Åpne bibelteksten til Andre Samuelsbok på bibelen.no.
Første Samuelsbok avsluttes tragisk i siste kapittel med Jonatans død ved filisternes hånd (1 Sam 31,2) og kong Sauls selvmord (1 Sam 31,4). Jonatan hadde tydelig kjempet med delt lojalitet og døde i et slag hvor det på forhånd kunne sies hvordan utfallet ville bli.
Salvelsen av David til konge hadde skjedd privat (1 Sam kap 16). Nå som Saul var død var veien åpen for å vise offentlig at han var konge. Andre Samuelsbok er beretningen om Davids styre. Den dekker en periode på rundt 40 år, fra han kom på tronen til like før han døde (2 Sam 5,4 – 5), men på en måte dekker den en mye lengre periode. For henvisningene til pakten med David i kapittel sju peker fram mot den store Davids sønn – Messias. David er både et bilde på og en av forfedrene til Jesus.
Ettersom Første og Andre Samuelsbok opprinnelig var én bok, merker vi at delingen kan virke noe kunstig. Derimot er delingen til hjelp ved at Andre Samuelsbok er en beretning om Davids styre, adskilt fra de forvirrende hendelsene som leder fram til det.
Boken er full av høytidelige advarsler i form av eksempler på ting vi skal unngå. Både den salvede presten, Eli, og den salvede kongen, Saul, ble forkastet fordi de var ulydige mot Guds vilje. Deres eksempler minner oss på at den avgjørende prøven på om vi lever et gudelig liv ikke er om vi har en salvet tjeneste, som Eli. Det er heller ikke overnaturlige manifestasjoner (19,23 – 24) eller religiøs praksis (15,21), slik vi ser hos Saul. Det er lydighet mot Guds vilje (15,22 – 26 og Matt 7,21 – 24).
| Hoveddeler i Andre Samuelsbok | ||
|---|---|---|
| Kap 1 – 10 | Davids triumfer | 20 år med velsignelse |
| Kap 11 – 24 | Davids problemer | 20 år med dom |
Davids triumfer (kap 1 – 10)
David begynte godt. De ti første kapitlene beskriver de første tjue årene av hans regjeringstid. De forteller om den ene seieren etter den andre hvor David befestet sitt styre og viste seg å være den sterke og bestemte kongen Saul aldri hadde vært.
Konge over Juda (1,1 – 4 og 1,12)
Kapittel 1 forteller oss om Davids sjokk da han fikk nyheten om at kong Saul og hans sønn Jonatan var døde. Jonatan hadde vært Davids nærmeste venn og bror gjennom pakten de hadde inngått. Amalekittens beretning om Sauls død (2 Sam 1,1-16) stemmer ikke overens med gjengivelsen i Første Samuelsbok kapittel 31; han har sannsynligvis diktet den opp i håp om at David ville belønne ham, men derimot kostet den ham livet.
Davids sorg over Jonatans død er forståelig. Men han sørget også over Saul, til tross for alle problemene Saul hadde voldt ham. David sørget over Saul av en god vilje, uten begrensninger, av medfølelse og uten nag. Han sørget på grunn av de vonde omstendighetene som forårsaket Sauls død og de forferdelige konsekvensene som ville komme, så vel som at Israel ville bli slått av Guds fiender. Hans klage, med refrenget: «Å, at krigerne er falt!» ( 31,19; 31,25 og 31,27) gjør et sterkt inntrykk.
Etter å ha søkt Guds ledelse (2,1), vender David tilbake til byen Hebron, i området der hans egen stamme, Juda, holdt til. Den tidligere salvingen av ham som konge (1 Sam 16,13) begynte nå å bli stadfestet offentlig.
David var bare gjort til konge over Juda. Det skulle bli en utfordring å bli konge ut over dette området. Ambisiøse Abner, den siste hærføreren til Saul, ville videreføre Sauls kongedømme. Han prøvde å innsette Isjbosjet som konge (2 Sam 2,8-10). Til slutt var en langvarig krig uunngåelig (2,12ff). David fikk gradvis større herredømme (3,1).
Motstanden avtok etter hvert. Først ved at Abner døde (3,22 – 27), og i enda større grad da Isjbosjet døde (4,5 – 7). Legg likevel merke til Davids reaksjon da disse to døde. Som ved Sauls død viste han ikke spor av triumfering eller tilfredsstillelse over dette (3,31 – 39 og 4,8 – 12).
Konge over hele nasjonen (5,1 – 10,19)
Enhet (kap 5)
I sju og ett halvt år hadde David regjert over Juda (5,5). Nå inviterte de resterende stammene ham til å bli deres konge også. (5,1 – 3).
David valgte den sterke byen Jebus, på grensen mellom Juda og Benjamin, som sin nye hovedstad. Selv om den fortsatt var okkupert av de kanaanittiske innbyggerne, erobret David den til slutt (5,6 – 7). Legg merke til navnene «Sion» og «Davidsbyen» som blir brukt om den (5,7 og 5,9), selv om den er best kjent under navnet Jerusalem. Dette er første gangen vi finner navnet Sion, som mer korrekt var en av åsene byen var bygget på. Snart ble navnet ofte brukt som navnet på hele byen.
David skjønte at Herren hadde stadfestet hans kongedømme over Israel og løftet hans kongevelde høyt for sitt folk Israels skyld. (5,12)
Tilbedelse (kap 6 – 7)
Nå skulle Jerusalem ikke bare være sentrum for det kongelige styre, men også sentrum for tilbedelsen av Gud. Dette betydde at paktkisten måtte bringes dit, etter at den hadde stått tjue år i Gilea. David ønsket å gjøre det klart at han var en konge under Herren.
Ussia døde da han berørte kisten (6,6 – 7). Hensikten hans var utvilsomt god, men måten han berørte paktskisten på var imot befalingene Gud hadde gitt for hvordan den skulle behandles (2 Mos 25,12 – 15; 4 Mos 4,5 – 6 og 4,15). Etter en utsettelse på tre måneder (2 Sam 6,11) kom kisten endelig til Jerusalem, for å bli plassert i «det teltet som David hadde reist for den» (6,17). Tabernaklet som opprinnelig ble reist av Josva i Sjilo, hadde forsvunnet, da det tilsynelatende ikke ble brukt lenger etter at filisterne hadde tatt kisten i sin varetekt. Gleden over paktkistens tilbakekomst var stor (6,12), og David selv var ekstrem i sin tilbedelse (6,16).
Kapittel 7 forteller om Davids ønske om å bygge et mer permanent hus for paktkisten og tilbedelsen av Gud. Han ville bygge et tempel i Jerusalem (7,1 – 3). Men gjennom profeten Natan sa Gud at han skulle bygge et hus for David, i betydningen et kongehus eller dynasti (7,11). Dette er Guds pakt med David (7,4 – 17). Den lovte fred for Guds folk (7,10 – 11), og for David selv innebar den at det til evig tid skulle sitte en etterkommer av ham på tronen (7,12 – 13 og 7,16). Dette begynte umiddelbart å bli oppfylt i styret til Davids sønn, Salomo (7,12), som til slutt skulle bygge tempelet i Jerusalem. Men løftet var en profeti om Jesus. Den fant sin virkelige oppfyllelse i Jesus Kristus, som menneskelig sett kom fra Judas stamme og Davids hus (Jes 9,7; Luk 1,32 – 33 og Apg 13,22 – 23). Nok en gang øste David ut sitt hjerte i lovprisning til Gud for at han var så nådig da han ga ham dette løftet (2 Sam 7,18 – 29).
Grunnfesting av herredømmet (8,1 – 10,19)
Det neste David gjorde var å ta seg av det som var igjen av motstand fra fienden. Kapittel 8 gjengir en rekke bemerkelsesverdige militære triumfer, som kan sammenfattes i:
Slik hjalp Herren ham overalt hvor han drog fram. (8,6 og 8,14).
Kapittel 9 er den fantastiske historien om Mefibosjet, Jonatans sønn. Som slektning av kong Saul hadde han kanskje forventet å bli henrettet sammen med alle de andre gjenværende slektningene. Istedet fikk han nåde og generøs behandling av David. Dette er et bilde på Guds nåde mot uverdige menn og kvinner på grunn av hans pakt med fedrene.
Kapittel 10 beskriver ammonittenes og deres alliertes flukt. Nederlaget deres var et klart signal til andre konger om at David var den ubestridte militære lederen i dette om rådet. David var ikke en som ville ta mest mulig land. Han tok ganske enkelt for første gang kontroll over det området Gud tidligere hadde lovet Abraham (1 Mos 15,18 – 21).
Alle var snare til å gjøre fred med ham (10,19). Dermed sørget David for at Israel seiret og det ble fred i landet. Hans kongelige styre og tilbedelsen av Gud ble nå solid etablert.
Davids problemer (kap 11 – 24)
De tjue årene med velsignelse som er beskrevet over ble etterfulgt av tjue år med problemer og sorg. Herren dømte David for synd.
Forholdet til Batseba (11,1 – 12,31)
Bibelen er gjennomført realistisk, og beskriver dens persongalleri med ærlighet. Den store David hadde vært et stort forbilde og en sterk mann. Nå falt han inn i store synder, og Skriften sparer oss ikke for detaljene.
Davids synd var et resultat av en prosess. Et styre som faller så voldsomt som Davids, skjer ikke uten at det har vært en prosess der svakheten har utviklet seg. David hadde gitt rom for sine menneskelige lyster ved å skaffe seg mange koner (5,13). Det var uttrykkelig gitt forbud om dette for kongene i Israel i 5 Mos 17,17. David, som var en mann med sterke lidenskaper, hadde gitt etter for sine drifter. Og nå hadde det tragisk nok slått ut i full blomst.
David skulle ha vært avgårde på hærferd (2 Sam 11,1). Han satt derimot hjemme og slappet av og ble grepet av lyst da han så Batseba. Han sendte bud etter henne, og begikk hor med henne. Dette førte til at hun ble gravid (11,4-5). Synden utviklet seg da David gjorde listige forsøk på å få mannen hennes, Uria, til å ligge med henne, og slik få folk til å tro at Uria var faren (11,6 – 13). Da dette ikke lyktes, sendte han Uria til hærens front i strid, slik at han ble drept (11,14 – 24). Deretter giftet han seg med Batseba, i håp om at alt skulle være i orden:
Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne. (11,27)
Profeten Natan ble sendt av Gud for å fordømme David. Dette gjorde han ved å fremsi en lignelse (12,1 – 9). Til Davids fordel kan det sies at han erkjente sin synd. Erkjennelsen kan vi lese i Salme 51, som er sangen han skrev i den anledning. Han ble raskt forsikret om Guds tilgivelse (12,13). Men synden kan ha konsekvenser selv om den er tilgitt.
Det ble sagt til David at:
- «Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus» (12,10). Dette betydde i praksis at tre av Davids sønner døde på en fryktelig måte.
- Akkurat slik David hadde forbrutt seg mot en annen manns kone, ville en annen ligge med hans koner (12,11). Dette ble oppfylt under Absaloms opprør.
- Sønnen som David fikk med Batseba skulle komme til å dø (12,14).
Absaloms opprør (13,1 – 19,43)
Denne delen begynner med den forferdelige beretningen om Amnons voldtekt av halvsøsteren Tamar. Det som skjedde fikk David til å bli brennende harm (13,21).
Grunnen til at han ikke lyktes med å straffe dette kan ha vært at han var bevisst sitt eget moralske feiltrinn. Davids sønn, Absalom, hevnet senere søsteren sin ved å drepe Amnon (13,28 – 29). Etter dette var Absalom tvunget til å flykte (13,34). David ble til slutt overtalt til å tillate Absalom å komme tilbake til Jerusalem (14,1 – 23), men de to møttes ikke før to år etter dette (14,28 og 14,33).
Absalom ville ha større makt, og holdt i fire år på med å dra folkets hjerter vekk fra David (15,1 – 7). Han lyktes med dette i så stor grad at David og hans menn ble tvunget til å flykte fra Jerusalem (15,14).
David ble utsatt for enda mer press:
- Siba benyttet seg av den ustabile politiske situasjonen (16,1 – 4).
- Sjimi, en av Sauls menn, kastet vanære over David (16,5 – 13).
- Akitofel, en av Davids rådgivere, ga nå råd til Absalom for å kaste vanære over Davids stilling (16,20 – 17,4).
Den fredløse kongens byrder ble likevel lettet da han fikk støtte av lojale menn (kap 17). En militær konfrontasjon ble uunngåelig. Den resulterte i at Absalom døde etter at han ble sittende fast etter hodet i et tre (18,9 – 15). Selv om hans død betydde slutten på tiden som fredløs for kongen, og han kunne vende tilbake til Jerusalem, sørget David over ham:
Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» (18,33)
Folkets vaklende holdning var tydelig da de var klar til å skifte side igjen da de fikk nyheten om Absaloms død (kap 19).
Davids siste dager (20,1 – 24,25)
Davids problemer var ikke over. Kapittel 20 beskriver nok et opprør, ledet var benjamitten Sjeba. Opprøret ble raskt slått ned, men ikke uten krangel og mord blant Davids militære hærførere (20,8 – 10).
De gjenstående kapitlene av Andre Samuelsbok (kap 21 – 24) er vanligvis sett på som et tillegg til boken. Hendelsene de beskriver står ikke i kronologisk rekkefølge i forhold til hoveddelen av boka. Det er likevel en god grunn for at de er plassert her.
Den tre år lange hungersnøden var en del av regnskapet etter Saul og hans blodstenkte hus, spesielt en nedslakting av gibeonittene (ikke gjengitt i Bibelen) tidlig i hans styre (21,1). Denne synden ble gjort opp for ved å henrette noen av Sauls overlevende slektninger (21,9), og Guds gunst kom tilbake til landet (21,14). Kapittel 21 slutter med fortellinger om noen av Davids menn og deres storverk mot filisterne.
Kapittel 22 er en gjengivelse av Salme 18. Den kan sannsynligvis dateres tilbake til tiden under Davids tidlige seire. Det er en sang til feiringen av Guds utfrielse (22,5 – 20). Vi legger også merke til den moralske bakgrunnen for Guds hjelp (22,21 – 30) og måten Gud styrket ham mot hans fiender (22,31 – 46). Dette leder fram mot enda en sang, Davids siste (23,1 – 7), som er en påminnelse om Guds pakt med ham (23,5). Resten av kapittel 23 lister opp noen av Davids mektige menn og deres storverk (23,8 – 39). Dette innbefatter også den rørende fortellingen om hvordan noen satte livet på spill for å hente vann til David fra brønnen ved byporten i Betlehem (23,15 – 17).
Kapittel 24 beskriver hvordan Gud ikke hadde behag i at David holdt folketelling over mennene som var gamle nok til å være med i hæren. Davids militære folketelling ser ikke ut til å ha vært forårsaket av noen umiddelbar trussel utenfra. Det er klart at handlingen hans var motivert enten av stolthet over det riket han hadde samlet, eller av tiltro til sin sikkerhet av hensyn til størrelsen av reservemannskap han kunne mønstre i nødstilfelle, eller sannsynligvis begge.
David ble straffet ved å bli gitt tre grusomme valgmuligheter (24,11 – 13). Han valgte en pest fra Herren (24,14 – 15), som ble stoppet ved at de ga brennoffer og måltidsoffer (24,24 – 25). Resten av fortellingen om David fortsetter i Første Kongebok.
