Ånd» til dem (3,24).

Det er selvfølgelig andre ånder i virksomhet i verden, og leserne trenger å være i stand til å gjenkjenne hvilken ånd som er fra Gud. Guds Ånd vil alltid anerkjenne «at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». Alle andre ånder er Antikristens ånd (4,1-3). Disse åndene er ingen trussel for den kristne, fordi «han som er i dere, er større enn han som er i verden» (4,4).

Johannes stadfester at «den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud» (4,7). Gud elsker oss så høyt at han «sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham». Og siden han elsker oss så høyt, «da skylder også vi å elske hverandre» (4,7-12). Alt det den kristne gjør kan sammenfattes i prinsippet om kjærlighet, fordi «Gud er kjærlighet» (4,7; 16). Når kristne uttrykker Guds kjærlighet, vil de «ha frimodighet på dommens dag» og alle frykt blir drevet bort (4,17-18). Så avslutter han denne delen med: «Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (4,21).

Å være frelst, er å ha evig liv (5,1-21)

Alle som holder Guds bud ved å «vandre i lyset» og leve i kjærlighet, «er født av Gud». Og disse budene er «ikke tunge», for ved tro har vi seier over verden (5,1-5). Vissheten har sitt grunnlag i å tro på Kristus, og skaper et «vitnesbyrd» i den troendes hjerte:

Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet. (5,11-12)

Johannes avslutter dette brevet med hvorfor han skrev det: «For at dere skal vite at dere har evig liv» (5,13). I Kristus, som er lys og kjærlighet, har de liv.

Apostlenes gjerninger

Åpne bibelteksten til Apostlenes gjerninger på bibelen.no.

Gå ut i all verden og forkynn de gode nyhetene til all skapningen. (Mark 16,15)

Etter dette, ba Jesus disiplene om å vente på Den hellige ånd i Jerusalem (Luk 24,28)

Uten Apostlenes gjerninger ville kunnskapen om hvordan den kristne troen vokste, utviklet og spredte seg gjennom den kjente verden i det første århundret vært mager. Sant nok gir brevene i Det nye testamentet noe historisk informasjon, men Apostlenes gjerninger gir en sammenhengende historie om årene som fulgte Jesu himmelfart. Derfor er denne boka så viktig.

Apostlenes gjerninger er bindeleddet mellom evangeliene og brevene. Boka forteller om hvordan menigheten vokste fra Jerusalem til Roma, hovedstaden i keiserdømmet, og hvordan den gikk fra å bestå av jøder til å bestå hovedsakelig av hedninger som vendte om til Jesus.

Apostlenes gjerninger er skrevet av Lukas, og er en fortsettelse av hans «første bok» (1,1), evangeliet etter Lukas. Her skriver han om det Jesus gjorde gjennom sine åndsfylte etterfølgere , og kan best beskrives som «apostlenes gjerninger i Den Hellige Ånd».

Store deler av teksten er skrevet i vi-form: Lukas beskriver begivenheter han personlig har vært vitne til og opplevd. Han var en av Paulus sine mest trofaste reisefeller.

1 En geografisk oversikt

Det ser ut som Lukas organiserte sin fortelling ut i fra to ledetråder. Det første er den geografiske spredningen av evangeliet. Jesus hadde lovet at:

Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til verdens ender. (1,8)

Det var faktisk dette som hendte, og bevegelsen utover, fra Jerusalem, gjennom Judea og Samaria, og til slutt til hele den romerske verden, danner skjelettet i Lukas sitt materiale.

Geografisk oversikt over Apostlenes gjerninger
Kap 1 – 7	I Jerusalem
Kap 8 – 12	I Judea og Samaria
Kap 13 – 28	Ut i den romerske verden

2 En biografisk oversikt

Den andre ledetråden Lukas fulgte i sin fortelling, var livene til de to sentrale aktørene, Peter og Paulus. Det er gjerningene til disse to apostlene som dominerer fortellingen.

Biografisk oversikt over Apostelgjerningene
Kap 1 – 12	Arbeidet til Peter
Kap 12 – 28	Arbeidet til Paulus

Verken Peters eller Paulus’ biografi er fullstendig. Lukas har valgt ut det materialet han anså som viktig. Slik evangeliets hensikt var å vise Teofilus «hvor pålitelig det er, det du er opplært i» (Luk 1,1), fortsetter Apostelgjerningene å vise hvor pålitelig den kristne troen er.

Lukas’ utvalg av materiale skulle også vise at Paulus’ apostelembede ble stadfestet med de samme tegn som Peters. Både Brevet til galaterne og Paulus’ andre brev til korinterne viser at folk satte spørsmålstegn ved Paulus sitt apostelembede fordi han ikke var en av de opprinnelige tolv. Apostelgjerningene viser for all ettertid at hans apostoliske embede var gyldig.

Kapittel 1-12 viser at Peter, «jødenes apostel» (Gal 2,8), har sin base i Jerusalem og at han arbeider hovedsakelig blant jødene i Palestina. Peter, som hadde hatt langvarig personlig kontakt med Jesus, var godt forberedt på å fortelle jødene om Jesus, deres Messias (frelser). Kapittel 13-28, derimot, viser Paulus, basert i Antiokia, og i arbeid først og fremst blant jøder spredt rundt i Romerriket. I hver by, gikk han først til synagogen, for å dele evangeliet med sine egne landsmenn, jødene.

Da jødene forkastet evangeliet, tok Paulus fatt på sitt hovedarbeid, å være «hedningenes apostel» (Gal 2,8; Rom 11,3). Arbeidet var grunnfestet i åpenbaringen av Jesus som han mottok ved omvendelsen (9,5) og under sitt treårige opphold i Arabia rett etterpå (Gal 1,15-18). Før det hadde han ikke hatt noe kontakt med de andre apostlene, men Gud hadde åpenbart det samme evangeliet til han som til Peter. Den følgende oppstillingen viser forskjeller og interessante paralleller mellom Peter og Paulus i Apostelgjerningene.

Peter	Paulus
Apg 1 – 12	Apg 13 – 28
Basert i Jerusalem	Basert i Antiokia
Arbeidet blant hjemlandets jøder	Arbeidet blant de spredte jødene
Historie med Jesus	Åpenbaring av Jesus
Jødenes apostel	Hedningenes apostel

Likheter
10,9	Var omvendte jøder	22,17-21
2,14 – 41	Hadde visjoner	13,16-34
3,2	Fikk prekener nedskrevet	14,8
8,18	Helbredet en lam mann	13,6
5,15	Gjorde ekstraordinære mirakler	19,12
8,17	Praktiserte håndspåleggelse	19,6
10,25 – 26	Ble tilbedt	14,11 – 15
9,36	Reiste opp døde	20,9
12,5	Ble fengslet for sin tro	16,23

3 Et verdifullt bindeledd

Hvor viktig Apostlenes gjerninger er skjønner vi når vi ser hva vi ikke hadde visst dersom vi ikke hadde hatt boka.

1. Historisk informasjon

Boka er bindingsverket for resten av Det nye testamentet, og viser scenen som hendelsene utspiller seg på.
Den er en grunnleggende biografiske kilde om Peter og Paulus.
Den gir bakgrunnsinformasjon og kontekst for mange av brevene.
Den er den eneste sammenhengende nedtegnelse av utviklingen etter Jesu himmelfart: framveksten av menigheten og evangeliets utbredelse.

2. Den Hellige Ånds gjerning

Det er over 47 referanser til Den Hellige Ånd i Apostlenes gjerninger, mer enn i noen annen bok. Apostlenes gjerninger lærer oss om:

Dåpen i Den Hellige Ånd, som ideelt sett inntreffer samtidig med omvendelsen (2,4,38; 8,15-17; 10,44-46, 19,6-7).
Å være fylt av Den Hellige Ånd (4,8, 32).
Å være ledet av Den Hellige Ånd: i evangelisering (13,2; 16,7) og i hverdagslivet.
Den Hellige Ånds autoritet og dom: som ved Ananias’ og Saffiras død.
Bruk av åndelige gaver: tungetale, profeti, prøving av ånder, kunnskapsord og visdomstale, helbredelse, etc.

3. Forskjellige sider ved menighetslivet

Apostlenes gjerninger viser oss de troende i aksjon. Apostelgjerningene er den beste guide for menighetsliv som finnes. Den gir beskrivelser av:

Oppstart av menigheter, både i sterkt religiøse samfunn og i hedenske kulturer.
Kjennetegn ved menighetens medlemmer: enhet, sammenknyting, lærevillighet, gjestfrihet, mot, uselviskhet, behov for fellesskap, generøsitet og omsorg for hverandre og troende i andre land.
Menighetens vekst: gjennom forfølgelse og grunnleggende Gudsfrykt (respekt og tro), ved apostlers og evangelisters arbeid, utholdende bønn og djervhet i å forkynne evangeliet.
Tjenester i menigheten: apostler, profeter, evangelister, hyrder, lærere, eldste og diakoner; alle er aktive.
Menighetens samlinger vises i forskjellige omgivelser: i husene, i forelesningssaler og i friluft. I hvert tilfelle er det formålet med samlingen som vektlegges, om det er undervisning, brødsbrytelse eller bønn.

4. Apostolisk forkynnelse

Talene som er nedtegnet i Apostlenes gjerninger gir oss de viktigste læremessige temaene som apostlene forkynner og innsikt i utviklingen av den første menighetens teologi. Framførelsen av talene er variert, avhengig av publikums sammensetning, som kunne være fromme jøder, filosoferende grekere eller hedenske barbarer. Apostlene tok ofte utgangspunkt i spørsmål fra mengden eller et trekk ved dagliglivet, – slik Paulus gjorde i Aten (17,18-32). Slik introduserte de evangeliet som en relevant, dagsaktuell nødvendighet. Mange av talene introduseres med en bemerkning om at taleren var «fylt av Den Hellige Ånd» – noe som fortsatt er nødvendig for å forkynne Ordet effektivt.

5. Å takle forfølgelse

Mange av brevene har en skygge av forfølgelse hvilende over seg. Apostlenes gjerninger gir oss uvurderlige koblinger mellom de nytestamentlige brevene og evangelienes fortellinger. Her leser vi om hvordan forfølgelsene foregikk og hvordan de troende reagerte:

De troende brukte forfølgelse som en mulighet til å forkynne evangeliet, også i selve forsvarstalen (f.eks. 21,37-22,22).
De reagerte på forfølgelse med brennende bønn (4,31; 12,5,12-14).
De var djerve og fryktløse, selv i møte med martyrdøden (kap 7-8).
To hovedgrunner til at evangeliet framprovoserer forfølgelse:
1. Fastlåste religiøse meninger, som ofte var tilfellet blant jødene.
2. Økonomiske interesser, som med Demitrius (19,23-27) og eieren til slavejenta i Filippi (16,19-21)

Historisk oversikt

Videre gir Apostlenes gjerninger oss en historisk beretning om hvordan disiplene mottar Den Hellige Ånd og 3000 mennesker omvender seg og lar seg døpe på pinsedag, om hvordan evangeliet og menigheten sprer seg fra Jerusalem, gjennom Judea og Samaria til hele det romerske imperiet, og om hvordan både jøder og hedninger får ta imot frelsen og ta del i den nye pakten med Gud.

Apostlenes gjerninger 2 – Historisk oversikt

Åpne bibelteksten til Apostlenes gjerninger på bibelen.no.

1.1 Peters liv og tjeneste (kap 1-12)

I den første delen av Apostlenes gjerninger spres evangeliet hovedsakelig blant jøder, og basen for arbeidet er Jerusalem.

1.1.1 Himmelfarten, Pinsedag og menighetens fødsel (kap 1-2)

Det første kapitlet i boka overlapper med beretningene i evangeliene om Jesus som står fram etter oppstandelsen, og om himmelfarten (1,1-11). I sine siste ord til disiplene forklarer Jesus sin mesterplan. De skal motta kraft fra Den Hellige Ånd og:

Dere skal være mine vitner i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og til verdens ender. (1,8)

Mattias blir så valgt til å ta plassen til Judas Iskariot i disippelflokken(1,12-26). Akkurat som Guds folk i Det gamle testamentet ble bygd på Israels tolv sønner, ville menigheten bli bygd på de tolv disiplene.

Kapittel 2 beskriver Pinsedag når Den Hellige Ånd faller over Jesu disipler som er samlet i Jerusalem (2,1-13). Peter tar ledelsen og henvender seg til mengden som samler seg rundt dem (2,14-40). Budskapet hans er grunnleggende for all sunn evangelisk forkynnelse:

Omvend dere og la dere døpe, hver og en av dere, i Jesu navn til syndenes forlatelse. Og dere skal motta Den Hellige Ånd i gave. (2,38)

Tre tusen omvender seg og blir døpt (2,41). Resten av kapitlet forteller om menighetens oppstart, iver og vekst (2,42-47).

1.1.2 Fremgang og motgang (kap 3-5)

Peter helbreder en lam mann utenfor tempelet (3,1-8). Folkemengden stimler sammen og Peter benytter anledningen til å tale (3,9-26).

Alle miraklene som skjer provoserer myndighetene, som fengsler Peter og Johannes. I avhør gjør Peters åndsfylte tale, nærværet til den helbredede mannen og den entusiastiske støtten fra folkemassene at apostlene slipper unna med en advarsel (4,1-22). Når de løslates, samles de sammen med de troende og ber om djervhet i forkynnelsen og om at Gud skal stadfeste ordet med tegn og under. Huset rister og de blir igjen fylt av Den Hellige Ånd (4,23-31).

Gavmildhet viser seg som en side ved det nye menighetsfellesskapet. De deler rikdom og goder til fordel for de fattige troende (4,32-37). I forbindelse med dette holder Guds ånd dom over Ananias og Saffira (5,1-11), som faller døde om som følge av at de løy for Den Hellige Ånd.

En bølge av helbredelser følger: Syke blir brakt fram og «alle ble helbredet» (55,16).

Igjen fører det offentlige oppstyret på grunn av forkynnelsen og helbredelsene til at myndighetene fengsler apostlene, men en engel setter dem fri fra fengselet.

4.1.3 Stefanus (kap 6-7)

Etterhvert som det kristne samfunnet vokser, gir apostlene ansvaret for den økonomiske administrasjonen til de syv diakonene, inkludert Stefanus (6,1-7). Lukas beskriver Stefanus som «full av nåde og kraft» og at han «gjorde store under og tegn blant folket» (6,8).

Dette fører til at Stefanus anklages for blasfemi og arresteres. Talen han holder for domstolen (7,1-53) er et resymé over Israels historie, med en spesiell vinkling. Han henter ut lærdom fra historien som tilhørerne aldri hadde lært eller lagt merke til. Hans poeng var å demonstrere at han ikke var blasfemisk, men tvert imot holdt han Guds navn høyt i ære.

Domstolen vil ikke høre på Stefanus analyse, men driver ham ut av byen og steiner ham, slik straffen for blasfemi var (7,54-60). Lukas skriver at de under steiningen «la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus» (7,58). Dette er den Saulus som fikk navnet Paulus.

4.1.4 Vekst utover Jerusalem (kap 8)

Forfølgelse fra de jødiske religiøse myndighetene – med Saulus som en ledende aktivist – gjør at menigheten spres inn i Judea, det jødiske territoriet rundt Jerusalem (8,1-3).

Evangeliet brer seg i Samaria, en blandingsnasjon som var foraktet av jødene. Filip, en av de syv diakonene (6,1-6), gjør dette radikale pionerarbeidet. Peter og Johannes kommer ned fra Jerusalem for å bekrefte gjennombruddet, ved å formidle dåpen i Den Hellige Ånd og ordne opp med trollmannen Simon (8,9-25).

Deretter møter Filip den etiopiske hoffmannen (8,26-40). Hans omvendelse til Kristus er en forsmak på at evangeliet snart skal spres vidt og bredt.

I Kapittel 9 leser vi om Saulus av Tarsus og hans dramatiske omvendelse på veien til Damaskus (9,1-19) når Jesus åpenbarer seg for ham. Den jødisk-kristne menigheten er til å begynne med skeptisk til denne eks-forfølgeren, men Barnabas overbeviser dem om at Paulus er en ekte kristen (9,20-31).

I Kapittel 10 leser vi om at evangeliet spres til hedningene. Gud forbereder den romerske offiseren Kornelius gjennom et syn (10,1-8) på at han skal få besøk av Peter. Gud overtaler Peter gjennom et syn om at det er riktig å ta evangeliet til denne hedenske mannen og hans hus (10,9-26). Når Peter snakker til dem, faller Den Hellige Ånd over dem, – Guds egen bekreftelse på at frelsen er tilgjengelig for alle, ikke bare for jøder (10,27-48).

Så dramatisk er dette steget at Peter må forklare og forsvare seg til de mer konservative jødiske troende (11,1-18). Og i mellomtiden har andre begynt å forkynne til både grekere, som er hedninger, og til jøder, i byen Antiokia i Syria (11,19-21). Barnabas og Saulus reiser dit for å undervise og oppmuntre de nye kristne (11,22-30).

Det siste kapittelet i den første delen av Apostelgjerningene – kapittel 12, forteller om Herodes’ henrettelse av Jakob og fengslingen av Peter (12,1-5). En engel setter igjen Peter fri fra fengselet (12,6-9) og slår Herodes ihjel (12,20-23). I mellomtiden, fortsetter evangeliet å gå fram (12,24) og Barnabas og Paulus drar tilbake til Antiokia (12,25) som skal bli deres base i det videre arbeidet.

1.2 Paulus’ liv og tjeneste (kap 13-28)

I denne delen av Apostlenes gjerninger skjer arbeidet i hovedsak blant hendninger.

4.2.1 Paulus’ første misjonsreise (kap 13-14)

Ledet av Den Hellige Ånd (13,2) drar Barnabas og Paulus ut på den første av reisene som tradisjonelt er blitt kalt «Paulus misjonsreiser». Reisen tar to år.

På Kypros drar apostlene, i følge med unge Johannes Markus (13,5), først til den jødiske synagogen med evangeliet. Dette skal vise seg å være Paulus sin fremgangsmåte nesten alle stedene han besøker fra nå av (som 13,14;14,1). Generelt sett, bærer forkynnelsen i synagogene liten frukt: hedningene, som Sergius Paulus (13,7), skal vise seg å være mere mottagelig for budskapet om Kristus. Det er faktisk jødene som vil vise seg å være hans hovedmotstandere (13,49-50), noen til den grad at de steiner ham (14,9).

Paulus begynner her med den praksis at han vender tilbake og oppmuntrer de nystartede menighetene, som i Lystra, Ikonium og Antiokia i Pisidia, og peker ut eldste der (14,21-23). Ved reisens slutt rapporterer han tilbake til menigheten han har som base, menigheten i Antiokia i Syria (14,26-27).

4.2.2 Apostelmøtet i Jerusalem (15,1-35)

Utbredelsen av evangeliet til å omfatte hedningene reiser noen vitale spørsmål om evangeliets kjerne. En ti års tid etter Kornelius omvendelse, forkynner noen omreisende jødiske lærere at frelsen ikke er ved tro alene, men ved å underkaste seg omskjærelse og ved lydighet mot Loven i Det gamle testamentet. Dersom hedningene ikke tar imot disse kravene «kan de ikke bli frelst» (15,1).

Den påfølgende samlingen av menighetenes ledere som diskuterte dette temaet er det vanlig å kalle Konsilet i Jerusalem. De viktigste deltagerne er «apostlene og de eldste» (15,6) – de styrende, eller beslutningstagende, tjenestene i menighetene. Deres konklusjon (15,19-20) er at hverken omskjærelse eller lydighet mot detaljene i den jødiske loven er nødvendig for de hedenske troende. Samtidig blir de hedningkristne bedt om å respektere samvittigheten til sine jødiske brødre i Kristus ved å holde seg unna praksis som kan vekke anstøt hos dem. Konsilets konklusjon skrives ned og distribueres til menighetene (15,22-31).

4.2.3 Paulus’ andre misjonsreise (15,36-18,22)

Paulus og Barnabas ‘ble en tid i Antiokia’ (15,35) – to år – før de bestemte seg for å dra avgårde igjen. De krangler om Johannes Markus er egnet som reisefelle (15,36-40) og drar så ut på hver sin reise. Paulus tar Silas med seg.

Paulus’ andre misjonsreise varer tre år. I Lystra møter han Timoteus (16,1-3), som skal vise seg å bli en av hans mest elskede og trofaste kolleger, og innlemmer han i sitt reisefølge. I respons til Den Hellige Ånds ledelse (16,6-10) drar de til Filippi, i Makedonia (16,12). Her omvender Lydia seg (16,13-15). Fengselsbetjenten og hans familie omvender seg også etter jordskjelvet som inntreffer mens Paulus og Silas er i fengsel (16,16-34). At Paulus er romersk borger sikrer at han blir behandlet med respekt av autoritetene (16,35-40). I kapittel 16,10 er fortellingens «de» blitt til «vi». Dette fordi Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, slår følge med Paulus’ reisefølge i Troas og blir med til Filippi.

Apostlene reiser videre gjennom Tessalonika (17,1-9) og Berøa (17,20-15) fram til Aten (17,22-31). Paulus’ tale til hedningene i Aten (17,22-31) er svært forskjellig fra Peters tale til jødene på Pinsedag (kap. 2). Ved å sitere greske poeter og ta utgangspunkt i mangel på kunnskap om den sanne Gud og Det Gamle Testamentet, viser Paulus at han forstår behovet for å presentere evangeliet på en måte som er kulturelt relevant for tilhørerne. I Korint, hvor han blir i ett og et halvt år, møter han Aquila, en teltmaker som ham selv, og hans kone Priskilla (18,1-3). Paulus returnerer deretter til Antiokia (18,22).

4.2.4 Paulus’ tredje misjonsreise (18,23-21,16)

Paulus’ tredje reise varer fire år. Vi blir introdusert for Apollos (18,24-19,1), som får undervisning i evangeliet av Priskilla og Aquila. Han slår seg ned i Korint, hvor han blir en nøkkelperson i menighetene der.

Lukas skriver mye om Paulus’ tid i Efesus (kap 19). Etter en etterhvert forventet utkastelse fra synagogen, bruker Paulus to år i daglige samtaler og diskusjoner i nøytrale lokaler (19,8-10). Denne perioden er preget av «ekstraordinære mirakler» (19,11). Senere fører de økonomiske konsekvensene evangeliet gav suvenirhandelen i byen til et voldsomt opprør (19,23-41). Paulus drar så til Hellas (20,2), noe som antagelig betyr byen Korint.

På veien hjemover kommer han til Troas, hvor han reiser en ung mann fra de døde (20,7-12). I Miletus, kaller han de eldste i menigheten i Efesus sammen og formaner dem om deres hyrdeansvar (20,17-38) vel vitende om at de antagelig «aldri ville få se han igjen» (20,38). Etter en lang sjøreise, kommer Paulus til Cæsarea (21,8). Han velger å ignorere advarslene om fengsling, og drar opp til Jeruasalem, hovedsetet for jødenes motstand mot evangeliet (21,10-15).

4.2.5 Motstand: Jerusalem og Cæsarea (21,17-16,32)

I Jerusalem, konfererer Paulus med Jakob, lederen for menigheten der (21,27-36). På tross av avgjørelsene som ble tatt omkring åtte år tidligere i Konsilet i Jerusalem, er det fortsatt tegn på manglende enhet mellom jødiske – og hedningkristne (21,20-26). Denne gangen er de mer opptatt av jødiske kulturell praksis enn med fundamentene i evangeliet.

Jøder fra provinsen Asia (Vest-Tyrkia, mellom Efesus og Troas) får tilslutt i stand omfattende uro mot Paulus, som både reddes og arresteres av romerske myndigheter (21,27-36). Hans personlige vitnesbyrd til mengden bare forverrer situasjonen (21,40 – 22,22), og hans status som romersk borger berger ham så vidt fra romernes piskeslag (22,23-29). De overfører saken hans til det jødiske rådet (22,30). Paulus værer den fiendtlige stemningen der og er dyktig til å utnytte uenigheten mellom fariseerne og saddukeerne i rådet (23,1-10). Gud lover Paulus at han skal få vitne om han i Roma.

Jødene blir enige om å drepe Paulus i hemmelighet, men blir oppdaget (23,12-22). For hans egen sikkerhets skyld overflytter de romerske myndighetene ham til Cæsarea (23,23-35). Der blir han forhørt av Feliks, landshøvdingen i Judea (24,1-23). Uten noe endelig utfall i saken, blir Paulus værende i arrest i to år (24,27). Paulus blir så framstilt igjen for Festus (25,1-8), Feliks’ etterfølger. Paulus vil ikke sendes til Jerusalem, og appellerer til keiseren, noe som betyr at han må oversendes til Roma (25,9-12).

4.2.6 Paulus’ reise til Roma (kap 27-28)

De siste kapitlene i Apostlenes gjerninger forteller om den lange og farlige reisen fra Cæsarea til Roma. Det tar omtrent seks måneder, inkludert tre måneder i vinteropplag på Malta etter skipsforlis (28,11). Lukas var med Paulus på reisen, som vi ser av fortellingens «vi» (27,1).

Paulus advarer offiseren som har ansvar for ham, mot å fare videre fra Godhavn på Kreta, før vinteren er over, men offiseren stoler mer på rådene fra skipets kaptein og eier (27,8-12). Skuten treffer på en skikkelig storm (27,13-20), men Paulus, som har hørt fra Gud, forsikrer alle om at ingen liv vil gå tapt (27,21-25). De lider til slutt skipbrudd, uten at liv går tapt, på øya Malta (27,27-28,1).

Under det tre måneder lange oppholdet på øya, overlever Paulus et slangebitt (28,2-6; jfr. Markus 16,18) og helbreder de syke øyboerne (28,7-10). Etter vinteren reiser de videre med et annet skip (28,11) og lander tilslutt i Italia, ved Puteoli. Derfra reiser de over land til Roma. Hedningenes apostel har nådd fram til «senteret» i den hedenske verden.

Hovedpoengene i disse to kapitlene, og grunnen til at Lukas beskriver reisen slik i detalj, er Guds forsorg: hvordan Gud suverent overstyrer livets begivenheter for å oppnå sine mål. På tross av enorme vanskeligheter, bringes Paulus trygt til Roma- akkurat som Herren lovte ham (23,11). Og det at han kommer dit som fange gjør at Paulus ikke bare får vitnet i verdens hovedstad, men endatil for verdens mektigste mann: Cæsar selv (27,24). Gud har kontroll!

Paulus’ brev til romerne

Åpne bibelteksten til Paulus’ brev til romerne på bibelen.no.

Det var ikke Paulus som grunnla menigheten i Rom. Faktum er at han hadde ikke engang vært i byen da han skrev brevet. Det finnes ikke mye troverdig informasjon om menighetens opprinnelse. Vi vet riktig nok at i mengden på Pinsedag var det jøder på besøk fra Rom (Apg 2,10) som sikkert tok det kristne budskapet med seg tilbake. Den jødiske befolkningen i Rom på den tiden var 40.000, en stor åker å så evangeliet i. Men hedningeåkeren var større, og menigheten inkluderte mange troende hedninger. Noen av disse kan ha flyttet til Rom fra byer der Paulus hadde grunnlagt menigheter, byer i Asia, Makedonia og Hellas. Da han skrev, har det vært menighet i Rom i mange år (15,23). Den har vokst og blitt kjent «over hele verden» (1,8). Den møttes antageligvis mange steder rundt om i hovedstaden (16,1-16).

Paulus skrev til romerne rundt år 57, mot slutten av sin tredje misjonsreise, antagelig under det tre- måneder lange oppholdet i Hellassom vi hører om i Apg 20,2-3. Men hva var det som fikk han til å skrive til denne menigheten som han ikke hadde grunnlagt eller besøkt. Siden han ikke forteller grunnen til at han skriver, må vi dra slutninger ut ifra konteksten og vår kunnskap om den historiske situasjonen. På det grunnlaget, vil vi si følgende om bakgrunnen og hensikten med brevet:

Menigheten hadde opprinnelig et stort antall, kanskje et flertall, av jødiske troende, vunnet for Kristus av de som hadde vært i Jerusalem på Pinsedag.
Keiser Klaudius hadde utvist alle jødene fra Rom, inkludert kristne av jødisk nasjonalitet, slike som Aquila og Priskilla (se Apg 18,2). Dermed satt byen igjen med en ren hedningemenighet.
Da Klaudius døde i år 54, ble han etterfulgt av Nero, som tillot jødene å komme tilbake til Rom. Mange av de jødiske kristne kom dermed tilbake, og fant menigheten i en annen forfatning, med et nytt lederskap og andre vektlegginger, enn da de dro fra byen. Det var vanskelig å integreres igjen.
Den påfølgende konflikten om hva som skulle vektlegges, førte til strid om spørsmålet Hvem er Guds egentlige folk? Hedningene pekte på at siden jødene hadde forkastet Kristus, var det uunngåelig at hedningene skulle ta over. Jødene insisterte på at å bli en troende er å bli en sann jøde. Alvorlige splittelser truet. Da han hørte om dette og var forhindret fra å dra med det samme, skrev Paulus dette brevet for å forklare saken. Han var jo selv en jøde, dog kalt til hedningene, og derfor ideelt kvalifisert for å skrive om dette.
Men fordi han ikke kjente menigheten personlig, kunne han ikke skrive i sin normale familiære stil, og han kunne i hvert fall ikke refse dem som sine «barn'» Av denne grunn, holder han en mer objektiv stil, nesten som en forelesning.

Mens han var i Korint, tok Paulus opp et offer for de fattige (15,25-27), som han beskriver i 2. Korinterbrev (kap. 8-9). Hans tanke var å dra til Spania, etter å ha overgitt offeret til Jerusalem, og besøke menigheten i Rom på veien dit.

Det virker som Paulus sendte Brevet til romerne med Føbe, som kom fra menigheten i Kenkrea, nær Korint, og som overleverte det på hans vegne (16,1-2).

Oversikt

Romerbrevet – om Guds folk
1,1 – 17	Introduksjon
1,18 – 2,29	Alle er syndere
3,1 – 31	Frelst ved tro
4,1 – 5,21	Hvem sine barn
6,1 – 8,39	Tradisjonens farer
9,1 – 11,36	Sammen i framtiden
12,1 – 15,33	Lev i fred
16,1 – 27	Hilsen og konklusjon

Introduksjon (1,1-17)

Etter de innledende hilsninger (1,1-7), uttrykker Paulus sin lengsel etter å besøke menigheten i Rom slik at han kan ‘høste’ blant dem slik han har gjort blant de andre hedningene (1,13). Han gir så et sammendrag på to vers over temaet i brevet, der han forteller at det er saken jøde-hedning som har fått han til å skrive:

For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. (1, 16-17)

I de følgende kapitlene ser en hvordan Guds rettferdighet, som ikke kan oppnås ved eget arbeid, må tilegnes ved tro; det er den eneste vei til frelse og er for både jøder og hedninger.

Jøde og hedning: begge er syndere (1,18-2,29)

Paulus er tilbake i historien for begge gruppene og presenterer et solid argument for fordømmelsen av alle mennesker av en hellig Gud:

Hedningene er uten unnskyldning fordi de har undertrykket og forkastet kunnskapen om Gud som de har mottatt av skaperordenen og deres egen samvittighet. Som et resultat av dette, har Gud overgitt dem til deres eget forvillede begjær og konsekvensene av det (1,18-32).
Jødene er under fordømmelse på grunn av sin hovmodighet. De har holdt Guds velsignelser for seg selv i stedet for å gi dem videre til hedningene slik Gud ville (2,24). Loven de hevder å overholde fordømmer dem for deres svikt i å overholde den (2,1-29). Sann jødedom er et spørsmål om hjerteholdning, ikke ytre religion.
For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. (2,28-29)

Jøde og hedning: frelst ved tro (3,1-31)

Jødene hadde en fordel framfor hedningene fordi Gud hadde møtt dem opp igjennom deres historie (2,1-2). Likevel er den endelige analysen at jøde og hedning er begge under synd (3,9) og at ingen blir regnet som rettferdig i hans øyne ved å holde loven (3,20). Alle argumentene som setter spørsmålstegn ved Guds integritet og prøver å rettferdiggjøre et ugudelig liv, viser seg å være fånyttes og falske (3,1-8).

Etter at han fastslår menneskehetens iboende syndige karakter og dermed at det er umulig å oppnå rettferdighet gjennom loven, forkynner Paulus de gode nyhetene:

Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. (3,21-24)

Denne rettferdigheten kan bare tilegnes ved tro på Kristus. Dette er Guds frie gave, gitt ved hans forunderlige nåde til jøde og hedning, og ikke noe et menneske kan fortjene. På denne måten er rettferdiggjørelsetilgjengelig for alle; de kan erklæres rettferdige av himmelens domstol (3,26-30). Rettferdiggjørelse: det å bli erklært rettferdig i Guds øyne. Det er et begrep hentet fra domstolen.

Jøde og hedning: hvem sine barn? (4,1-5,21)

For å slå poenget fast fra en annen vinkel, tar Paulus opp spørsmålet om arv og dens konsekvenser.

Abraham

Først ser han på Abraham, jødenes høyt ærede far. Paulus viser at Abraham ble rettferdiggjort på trosmåten; det var hans tro som ble ‘regnet han som rettferdighet (4:9). Hans sanne etterkommere er ikke hans fysiske ætlinger men hans åndelige ætlinger: de som lever i en lignende tro. Denne troslinjen omfatter troende hedninger så vel som jøder (4,11-12). Patriarken for hebreernes nasjon er derved alles åndelige far, både jøde og hedning, som lever i den samme troen på Guds orde som han gjorde (4:16-17). Og den store frelsen vi alle nyter er en gave av Guds nåde gitt oss i Kristi forsoning (5,1-11).

Adam

Paulus går så tilbake til begynnelsen, før Abraham, og minner romerne på at alles far var Adam. Han syndet i Eden, og dermed førte han fordømmelse og død over alle sine etterkommere, både jøder og hedninger (5,12-19). Men i sin nåde har Gud gitt mennesker muligheten til å bryte grepet som synden, loven og den åndelig død har over menneskene, og dette har han gjort gjennom Kristus. Hans forsonende verd er et rent motstykke til Adams fall:

Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (5,20-21)

Dette er eneste veg til frelse for både jøde og hedning som fører til fred med Gud.

Jøder og hedninger: Tradisjonens farer

Både hedninger og jøder har arvet visse farlige åndelige tendenser fra sin historie:

Hedningene: Om å ta seg friheter (6,1-13)

En grenseløs holdning av at «alt går» har alltid vært typisk for gudløse hedninger og denne tendensen smitter lett over på menighetslivet. Hedensk filosifering søker gjerne å rettferdiggjøre adferd som ikke er i samsvar med sann kristen livsførsel (6,1-2). Paulus minner romerne på at deres dåp og dens betydning innebærer et fullt brudd med hele livsstilen (6,3-13). De, og vi, er kalt til helliggjørelse, og til å utvikle en hellig karakter og adferd. Det er prosessen der vi blir mer og mer lik Jesus. Det handler om å bli det som de kristne er blitt gjort til, i Kristus:

I forhold til Gud er de kristne hellige, i den forstand at Kristus har lagt sitt liv ned i kristne, som et frø som skal utvikles og finne uttrykk i praktisk hellighet i dagliglivet. På denne måten fullføres Guds hensikt, som han frelser og kalte mennesker til.
I forhold til synden at kristne er død for den. Dette ble bekreftet og demonstrert i dåp i vann (6,2-7). I praksis skal kristne regne seg som ‘døde for synden’ (6,11) og ikke lenger la synden herske over dem (6,14).

Jødene: Loviskhet (6,14-7,25)

Tendensen til å bli lovisk er sterk både hos jøder og ikke-jøder. Alle troende må gripe dette at vi er under nåden og ikke under loven. (6,14) Paulus er streng mot det å blande tro med loviskhet. Om en før var slaver under loven, er en nå blitt slaver av rettferdigheten (6,15-23).

Troende er døde for loven. Loven vekket menneskets syndige lyster og fordømte en uten stans. I stedet er kristne nå fri til å holde Kristi lov og tjene i Ånden, og ikke som før etter bokstaven (7, 4-6). Vender kristne tilbake til loviskhet, går vi inn i den gamle kampen som gjorde en frustrerte og utmattet. (7, 14-25).

Svaret til begge: Livet i Ånden (kap. 8)

Måten å unngå de to grøftene med hedensk frislepp og jødisk lovtrelldom er å leve etter Ånden. De som lever slik er Guds sanne folk, uansett etnisk bakgrunn. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn (8,14). Fremveksten av et hellig folk i verden har en direkte effekt på hele skaperordenen. Deres modning i helliggjørelse vil tilslutt kulminere i at hele skapningen settes fri fra ”trelldommen under forgjengeligheten” (8,21) i det Guds folk (8,19) åpenbares for verden. Kristne kan oppleve vanskelige tider på veien, spesielt fra motstandere av evangeliet. Men Paulus spør, Er Gud for oss, hvem er da mot oss? (8,31). Uansett hva troende måtte møte, «vinner vi full seier” (8:37) i det ”ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus” (8,39).

Jøder og hedninger: sammen i framtiden (9,1-11,36)

Svaret Paulus så langt har på spørsmålet, ”Hvem er Guds folk?” er at det er alle de, både jøder og hedninger, som har Abrahams tro på Guds løfter. Dette reiser så spørsmålet om stillingen til det jødiske folk? Paulus, som selv er jøde, lister opp de historiske fordelene som hebreerfolket nyter (9,4-5) og forklarer at, på tross av fordelene, har de ikke gjenkjent sin egen Messias. De snublet i Kristus, ”snublesteinen” (9,32-33) og forherdet sine hjerter for Gud (11.7).

Resultatet er et rollebytte. Folket som Gud ville gjøre til et lys for hedningene, skal bli vekket til misunnelse av de som i utgangspunktet var de unaturlige greinene. (11,11-14). Nå er det hedningene som er Guds lys for jødene, for å vise dem at frelse er bare i tro på Kristus og ikke ved gjerninger.

En tid vil komme, riktignok, når de jødiske grenene, som er brukket av fra det gode oliventreet, vil bli podet inn på treet sammen med de innpodede ville olivenkvistene, som hedningene omtales som i en metafor (11,11-24). Dette betyr at jødene vil vende seg til Kristus i store antall. Jødene og hedningene, allerede forenet i Kristus, er bestemt til å leve denne sammenføyningen i stadig sterkere grad.

Jødene og hedningene: Om å leve i fred (12,1-15,33)

Etter å ha avklart hvem som er Guds folk, tar Paulus tak i noen praktiske sider ved å leve sammen. De skal legge av sine etniske og kulturelle forskjeller og leve sammen i oppriktig kjærlighet (12,9; 13,8-10). De må respektere myndighetene og betale skatt (13.1-7). Spesielt må de være generøse og forståelsesfulle i møte med hverandres særegenheter, siden hedenske og jødiske holdninger til slike ting som kjøtt ofret til avguder er svært ulike (14,1-23). Til slutt formaner Paulus dem:

La oss da jage etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse. (14,19)

Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. (15, 5-6)

Etter denne kraftfulle undervisningen om hvordan jøde- hedning forskjellene i menigheten kan overvinnes, forklarer Paulus om sine planer om å besøke dem (15,20.33).

Hilsninger og avslutning (16,1-27)

Brevet slutter med en lang rekke personlige hilsener og en siste advarsel om å holde øye med dem som skaper splittelse (16:17-20). Paulus avslutter med en hjertelig lovprisning til Gud. Romerbrevet er altså en bønn om enhet i menigheten på basis av vår felles erfaring i Kristus. I dag er kanskje temaene som vekker splid noe forskjellige, men hovedbudskapet holder stand og vi gjør klokt i å ta det alvorlig.

Paulus` brev til filipperne

Åpne bibelteksten til Paulus’ brev til filipperne på bibelen.no.

Filippi og Paulus sin relasjon til menigheten

Filippi var en stor by i den romerske provinsen i Makedonia. Den fikk sitt navn etter sin grunnlegger, Filip II, som var far til Alexander den store. Etter at det greske riket falt i hendene på romerne, gjorde Octavian Filippi om til en romersk koloni (Apg 16,12). Dette betydde at den var uavhengig fra provinsialt styre og hadde sin egen form for lokal regjering, liknende den som var i Roma. De som bodde der var hovedsakelig tidligere militært personell, som ble oppmuntret til å trekke seg tilbake dit.

Fordi det i større grad var et militært senter enn et handelssenter, var det få jøder der. Når Paulus først besøkte Filippi på sin andre misjonsreise (Apg 16), kunne han ikke gå til en synagoge slik han vanligvis gjorde. Isteden gikk han til en utendørs jødisk «bønneplass» (Apg 16,13), der Lydia ble en kristen og menigheten ble født.

De kristne fortsatte å møtes utenfor byen ved elven i en periode, usikkert hvor lenge (Apg 16,16). Til slutt ble Paulus og Silas satt i fengsel som en følge av at de drev ut en spådomsånd av en slavejente (16,16). Når Paulus og Silas sang og ba inne i fengselet, ble hele bygningen rystet av et jordskjelv og alle lenkene deres ble brutt (16,25-28). Som et resultat av dette ble fengselsvakten og hans familie frelst og døpt (Apg 16,33-34). Deretter løslot myndighetene Paulus og Silas. Paulus besøkte også Filippi på sin tredje misjonsreise (Apg 20,1, 6).

Nå, omtrent elleve år etter sitt første besøk, er Paulus i fengsel i Roma (1,13; 4,22) og menigheten i Filippi har sendt Epafroditus med deres hilsninger og økonomiske hjelp (4,18). Dette hadde de sørget for regelmessig tidligere (4,16). Når Epafoditus skulle bringe gaven til Paulus ble han syk og var døden nær. Paulus sendte ham tilbake til menigheten. Han var frisk igjen, og tok med seg brevet med takksigelser fra Paulus, slik vi kjenner dem i Filipperbrevet (2,25-30).

Oversikt

Filipperbrevet er det mest personlige av Paulus sine brev, blant de som ikke er adressert til en enkeltperson. Dette viser hans nære forhold til menigheten, som trofast hadde støttet han i mange år. Hans takksigelser for deres støtte er hans viktigste hensikt, men han benytter samtidig anledningen til å oppdatere og oppmuntre dem.

Det ser ut til at det ikke har vært noen store problemer i menigheten, selv om Paulus stadig understreker nødvendigheten av at de holder fast på enheten og advarer dem mot judaistenes påvirkning. Den uformelle oppbygningen av brevet gjør det vanskelig å fastslå noen klar struktur. Følgende er derfor et utdrag av de viktigste emnene.

Hoveddelene i Filipperbrevet
1,1 – 12	Introduksjon og bønn
1,13 – 20	Personlige nyheter
2,1 – 11	Etterligne Kristi ydmykhet
2,12 – 18	Arbeide ut sin frelse
2,19 – 30	Nyheter om Timoteus og Eprafoditus
3,1 – 5	Advarsler mot Judaismen
3,7 – 4,1	Jage mot målet
4,2 – 9	Formaninger og oppmuntringer
4,10 – 20	Takk for gaven
4,21 – 23	Avslutning og hilsen

Du kan lese gjennom dette korte brevet og merke av delene ovenfor etterhvert som du leser. Det er likevel viktigere at du legger merke til de tre hovedtemaene som er en rød tråd gjennom hele dette brevet. Det er glede, rette holdninger og et Jesus-sentrert evangelium.

Glede

Det gleder jeg meg over, og jeg vil fortsette å gjøre det. (1,18)

Selv om det er skrevet i et fengsel, utstråler brevet glede. Paulus er ikke fornøyd med å være glad selv. Han ønsker at filipperne også skal glede seg:

For øvrig, brødre: Gled dere i Herren! (3,1)

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! (4,4)

Se også 1,25-26 og 2,18;29. Deres glede skal være «i Herren» – en kilde som ikke er avhengig av omstendighetene og som styrer gleden, eller mangelen på den, i åndelig umodne.

Holdninger

Et annet tema Paulus tar opp er holdninger og måten mennesker tenker på:

Paulus oppmuntrer menigheten til at de skulle ha «det samme sinnelag som Kristus Jesus» (2,5) som er absolutt ydmykhet.
Deres holdning til menneskelig suksess skulle være å holde det som søppel sammenlignet med «det å kjenne Kristus Jesus» (3,7-8).
Det skulle være en villighet til å ta del i Kristi lidelser, slik at de kan ta del i hans oppstandelse (3,10-11).
En holdning av total overgivelse til å nå det himmelske mål skulle kjennetegne alle troende (3,12-16).
I et viktig utsagn om tankelivet, oppmuntrer Paulus filipperne til å fokusere sine tanker bare på det som er godt:
Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (4,8)

Det første av punktene ovenfor er tatt fra en nøkkelavsnitt: (2,5-11). De fleste eksperter er enige om at dette er en gammel hymne til ære for Kristus, skrevet enten av Paulus eller av en annen og tatt med i dette brevet fordi det var passende. Dette synet på avsnittet gjenspeiler seg i måten teksten er skrevet i poetisk form, slik vi finner det i mange versjoner i Det nye testamente. Det beskriver de mange variasjonene i hvordan Kristus selv ydmykte seg (2,5-8) og, i lys av det, at han ble opphøyet av Faderen (2,9-11). Når vi får den samme ydmyke holdning, kan vi også forvente å bli opphøyet.

Evangeliet

Paulus bruker uttrykket evangelium for å tydeliggjøre troen – hele sannheten som han har forkynt og som han forventer at filipperne skal leve ut. Han gleder seg over at de er med i arbeidet for evangeliet (1,5) og at hans lenker har tjent til «fremgang for evangeliet» (1,12). Paulus stadfester evangeliet med sin livsstil (1,7), og forsvarer det i sin forkynnelse (1,16). Han oppmuntrer filipperne til å leve et liv som er evangeliet verdig (1,27). Han henviser til Timoteus som tjener i arbeidet for evangeliet (2,22), og andre som har kjempet ved hans side for evangeliet (4,3). Til slutt takker han dem for at de har støttet ham helt siden den første tiden han forkynte evangeliet (4,15).

Filipperbrevet er altså et brev som er skrevet under et fengselsopphold, men som er langt fra pessimistisk. Det flyter over av glede, kjærlighet og takknemlighet for at menigheten i Filippi står sammen med ham i arbeidet for evangeliet.

Paulus’ brev til kolosserne

Åpne bibelteksten til Paulus’ brev til kolosserne på bibelen.no.

Menigheten i Kolossæ ble grunnlagt av Paulus’ medarbeider, Epafras (1,7), men selv hadde Paulus aldri besøkt dem (2,1). Menigheten ble trolig grunnlagt under Paulus’ utvidede opphold i Efesus, der hjelperne hans fortalte de gode nyhetene om Jesus i hele Asiaprovinsen. Epafras var sammen med Paulus i Roma da brevet ble skrevet (4,12), og var kanskje sammen med ham i fengsel (Fil 1,23). Brevet ble bragt til menigheten av Tykikus, som reiste sammen med den nyomvendte slaven Onesimus på vei tilbake til herren sin i Kolossæ, Filemon (4,7-9).

Oversikt

Paulus hadde fått rapport om tilstanden i menigheten av Epafras (1,7-8). Siden Onesimus og Tykikus var på vei i retning Kolossæ, brukte Paulus anledningen til å skrive et kort brev med oppmuntringer og formaninger. En del plass er viet til å bekjempe vranglære som hadde spredt seg i menigheten. På mange måter er brevet en «tvillingbok» til brevet til efeserne, som ble skrevet samtidig og tatt med av Tykikus til Kolossæ, som en etappe på vei til Efesus. De to dekker mange av de samme emnene.

Kolosserbrevet er, i likhet med Efeserbrevet, en bok med to adskilte deler: en del som hovedsakelig tar for seg lærespørsmål og en del som er praktisk. Bøkene er en av de mest Kristus-sentrerte i Bibelen, og vektlegger Kristi storhet og den fullkomne frelsen i ham.

Kristi storhet (1,1 – 2,23)

Etter de innledende hilsningene, deler Paulus sin bønn for menigheten: at de må bli fylt av åndelig «visdom og forståelse» (1,9), slik at de virkelig kan «leve et liv som er Herren verdig» (1,10). Bønnen setter tema for resten av innholdet i brevet:

En beskrivelse av Guds store visdom i Kristus.
Hvordan dette viser seg i måten kristne lever på.

Paulus beskriver Kristus som:

Enestående og sentral i skaperverket, der han er den som skaper og holder alle ting sammen (1,15-18).
Enestående og sentral i frelsesverket, fordi han utøste sitt blod for å forsone mennesket med Gud (1,19-23).
Enestående og sentral i menigheten, der hvert menneske skal føres fram til modenhet i Kristus, slik at Kristus skal bli synlig i dem (1,24-2,5).

Paulus forklarer at Kristus er det eneste svaret på vranglæren som noen hadde forkynt, for:

i ham er hele guddomsfylden legemlig til stede, og i Kristus, som er hode for alle makter og myndigheter, har også dere fått del i denne fylde. (2,9-10).

Alt de trenger er Kristus, ikke «overtalelseskunster» (2,4), menneskelige tradisjoner (2,8), loviske ritualer (2,11-17), magi (2,18-19) eller pining (2,20-23). Disse elementene ser ut til å ha vært deler av den kolossiske vranglæren – en «visdomslære» (2,8), som var blandet med jødisk loviskhet, gresk, filosofisk tankegang og orientalsk mystisisme. Det kan ha vært en tidlig form for gnostisisme, som fikk sterk innflytelse i det andre århundret etter Kristus. Brevet ser det ut til å være en motgift slik at menigheten fullt ut skal forstå og fullføre Kristi verk, og stå faste i ham.

Det praktiske livet for den kristne (3,1 – 4,18)

De store læremessige sannhetene som Paulus slår fast i første del av brevet krever en praktisk respons fra kolosserne (og oss) i form av holdninger og handlinger som viser seg i hverdagen:

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. (3,1-3)

På grunn av Kristi fullkomne har de et fokus på ham, og en livsstil som viser frukten av livet i Kristus. De må «la dø» det som tilhører deres jordiske natur (3,5) og «ikle seg i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde» (3,10).

Enhet og fred skal være kjennetegn på Kristus-livet (3,11-17). Det skal vise seg i familien, i arbeidsfellesskapet (3,18-4,1), i måten de behandler de som står utenfor på (4,5) og i samtale med hverandre (4,6). De siste versene i brevet beskriver hendelser som skjedde før Paulus skrev brevet, og inneholder flere hilsninger. Fengselsfuglen Paulus avslutter med oppmuntringen: «Glem ikke mine lenker.» (4,18).

Paulus’ første brev til tessalonikerne

Åpne bibelteksten til Paulus’ første brev til tessalonikerne på bibelen.no.

På sin andre misjonsreise tok Paulus og Silas evangeliet til Tessalonika (se Apg 17,1-15) etter at de hadde besøkte Filippi hvor de hadde blitt mishandlet og fengslet. Avsnittene under forteller hva som hendte da Paulus og Silas var i Tessalonika:

Som vanlig reiste Paulus først til synagogen og diskuterte med jødene (Apg 17,2-3). Møtene i synagogen pågikk i omtrent tre uker (Apg 17,2), men antydninger i brevene tyder på at han var i Tessalonika mye lenger. Det er klart at han var der lenge nok til å se en sterk, voksende menighet etablert.

Paulus` og medarbeidernes opphold i Tessalonika fikk en brå slutt. Noen sjalu jøder fikk med seg pøbelen fra torget og stormet mot huset til Jason, der Paulus bodde. Da de ikke fant Paulus, slepte de med seg Jason og noen andre til myndighetene, og anklaget dem (Apg 17,5-6). De ble løslatt mot kausjon, og Paulus og Silas forlot byen om natten og dro til Berøa (Apg 17,10).

Når jødene i Tessalonika hørte at Paulus forkynte i Berøa, fulgte de etter og hisset opp folkemengden nok en gang (Apg 17,13). Dermed dro Paulus, Timoteus og Silas videre til Aten (Apg 17,14-15).

Fra Aten sendte Paulus Timoteus tilbake til Tessalonika for å styrke og oppmuntre menigheten (1 Tess 3,1-2), mens han selv dro til Korint. Senere møtte Timoteus ham igjen (Apg 18,5) med tilbakemeldinger om utviklingen i menigheten i Tessalonika (1 Tess 3,6).

På grunnlag av tilbakemeldingene skrev Paulus det første av de to brevene til menigheten i Tessalonika fra Korint rundt år 51 e.Kr.

Oversikt

Tilbakemeldingene fra Timoteus var positive og dannet grunnlaget for de tre første kapitlene i brevet. Den andre delen av brevet inneholder oppmuntringer og formaninger til menigheten. Det tydeligste temaet er Kristi tilbakekomst i forhold til dem i menigheten som var døde, enten av naturlige årsaker eller på grunn av jødenes forfølgelse.

Hoveddeler i Paulus` første brev til tessalonikerne
Kap 1 – 3	Paulus ser tilbake : Ettertanker til tessalonikere
Kap 4 – 5	Paulus ser framover : Oppmuntringer og formaninger

Paulus ser tilbake: Ettertanker til tessalonikerne (kap 1,1 – 3,13)

Paulus begynner brevet med å takke menigheten for det harde arbeidet deres (1,3) og for måten de tok imot ham når han kom til dem med evangeliet (1,5-6); De tok imot budskapet til tross for lidelsen det påførte dem. Troen deres ble en modell for andre menigheter etterhvert som evangeliet ble spredt over hele provinsen Makedonia og Akaia (1,7-8).

Paulus ser tilbake på da han først kom til Tessalonika og arbeidet mellom de troende. Han hadde klart seg selv ved å arbeide som teltmaker, slik at han ikke skulle være til økonomisk byrde for de nye troende (2,6-9). I sin omsorg hadde han blitt som en åndelig far for dem (2,7, 11), og livsstilen hans da han bodde blant dem var «hellig, rettskaffen og uklanderlig» (2,10). Paulus er glad for at de nå har tatt etter hans harde arbeid og tro (1,6; 2,14).

Deretter forteller han hvordan Silas og han selv ble revet bort fra dem (2,17) på grunn av forfølgelsen fra jødene, men at han lengtet etter å kunne vende tilbake. Når han ikke kunne dra tilbake selv, sendte han Timoteus i stedet (3,2). Timoteus ga tilbakemelding om at de «står fast i Herren» (3,8), noe som ga Paulus god grunn til å takke Gud.

Paulus ser framover: Oppmuntringer og formaninger (kap 4,1 – 5,28)

Etter at Paulus har gitt menigheten ros, avslutter han brevet med en rekke praktiske oppmuntringer og formaninger. Han anmoder dem sterkt til:

Å leve et hellig liv (4,3-8)
Å elske hverandre (4,9-10)
Å arbeide hardt i det daglige liv for å kunne vinne respekt blant de som står utenfor (4,11-12)

Deretter tar han opp at noen blant dem har dødd, noen i forbindelse med forfølgelser. Dette er ett av de viktigste avsnittene i Det nye testamentet om Kristi gjenkomst. Paulus ønsker ikke at tessalonikerne skal «sørge som de andre, de som er uten håp» (4,13). Han trøster dem med å minne dem om at alle som har dødd i Kristus vil bli oppreist når Jesus kommer tilbake, mens de som fortsatt lever vil møte Herren sammen med dem.

Han sier ikke at de ikke skal sørge i det hele tatt. Sorg er en nødvendig og positiv reaksjon på døden til en man elsker. Han sier heller at sorgen deres ikke er av samme type som for mennesker «uten håp». Han henviser til håpet om at Kristus skal komme tilbake og foreningen det fører til.

For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. (4,16-17)

Som en forsmak på denne store dagen ber han dem «våke og være edrue», og leve som barn av lyset (5,5-6).

Brevet avsluttes med en rekke korte formaninger som skal oppmuntre og utfordre menigheten til større ting (5,12-26) og et råd om at de passer på at alle får lest brevet.

Paulus’ andre brev til tessalonikerne

Åpne bibelteksten til Paulus’ andre brev til tessalonikerne på bibelen.no.

Bakgrunnen for Paulus andre brev til Tessalonikerne er ganske lik det første brevet, ved at forholdene i menigheten ikke ser ut til å ha forandret seg særlig. Tessalonikerne blir fortsatt forfulgt, og Paulus skriver til dem for å oppmuntre dem enda en gang. Samtidig vil han igjen berolige dem i forhold til stadige misforståelser rundt undervisningen om Kristi gjenkomst.

Paulus` andre brev til tessalonikerne ble antagelig skrevet mindre enn seks måneder etter det første, og trolig som svar på tilbakemeldinger fra dem som leverte det første brevet. Den viktigste grunnen til at Paulus skrev dette korte brevet var å avlive et rykte om at Herrens dag allerede hadde kommet (2,3), et rykte som ble påstått å komme fra Paulus selv (2,2). Han skriver for å benekte dette og for å stadfeste den tidligere undervisningen om Kristi gjenkomst (2,5).

Oversikt

Hoveddeler i Paulus` andre brev til tessalonikerne
Kap 1	Oppmuntring til de forfulgte
Kap 2	Forklaring omkring Herrens dag
Kap 3	Korrigering av kristen atferd

Oppmuntringer til de forfulgte (1,1-12)

Paulus er glad for, og skryter av, at tessalonikerne har forblitt trofaste «midt i alle . . forfølgelser og trengsler» (1,4). De er funnet verdig for riket som de har lidd for (1,5). Folk som gjør ondt mot de troende vil bli gjengjeldt med ondt selv (1,6 og 8). De troende vil bli trøstet og Jesus vil bli herliggjort i dem (1,12). Alt dette vil skje «den dag han kommer» tilbake (1,9-10).

Forklaringer omkring Herrens dag (2,1-17)

Paulus kommer nå til hovedhensikten med brevet. Han oppfordrer dem til å ikke bli urolige av feilaktige rykter om at Herrens dag, Kristi gjenkomst, allerede har kommet (2,1-2). Det har den ikke. De skal huske undervisningen han ga dem da han var hos dem (2,5). Selv om det er sant at «lovløshetens hemmelighet er virksom» (2,7), vil «Den Lovløse» bli åpenbart før Herrens dag kommer, og alle den ondes planer vil Jesus utrydde «med pusten fra sin munn» når han kommer i sin herlighet (2,8). Dette er undervisningen de skal holde fast på (2,15).

Korrigering av kristen adferd (3,1-18)

I det første brevet til menigheten hadde Paulus veiledet dem til «å føre et stillferdig liv, passe sine egne plikter og arbeide med hendene» (1Tess 4,11). Men noen var blitt sløve og hadde sluttet å arbeide for å vente på at Jesus skulle komme tilbake. De hevdet at det ikke var vits i å arbeide dersom han likevel snart kom. Dette førte til at de ble avhengige av at andre forsørget dem (3,6-12).

Paulus fordømmer dette, og formaner dem til å arbeide hardt. De som ikke ville arbeide, skulle heller ikke få spise (3,10). Menigheten skulle merke seg dem som var blitt late og ikke ha noe med dem å gjøre (3,14-15). Siden den gang har det gått nesten to tusen år, og Paulus’ råd er fortsatt gjeldende. Vi må leve med det for øye at Kristus kommer tilbake, men likevel leve på en slik måte at vi tar ansvar for våre egne liv.

Sluttbetraktninger om tessalonikerbrevene

Begge brevene til menigheten i Tessalonika er svært personlige brev. Det er brev med takk, oppmuntring og formaning. Brevene er viktige i dag fordi:

De er læremessige avsnitt om Kristi gjenkomst. Legg likevel merke til at Paulus tar opp temaet i en svært praktisk sammenheng: Kristi gjenkomst er ikke et tema som bare er gjenstand for intellektuell diskusjon.
De gir veiledning om hvilken holdning man skal ha under forfølgelse. Dette er fortsatt høyst aktuelt, fordi det normale for menigheten opp gjennom tiden har vært å bli forfulgt.
De oppmuntrer og formaner til en sunn arbeidsetikk.

Paulus’ første brev til Timoteus

Åpne bibelteksten til Paulus’ første brev til Timoteus på bibelen.no.

«Paulus . . hilser Timoteus, sin ekte sønn i troen.» (1 Tim 1,1-2). Timoteus, mottageren av Paulus` brev, hadde gresk far og jødisk kristen mor. Derfor hadde han god kjennskap til skriftene i Det gamle testamentet (2 Tim 1,5; 3,15). På Paulus` andre besøk til Timoteus’ hjemby Lystra (Apg 16,1-3), ba han menigheten der om å frigi den unge mannen slik at han kunne bli hans medarbeider. Fra da av arbeidet de sammen til Paulus ble henrettet.

Timoteus fungerte som Paulus’ representant, en slags apostolisk delegat, som tok med brev til menighetene, og bragte tilbakemeldinger til apostelen. Han tok seg også av saker når Paulus var bortreist. Påliteligheten hans var ulastelig og det er tydelig at Paulus respekterte meningene hans. Som mennesker var Paulus og Timoteus svært ulike. I motsetning til Paulus’ tøffe framferd, kan det virke som Timoteus nesten har vært sky og redd av seg (2 Tim 1,6-7). Han hadde også tendens til å få mageproblemer (1 Tim 5,23), noe som kan ha hatt sammenheng med en nervøs legning.

Brevet er skrevet fra Makedonia. Paulus har latt Timoteus bli igjen i Efesus for å ta vare på menigheten der (1,3). Det er et personlig brev, skrevet i en muntlig form, slik man kan forvente mellom to venner og kolleger. Paulus snakker som om han var sammen med Timoteus: skifter raskt tema og kommer med personlige sidekommentarer som viser deres nære vennskap.

Oppgaven som lå foran Timoteus var utfordrende. Han måtte:

Sikre menigheten mot falsk lære
Forsikre seg om at tilbedelsen foregikk på en skikkelig måte
Utvikle modne ledere
Ta seg av personlige problemer til mennesker i menigheten på en vis måte

Tonen i brevet er en blanding av apostolisk omsorg og oppmuntring. Timoteus blir pålagt å være en trofast tjener og på den måten å være et eksempel for menigheten, i «ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet» (4,12).

Oversikt

På grunn av den personlige formen har brevet ingen formell oppbygning, men er løst inndelt i fem påbud.

Hoveddeler i Paulus` første brev til Timoteus
Vers	Tema	Paulus` påbud
1,1 – 2	Innledning
1,3 – 20	Problemer med falsk lære	«Kjemp den gode strid» (1,18 – 20 )
2,1 – 3,6	Offentlig tilbedelse og lederskap	«…vil jeg du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus» (3,14 – 16 )
4,1 – 16	Vern mot falske lærere	«…overhold alt dette uten fordommer og uten å være partisk» (5,21 )
5,1 – 6,2	Hvordan behandle visse grupper mennesker	«Ta vare på det som er overgitt til deg» (6,20)
6,3 – 19	Rett holdning til velstand	«Forsøm ikke din nådegave, gi akt på ditt liv og læren» (4,14 – 16)

Problemer med falsk lære (1,3-20)

Paulus hadde først og fremst satt Timoteus i Efesus for å ta seg av visse menn som spredte falsk lære. Han «forbød dem» å undervise mer og tok et oppgjør med deres dragning mot «myter og endeløse ættetavler» (1,3-4). Misbruk av Moseloven var også en del av problemet. Paulus stadfester at loven er god, men bare når den «brukes etter lovens hensikt» (1,8). Paulus’ bruk av «forby», heller enn «invitere til» eller «foreslå», gir oss en forståelse av apostolisk autoritet, men også av hvordan åndelig autoritet skal utøves av en apostolisk delegat i den lokale menigheten.

Paulus forteller om sin egen radikale omvendelse til Kristus og kallet til tjeneste (1,12-17), før han oppmuntrer Timoteus i det kallet han har fått, og minner om at det er stadfestet av profeter:

Min sønn Timoteus, å forkynne dette er den oppgave jeg overgir deg, i samsvar med de profetord som tidligere er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid. (1,18)

Hans «gode strid» er kampen mot de dårlige representantene for evangeliet, som har skapt problemer i menigheten. I denne kampen må han være sterk i tro, holde sin samvittighet ren og ikke støtte de falske lærerne på noen måte. Ved å fornekte en god samvittighet har noen «forlist» troen sin (1,19-20).

Offentlig tilbedelse og lederskap (2,1 – 3,16)

Paulus går nå over til å snakke om saker som har med menigheten og lederskap å gjøre. Timoteus skal lede folk i bønn for alle i ledende stillinger i lokale og nasjonale styrer (2,1-2), slik at menigheten kan leve fredelige liv og nå ut med evangeliet, som er den viktigste hensikten med Paulus’ kall (2,3-7). Bare gjennom forkynnelsen av Kristus er det håp om forsoning med Gud:

For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: Mennesket Kristus Jesus; som gav seg selv som løsepenge for alle. (2,5-6)

Paulus gir deretter veiledning om menn og kvinners roller. Mennene skal be uten diskusjoner eller sinne seg imellom (2,8), og kvinnene skal være preget av gudsfrykt heller enn å vise fram et flott ytre (2,9-10). Når kvinnene får undervisning i menigheten skal de også vise en ærbødig holdning i forhold til ordningen i Guds skaperverk (2,11-15).

Slike saker, som har med adferd og karakter å gjøre, gir retningslinjer for hvem som er i stand til å ha lederansvar i menigheten. Hyrder, diakoner og konene deres skal være eksempler både når det gjelder karakter i sitt eget liv og i familielivet (3,1-13). Menighetens ledere er eksempler for menigheten i hvordan ”en skal ferdes i Guds hus, som er den levendes Guds menighet» (3,15). Avsnittet er et av de viktigste i Det nye testamentet i forhold til kvalifikasjoner for lederskap.

Vern mot falske lærere (4,1-16)

I kapittel fire vender Paulus tilbake til problemet med de falske lærerne, som tydeligvis var det mest aktuelle temaet i menigheten i Efesus. De fordømmes som «løgnaktige hyklere (4,2) de som nekter folk å gifte seg og krever at en skal holde seg borte fra visse slag mat» (4,3). Han advarer også mot «ugudelige myter, som bare er tomt snakk» (4,7), og noen som tydeligvis satte fysisk øvelse over gudsfrykt.

Alle disse tingene, ekteskap, mat osv., må settes i sin rette sammenheng, sier Paulus. Alle ting Gud har skapt er godt, og kan tas imot med takk (4,4). På samme måte er fysisk øvelse bra, men det som virkelig teller er trening i gudsfrykt (4,7-8).

Timoteus’ eget liv blir så satt under lupen av apostelen. Til tross for at han er ganske ung, skal han være et eksempel i alle ting for de troende, slik at både han og tilhørerne hans blir frelst (4,11-16).

Hvordan behandle visse grupper mennesker (5,1 – 6,2)

Paulus sier til Timoteus at han skal vokte menigheten som sin familie. Med en slik holdning vil han være i stand til å ta seg av både de unge og eldre, mennene og kvinnene, på en gudelig måte (5,1-2). Tre grupper nevnes spesielt:

Enker. Dersom den nærmeste familien ikke hadde råd til å ta seg av dem, var enkene spesielt sårbare (5,3-16). Paulus sier at enkene burde forsørges av familien og menigheten, eller at de kan gifte seg på nytt, dersom det legger seg til rette for det.
Eldste i menigheten. Menigheten burde sørge for at de har det de trenger økonomisk, siden de bruker livet sitt på en viktig tjeneste for menigheten (5,17-18).
Slaver. De som har kristne herrer burde ikke misbruke stillingen sin, men arbeide enda hardere, fordi deres herre er deres bror i Herren (6,1-2).

Paulus formaner Timoteus om at han ikke skal gi noen forrang når det gjelder hvordan disse instruksjonene blir satt ut i livet.

Rett holdning til velstand (6,3-19)

I den siste delen av brevet knytter Paulus penger til den falske læren som er omtalt tidligere. Det er tydelig at det var en lære på den tiden som sa at gudsfrykt kunne brukes som en vei til økonomisk vinning (6,5), noe som er en farlig lære. Paulus poengterer at «kjærlighet til penger» (6,10) forårsaker alle typer ondskap, og får til og med noen til å gå bort fra troen.

Timoteus selv må unngå dette. Han skal «stride troens gode strid» (6,12) og formane de rike til ikke å «sette sitt håp til den usikre rikdom», men å være «gavmilde og gjerne dele med andre» (6,17-19).

Paulus avslutter brevet med en oppsummering av påbudene (6,20-21). Timoteus må vokte det han vet er rett, og bestemt motarbeide «ugudeliges snakk», som allerede har ført til at noen har gått bort fra troen. Hans tro og håp må være i Gud, og Gud alene:

Han som er den salige og eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen. (6,15-16)

Paulus’ andre brev til Timoteus

Åpne bibelteksten til Paulus’ andre brev til Timoteus på bibelen.no.

Omstendighetene rundt Paulus’ andre brev til Timoteus

I perioden Paulus reiste rundt, og etter at han ble satt fri fra det første fengselsoppholdet i Roma, skjedde det en tydelig forandring i Roma. Forandringen var et resultat av den store brannen som ødela deler av byen i år 64 e.Kr.

Siden keiser Nero selv ble mistenkt for å stå bak brannen, så han etter en syndebukk. Han la skylden på de kristne og satte igang forfølgelse av dem. Mange ble korsfestet eller kastet til løvene. Nero gikk så lang at han forbød kristendommen. Det ble en bannlyst religion, i motsetning til jødedommen, som forble lovlig. Bølgen av fiendtlig holdning mot de kristne ga fiendene til Paulus sjansen å anklage ham nok en gang. Han ble arrestert og plassert i et fangehull i Roma.

De troende i Asia fryktet for livene etterhvert som forfølgelsen spredte seg, og lyktes ikke i å støtte Paulus etter at han ble arrestert (2 Tim 1,15). Ingen hjalp ham da han første gang ble ført fram for domstolen i Roma (4,16). Paulus følte seg forlatt av nesten alle, bortsett fra Lukas (4,10-11). Loven dømte Paulus som en forbryter (2,9) og han hadde liten grunn til å håpe på å bli satt fri (4,6-8; 4,17-18). Paulus skrev sitt andre brev til Timoteus fra fangehullet, antagelig høsten år 67 e.Kr., siden han ber Timoteus om å prøve å komme til ham før vinteren (4,21). Paulus skriver i full overbevisning om at han ikke kommer til å overleve fangenskapet.

Oversikt over brevet

Brevet er fylt av personlige henvisninger til Paulus, Timoteus og over tyve andre enkeltpersoner, som har fremmet eller forhindret tjenesten. På grunn av at brevet er så personlig, er det vanskelig å finne noen klar oppbygning. Det kan best deles inn i to enkle halvdeler med utgangspunkt i to oppmuntringer til Timoteus.

Hoveddeler i Paulus` andre brev til Timoteus
Kap 1 – 2	Utholdenhet nå
Kap 3 – 4	Være trofast i fremtiden

Utholdenhet nå (kap 1-2)

Til tross for de vanskelige omstendigheten brevet er skrevet i, er det forbausende oppmuntrende. Paulus begynner med å minne Timoteus om hans kristne bakgrunn, «oppriktige tro» og den «nådegave fra Gud» som er i han, som Paulus oppmuntrer ham til å «tenne på ny» (1,1-7).

Han formaner Timoteus til å ikke skamme seg over evangeliet, som mange har gjort under forfølgelsene, eller over at Paulus er i fengsel (1,8-11). Paulus selv skammer seg ikke over lidelsene sine, fordi han forstår de evige konsekvensene av evangeliet (1,12). I vanskelige tider må Timoteus «ha de sunne ord» han har hørt «som sitt forbilde» og «ta vare på den gode skatten» som er betrodd ham (1,13-14). Onesiforus blir rost fordi han ikke skammet seg over Paulus’ lenker, og fordi han stadig hadde vært til hjelp gjennom mange år (1,16-18).

I det andre kapitlet veiledes Timoteus i hvordan han skal gjøre andre i stand til å undervise og gi videre det han selv har lært av Paulus (2,1-2). Han skal stå fast og arbeide hardt som en bonde, idrettsmann og soldat (2,3-7), og gjøre sitt beste for å være en «arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men legger fram sannhetens ord uten å bøye av» (2,15).

Deretter følger noen advarsler og formaninger som ligner dem vi finner i Paulus` første brev til Timoteus: Han må ta et klart oppgjør med falske lærere, flykte fra ondt begjær og leve som «Herrens tjener» (2,16-26).

Være trofast i fremtiden (kap 3-4)

Paulus ser nå framover og antyder at det kommer «vanskelige tider», med voksende frafall og ondskap. Menneskene vil bli stadig mer mottakelige for religion som ikke har noen kraft (3,4), forført av nytelseslyst istedenfor å ha et ønske om å være gudfryktig. Timoteus må fortsette å holde fast på det han «har lært og er blitt overbevist om» og å la Skriften være en overordnet rettesnor for sannheten (3,14-17).

Deretter gir Paulus en siste oppfordring til Timoteus:

Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. (4,2-4)

Poenget i denne oppfordringen kommer tydelig fram i følgende vers, der Paulus gjør det klart at hans eget løp nå er ferdig. Kampen hans er kjempet; nå venter han bare på å motta sin himmelske belønning (4,6-8). Med denne oppfordringen gir derfor Paulus stafettpinnen videre til sin unge disippel.

Brevet avsluttes med en rekke personlige ønsker og instruksjoner (4,9-22). Om Timoteus noen gang nådde fram til Paulus før han døde, vet vi ikke. I følge tradisjonen ble Paulus halshugget med sverd, slik det var vanlig å gjøre i Østen, vest for Roma i år 68 e.Kr.

Paulus’ brev til Titus

Åpne bibelteksten til Paulus’ brev til Titus på bibelen.no.

Omstendighetene rundt Paulus´ brev til Titus

Paulus´ brev til Titus ble skrevet omtrent samtidig som det første brevet til Timoteus, og med den samme viktige hensikten: oppfordring til å holde fast på en sunn lære.

Titus ble omvendt i byen Antiokia i Syria og reiste derfra sammen med Paulus til Jerusalem, på en tid da det var uenighet blant de jødekristne om forholdet til de hedningkristne (se Gal 2,1-3). Titus var greker og uomskåret, og ble derfor et levende eksempel for de hedningkristne om at troen på Jesus Kristus alene er nok for å bli frelst.

Titus er ikke nevnt ved navn i Apostlenes gjerninger, men han arbeidet sammen med Paulus i Efesus. Titus var Paulus’ utsending til Korint da han hadde problemer med menigheten der. Paulus`andre brev til korinterne forteller oss at Paulus sendte ham til Korint tre ganger (2 Kor 2,12-13; 7,5-7; 13-15; 8,6 og 8,16-24), og at han lyktes i å føre menigheten tilbake til et godt forhold med Paulus. Titus reiste også vidt omkring for å samle inn offer fra menighetene i Makedonia.

Etter dette hører vi ikke mer om Titus før Paulus forlot ham på Kreta, (Tit 1,5) og reiste til Nikopolis, hvor han skrev dette brevet (3,12). Det ser ut til at Titus besøkte Paulus under hans siste fengselsopphold før han reiste til Dalmatia for å fortsette arbeidet (2 Tim 4,10). Titus´ oppgave på Kreta var å grunnfeste menigheten i en sunn og rett lære og praksis, i en kultur med løgn og latskap. Kreterne hadde et slikt rykte av uærlighet at det å «ha noe å gjøre med en kreter» var å «leke med en løgner». Paulus poengterer at selv kreternes egne diktere sa: «Kreterne har alltid vært løgnere, arge villdyr, grådige og late» (1,12), og at «det han her sier, er sant»(1,13).

Oversikt over brevet

Følgende enkle oversikt over dette korte brevet viser vektleggingen av sunn lære:

Oversikt over Paulus´ brev til Titus
Kapittel 1	Forsvar for en sunn lære
Kapittel 2	Undervisning av sunn lære
Kapittel 3	Utøvelsen av sunn lære

Forsvar for en sunn lære (kap 1)

Et kort læremessig utsagn og hilsninger åpner brevet (1,1-4), før Paulus forteller at han forlot Titus på Kreta for at «han skulle ordne det som fremdeles var ugjort, og innsette eldste i hver by» (1,5). Deretter beskriver Paulus utrustningen til de eldste. Likesom opplistingen i det første brevet til Timoteus (1 Tim 3,2-13), har praktisk talt alle punktene her med karakter å gjøre. Dette er et viktig aspekt i lys av urolighetene forårsaket av noen av «de omskårne» (1,10), som ødelegger familier «for egen vinnings skyld» (1,11). Paulus fordømmer disse menneskene som «avskyelige og ulydige, ute av stand til å gjøre noe godt» (1,16). Eldste må være i stand til å verne menigheten mot slike mennesker, «gjendrive påstandene» (1,9) og å grunnfeste en sunn lære.

Undervisning av sunn lære (kap 2)

«Du skal tale i samsvar med den sunne lære», sier Paulus videre (2,1), og peker på hva det vil si for forskjellige grupper i menigheten (2,2-9). Et fellestrekk er at alle skal lære å leve på en slik måte at «Guds ord ikke blir spottet» (2,5). Da vil motstanderne bli gjort «til skamme», fordi de «ikke har noe vondt å si om oss» (2,8), og folket i menigheten vil «være en pryd for Guds, vår frelsers lære» (2,10).

Legg merke til den sterke sammenhengen mellom lære og liv her. En sunn kristen lære er ikke abstrakt teori, eller objekt for akademisk diskusjon. Den er bare verdt noe dersom den påvirker måten man lever på. Titus´ undervisning etter Paulus´ retningslinjer vil skape et folk som «med iver gjør gode gjerninger» (2,14-15).

Utøvelse av sunn lære (kap 3)

Vektleggingen på livet blir utvidet i kapittel tre til å gjelde de troendes livsførsel generelt. Paulus minner om livet utenfor Kristus, et liv kjennetegnet av dårskap og ulydighet, men at Guds godhet, nåde og barmhjertighet har frelst oss, slik at vi er blitt rettferdige og arvinger til det evige liv (3,3-7). Dette er sanne ord som Titus må «innprente» i de troende slik at de «blir ivrige etter å gjøre gode gjerninger» (3,8). Han ber dem unngå tåpelige diskusjoner og unyttige krangler (3,9-11).

Paulus avslutter brevet med å samle tankene i en praktisk konklusjon:

Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger og hjelpe der det trengs, så deres liv ikke skal være uten frukt. (3,14)

Som en oppsummering må sunn lære:

Undervises av Titus
Vises i livet til folket
Vernes i framtiden av de eldste han velger ut

Paulus’ brev til Filemon

Åpne bibelteksten til Paulus’ brev til Filemon på bibelen.no.

Brevet til Filemon er en demonstrasjon av kristen brorskjærlighet i praksis. I menigheten i Kolossæ var det også andre som eide slaver (Kol 4,1), og Filemons behandling av Onesimus ville bli et forbilde for forholdet mellom herrer og slaver i det kristne fellesskapet. Dette viser hvilken livsforvandlende virkning evangeliet har på sosiale forhold. Selv om brevet til Filemon ikke er et direkte angrep på slaveriet, var det uunngåelig at prinsippene om tilgivelse og respekt, satt ut i livet, førte til at slaveriet falt.

Oversikt over brevet

Dette personlige og troverdige brevet kan deles inn i to deler:

Oversikt over Paulus` brev til Filemon
A	1,1-7	Paulus’ bønn
B	1,8-25	Paulus’ oppfordring

Paulus’ bønn (1,1-7)

I likhet med mange av hans andre brev begynner Paulus med en bønn og takk for mottakeren av brevet. Filemon blir æret fordi han deler hans tro og kjærlighet. Han har gitt Paulus stor glede og forfrisket mange av de hellige.

Paulus’ oppfordring

Etter å ha oppmuntret Filemon, forsvarer Paulus Onesimus. Dersom han ville, kunne han ha befalt Filemon om å ta imot Onesimus (v 8), men han foretrekker å anmode ham om å gjøre det (v 9). Dette er viktig innsikt i hvordan apostolisk autoritet utøves.

Paulus lager et festlig ordspill på navnet Onesimus, som betyr «nyttig, brukbar». Før omvendelsen hadde Onesimus vært unyttig for Filemon. Men nå, som en kristen, kan han leve opp til navnet sitt som en nyttig bror (v 11 og 16).

Det er tydelig at Paulus elsker Onesimus, som han beskriver som sitt «eget hjerte» (v 12) og «en elsket bror» (v 16). Faktisk ville Paulus mest av alt beholdt den unge mannen i sin egen tjeneste (v 13), men han visste at det var rett å sende ham tilbake. Han spør Filemon om å ta like godt imot Onesimus som han ville ha tatt imot Paulus selv (v 17), og han uttrykker tillit til at Filemon vil ta imot oppfordringen (v 21).

I avslutningen av brevet gjør Paulus det klart at han forventer å bli løslatt fra fengselet og at han vil besøke Kolossæ igjen (v 22). Brevet til Filemon er det siste i rekkefølgen av Paulus` brev i Bibelen.

Brevet til hebreerne

Åpne bibelteksten til Brevet til hebreerne på bibelen.no.

Usikkerhet rundt forfatter og mottaker av brevet

Diskusjonen om hvem som har skrevet brevet til hebreerne er grundig dokumentert. Bøker om temaet og bibelleksikon gir utfyllende detaljer. For å oppsummere er de fleste eksperter enige om at måten det argumenteres på, stilen og ordbruken ikke ligner Paulus. Det er foreslått forfattere som Barnabas, Klement fra Roma, Apollos og Lukas. Argumenter for og imot hver av disse forslagene fikk teologen Origen i det tredje århundre til å dra denne slutningen: «Hvem det var som virkelig skrev brevet, er det bare Gud som vet».

Akkurat hvem mottakerne av brevet var, er også ukjent, bortsett fra at det var hebraiske kristne. Noen tror de bodde i Roma, på grunn av utsagnet i kapittel 13,24: «Brødrene fra Italia sender dere sin hilsen». Sitatet kan ha siktet til noen som sendte hilsninger hjem til Italia.

Andre utsagn i brevet tyder på at mottakerne var troende som hadde hørt evangeliet fra øyenvitner til Jesus (2,3). I så tilfelle var de trolig andregenerasjons kristne. Det er sannsynlig at de ikke var nyomvendte, siden forfatteren refser dem for å være «trege til å høre» og for at de ikke utvikler seg til å bli lærere (5,11-12). De hadde holdt ut harde tider i sine «tidlige dager» og holdt fast på evangeliet (2,1), men nå stod de i fare for å «gli bort» når de møtte større motstand som ville «ryste» alt (12,25-29).

Disse opplysningene, sammen med mange henvisninger til ofringene i Det gamle testamentet, tyder på at brevet er skrevet i slutten av 60-årene, like før romerne ødela Jerusalem i år 70 e.Kr. Da templet ble jevnet med jorden fikk det levittiske systemet med dyreofringer en brå slutt. I slutten av 60-årene var derfor den jødiske statens undergang nært forestående, og menigheten i Roma fryktet tilbakeslag i form av forfølgelse.

Bakgrunn for brevet

Bakgrunnen for brevet til hebreerne var den spente situasjonen mellom de jødekristne og de hedningkristne.

Noen jødekristne holdt fortsatt Moseloven for å være en viktig del av kristenlivet, som burde pålegges hedninger som vendte om til Kristus. For mange jøder var tanken på at jøder og hedninger skulle forenes i fellesskap med Kristus, uakseptabel, med mindre hedningene ble fullverdige jøder.

Hebreerne hadde troen på Kristus, men var født jøder og trodde derfor at Moseloven skulle holdes. De trengte svar på flere viktige spørsmål: Hvordan skulle skriftene i Det gamle testamentet nå tolkes? Både jødene og de kristne så på Skriften som grunnlaget for liv og lære. Men mens jødene tolket Skriften bokstavelig, tolket de kristne den gjennom undervisningen til Jesus og apostlene. Hvordan skulle de jødekristne hebreerne stille seg til dette?

De stod overfor et lignende dilemma når det gjaldt situasjonen i Israel. Jesus hadde profetert at Jerusalem ville gå under før det hadde gått en generasjon, som Guds dom over nasjonen fordi de forkastet Kristus (Matt 24,2; 34; Luk 19,41-44). Men dette hadde ennå ikke skjedd. Dersom hebreerne vendte seg helt og fullt fra Moseloven til Kristus, og fra Jerusalem som sentrum for tilbedelse, ville de bli sett på som forrædere av sine landsmenn. Slike avgjørelser var harde å ta, og mange vinglet i tenkemåten sin. Når de hebraiske kristne stod overfor trussel om forfølgelse fra jødene, var det mange som ble fristet til å gå tilbake til jødedommen, eller å gå på kompromiss med troen. Budskapet i brevet er derfor at de må «nå fram til modenhet» (6,1) og forstå at Kristi verk overgår jødedommen på alle måter.

De fleste jødekristne hadde en mer intellektuell tro enn deres hedningkristne brødre og søstre, fordi de var opplært i skriftene i Det gamle testamentet. Av den grunn var de respektert av de troende hedningene. Et skritt tilbake for jødedommen ville derfor gi et sterkt signal til alle kristne, og føre til avsporing og hinder for framgangen for evangeliet. For deres egen og for menighetens skyld, måtte hebreerne forstå at jødedommen hadde hatt sine dager. Gud gjorde noe nytt og de måtte gå videre i tro, og ikke se seg tilbake.

Oversikt over brevet

Forfatteren regner brevet som «ord til veiledning» (13,22). Dette kommer til uttrykk i at det stadig blir brukt uttrykket «La (oss)…».

Forfatteren oppfordrer hebreerne til å ikke gå tilbake til jødedommen. Han viser til at Kristus overgår alle de viktige elementene i jødedommen. Kristus beskrives stadig som «større enn» og «bedre enn», uttrykk som sammenfatter temaet i boken og danner grunnlaget for inndelingen nedenfor. Innimellom undervisningen om Kristi suverenitet finner vi advarsler mot å ikke bry seg om en «frelse som er så mye større» (2,3), og mot å falle fra ved å:

ikke gi akt på det vi har hørt (2,1-4)
være vantro (3,7-4,13)
ikke nå fram til modenhet (5,11-6,20)
avvise Gud (12,25-29)

Oppfordringen har derfor både positive og negative sider.

Vi kan dele inn boken på følgende måte:

Oversikt over brevet til hebreerne
A	1,1 – 2,18	En større budbærer
B	3,1 – 4,13	En større leder
C	4,14 – 7,28	En større prest
D	8,1-13	En bedre pakt
E	9,1 – 10,31	Et bedre offer
F	10,32 – 12,29	En bedre vei i tro
G	13,1-25	Avsluttende oppfordring

En større budbærer (1,1 – 2,18)

Hebreerbrevet har ingen formell introduksjon, men begynner rett på hovedtemaet:

Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. (Hebr 1,1-2)

Tidligere hadde Gud talt gjennom budbærere. Forfatteren peker på to av dem i åpningen av brevet: de gammeltestamentlige profetene og engler. Kristus, som er den hellige Guds Sønn, står over begge disse. Alt er skapt ved ham, og han bærer alle ting ved sitt mektige ord (1,3). Han står derfor fullkomment over alle andre.

Ingen engel ble noen gang kalt Guds Sønn (1,5). Tvert imot ble englene kalt sammen for å tilbe Jesus da han ble født (1,6). Man må derfor gi nøye akt på Sønnens budskap. Her føyer forfatteren inn sin første advarsel: Budskap fra engler er forpliktende og den som forbryter seg mot dem, vil straffes (2,2). Hvor mye større blir ikke da straffen for den som overser Kristus, og «ikke akter så stor en frelse». Dette er som å avvise Kristus selv.

Videre ble Kristus, i motsetning til englene, til menneske. Han identifiserte seg fullt og helt med våre menneskelige kår, slik at han kunne føre «mange barn til herlighet» (2,10). Han var ikke bare bæreren av frelsesbudskapet, men han sonet våre synder så vi kunne bli frelst (2,17). Han var både budbærer og utfrier.

En større leder (3,1 – 4,13)

Brevet til hebreerne viser oss at Jesus er større enn de to store lederne i Israel: Moses og Josva. Moses utfridde Israel fra fangenskapet i Egypt, formidlet loven i den gamle pakten og ledet folket til inngangen til det lovede landet. Han var «tro i hele Guds hus» (3,2). Likevel er Jesus større: «..som sønn er Kristus satt til å styre hans (Guds) hus.» (3,6).

Dette danner grunnlaget for en annen advarsel. Dersom Israel måtte lide i ørkenen fordi de ikke adlød Moses, hvor mye større blir ikke konsekvensene av å være ulydig mot Kristus (3,12-19).

Moses ble etterfulgt av Josva, som ledet folket inn i hvilen i det lovede landet, Kanaan. Hvilen Josva gav dem var likevel bare midlertidig, og folket mistet den da de igjen var ulydige. Hvilen Kristus gir derimot, er bedre. Det er en evig hvile, som bare kan mottas av dem som tror.

En større prest (4,14 – 7,28)

Kristus er en større øversteprest enn Aron, den første presten i Israel, og rekken av levittiske prester som fulgte ham. Forfatteren bygger nøye opp sitt argument ved å dra paralleller mellom Aron og Kristus, og viser at Kristus er fullkomment overlegen. Han er den som virkelig kan vise medlidenhet med oss i vår svakhet (4,15), og som ikke trengte å bringe fram offer for sin egen synd først (5,1-10). Kristus er faktisk prest på et høyere plan, en prest på Melkisedeks vis (5,6 og 10). Melkisedek var ikke en del av et prestedømme, slik levittene var. Han dukket ganske enkelt opp i en av de historiske skriftene (1 Mos 14,18-20), uten at vi får vite noe om hvor han kom fra eller om hans død: «Slik ble han et bilde på Guds Sønn; han er og blir prest for alltid» (7,1-3).

Videre i teksten har forfatteren nok en advarsel. Fullt klar over at det han sier kan bli misforstått, refser han dem for å være «trege til å høre» (5,11), sett på bakgrunn av hvor lenge de har vært kristne. Han oppfordrer dem til å «legge bak» seg det de «først lærte om Kristus, og søke å nå modenhet» (6,1), og være våkne så de ikke «faller fra» (6,6).

Han fullfører sin utlegging om Melkisedek (6,20), før han fortsetter å forklare at Kristus er en øversteprest på et høyere plan. Melkisedek stod over Abraham, det hebraiske folks stamfar, fordi Abraham betalte tiende til ham (7,4-10). Og Levi, som ennå ikke var født på den tiden, betalte også på en måte tiende til Melkisedek. Det levittiske prestedømmet var derfor en etterfølger av Melkisedeks prestedømme. Det levittiske prestedømme var grunnlagt på avstamming, men Kristus er en prest som Melkisedek «på grunn av kraften i et uforgjengelig liv» (7,16).

Dessuten har det vært flere slike prester, for døden hindret dem i å fortsette. Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem. Ja, en slik øversteprest måtte vi ha: hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene. Han trenger ikke, som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne synder og så for folkets. For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv. (7,23-27)

En bedre pakt (8,1-13)

«Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for.» (7,22)

Kristus, en større prest, er mellommannen for en bedre pakt: Den nye pakt, som «hviler på bedre løfter» (8,6). Forfatteren siterer Jeremias profeti som beskriver den nye pakt (8,8-12) og stadfester at den blir kalt «ny» fordi den gamle er «gammel og foreldet» og «vil snart være borte» (8,13).

Et bedre offer (9,1 – 10,31)

Den nye pakt er bedre enn den gamle fordi den gamle bare var et bilde som viser at «de gaver og offer som her bæres fram, ikke er i stand til å gjøre den som dyrker Gud, fullkommen, slik at samvittigheten blir ren» (9,9). Men Kristi offer var et «offer som er bedre enn disse» (9,23), et som er i stand til å «rense vår samvittighet fra døde gjerninger» (9,14).

Den gamle pakts lov var «bare en skygge» (10,1) av et bedre offer som Kristus skulle bære fram, og som har gjort opp for synd en gang for alle:

«Men Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hånd for alltid (…) For med et eneste offer har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne.» (10,12-14)

Her dukker det opp en annen advarsel. Fordi Kristi død er så omfattende, er det ikke nødvendig med flere offer for synd. Å fortsette å synde «med vitende og vilje» (10,26), er derfor å handle som en fiende av Gud, og å føre en sikker dom over seg selv.

En bedre vei i tro (10,32 – 12,29)

Etter å ha forklart grundig om Lovens svakheter, oppfordrer forfatteren leserne til å leve på en bedre måte i tro, og ikke lenger leve under Loven. Tro er det viktigste i vårt forhold til Gud. Vi «lever ved tro» og tro styrker håpet i Kristus (10,38 og 1,1). Vi burde etterlikne trosheltene fra fortiden, som selv om de ikke kunne glede seg over alt vi kan i Den nye pakt, fortsatt viste sin tro til Gud, ved å handle på hans ord (11,1-38). De ble alle rost for sin tro (11,39), men det vi opplever i Den nye pakt gjennom Kristus er så mye bedre, og Gud hadde planlagt det på denne måten (11,40).

«Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss», skal vi legge av alt som holder oss nede, med øynene festet på Jesus, fullføre løpet uten å bli trette og motløse (12,1-3).

Forfatteren kommer her med sin siste advarsel. Han advarer mot problemene som ligger framfor dem. Det vil bli en kamp (12,4), lidelse (12,7) og en stor rystelse (12,26-28). Men «siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige» (12,28).

Avsluttende oppfordring (13,1-25)

Brevet slutter med en rekke oppfordringer om å elske hverandre, være gjestfrie, underordne seg lederne og ikke bli grepet av fremmede lærer. Forfatteren ber om forbønn fra leserne (13,18), og lover å komme og besøke dem sammen med Timoteus snart (13,23).

I dette såkalte «korte brevet» (13,22) har vi en underfull teologisk behandling av Kristi verk. Han er en større budbærer, leder og prest. Han har gitt oss en bedre pakt, sørget for et bedre liv i tro for alle som nytter seg av hans bedre offer.

Jakobs brev

Åpne bibelteksten til Jakobs brev på bibelen.no.

Forfatteren av dette brevet til «de tolv stammer som lever ute i fremmed land», presenterer seg selv ganske enkelt som «Jakob, Guds (…) tjener» (1,1). Det er fire menn som heter Jakob i Det nye testamente og ved å ta bort de det ikke kan være, er det blitt allment godtatt at denne Jakob må være Jakob, Jesu bror. Det er lite sannsynlig at det kan være Jesu disippel, Jakob Johannes’ bror, som ble drept av Herodes i år 44 e.Kr. (Apgj 12,2). De andre to hadde verken posisjonen eller innflytelsen som forfatteren tydelig gir uttrykk for.

Jakob trodde ikke på Jesus før oppstandelsen (Joh 7,2-8), selv om han var en halvbror av Jesus (Matt 13,55). Etter Jesu oppstandelse viste Jesus seg spesielt for Jakob (1.Kor 15,7). Han var blant dem som ventet i Jerusalem på Pinsedag på at Ånden skulle komme (Apgj 1,14). Etter at Peter kom fra Palestina (Apgj 12,17), ble han leder for menigheten i Jerusalem. Han var den som ledet kirkemøtet i Jerusalem, der de møttes for å diskutere omskjærelsen (Apgj 15). Det var også Jakob Paulus møtte på sitt besøk i Jerusalem (Gal 1,9 og Apgj 21,18). Han beskriver ham som en ‘søyle’ i menigheten (Gal 2,9).

Jakob hadde rykte på seg for å være en streng jøde (Gal 2,12). Han var høyt aktet av de jøde-kristne, som ikke var særlig glad for at Paulus arbeidet blant hedningene (Apgj 21,18-26). Men han satte seg aldri opp mot Paulus. Isteden tilbød han ham «hånden som tegn på fellesskap»(Gal 2,9-10). I følge historien ble Jakob martyr i år 62 e.Kr. Han var tydeligvis så hatet av fariseerne for sitt vitnesbyrd om Jesus at de kastet ham ut fra et høyt punkt i tempelet og deretter slo ham til døde med klubber. Det blir sagt at hans siste ord var Jesu ord: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34).

Oversikt

Jakobs nære kjennskap til Det gamle testamente kommer til syne i mange henvisninger i dette korte brevet. Han siterer eller hentyder til sytten bøker i Det gamle testamente, spesielt til Visdomsbøkene, de vi har kalt Erfaringsbøkene. Jakobs brev er blitt beskrevet som «Ordspråkene i Det nye testamente» på grunn av sin epigrammatiske stil, som gjenspeiler det vi finner i Ordspråkene.

Jakob vokste opp i de samme omgivelsene som Jesus, og hans bakgrunn er nær sagt identisk. Det er derfor ingen overraskelse at språket og stilen i dette brevet har visse fellestrekk med dem vi finner hos Jesus. Dette er spesielt tydelig i Bergpreken (Matt 5 -7).

Jakobs brev er trolig den første boken som er skrevet av bøkene i Det nye testamente. Den har et tydelig jødisk preg, som tyder på at det er skrevet på en tid da menigheten fortsatt var innenfor judaismen. Ting som tyder på dette er:

Det bruker det greske ordet for «synagoge» for å beskriver et møte mellom de kristne (2,2)
Ulikt andre brev i Det nye testamente inneholder det ingen henvisninger til hedningekristne eller til den ømfintlige saken om omskjæring av hedningene, som først dukket opp i år 49 e.Kr. og som Jakob felte en hard dom over
Hentydningene til Jesu undervisning er ikke nøyaktig etter hans ord i de synoptiske evangeliene. Det er derfor trolig at dette brevet er skrevet tidligere

Når vi tar disse faktorene med i betraktningen, ble Jakobs brev skrevet mellom år 45 og år 49 e.Kr., før kirkemøtet i Jerusalem. Mottakerne av brevet var jøder, som «lever i fremmed land» (1,1). Etter Stefanus’ død, reiste kristne jøder så langt som til Fønikia, Kypros og Antiokia der de hadde «forkynt Ordet bare for jøder»» (Apgj 11,19). Det var trolig til slike jøder at Jakob skrev. Han hadde tydeligvis en slik inngående kjennskap til dem, som gjorde ham i stand til å tale til dem med autoritet. Her teller også hans hentydninger til prøvelser, lidelse og motstand.

Dette er et svært praktisk brev om hvordan vi skal leve ut de etiske kravene til den kristne troen i hverdagen. Akkurat som i Ordspråkene i Det gamle testamente, hopper den fra emne til emne, og gjør det derfor vanskelig å lage en sammenhengende oversikt. Det viser seg i at de forskjellige som har kommentert Jakobs brev, understreker forskjellige sider ved brevet. For eksempel:

Undervisningen om åndelig vekst til modenhet (1,4)
Undervisningen om visdom (3,13 -18)
Undervisningen om tro ( 2,14 -26)

Vi må konkludere med at det ikke har bare ett tema, men er skrevet for å være en praktisk oppmuntring på mange områder som har med hvordan det kristne livet blir levd ut på. I vår oversikt finner vi ti slike områder:

Oversikt over Jakobs brev
A	1,1-17	Prøvelser og fristelser
B	1,18-27	Høre og gjøre
C	2,1 -13	Favorisering og forbud
D	2,14-26	Tro og gjerninger
E	3,1-12	Temme tunger
F	3,13-4,12	Visdom: menneskelig og guddommelig
G	4,13-17	Rose seg av morgendagen
H	5,1-6	Advarsler til de rike
I	5,7-12	Behovet for tålmodighet
J	5,13 -18	Troens bønn

Prøvelser og fristelser (1,1-17)

Etter sin korte hilsning, går Jakob rett til poenget. Leserne hans er under press og dersom de takler det rett, vil det føre til åndelig vekst (1,2 -4). Prøvelser kan skape utholdenhet, som er et tegn på modenhet. Og visdom er tilgjengelig for alle som vil be Gud om å få den (1,5 -8). De som er utholdende gjennom prøvelser, vil «få livets krone» (1,12). Det blir gitt en advarsel til kristne, som i prøvelsens tid kan komme til å tro at fristelsen til å gjøre urett kommer fra Gud (1,13). Det gjør den ikke. De skulle heller merke seg at fristelse altfor lett fører til synd og død, og raskt ta et oppgjør med den, slik at de ikke blir forført (1,14 -16).

Høre og gjøre (1,18 -27)

Jakob oppmuntrer her leserne sine til å være «snar til å høre» (1,19) og å ta villig imot det ord som Gud har plantet i dem (1,21). De skal ikke bare lytte til ordet, men «gjøre det Ordet sier» (1,22). Ved å gjøre det, vil de unngå å bedra seg selv (1,22), og de vil bli velsignet i alt de gjør (1,25) og leve et liv som er til glede for Gud (1,27).

Favorisering er forbudt (2,1-13)

Etter hans oppmuntring om å «gjøre» Ordet, bruker han en praktisk illustrasjon. Han tar den «kongelige lov» om å elske sin neste som seg selv (2,8) og viser hvor enkelt den er å bryte ved å gi fordeler til rike og avvise de fattige. Å bryte denne loven fører til dom, men den nåden hans lesere viser til alle, vil «seire over» dommen de ville ha lidd (2,12-13).

Tro og gjerninger (2,14-26)

Jakob utdyper sitt praktiske råd ved å vise at måten leserne hans faktisk lever på, viser deres tro, for «troen er død uten gjerninger» (2,26). Han bruker eksemplet med Abraham som ofret Isak: «Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt» (2,22). Det er ikke nok å tale tro: Troen må vise seg i lydighet til Guds ord, som den springer ut fra (Rom 10,17).

Noen har forsøkt å sette Jakobs undervisning om tro opp mot det Paulus underviser i Romerbrevet og Galaterbrevet. Paulus lærer oss at vi er frelst ved tro alene og ikke ved gjerninger, noe Jakob ikke motsier, men utvikler videre. Jakob understreker at etter vi er blitt frelst ved tro, må vår tro deretter vise seg i måten vi lever på og ikke bare bli noe vi snakker om. Gjerningene han ser etter er ikke de som vil frelse oss, men de som viser at vi er frelst. Paulus og Jakobs undervisning om tro står derfor ikke i motsetning til hverandre, men utfyller hverandre.

Temme tungen (3,1-12)

Jakob går nå videre til å snakke om en annen praktisk ting – måten vi snakker på. Han forklarer at det som bare er en liten del av kroppen vår når det gjelder størrelse, tungen, har en uforholdsmessig stor innflytelse på hele kroppen vår. Den er som roret på et skip, lite men styrende (3,4). Den kan ødelegge hele personen og må bli temmet (3,6).

Både god og dårlig tale kan komme ut av den samme munnen. «Slik må det ikke være» for den kristne (3,10). Det er like upassende som at en salt kilde produserer ferskt vann (3,12).

Visdom: Menneskelig og guddommelig (3,13 – 4,12)

To typer visdom er satt opp mot hverandre i denne delen. Visdommen ovenfra er «ren, deretter fredselskende, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri» (3,17). I motsetning til dette er den menneskelige visdom uåndelig, «ja, djevelsk», og kjennetegnes ved at «misunnelse og selvhevdelse rår, der det er uorden og alt som er ondt» (3,15-16).

Jakobs poeng er at de som vil være vise, må «vise det i gjerning» (3,13), og understreker igjen at det må vise seg i hvordan det kristne livet leves ut. Menneskelig visdom fører til strid (4,1) og gale motiver når en ber (4,3). Vennskap med verden gjør deg til en fiende av Gud og fører til en dobbeltmoral for kristne. Leserne hans må derfor «bøye seg for Gud» (4,7) og han vil velsigne dem (4,10).

Rose seg av morgendagen (4,13-17)

Jakob advarer sine lesere mot å legge langsiktige planer på en hovmodig måte. Igjen sier han til dem at de skal bøye seg for Gud og alltid huske på at deres planer bare vil bære brukter «om Herren vil» (4,15).

Advarsler til de rike (5,1-6)

Disse versene fordømmer de som har brukt rikdommen sin på en uverdig måte. De blir minnet om flere steder i Det gamle testamente, der profetene la forbannelse på Guds fiender. Rikdommene vil føre ut i elendighet dersom de ikke blir brukt på en gudfryktig måte.

Behovet for tålmodighet (5,7-12)

Jakob går nå tilbake til emnet han begynte med: Lidelse. Men denne gang understreker han hvor viktig det er å være tålmodig i tider med prøvelse, en tålmodighet som må vokse «inntil Herren kommer» (5,7). For å illustrere poenget sitt, henviser han til Job, som holdt ut til Herren, som «er rik på medlidenhet og miskunn», svarte ham og utfridde ham (5,11). De må leve som om den samme Herre snart kommer tilbake, som om han «står for døren», fordi han gjør det! (5,9)

Troens bønn (5,13-18)

Brevet avslutter med en oppmuntring til at forholdet mellom de kristne bør være preget av et sterkt bønneliv. «Er noen blant dere syk?» spør Jakob (5,14). I så tilfelle skal de kalle til seg de eldste og «troens bønn skal redde den syke». Han oppmuntrer dem til å «be for hverandre», fordi bønnen til en rettferdig mann er «virksom og utretter mye» (5,16), slik som Elia viste (5,17-18).

Han avslutter med en påminnelse om at de vil bli velsignet dersom de hjelper alle som «kommer bort fra sannheten» (5,19), fordi de «redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder» (5,20).

I Jakob, som er det tidligste brevet i Det nye testamente, har vi en samling med praktisk visdom som minner om de vi finner i Ordspråkene og ord Jesus sa. De er både praktiske og jordnære, og gir etiske rettledninger om hvordan kristenlivet skal leves for troende til alle tider.

Peters første brev

Åpne bibelteksten til Peters første brev på bibelen.no.

Noen kommentatorer har forståelig nok kalt dette brevet Det nye testamentes Jobs bok, på grunn av temaet om ufortjent lidelse og stadig å bøye seg for den allmektige Gud.

Peters lesere opplever allerede en del motstand og han innser at den heller vil bli sterkere enn avta. Derfor skriver han til dem for å oppmuntre dem til å stå faste og leve helhjertet midt i motstanden, og for å gi dem et guddommelig perspektiv på lidelsen som kristne. Han beskriver hensikten sin på slutten av brevet:

Jeg har skrevet dette korte brevet for å rettlede dere og vitne om Guds sanne nåde. Stå fast i den! (1.Pet 5,12)

Guds nåde mot hans folk vil holde dem oppe gjennom de harde tidene de har foran seg. Ved nåde har de mottatt frelsen, ved nåde vil de være i stand til å leve under Gud, og ved nåde vil de stå fast midt i lidelsen. Disse tre uttrykkene av nåde danner vår oversikt over brevet:

Oversikt over 1. Petersbrev
1,1 – 2,10	Den kristnes frelse
2,11 – 3,12	Kristen underordning
3,13 – 5,14	Den kristnes lidelse

Den kristnes frelse (1,1 – 2,10)<h/3>

Peter åpner med å fokusere på frelsens under, sett på bakgrunn av lidelse. Leserne hans er «født på ny», har fått «et levende håp» og en arv som «aldri forgår og ikke flekkes til eller visner»» (1,3-4). Dette gir dem grunn til å fryde seg, «selv om de nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser» (1,6). Når de holder ut prøvelsene, vil deres tro bli prøvet (1,7), og fører til at de blir «fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord» (1,8). Frelsen som ble lovet av profetene i Det gamle testamente er en virkelighet for dem, og den er så fantastisk at selv engler lengter etter å se inn i disse ting (1,10-12).

Deres gjensvar på en slik underfull frelse burde være å «leve i frykt den tid dere ennå er her som fremmede» (1,17), og være hellige, slik Gud er hellig. De skal minnes den høye prisen Kristus betalte for deres forløsning, ikke med «forgjengelige ting, med sølv eller gull» (1,18), men med sitt eget «dyrebare blod» (1,19). Derfor burde de rense seg selv (1,22).

Som de som er «født på ny (…) av uforgjengelig sæd» (1,23), må de bli kvitt all synd og «som nyfødte barn» vokse opp i den frelsen de har fått (2,1-2). Dette innebærer at de blir en del av Guds folk, blir bygget sammen «til et åndelig tempel» (2,5), blir en «utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom» (2,9).

Kristen underordning (2,11 – 3,12)

Peter går nå over til å snakke om noen av de praktiske sidene ved å leve ut frelsen i en verden som gjør motstand mot dem. Han oppfordrer dem til å:

Leve rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer (1.Pet 2,12)

Det blir gjort ved at den kristne lever i sann underordning (2,13). Enkelt sagt skal de gjøre det som er godt og rett, og ved å gjøre det, vil de «stoppe munnen på uforstandige mennesker» (2,15). Peter oppfordrer dem til å «vise alle aktelse» (2,17, og gir dem noen eksempler:

Tjenestefolkene skal underordne seg sine herrer, selv når de blir behandlet dårlig, på samme måte som Kristus. Han «etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor», ved at han underordnet seg sin Far og tok de lidelsene som fulgte (2,18-25).

De gifte kvinnene skal underordne seg sine menn, og mennene skal vise omsorg for hustruene sine. Dette vil vinne ufrelste menn til Herren, og der begge i paret er kristne skal de forsikre seg om at «ikke bønnene deres blir hindret» (3,1-7).

Peter oppsummerer sine tanker om kristen underordning ved å utvide prinsippet til å gjeld alle:

Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Dere skal tvert imot velsigne. (1. Pet 3,8-9)

Lidelse for en kristen (3,13 – 5,14)

Etter å ha minnet dem om deres frelse, som blir levd ut med glede i underordning under Kristus og hans folk, anvender nå Peter disse tankene på situasjonen med motstand som de opplever. Ingen skulle ønske å gjøre dem noe vondt dersom de gjør godt, og lever ut Guds veier (3,13). Men dersom de blir utsatt for noe vondt, vil de bli velsignet for de gode gjerningene sine midt i motstanden, og vil sørge for at de har en god samvittighet (3,14-17). De får del i Kristi lidelser, han som også «led døden for syndenes skyld» (3,18), og de må væpne seg med den samme holdningen som han viste (4,1).

Dette betyr at de ikke skal «følge menneskelige lyster», men «leve resten av sitt liv etter Guds vilje» (4,2). Hedningene vil tenke at det er rart at de lever på denne måten (4,4), men fordi «slutten på alle ting er nær», skal de være «sindige og nøkterne» og trofast tjene hverandre, «hver med den nådegave han har fått» (4,7-10).

Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelse, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet. (4,12-13)

Videre skal de ikke skamme seg om de må lide fordi de er kristne (4,16), men «overgi sin sjel til den trofaste Skaper og gjøre det gode» (4,19).

Peter går mot avslutning av brevet sitt ved å oppmuntre leserne sine til å stå fast i disse prinsippene. De skal fortsette å leve på denne måten midt i all motstand. De eldste skal utøve sann, åndelig autoritet (5,1-4), og de unge menn skal være ydmyke og underordne seg de som er eldre enn dem selv (5,5-7).

Alle må «være nøkterne og våke», fordi deres «motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (5,8). De skal stå ham imot og stå fast i troen, fordi «deres brødre rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelser» som dem. Derfor skal de vise solidaritet med dem og holde fram denne åndelige kampen (5,9).

Peter slutter av med en siste oppmuntring om at Gud vil gi igjen for deres lidelse:

Men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen. (1.Pet 5,10-11)

Peters andre brev

Åpne bibelteksten til Peters andre brev på bibelen.no.

Stilen i 2. Petersbrev er mer ujevn og mindre dannet enn i 1. Petersbrev. Likevel er mye av ordbruken felles med 1. Peter. De bruker det samme billedlige språket, de bruker mange eksempler fra det gamle testamente og de inneholder den samme type minner fra Peters liv med Jesus. Forskjellene kan forklares med at Peter fikk hjelp av Silvanus til å skrive det første brevet (1. Pet 5,12), og at han enten skrev det andre brevet selv eller med hjelp av en annen.

Det indre beviset på at Peter har skrevet dette brevet er avgjørende. Han nevner seg selv, og beskriver seg selv som en apostel (1,1). Han slår fast at han allerede har skrevet et brev til sine lesere (3,1). Han henviser til at han var sammen med Jesus på forklarelsens berg (1,16-18), og er kjent med noen av Paulus’ brever (3,15-16). Da han skrev dette brevet, var han en gammel mann og forventet at han ville dø om ikke lang tid (1,13-15). Alle disse faktorene stemmer med det vi vet om Peters liv fra andre kilder.

Peter skrev dette brevet kort tid før sin død, rundt år 66-67 e.Kr. Han sendte brevet til de samme som fikk det første brevet, kristne i den romerske provinsen i den nordlige delen av Lilleasia.

Oversikt

2. Petersbrev ble skrevet for å «vekke dere opp, så dere fortsatt kan ha den rette, oppriktige innstilling» (3,1). Peter ser det som sitt ansvar å holde troens sannheter friskt i minne for flokken sin så lenge han er i live (1,13), og om mulig, etter sin død (1,15).

Temaet hans i dette korte brevet er «kunnskap». Han ønsker at hans folk skal ha en ekte, dyp og personlig kunnskap om Gud, ikke bare en teoretisk kunnskap. Måten de lever på vil ha innvirkning på hvor fort Jesus Kristus kan komme tilbake, og sann kunnskap om Gud vil føre til at de kristne lever ut livet i hverdagen og gir dem håp for fremtiden (3,11-12). Han advarer dem også om faren for å miste den kunnskapen de har fått om Gud, og at det vil bli mange som faller fra blant dem i dagene som kommer.

For å lage en oversikt over brevet er det best å dele det inn i kapitler:

Oversikt over 2. Petersbrev
Kapittel 1	Kunnskapen om Gud og kristen vekst
Kapittel 2	Kunnskapen om Gud og faren for å miste den
Kapittel 3	Kunnskapen om Gud og det kristne håp

Kunnskapen om Gud og kristen vekst (Kapittel 1)

Kunnskapen om Gud gjør mye tilgjengelig for de kristne: Overflod av «nåde og fred» (1,2), «alt som tjener til liv og gudsfrykt» (1,3) og «de dyrebareste og største løfter» (1,4). En slik rik kilde vekker den kristne til å vokse i karakter og å leve ut det kristne livet (1,5-7). Dette betyr at kristne ikke skal være uvirksomme eller uten synlig resultat i sin kunnskap om Herren Jesus Kristus (1,8-9). Når kristne lever ut disse sidene, vil de «aldri falle», og det skal gis dem «en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike» (1,10-11).

Grunnlaget for den tryggheten de har, er at de ikke har holdt seg til «oppdiktede sagn» (1,16), men heller holdt seg til ord fra mennesker som Peter, som faktisk hadde sett og vært sammen med Herren Jesus (1,16-18). I tillegg har de ordene fra profeter i det gamle testamentet, som står «desto fastere for oss» etter at Jesus kom (1,19-21).

Kunnskapen om Gud og faren for å miste den (Kapittel 2)

Akkurat som i det gamle testamentet, er det falske profeter som virker nå. Noen vil dukke opp i menigheten (2,1), så de troende må derfor være på vakt. Mange vil følge «dem i deres utskeielser» (2,2), og det er sikkert hvordan det vil gå med dem. På samme måte som Gud ikke sparte englene som var ulydige (2,4) eller verden i Noas og Sodomma og Gomorras dager (2,5-6), vil disse vranglærene bli dømt. De vil «få lide vondt for det onde de har gjort» (2,13). Peter retter deretter de sterkest tenkelige anklager mot disse vranglærerne, spesielt dem som har hatt kunnskap om Gud, men som nå har fornektet den (2,17-22).

Kunnskap om Gud og det kristne håp (Kapittel 3)

Peter sammenfatter tankene sine ved å påminne leserne om de ord «de hellige profeter har sagt, og om det budet deres egne apostler har fra Herren og Frelseren» (3,2). Dette er en sikker grunnvoll for den sanne kunnskap om Gud. Falske lærere vil stå fram og si at det Gud sa, aldri vil skje (3,3-4). De skal huske på at, selv om Gud er tålmodig (3,9), vil han holde sitt løfte om å vende tilbake lik en tyv om natten (3,10) for å dømme alle mennesker. I lys av dette skal kristne leve et «hellig og gudfryktig» liv (3,11), og gjøre alt de kan for å «bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte» (3,14). På denne måten vil de framskynde Herrens dag, som de ser fram mot (3,12).

Peter avslutter med å stadfeste at de allerede vet om temaene det er skrevet om i dette brevet (3,17). Det er derfor viktig at de kristne desto mer helhjertet lever dette ut. Når de gjør det, vil de «vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (3,18).

På noen måter ligner 2. Petersbrev på 2. Timoteus, som var skrevet av Paulus. Begge brevene er de siste de to apostlene skrev, og ga klare utfordringer til sine lesere. De understreker også hvor viktig Skriften er for fortsatt fasthet og vekst i menigheten, midt i voksende motstand og vranglære (2. Tim 2,15 og 3,16; 2. Pet 3,2 og 15-16).

Johannes’ første brev

Åpne bibelteksten til Johannes’ første brev på bibelen.no.

Sannheter for å gi visshet til de troende
Sannheter som skal motbevise gnostisk vranglære

Oversikt

Oversikt over 1. Johannesbrev
1,1 – 3,10	Vandre i lyset
3,11 – 4,21	Uttrykke Guds kjærlighet
5,1 – 21	Ha evig liv

Sikkerhet om frelse, ved å vandre i lyset (1,1 – 3,10)

Uten noen formell innledning eller hilsninger, begynner Johannes dette brevet med en påminnelse, som ligner på den han skrev i begynnelsen av evangeliet sitt:

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. Og livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss. (1,1-2)

Sikkerhet om frelse, ved å uttrykke Guds kjærlighet (3,11 – 4,21)

Det høyeste uttrykk for å «vandre i lyset» er å «elske hverandre» (3,11-15). Hvordan vi elsker hverandre, skal være den samme kjærlighet som Kristus viste mot oss:

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene. (3,16)

Å være frelst, er å ha evig liv (5,1-21)

Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet. (5,11-12)

Johannes avslutter dette brevet med hvorfor han skrev det: «For at dere skal vite at dere har evig liv» (5,13). I Kristus, som er lys og kjærlighet, har de liv.

Johannes’ andre brev

Åpne bibelteksten til Johannes’ andre brev på bibelen.no.

Dette uttrykket kan tolkes på to måter:

Det kan henvise til en spesiell kvinne, som vi ikke lenger vet hvem er
Det kan være et billedlig begrep for menigheten. I så tilfelle ligner det på jødenes følelser for Sion, som Paulus kaller «vår mor» (Gal 4,26)

Oversikt

Det faktum at vi ikke med sikkerhet kan vite hvilke av disse to som er rett, har ingenting å si for betydningen av innholdet i brevet, som kan deles inn i to deler:

Oversikt over 2. Johannesbrev
1,1 – 6	Lev ut sannheten
1,7 – 13	Vern om sannheten

Lev ut sannheten (1,1-6)

Brevet begynner med en oppmuntring om å vandre i sannheten i det kristne evangeliet. Johannes stadfester de to sentrale sannhetene i det første brevet sitt, at leserne hans skal vandre i sannheten og at de skal gjøre det ved å elske hverandre. Å elske Gud er å holde hans bud, og hans bud er å «leve i kjærlighet» (1,4-6).

Vern om sannheten (1,7-13)

Johannes går nå videre fra den grunnleggende testen på kristen oppførsel – å leve ut kjærligheten – til den grunnleggende testen på kristen tro, som han underviser om i det første brevet: Personen Jesus Kristus. Han advarer leserne sine mot å se etter «forførere» og «antikrister» (1,7), som ikke erkjenner at Kristus kom i kjøtt og blod.

Deretter gir han en praktisk veiledning om at de ikke skal ha noe å gjøre med noen bekjennende kristne, som ikke holder seg til sannheten i evangeliet. For å ønske dem velkommen inn i hjemmet sitt, er å ta del i deres onde gjerninger (1,10-11). Johannes avslutter med å si at han har mye mer å si, som han vil gjøre når han kommer til dem neste gang.

Johannes’ tredje brev

Åpne bibelteksten til Johannes’ tredje brev på bibelen.no.

Bakgrunnen for tredje Johannesbrev er den samme som for de to andre brevene Johannes har skrevet. Dette korte brevet er sendt til en navngitt person, Gaius, som ser ut til å være lederen i en menighet, som Johannes stadig har kontakt med. Emnet i brevet er personlig og praktisk, og tar opp hvordan menigheten mottar reisende tjenester.

Oversikt

Oversikt over 3. Johannesbrev
1,1 – 8	Anbefaling av Gaius
1,9 – 14	Fordømmelse av Diotrefes

Anbefaling av Gaius (1,1-8)

Tredje Johannesbrev åpner på lignende måte som andre Johannesbrev. Johannes skriver til Gaius og uttrykker glede over å høre rapporter om at hans «lever i sannheten» (1,2-4). Han har også hørt andre ting. Først roser han menigheten, ved Gaius, for at de har tatt imot reisende tjenester på en gjestfri måte, selv om de ikke personlig kjente dem på forhånd. Han oppfordrer dem nå til å «hjelpe dem videre på reisen» på en måte som er «rett for Gud» (vers 6).

Fordømmelse av Diotrefes (1,9-14)

Deretter har Johannes blitt klar over Diotrefes, som taler «ondsinnet sladder» om ham. Denne mannen nekter å ta imot de reisende brødrene i menigheten, og «støter» ut av menigheten» de som ønsker å ta imot dem (1,9-10). Johannes setter fingeren på Diotrefes sitt problem: Han vil gjerne være «den fremste der» (1,9). Johannes planlegger å komme og minne ham om hva han har gjort. I mellomtiden oppfordrer han menigheten til å fortsette å «gjøre det gode» (1,11), og når han kommer, vil de kunne «snakke sammen» (1,13).

Judas’ brev

Åpne bibelteksten til Judas’ brev på bibelen.no.

Det greske navnet Jouda kan bli oversatt som «Judas» eller «jøde» og var et populært navn på det nye testamentes tid. Det skyldes trolig storverkene til Judas Makkabeu.

Forfatteren av dette korte brevet kaller seg «Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror» (1,1). Denne betegnelsen skiller ham fra «Judas, Jakobs sønn» (Luk.6,16), som var en av de tolv. Stadfestelsen på dette finner vi i at Judas indirekte sier at han ikke er en av de 12 apostlene (1,17). Derfor er forfatteren Judas, Jesu bror og Jakobs bror, som var lederen i menigheten i Jerusalem. Han blir henvist til som Judas i Matteus 13,55 og Markus 6,3. Likesom sine brødre, trodde han ikke på Jesus før oppstandelsen (Joh.7,1-9; Apgj. 1,14). Det er lite vi ellers vet om ham, bortsett fra at han tok seg en «kristen hustru» (1.Kor.9,5). Det står lite om ham i andre kilder. De fleste tidlige kirkefedre anså likevel brevet å være en pålitelig og inspirert skrift.

Mottagerne av brevet er ikke navngitt spesielt. Det bærer heller i seg en videre hilsning til alle «de kalte» (1,1). På grunn av likheten med andre Petersbrev, har noen hevdet at det var ment å skulle bli sendt til de samme. Det trenger dog ikke å være slik, siden problemene som blir tatt opp i begge brevene var viden utbredt. Judas brev er trolig mer regnet som et sirkulerende brev.

Peter advarte mot framveksten av falske lærere. Deres dom er billedlig beskrevet i 2.Petersbrev, kap. 2. Deler av Judas brev har en treffende likhet med dette kapitlet. Dette har fått mange til å spekulere i forholdet mellom de to brevene. Det kan se ut til at Peter enten brukte Judas brev eller at Judas brukte Peters brev som en kilde. De fleste lærde mener det første er 2. Petersbrev. Dette er fordi:

Peter advarsler mot faren for falske lærere, mens Judas antyder at de alt har kommet inn i menighetene.
Judas siterer 2.Peter 3,3 som en påminnelse til sine lesere om det «som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler» (1,17-18).

Dette vil plassere Judas brev et sted etter år 68 e.Kr.

Oversikt

Det er en inderlighet over Judas brev. Han ville helst skrive noe om «den frelsen vi har sammen», men situasjonen tvinger ham til å skrive og utfordre leserne sine til å «kjempe for troen» (1,3), som var truet av falske lærere. Han så at det Paulus og Peter hadde advart dem mot, hadde skjedd, at «ugudelige mennesker» hadde kommet inn i menigheten og måtte bli drevet ut. På grunnlag av de to sidene han legger vekt på i det å «kjempe for troen», kan vi dele inn innholdet slik:

Oversikt over Judasbrev
1,1 – 16	Hvorfor kjempe for troen
1,17 – 25	Hvordan kjempe for troen

Hvorfor kjempe for troen? (1,1-16)

Judas sine lesere må «kjempe for troen» (1,3). Detet skyldes at noen har «sneket seg inn» blant dem og fornektet to viktige sider ved troen (1,4):

De bruker Guds nåde som en unnskyldning til å synde.
De fornekter at Jesus er Herre.

Dommen deres er klar, og Judas gir tre historiske eksempler på dom for å illustrere hva han mener (1,5-7). Han ligner deres hovmodige og ugudelige veier med følgende tre hendelser i Det gamle testamente: Kains synd, Bileams villfarelse og Koras opprør (8-11). Deretter beskriver han deres gjerninger og karakter i en rekke bilder som er hentet fra naturen (1,12-13). De er for eksempel som «bølger på opprørt hav, som skummer opp sin egen skamløshet». Disse venter det «evige nattemørke» på, slik som Enok skrev. Gud kommer for å dømme dem (1,13-16).

Hvordan kjempe for troen? (1,17-25)

De første kristne måtte først og fremst se den situasjonen som var beskrevet for dem på forhånd (1,17-19). De burde vært forberedt på å kjempe mot dette problemet. Nå som det hadde kommet inn blant dem, måtte de stå fast ved å bygge seg selv opp i sin tro, be i Den Hellige Ånd og holde seg selv i Guds kjærlighet (1,17-21). De skal være nådige mot alle som har tvil, og «rive dem ut av ilden». De må holde seg absolutt rene, og «til og med avsky kappen som er flekket av sanselighet» (1,22-23).

Deretter avslutter Judas med en vakker lovprisning. Judas gir her uttrykk for at han er på at han er trygg på at Gud er fullt i stand til å holde dem fra å falle, fordi han er den som har all «ære og majestet, velde og makt» (1,24-25). Dette bringer oss til avslutningen erfaringsbøkene i Det nye testamente – 21 brever. Sammen gir de oss en enormt rik kilde med innsikt inn i livet i de første menighetene, og gjennom det, inn i Guds evige plan.

Disse tidlige menighetene var grepet av denne planen, og det er også dem som følger Kristus i dag. Omstendighetene er kanskje annerledes, men presset og truslene er stort sett de samme. Likesom de første kristne kan de troende stå sterke i tro og se de åndelige fiender overvunnet.