Åpne bibelteksten til Peters første brev på bibelen.no.
Noen kommentatorer har forståelig nok kalt dette brevet Det nye testamentes Jobs bok, på grunn av temaet om ufortjent lidelse og stadig å bøye seg for den allmektige Gud.
Peters lesere opplever allerede en del motstand og han innser at den heller vil bli sterkere enn avta. Derfor skriver han til dem for å oppmuntre dem til å stå faste og leve helhjertet midt i motstanden, og for å gi dem et guddommelig perspektiv på lidelsen som kristne. Han beskriver hensikten sin på slutten av brevet:
Jeg har skrevet dette korte brevet for å rettlede dere og vitne om Guds sanne nåde. Stå fast i den! (1.Pet 5,12)
Guds nåde mot hans folk vil holde dem oppe gjennom de harde tidene de har foran seg. Ved nåde har de mottatt frelsen, ved nåde vil de være i stand til å leve under Gud, og ved nåde vil de stå fast midt i lidelsen. Disse tre uttrykkene av nåde danner vår oversikt over brevet:
Oversikt over 1. Petersbrev | |
---|---|
1,1 – 2,10 | Den kristnes frelse |
2,11 – 3,12 | Kristen underordning |
3,13 – 5,14 | Den kristnes lidelse |
Den kristnes frelse (1,1 – 2,10)
Peter åpner med å fokusere på frelsens under, sett på bakgrunn av lidelse. Leserne hans er «født på ny», har fått «et levende håp» og en arv som «aldri forgår og ikke flekkes til eller visner»» (1,3-4). Dette gir dem grunn til å fryde seg, «selv om de nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser» (1,6). Når de holder ut prøvelsene, vil deres tro bli prøvet (1,7), og fører til at de blir «fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord» (1,8). Frelsen som ble lovet av profetene i Det gamle testamente er en virkelighet for dem, og den er så fantastisk at selv engler lengter etter å se inn i disse ting (1,10-12).
Deres gjensvar på en slik underfull frelse burde være å «leve i frykt den tid dere ennå er her som fremmede» (1,17), og være hellige, slik Gud er hellig. De skal minnes den høye prisen Kristus betalte for deres forløsning, ikke med «forgjengelige ting, med sølv eller gull» (1,18), men med sitt eget «dyrebare blod» (1,19). Derfor burde de rense seg selv (1,22).
Som de som er «født på ny (…) av uforgjengelig sæd» (1,23), må de bli kvitt all synd og «som nyfødte barn» vokse opp i den frelsen de har fått (2,1-2). Dette innebærer at de blir en del av Guds folk, blir bygget sammen «til et åndelig tempel» (2,5), blir en «utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom» (2,9).
Kristen underordning (2,11 – 3,12)
Peter går nå over til å snakke om noen av de praktiske sidene ved å leve ut frelsen i en verden som gjør motstand mot dem. Han oppfordrer dem til å:
Leve rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer (1.Pet 2,12)
Det blir gjort ved at den kristne lever i sann underordning (2,13). Enkelt sagt skal de gjøre det som er godt og rett, og ved å gjøre det, vil de «stoppe munnen på uforstandige mennesker» (2,15). Peter oppfordrer dem til å «vise alle aktelse» (2,17, og gir dem noen eksempler:
Tjenestefolkene skal underordne seg sine herrer, selv når de blir behandlet dårlig, på samme måte som Kristus. Han «etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor», ved at han underordnet seg sin Far og tok de lidelsene som fulgte (2,18-25).
De gifte kvinnene skal underordne seg sine menn, og mennene skal vise omsorg for hustruene sine. Dette vil vinne ufrelste menn til Herren, og der begge i paret er kristne skal de forsikre seg om at «ikke bønnene deres blir hindret» (3,1-7).
Peter oppsummerer sine tanker om kristen underordning ved å utvide prinsippet til å gjeld alle:
Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Dere skal tvert imot velsigne. (1. Pet 3,8-9)
Lidelse for en kristen (3,13 – 5,14)
Etter å ha minnet dem om deres frelse, som blir levd ut med glede i underordning under Kristus og hans folk, anvender nå Peter disse tankene på situasjonen med motstand som de opplever. Ingen skulle ønske å gjøre dem noe vondt dersom de gjør godt, og lever ut Guds veier (3,13). Men dersom de blir utsatt for noe vondt, vil de bli velsignet for de gode gjerningene sine midt i motstanden, og vil sørge for at de har en god samvittighet (3,14-17). De får del i Kristi lidelser, han som også «led døden for syndenes skyld» (3,18), og de må væpne seg med den samme holdningen som han viste (4,1).
Dette betyr at de ikke skal «følge menneskelige lyster», men «leve resten av sitt liv etter Guds vilje» (4,2). Hedningene vil tenke at det er rart at de lever på denne måten (4,4), men fordi «slutten på alle ting er nær», skal de være «sindige og nøkterne» og trofast tjene hverandre, «hver med den nådegave han har fått» (4,7-10).
Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelse, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet. (4,12-13)
Videre skal de ikke skamme seg om de må lide fordi de er kristne (4,16), men «overgi sin sjel til den trofaste Skaper og gjøre det gode» (4,19).
Peter går mot avslutning av brevet sitt ved å oppmuntre leserne sine til å stå fast i disse prinsippene. De skal fortsette å leve på denne måten midt i all motstand. De eldste skal utøve sann, åndelig autoritet (5,1-4), og de unge menn skal være ydmyke og underordne seg de som er eldre enn dem selv (5,5-7).
Alle må «være nøkterne og våke», fordi deres «motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (5,8). De skal stå ham imot og stå fast i troen, fordi «deres brødre rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelser» som dem. Derfor skal de vise solidaritet med dem og holde fram denne åndelige kampen (5,9).
Peter slutter av med en siste oppmuntring om at Gud vil gi igjen for deres lidelse:
Men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen. (1.Pet 5,10-11)
Peter åpner med å fokusere på frelsens under, sett på bakgrunn av lidelse. Leserne hans er «født på ny», har fått «et levende håp» og en arv som «aldri forgår og ikke flekkes til eller visner»» (1,3-4). Dette gir dem grunn til å fryde seg, «selv om de nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser» (1,6). Når de holder ut prøvelsene, vil deres tro bli prøvet (1,7), og fører til at de blir «fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord» (1,8). Frelsen som ble lovet av profetene i Det gamle testamente er en virkelighet for dem, og den er så fantastisk at selv engler lengter etter å se inn i disse ting (1,10-12).
Deres gjensvar på en slik underfull frelse burde være å «leve i frykt den tid dere ennå er her som fremmede» (1,17), og være hellige, slik Gud er hellig. De skal minnes den høye prisen Kristus betalte for deres forløsning, ikke med «forgjengelige ting, med sølv eller gull» (1,18), men med sitt eget «dyrebare blod» (1,19). Derfor burde de rense seg selv (1,22).
Som de som er «født på ny (…) av uforgjengelig sæd» (1,23), må de bli kvitt all synd og «som nyfødte barn» vokse opp i den frelsen de har fått (2,1-2). Dette innebærer at de blir en del av Guds folk, blir bygget sammen «til et åndelig tempel» (2,5), blir en «utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom» (2,9).
Kristen underordning (2,11 – 3,12)
Peter går nå over til å snakke om noen av de praktiske sidene ved å leve ut frelsen i en verden som gjør motstand mot dem. Han oppfordrer dem til å:
Leve rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer (1.Pet 2,12)
Det blir gjort ved at den kristne lever i sann underordning (2,13). Enkelt sagt skal de gjøre det som er godt og rett, og ved å gjøre det, vil de «stoppe munnen på uforstandige mennesker» (2,15). Peter oppfordrer dem til å «vise alle aktelse» (2,17, og gir dem noen eksempler:
Tjenestefolkene skal underordne seg sine herrer, selv når de blir behandlet dårlig, på samme måte som Kristus. Han «etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor», ved at han underordnet seg sin Far og tok de lidelsene som fulgte (2,18-25).
De gifte kvinnene skal underordne seg sine menn, og mennene skal vise omsorg for hustruene sine. Dette vil vinne ufrelste menn til Herren, og der begge i paret er kristne skal de forsikre seg om at «ikke bønnene deres blir hindret» (3,1-7).
Peter oppsummerer sine tanker om kristen underordning ved å utvide prinsippet til å gjeld alle:
Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Dere skal tvert imot velsigne. (1. Pet 3,8-9)
Lidelse for en kristen (3,13 – 5,14)
Etter å ha minnet dem om deres frelse, som blir levd ut med glede i underordning under Kristus og hans folk, anvender nå Peter disse tankene på situasjonen med motstand som de opplever. Ingen skulle ønske å gjøre dem noe vondt dersom de gjør godt, og lever ut Guds veier (3,13). Men dersom de blir utsatt for noe vondt, vil de bli velsignet for de gode gjerningene sine midt i motstanden, og vil sørge for at de har en god samvittighet (3,14-17). De får del i Kristi lidelser, han som også «led døden for syndenes skyld» (3,18), og de må væpne seg med den samme holdningen som han viste (4,1).
Dette betyr at de ikke skal «følge menneskelige lyster», men «leve resten av sitt liv etter Guds vilje» (4,2). Hedningene vil tenke at det er rart at de lever på denne måten (4,4), men fordi «slutten på alle ting er nær», skal de være «sindige og nøkterne» og trofast tjene hverandre, «hver med den nådegave han har fått» (4,7-10).
Videre skal de ikke skamme seg om de må lide fordi de er kristne (4,16), men «overgi sin sjel til den trofaste Skaper og gjøre det gode» (4,19).
Peter går mot avslutning av brevet sitt ved å oppmuntre leserne sine til å stå fast i disse prinsippene. De skal fortsette å leve på denne måten midt i all motstand. De eldste skal utøve sann, åndelig autoritet (5,1-4), og de unge menn skal være ydmyke og underordne seg de som er eldre enn dem selv (5,5-7).
Alle må «være nøkterne og våke», fordi deres «motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (5,8). De skal stå ham imot og stå fast i troen, fordi «deres brødre rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelser» som dem. Derfor skal de vise solidaritet med dem og holde fram denne åndelige kampen (5,9).
Peter slutter av med en siste oppmuntring om at Gud vil gi igjen for deres lidelse:
Men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen. (1.Pet 5,10-11)