Åpne bibelteksten til Sefanja på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Sefanja betyr «Herren skjuler» eller «Herren beskytter»

Hjemby: Jerusalem

Familie: Av kongelig herkomst, oldebarn av kong Hiskia

Stilling: Usikker, men han hadde sannsynligvis innpass i hoffet

Samtidige: Jeremia, Habakkuk, Nahum

Død: Ukjent

Historisk bakgrunn

Sefanja tidfester profetiene sin til «på den tid da Josjia, sønn av Anion, var konge i Juda» (1,1). Josjia var den unge kongen i Juda. Styret hans var kjennetegnet av en vekkelse til gudfryktighet, ledet av kongen selv. Som Judas siste «gode» konge, gikk han til drastiske tiltak for å tilintetgjøre alle spor av Ba’alsdyrkelse. Han fulgte opp med å kalle hele nasjonen til omvendelse og gudsfrykt, etter at lovboken var blitt gjenfunnet i tempelet (se 2.Krøn 34-35).

Syndene som Sefanja lister opp antyder likevel at han virket før perioden med vekkelse. Hans tjeneste kan faktisk ha vært en faktor som framkalte denne vekkelsen. De to foregående kongene, Manasse og Amon, hadde vært beryktet for sin ondskap. Deres regjeringstid hadde tilsammen representert et kvart århundre med uhemmet ondskap, som nasjonen aldri ble gjenop­prettet fra, til tross for Josjias reformer.

Sefanja advarte både Juda og de omkringliggende nas­jonene om at «Herrens dag» ville komme, da de måtte stå ansikt til ansikt med hans dom over deres ondskap. Den kom med tilintetgjørelsen av Jerusalem og bortførelsen til Babylonia, selv om «Herrens dag» som alltid var et skyggebilde på den endelige «Herrens dag» når Kristus kommer tilbake (1,18).

Oversikt over Sefanja

Sefanja
A Kap. 1 Herrens dag
B Kap. 2,1 – 3,8 Dom over nasjonene
C Kap. 3,9 – 20 Gjenreising gjennom de gjenværende

Herrens dag (Kapittel 1)

Profeten kaster seg rett inn i en uhyggelig proklama­sjon av Guds dom som truer både Juda og de omkringliggende nasjonene på grunn av deres synd. Han vil «alt river jeg bort fra jorden» (1,2). Dette vil være «Herrens dag»:

Nær er Herrens dag, den store; den er nær og kommer med hast! Hør, besk er Herrens dag, da roper krigeren høyt. Den dagen er en vredens dag, en dag med nød og trengsel, en dag med storm og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde, en dag med hornlåt og hærrop mot de fast borger og mot de høye tårn.» (1,14-16)

Den dagen vil bety dom for Juda (vers 4-13) og for «alle som bor på jorden» (vers 18).

Dom over nasjonene (2,1-3,8)

Profeten begynner med å gi folket i Juda enda et kall til å vende om. Deretter går han videre og vender seg til nasjonene som ligger rundt Juda. Han advarer dem om dommen som er i ferd med å komme over dem. I tur og orden vender han seg mot hver av de fire himmelretninger:

  • Filisterland (2,4-7) – vest
  • Moab og Ammon (2,8-11) – øst
  • Nubia, dvs. Egypt (2,12) – sør
  • Assyria (2,13-15) – nord

Så vender han seg igjen til Juda (3,1-7), og tar opp igjen dommen punkt for punkt til folket som, til tross for at de hadde vært midt i det Gud hadde gjort med men­neskeheten, hadde gjort opprør mot hans nådige styre. Til slutt sammenfatter han alle sammen (vers 8) til å være utsatt for Guds «voldsomme vrede».

Gjenreisning gjennom de som er igjen (3,9-20)

Men Gud er nådig og vil ikke ødelegge nasjonen full­stendig. «Herrens dag» innebærer velsignelse, så vel som dom, og han har planer om å «vende deres skjebne» (3,20) gjennom «de som er igjen av Israel» (3,13). Denne gjenreisningen av deres skjebne er en profetisk pekepinn om Guds folk i Det nye testamente, dette folket nedstammet åndelig sett fra Sefanjas lesere og fra Kristus.