Fordypning i Judas’ brev

Åpne bibelteksten til Judas’ brev på bibelen.no.

Det greske navnet Jouda kan bli oversatt som «Judas» eller «jøde» og var et populært navn på det nye testamentes tid. Det skyldes trolig storverkene til Judas Makkabeu.

Forfatteren av dette korte brevet kaller seg «Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror» (1,1). Denne betegnelsen skiller ham fra «Judas, Jakobs sønn» (Luk.6,16), som var en av de tolv. Stadfestelsen på dette finner vi i at Judas indirekte sier at han ikke er en av de 12 apostlene (1,17). Derfor er forfatteren Judas, Jesu bror og Jakobs bror, som var lederen i menigheten i Jerusalem. Han blir henvist til som Judas i Matteus 13,55 og Markus 6,3. Likesom sine brødre, trodde han ikke på Jesus før oppstandelsen (Joh.7,1-9; Apgj. 1,14). Det er lite vi ellers vet om ham, bortsett fra at han tok seg en «kristen hustru» (1.Kor.9,5). Det står lite om ham i andre kilder. De fleste tidlige kirkefedre anså likevel brevet å være en pålitelig og inspirert skrift.

Mottagerne av brevet er ikke navngitt spesielt. Det bærer heller i seg en videre hilsning til alle «de kalte» (1,1). På grunn av likheten med andre Petersbrev, har noen hevdet at det var ment å skulle bli sendt til de samme. Det trenger dog ikke å være slik, siden problemene som blir tatt opp i begge brevene var viden utbredt. Judas brev er trolig mer regnet som et sirkulerende brev.

Peter advarte mot framveksten av falske lærere. Deres dom er billedlig beskrevet i 2.Petersbrev, kap. 2. Deler av Judas brev har en treffende likhet med dette kapitlet. Dette har fått mange til å spekulere i forholdet mellom de to brevene. Det kan se ut til at Peter enten brukte Judas brev eller at Judas brukte Peters brev som en kilde. De fleste lærde mener det første er 2. Petersbrev. Dette er fordi:

• Peter advarsler mot faren for falske lærere, mens Judas antyder at de alt har kommet inn i menighetene.
• Judas siterer 2.Peter 3,3 som en påminnelse til sine lesere om det «som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler» (1,17-18).

Dette vil plassere Judas brev et sted etter år 68 e.Kr.

Oversikt

Det er en inderlighet over Judas brev. Han ville helst skrive noe om «den frelsen vi har sammen», men situasjonen tvinger ham til å skrive og utfordre leserne sine til å «kjempe for troen» (1,3), som var truet av falske lærere. Han så at det Paulus og Peter hadde advart dem mot, hadde skjedd, at «ugudelige mennesker» hadde kommet inn i menigheten og måtte bli drevet ut. På grunnlag av de to sidene han legger vekt på i det å «kjempe for troen», kan vi dele inn innholdet slik:

Hvorfor kjempe for troen? (1,1-16)

Judas sine lesere må «kjempe for troen» (1,3). Detet skyldes at noen har «sneket seg inn» blant dem og fornektet to viktige sider ved troen (1,4):

• De bruker Guds nåde som en unnskyldning til å synde.
• De fornekter at Jesus er Herre.

Dommen deres er klar, og Judas gir tre historiske eksempler på dom for å illustrere hva han mener (1,5-7). Han ligner deres hovmodige og ugudelige veier med følgende tre hendelser i Det gamle testamente: Kains synd, Bileams villfarelse og Koras opprør (8-11). Deretter beskriver han deres gjerninger og karakter i en rekke bilder som er hentet fra naturen (1,12-13). De er for eksempel som «bølger på opprørt hav, som skummer opp sin egen skamløshet». Disse venter det «evige nattemørke» på, slik som Enok skrev. Gud kommer for å dømme dem (1,13-16).

Hvordan kjempe for troen? (1,17-25)

De første kristne måtte først og fremst se den situasjonen som var beskrevet for dem på forhånd (1,17-19). De burde vært forberedt på å kjempe mot dette problemet. Nå som det hadde kommet inn blant dem, måtte de stå fast ved å bygge seg selv opp i sin tro, be i Den Hellige Ånd og holde seg selv i Guds kjærlighet (1,17-21). De skal være nådige mot alle som har tvil, og «rive dem ut av ilden». De må holde seg absolutt rene, og «til og med avsky kappen som er flekket av sanselighet» (1,22-23).

Deretter avslutter Judas med en vakker lovprisning. Judas gir her uttrykk for at han er på at han er trygg på at Gud er fullt i stand til å holde dem fra å falle, fordi han er den som har all «ære og majestet, velde og makt» (1,24-25). Dette bringer oss til avslutningen erfaringsbøkene i Det nye testamente – 21 brever. Sammen gir de oss en enormt rik kilde med innsikt inn i livet i de første menighetene, og gjennom det, inn i Guds evige plan.

Disse tidlige menighetene var grepet av denne planen, og det er også dem som følger Kristus i dag. Omstendighetene er kanskje annerledes, men presset og truslene er stort sett de samme. Likesom de første kristne kan de troende stå sterke i tro og se de åndelige fiender overvunnet.