Åpne bibelteksten til Jakobs brev på bibelen.no.
Forfatteren av dette brevet til «de tolv stammer som lever ute i fremmed land», presenterer seg selv ganske enkelt som «Jakob, Guds (…) tjener» (1,1). Det er fire menn som heter Jakob i Det nye testamente og ved å ta bort de det ikke kan være, er det blitt allment godtatt at denne Jakob må være Jakob, Jesu bror. Det er lite sannsynlig at det kan være Jesu disippel, Jakob Johannes’ bror, som ble drept av Herodes i år 44 e.Kr. (Apgj 12,2). De andre to hadde verken posisjonen eller innflytelsen som forfatteren tydelig gir uttrykk for.
Jakob trodde ikke på Jesus før oppstandelsen (Joh 7,2-8), selv om han var en halvbror av Jesus (Matt 13,55). Etter Jesu oppstandelse viste Jesus seg spesielt for Jakob (1.Kor 15,7). Han var blant dem som ventet i Jerusalem på Pinsedag på at Ånden skulle komme (Apgj 1,14). Etter at Peter kom fra Palestina (Apgj 12,17), ble han leder for menigheten i Jerusalem. Han var den som ledet kirkemøtet i Jerusalem, der de møttes for å diskutere omskjærelsen (Apgj 15). Det var også Jakob Paulus møtte på sitt besøk i Jerusalem (Gal 1,9 og Apgj 21,18). Han beskriver ham som en ‘søyle’ i menigheten (Gal 2,9).
Jakob hadde rykte på seg for å være en streng jøde (Gal 2,12). Han var høyt aktet av de jøde-kristne, som ikke var særlig glad for at Paulus arbeidet blant hedningene (Apgj 21,18-26). Men han satte seg aldri opp mot Paulus. Isteden tilbød han ham «hånden som tegn på fellesskap»(Gal 2,9-10). I følge historien ble Jakob martyr i år 62 e.Kr. Han var tydeligvis så hatet av fariseerne for sitt vitnesbyrd om Jesus at de kastet ham ut fra et høyt punkt i tempelet og deretter slo ham til døde med klubber. Det blir sagt at hans siste ord var Jesu ord: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34).
Oversikt
Jakobs nære kjennskap til Det gamle testamente kommer til syne i mange henvisninger i dette korte brevet. Han siterer eller hentyder til sytten bøker i Det gamle testamente, spesielt til Visdomsbøkene, de vi har kalt Erfaringsbøkene. Jakobs brev er blitt beskrevet som «Ordspråkene i Det nye testamente» på grunn av sin epigrammatiske stil, som gjenspeiler det vi finner i Ordspråkene.
Jakob vokste opp i de samme omgivelsene som Jesus, og hans bakgrunn er nær sagt identisk. Det er derfor ingen overraskelse at språket og stilen i dette brevet har visse fellestrekk med dem vi finner hos Jesus. Dette er spesielt tydelig i Bergpreken (Matt 5 -7).
Jakobs brev er trolig den første boken som er skrevet av bøkene i Det nye testamente. Den har et tydelig jødisk preg, som tyder på at det er skrevet på en tid da menigheten fortsatt var innenfor judaismen. Ting som tyder på dette er:
- Det bruker det greske ordet for «synagoge» for å beskriver et møte mellom de kristne (2,2)
- Ulikt andre brev i Det nye testamente inneholder det ingen henvisninger til hedningekristne eller til den ømfintlige saken om omskjæring av hedningene, som først dukket opp i år 49 e.Kr. og som Jakob felte en hard dom over
- Hentydningene til Jesu undervisning er ikke nøyaktig etter hans ord i de synoptiske evangeliene. Det er derfor trolig at dette brevet er skrevet tidligere
Når vi tar disse faktorene med i betraktningen, ble Jakobs brev skrevet mellom år 45 og år 49 e.Kr., før kirkemøtet i Jerusalem. Mottakerne av brevet var jøder, som «lever i fremmed land» (1,1). Etter Stefanus’ død, reiste kristne jøder så langt som til Fønikia, Kypros og Antiokia der de hadde «forkynt Ordet bare for jøder»» (Apgj 11,19). Det var trolig til slike jøder at Jakob skrev. Han hadde tydeligvis en slik inngående kjennskap til dem, som gjorde ham i stand til å tale til dem med autoritet. Her teller også hans hentydninger til prøvelser, lidelse og motstand.
Dette er et svært praktisk brev om hvordan vi skal leve ut de etiske kravene til den kristne troen i hverdagen. Akkurat som i Ordspråkene i Det gamle testamente, hopper den fra emne til emne, og gjør det derfor vanskelig å lage en sammenhengende oversikt. Det viser seg i at de forskjellige som har kommentert Jakobs brev, understreker forskjellige sider ved brevet. For eksempel:
- Undervisningen om åndelig vekst til modenhet (1,4)
- Undervisningen om visdom (3,13 -18)
- Undervisningen om tro ( 2,14 -26)
Vi må konkludere med at det ikke har bare ett tema, men er skrevet for å være en praktisk oppmuntring på mange områder som har med hvordan det kristne livet blir levd ut på. I vår oversikt finner vi ti slike områder:
| Oversikt over Jakobs brev | ||
|---|---|---|
| A | 1,1-17 | Prøvelser og fristelser |
| B | 1,18-27 | Høre og gjøre |
| C | 2,1 -13 | Favorisering og forbud |
| D | 2,14-26 | Tro og gjerninger |
| E | 3,1-12 | Temme tunger |
| F | 3,13-4,12 | Visdom: menneskelig og guddommelig |
| G | 4,13-17 | Rose seg av morgendagen |
| H | 5,1-6 | Advarsler til de rike |
| I | 5,7-12 | Behovet for tålmodighet |
| J | 5,13 -18 | Troens bønn |
Prøvelser og fristelser (1,1-17)
Etter sin korte hilsning, går Jakob rett til poenget. Leserne hans er under press og dersom de takler det rett, vil det føre til åndelig vekst (1,2 -4). Prøvelser kan skape utholdenhet, som er et tegn på modenhet. Og visdom er tilgjengelig for alle som vil be Gud om å få den (1,5 -8). De som er utholdende gjennom prøvelser, vil «få livets krone» (1,12). Det blir gitt en advarsel til kristne, som i prøvelsens tid kan komme til å tro at fristelsen til å gjøre urett kommer fra Gud (1,13). Det gjør den ikke. De skulle heller merke seg at fristelse altfor lett fører til synd og død, og raskt ta et oppgjør med den, slik at de ikke blir forført (1,14 -16).
Høre og gjøre (1,18 -27)
Jakob oppmuntrer her leserne sine til å være «snar til å høre» (1,19) og å ta villig imot det ord som Gud har plantet i dem (1,21). De skal ikke bare lytte til ordet, men «gjøre det Ordet sier» (1,22). Ved å gjøre det, vil de unngå å bedra seg selv (1,22), og de vil bli velsignet i alt de gjør (1,25) og leve et liv som er til glede for Gud (1,27).
Favorisering er forbudt (2,1-13)
Etter hans oppmuntring om å «gjøre» Ordet, bruker han en praktisk illustrasjon. Han tar den «kongelige lov» om å elske sin neste som seg selv (2,8) og viser hvor enkelt den er å bryte ved å gi fordeler til rike og avvise de fattige. Å bryte denne loven fører til dom, men den nåden hans lesere viser til alle, vil «seire over» dommen de ville ha lidd (2,12-13).
Tro og gjerninger (2,14-26)
Jakob utdyper sitt praktiske råd ved å vise at måten leserne hans faktisk lever på, viser deres tro, for «troen er død uten gjerninger» (2,26). Han bruker eksemplet med Abraham som ofret Isak: «Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt» (2,22). Det er ikke nok å tale tro: Troen må vise seg i lydighet til Guds ord, som den springer ut fra (Rom 10,17).
Noen har forsøkt å sette Jakobs undervisning om tro opp mot det Paulus underviser i Romerbrevet og Galaterbrevet. Paulus lærer oss at vi er frelst ved tro alene og ikke ved gjerninger, noe Jakob ikke motsier, men utvikler videre. Jakob understreker at etter vi er blitt frelst ved tro, må vår tro deretter vise seg i måten vi lever på og ikke bare bli noe vi snakker om. Gjerningene han ser etter er ikke de som vil frelse oss, men de som viser at vi er frelst. Paulus og Jakobs undervisning om tro står derfor ikke i motsetning til hverandre, men utfyller hverandre.
Temme tungen (3,1-12)
Jakob går nå videre til å snakke om en annen praktisk ting – måten vi snakker på. Han forklarer at det som bare er en liten del av kroppen vår når det gjelder størrelse, tungen, har en uforholdsmessig stor innflytelse på hele kroppen vår. Den er som roret på et skip, lite men styrende (3,4). Den kan ødelegge hele personen og må bli temmet (3,6).
Både god og dårlig tale kan komme ut av den samme munnen. «Slik må det ikke være» for den kristne (3,10). Det er like upassende som at en salt kilde produserer ferskt vann (3,12).
Visdom: Menneskelig og guddommelig (3,13 – 4,12)
To typer visdom er satt opp mot hverandre i denne delen. Visdommen ovenfra er «ren, deretter fredselskende, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri» (3,17). I motsetning til dette er den menneskelige visdom uåndelig, «ja, djevelsk», og kjennetegnes ved at «misunnelse og selvhevdelse rår, der det er uorden og alt som er ondt» (3,15-16).
Jakobs poeng er at de som vil være vise, må «vise det i gjerning» (3,13), og understreker igjen at det må vise seg i hvordan det kristne livet leves ut. Menneskelig visdom fører til strid (4,1) og gale motiver når en ber (4,3). Vennskap med verden gjør deg til en fiende av Gud og fører til en dobbeltmoral for kristne. Leserne hans må derfor «bøye seg for Gud» (4,7) og han vil velsigne dem (4,10).
Rose seg av morgendagen (4,13-17)
Jakob advarer sine lesere mot å legge langsiktige planer på en hovmodig måte. Igjen sier han til dem at de skal bøye seg for Gud og alltid huske på at deres planer bare vil bære brukter «om Herren vil» (4,15).
Advarsler til de rike (5,1-6)
Disse versene fordømmer de som har brukt rikdommen sin på en uverdig måte. De blir minnet om flere steder i Det gamle testamente, der profetene la forbannelse på Guds fiender. Rikdommene vil føre ut i elendighet dersom de ikke blir brukt på en gudfryktig måte.
Behovet for tålmodighet (5,7-12)
Jakob går nå tilbake til emnet han begynte med: Lidelse. Men denne gang understreker han hvor viktig det er å være tålmodig i tider med prøvelse, en tålmodighet som må vokse «inntil Herren kommer» (5,7). For å illustrere poenget sitt, henviser han til Job, som holdt ut til Herren, som «er rik på medlidenhet og miskunn», svarte ham og utfridde ham (5,11). De må leve som om den samme Herre snart kommer tilbake, som om han «står for døren», fordi han gjør det! (5,9)
Troens bønn (5,13-18)
Brevet avslutter med en oppmuntring til at forholdet mellom de kristne bør være preget av et sterkt bønneliv. «Er noen blant dere syk?» spør Jakob (5,14). I så tilfelle skal de kalle til seg de eldste og «troens bønn skal redde den syke». Han oppmuntrer dem til å «be for hverandre», fordi bønnen til en rettferdig mann er «virksom og utretter mye» (5,16), slik som Elia viste (5,17-18).
Han avslutter med en påminnelse om at de vil bli velsignet dersom de hjelper alle som «kommer bort fra sannheten» (5,19), fordi de «redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder» (5,20).
I Jakob, som er det tidligste brevet i Det nye testamente, har vi en samling med praktisk visdom som minner om de vi finner i Ordspråkene og ord Jesus sa. De er både praktiske og jordnære, og gir etiske rettledninger om hvordan kristenlivet skal leves for troende til alle tider.
