Åpne bibelteksten til Matteus på bibelen.no.
I Markus- og Lukasevangeliet går Matteus under sitt andre navn, Levi (Mark 2,14 og Luk 5,27).
1 Evangeliet for jøder
Det er åpenbart at Matteus skrev sin beretning med det for øye at den skulle leses av først og fremst jøder. Noen av dem var ennå ikke kristne, men mange andre var jødiske troende som trengte hjelp til å se Jesus i lys av deres jødiske arv. Matteusevangeliet er således den eneste som viser til «de bortkomne sauene i Israels folk» (10,5-6 og 15,24). Andre innslag som er myntet på en jødisk leserkrets er blant annet:
1. Sitater fra GT
Matteusevangeliet inneholder en overflod av sitater fra Det Gamle Testamente. Disse er for det meste hentet fra Septuagintaen (LXX), og mange av dem introduseres med et likelydende formular:
Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. (1,22-23)
Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer. (8,17)
2. Henvisninger til jødisk praksis
Matteus inneholder også mange allusjoner som bare jøder ville forstå og sette pris på. For eksempel så gis det ingen forklaring av hva tempelskatten var for noe (17,24-27) – en særdeles jødisk praksis som ikke ville bety noe som helst for lesere fra andre kulturer.
3. Imøtekommenhet overfor jødiske religiøse følelser.
Gjennom hele Matteusevangeliet erstatter forfatteren navnet «Gud» med navnet på bostedet hans, himmelen. ?Dette var vanlig praksis blant gudfryktige jøder som ikke ville risikere å misbruke Guds navn med overlegg (2. Mos 20,7). Derfor skriver Matteus 31 ganger «himmelens rike» der hvor de andre evangelieforfatterne anvender «Guds rike»: han ville ikke støte leserne sine ved å øve vrak på denne konvensjonen, eller vanen. Tre eksempler på dette:
Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. (13,11)
Han svarte: «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser… (Mark 4,11)
Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal «se, men ikke se og høre, men ikke forstå». (Luk 8,10)
På samme vis taler Jesus i Matteusevangeliet om sin «himmelske Far» (5,48 og 6,9) framfor «Gud Fader».
Matteus så det altså som sin oppgave å overbevise sine jødiske lesere om at Jesus var den Messias de hadde ventet så lenge på. Han forsøkte å gjøre dette gjennom å:
- Stadfeste i begynnelsen av sitt evangelium at Jesus var sann jøde; en etterkommer av Abraham, nasjonens stamfar:
Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn. (1,1)
- Ved å nøye vise at Jesus var den sanne oppfyllelsen av GT-profetiene om Messias. Jesus erklærte:
Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. (5,17)
Matteus klargjør deretter sannheten i dette utsagnet, nettopp for sine jødiske lesere.
2 Kongens evangelium.
Matteus åpner sin evangelieberetning med å vise at Jesus ikke bare er en etterkommer av Abraham, men at han også nedstammer fra Kong David (1,1). Flere klare GT-profetier hadde antydet at den kommende Messias skulle komme til å nedstamme fra David. Jeremia, f.eks., hadde profetert:
For så sier Herren: Davids-ætten skal aldri mangle en mann til å sitte på Israels trone. (Jer 33,17)
Evangelieforfatteren Matteus beviser med dette at Jesus var født av kongelig byrd, og at han i så måte var oppfyllelsen av forventningene som hadde blitt uttalt i GT-skriftene. Totalt ni ganger blir Jesus betegnet som «Davids sønn» (f.eks. i 15,22 og 20,31). Han var den utlovede kongen, og han hadde nå kommet for å grunnlegge sitt kongerike. For ytterligere å understreke dette poenget tar Matteus også med i sitt evangelium:
- Vismennenes reise for å få svar på spørsmålet de hadde:
Hvor er jødenes konge som nå er født. Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, (NIV: i øst) og er kommet for å hylle ham (2,2)
- Jesu kongelige inntreden i Jerusalem på ryggen av en eselfole, som var en oppfyllelse av Sakarjas profeti:
Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, på trekkdyrets fole. (Matt 21,5)
- Pilatus sin inskripsjon på korset:
Dette er Jesus, jødenes konge. (27,37)
- Jesu forutsigelse av sin gjenkomst som konge:
Men når menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet. (25,31; se også 19,28)
På alle disse måtene antyder Matteus at han skriver for jødiske lesere, og at han framfor alt presenterer Jesus som oppfyllelsen av jødenes messianske forventninger.
3 Talenes evangelium
Når du leser igjennom Matteusevangeliet kan det synes som om skriftet ikke har noen iøynefallende form, ingen klar disposisjon. Men gransker du nøyere, vil du finne en klar struktur. Matteus bygger nemlig sitt evangelium rundt fem hovedtaler, eller prekener, av Jesus.
Mange forskere anser det for å være en overlagt oppfinnelse fra Matteus sin hånd. Hensikten, mener forskerne, var å bevare den jødiske tilknytningen, siden de fem talene gjenspeiler Pentatevkens (Mosebøkenes) inndeling i fem deler. Vi ser dette særlig tydelig i og med den første talen; den som vi kjenner under navnet Bergprekenen. Matteus sier om den at den ble avlevert fra en fjellside (5,1). I dette finner forskerne en parallell til hendelsen i GT der Moses mottar loven på nettopp et fjell, et annet fjell: Sinai. Denne femfoldige strukturen blir åpenbar ved det faktum at hver av de fem talene slutter med ett og det samme utsagn: «Da Jesus var ferdig med å tale..». ?Matteusevangeliet, bygget rundt disse fem talene, legger vekt på hva Jesus sier. Vi vil senere kort se på innholdet i dem.
| Jesus fem taler i Matteusevangeliet | |
|---|---|
| Kapittel 5-7 | – Bergprekenen |
| Kapittel 10 | – Utsendelsen av dei tolv apostlene |
| Kapittel 13 | – Lignelser om himmelriket |
| Kapittel 18 | – Menigheten |
| Kapittel 23-25 | – Dommen og de siste tider |
4 Menighetens evangelium
Det tydelige jødiske preget på Matteusevangeliet utjevnes av mange henvisninger til hedningene. Og dette burde ikke overraske noen, siden menigheten er universell, og omfatter både jøder og hedninger som tror på Jesus. Matteus er faktisk den eneste evangelieforfatter som omtaler at Jesus gjorde bruk av ordet «menighet» (16,18 og 18,17). Ved å nevne dette knytter han Jesu liv og lære sammen med den menigheten Matteus så vokse fram rundt seg – i den verden som var da han skrev sitt evangelium. ??Referansene, eller henvisningene, til hedningene finner du helt fra begynnelsen av. Matteus nevner i kapittel 2 de hedenske vismennene som kom for å tilbe spedbarnet Jesus (2,1-12), og han bemerker også at Jesus fant vern mot forfølgelsen fra Herodes i Egypt, et hedensk land (2,13-15).
Det store klimakset i Matteusevangeliet er i Jesus siste befaling; en befaling om verdensvid misjonering – om å gjøre disipler av alle folkeslag. Mellom alt dette finner du mange andre henvisninger til at hedningene også skal innlemmes i Guds rike, samt tallrike andre henvisninger om at Jesu tjeneste har universell gyldighet:
- Jesus blir tillagt dette sitatet:
Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. (8,11)
- I lignelsen om Ugresset i hveten er åkeren verden, og ikke nasjonen Israel (13,38).
- I lignelsen om Forpakterne og arvingen overfører Gud sitt kongerike fra vantro Israel til andre (21,33-43).
Matteus er altså evangeliet om kongen og hans framvoksende rike – et kongerike som ikke er begrenset til jøder alene, ja, det var faktisk et rike som jødene sto i fare for å falle utenfor dersom de da ikke var lydige mot budskapet i Matteus sitt evangelium.
5 Oversikt over Matteusevangeliet.
Etter å ha funnet fram til skjelettet – strukturen – i Matteus sitt skrift – nemlig de fem hovedtalene, skal vi nå bruke og, så og si, legge til sener og kjøtt. I tillegg vil vi se på hvor i Israel begivenhetene i evangeliet finner sted.
- I den første delen av Matteus (kapittel 1-13) befinner vi oss i hovedsak i Galilea.
- I den andre delen (kapittel 14-28) befinner vi oss på vei mot Jerusalem, samt i selve byen.
På grunnlag av dette kan vi dele inn boken i følgende deler:
| Matteusevangeliet | |||
|---|---|---|---|
| I Galilea | Kapittel 1-4 Kapittel 5-7 Kapittel 8-9 Kapittel 10 Kapittel 11-12 Kapittel 13 |
Innledingen til Jesu tjeneste Første tale : Bergprekenen Helbredelsesmirakel Annen tale : Utsendelsen av de tolv apostlene Jødisk motstand mot Johannes døperen og Jesus Tredje tale : Lignelser om himmelriket |
|
| Mot Jerusalem | Kapittel 14-17 Kapittel 18 Kapittel 19-22 Kapittel 23-25 Kapittel 26-28 |
Mirakler, Peters bekjennelse, Jesu herlighet Fjerde tale: Menigheten, ydmykhet og tilgivelse Jesus i Jerusalem Femte tale: demoner og de siste tider Jesu siste dager, død og oppstandelse |
|
5.1 Innledningen til Jesu tjeneste (kapittel 1-4)
Matteus innleder med stamtavlen til Jesus (1,1-17).
Med besøket fra vismennene fra Østen (2,1-12) innledes for alvor det temaet Matteus antydet da han tok med Rahab og Rut i Jesu stamtavle: hedningene. Dette temaet fortsetter i 2,13-23 med oppholdet Jesus hadde som spedbarn i Egypt – et hedningeland – for å unnfly forfølgelsen fra Herodes. Oppholdet gir et ekko av Israels langt mer langvarige opphold i det samme landet; i tida mellom Josef og utferden fra trelldomshuset (Egypt). Matteus påpeker også dette i 2,14-15.
Fra fortellingen om Jesu barndom hopper Matteus rett over på Johannes Døperens framtreden (3,1-12), og hans dåp av Jesus (3,13-17), som Den Hellige Ånd kommer over for å utruste til den offentlige tjenesten. Etter å ha stått i mot fristelsene Satan utsatte ham for i ørkenen, og beseiret ham (4,1-11), dro Jesus tilbake til Galilea (4,12-13) for å begynne på de tre årene den offentlige tjenesten varte. Den som gjenstår av denne første halvdelen av Matteusevangeliet, har sitt sentrum i Galilea. Etter å ha kalt Peter og Andreas som de to første i gruppen av disipler (4,18-22), begynner Jesus å helbrede og lære rundt omkring i landsdelen (4,23-25).
5.2 Første tale: Bergpreken (kapittel 5-7)
Fra en fjellside (5,1) greier Jesus ut om radikale, nye betingelser for disippelskap; betingelser som erstatter de betingelsene Moses mottok i og med Loven på Sinaifjellet. De sju bestanddelene er:
- Den karakteren som hører himmelriket til (5,3-12)
- Den påvirkningen disippelen skal ha på verden (5,13-16)
- Oppfyllelsen av loven som et liv formet av himmelriket innebærer (5,17-48)
- Det personlige gudsforholdet som hører himmelriket til (6,1-18)
- Ambisjonene disippelen skal eie (6,19-34 )
- Forholdene som disippelen har til andre mennesker (7,1-12)
- Alvoret som følger med disippelskapet (7,13-29)
5.3 Helbredelse mirakler (kapittel 8-9)
Jesu evne til å sette oss i stand til å leve et slikt Guds rike-liv, demonstreres i en serie med helbredelser og demonutdrivelser, samt gjennom mirakler som viste at Jesus hadde makt over naturen. Denne makten står til hans evne til å forandre en persons liv og karakter. Dette siste ser vi når Jesus kaller Matteus, som forlater sin innbringende jobb som pengeinnkrever for å følge Jesus (9,9-17). Han, sammen med de andre disiplene, skal fungere som en forlengelse av Jesu egen tjeneste. De skal være arbeidere i Guds åker (9,35-38).
5.4 Annen tale: Utsendelsen av de tolv (kapittel 10)
Det Jesus gjør nå er å gi disiplene et oppdrag og en fullmakt (10,1): han sender dem ut for å arbeide, sammen med bestemte instruksjoner for hvordan oppgaven skal løses (10,5). Med seg får de en advarsel om at de vil bli møtt med motstand (10,17-22).
Ordene Jesus kommer med her er gyldige for oss slik som de var det for de tolv. Vi må forvente å bli behandlet slik som Jesus ble: noen ganger ble han møtt med anerkjennelse; andre ganger med voldelig hat (10,24-25).
5.5 Jødene forkaster Johannes Døperen og Jesus (kapittel 11-12)
Johannes Døperen er nå i fengsel (11,2), og plages av tvil om Jesus virkelig er den han gir seg ut for å være (11,2-6). Forkastet har han også blitt – av mange av jødene (11,16-19). Selv Jesus møter vantro på de stedene hvor han har utført mirakler (11,20-24). Fariseerne er de som er mest voldsomme i sin forkastelse av Jesus. Det som gjør at fariseerne forkaster Jesus er:
- At de har sine egen, vrange oppfattelse av GT (12,1-14), som gjør at de ikke evner å se at Jesus er oppfyllelsen av det budskapet GT bringer (12,15-21)
- At de tillegger djevelen æren for det som var Guds gjerning (12,22-32).
- At de har «onde», forherdede hjerter (12,33-37)
- At de konstant søkte etter «tegn» uten at de på noen måte noensinne hadde til hensikt å la seg overbevise om at Jesus virkelig var Guds representant. Denne holdningen var det som gjorde dem vidåpne for å bli invadert av demoniske krefter (12,38-45)
Selv Jesu egen familie står utenfor, en beskrivelse som uten tvil skal forstås både billedlig og bokstavelig talt. Hans sanne familie består av dem som tar imot ham (12,46-50).
5.6 Tredje tale: Lignelsen om himmelriket (kapittel 13)
Saken om å ta imot eller forkaste Jesus topper seg i Matteus sin samling av lignelser om himmelriket. Hovedtrekkene er her kontrasten mellom dem som befinner seg i Guds rike (som tar imot ham) og dem som befinner seg utenfor (som forkaster ham); hvordan riket går fram og vokser fra en liten, unnselig begynnelse; og forklaringen på blandingen av rettferdige og urettferdige.
Matteus kapittel 13,53-58 er vendepunktet i hele evangeliet. Helt til nå har Jesus virket i Galilea; et virke som også inkluderte hjembyen Nasaret, selv om han for det meste ble forkastet der. Snart kommer han til å forlate Galilea for å dra opp mot hovedstaden, Jerusalem, hvor han også vil bli forkastet – og korsfestet.
5.7 Mirakler; uoverensstemmelser; Peters bekjennelse; forvandlingen (kapittel 14-17)
Evangeliet tok til med massakren på spedbarna fra Judea. Denne andre halvdelen begynner med at Johannes Døperen dør. Fra nå av er Jesus midtpunktet helt alene. Han viser sin makt over naturen, (14,13-21 og 14,22-34) og utfører flere helbredelser (14,35-36). Deretter følger flere uoverensstemmelser med fariseerne (15,1-20 ). Alt skjer innenfor det jødiske samfunnet. Så skjer det at Jesus igjen beveger seg blant hedningene, i og med beretningen om den kana’aneiske kvinnen (15,21-28). Matunderet med de fire tusen (15,29-39) finner også sted på hedensk grunn, d.v.s. utenfor jødisk territorium.
De jødiske ledernes vantro (16,1-12) står i kontrast til Peters bekjennelse av Jesu guddommelighet. I samme avsnitt blir også Jesu menighet nevnt for første gang i NT (16,13-20). Å være med i denne menigheten innebærer offer og lidelse sammen med Jesus. Det finnes ikke noe annet veivalg dersom en vil til herligheten (16,21-28); en herlighet som noen få fikk et glimt av på «forklarelsens berg» (17,1-13).
5.8 Fjerde tale: Menigheten; ydmykhet og tilgivelse (kapittel 18)
Dette kapitlet inneholder ordet «menighet» for annen gang i evangeliet (v. 17). Matteus fokuserer her på de holdningene som skal særmerke menigheten, samfunnet av dem som hører hjemme i himmelriket.
5.9 Jesus i Jerusalem (kapittel 19-22)
Jesus nærmer seg Jerusalem. På veien dit gjør han klart hva han mener om ekteskap og skilsmisse (19,1-12), og om barn, fruktene av et ekteskap (19,13-15). Beretningen om den rike unge mannen (19,16-22), er Jesu dom over forholdet mellom rikdom og Guds rike (19,23-30). Jesus uttaler seg underveis om flere kontroversielle spørsmål (20,17-27). Så, når han endelig ankommer Jerusalem (21,1-11), feller Jesus dommer over Israel. Matteus følger opp denne motsetningsvekkende talen med en beretning om tre kontroversielle episoder (22,15-40). I lys av det han har åpenbart om seg selv gjennom ord og gjerninger, utfordrer Jesus igjen tilhørerne sine på spørsmålet om sin egen identitet (22,41-46).
5.10 Femte tale: Dommen og de siste tider (kapittel 23-25)
Ve-ropene i denne talen står som en motvekt til saligprisningene i Bergprekenen. Jesus avslører blindheten og hykleriet i fariseernes religion (23,1-23). Dommen er ufravikelig. Allikevel vedblir Jesu kjærlighet til Jerusalem den samme (23,34-39). Kapittel 24 fletter sammen den kommende nedslaktingen av menneskeliv i år 70, da romerske armeer kom til å plyndre og herje byen, med Guds endetidsdom over hele verden. Til slutt setter Matteus fem lignelser sammen for å forberede oss på Jesu annet komme.
5.11 Jesu siste dager, hans død og oppstandelse (kapittel 26-28)
Undervisningen er til ende; nå gjenstår bare dommen, og i denne siste delen faller dommen på Jesus selv. Det er Guds dom over synden som Jesus bar for oss. Legg merke til kontrasten mellom ypperstepresten Kaifas sitt hat (26,3-5) og Judas sitt forræderi (26,14-16), og vennligheten fra kvinnen som salvet Jesus med en dyrebar parfyme (26,6-13). Det siste måltidet (i høytiden) erstattes av den nyinnstiftede nattverden (26,17-30). Guds rike, som var et så sentralt emne i Jesu undervisning gjennom hele Matteusevangeliet, er fremdeles sentralt, særlig den siden av emnet som berører framtida.
Smerten i Getsemane (26,36-46) følges av arrestasjonen av Jesus (26,47-56), og rettsaken foran Det Høye Råd (26,57-68). Både Peter (26,69-75) og Judas (27,1-10) plages av anger etter at de henholdvis nektet for å ha kjent Jesus, og for å ha forrådt ham. Judas lider slike sjelekvaler at han ender opp med å ta livet av seg. Så, etter å ha stått til rettes for Pilatus (27,11-31), lider Jesus korsdøden.
Etter gravleggelsen (27,57-61) blir en vakt plassert ved den forseglede gravhulen (27,62-66). Men ut av lidelse og død kommer liv og seier. Kapittel 28 bevitner Jesus oppstandelse (28,1-15) og den store misjonsbefalingen (28,16-20), hvor disiplene så og si mottar stafettpinnen, og får i oppdrag å bringe Guds rike ut av jødedommens isolasjonisme og til alle folkeslag, eller nasjoner, på jorda.
