Åpne bibelteksten til Jesaja på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Jesaja betyr «Gud er Frelse» eller ”Herren frelser”
Hjemby : Jerusalem
Familie: Hans kones navn er ukjent, men hun er beskrevet som en profetinne (8,3). Han hadde to sønner med profetisk be¬tydningsfulle navn: Shear-Jashub, som betyr «en rest vil vende tilbake», og Maher-Shalal-Hash-Baz, som betyr «rask til å røve, kvikk til å ødelegge»
Stilling: Trolig av adelig herkomst. Tjente under fire konger i Juda: Ussia, Jotam, Akas og Hiskia (1,1)
Andre profeter på samme tid: Mika og Hosea
Død: Talmudisk tradisjon sier at han ble saget i to under regjeringstiden til Manasse, Hiskias onde sønn (Hebr 11,37)

Historisk bakgrunn

Profeten Jesaja, som virket i Juda, startet å forkynne rundt 745 f.Kr. Det nordlige kongeriket av Israel hadde opplevd at det kom en rekke konger som dyrket avguder. De hadde nektet å vende om til Herren, til tross for Elias, Elisjas, Amos og Hoseas tjeneste.

I Juda døde kong Ussia (Asarja) i år 740 f.Kr., noe som markerte avslutningen på et halvt århundre der de hadde vært spart for angrep fra omkringliggende folkeslag. Fra da av og til slutten av århundret ble de dominert av Assyria, der Tiglat-Pileser III, Shalmaneser V, Sargon II og Sankerib alle var fast bestemte på å utvide gren¬sene til det assyriske riket. Sett i lys av dette prøvde Israel og Syria (Aram) i år 735 f.Kr. å tvinge kong Akas av Juda inn i en anti-assyrisk koalisjon. Jesaja utfordret Akas til å velge mellom å ha tro til Gud eller å alliere seg med andre nasjoner (kap. 7).

I nord mistet Israel området Galilea i år 733 f.Kr. Til slutt gikk nasjonen for alltid i oppløsning i år 721 f.Kr. Jesaja ad¬varte Juda mot en liknende skjebne. Det skulle ikke skje gjennom assyrerne, men gjennom deres etterkommere, babylon¬erne, som ennå ikke hadde blitt mektige.

Da den gudelige Hiskia avløste Akas på Judas trone, prøvde han å kaste av seg det assyriske åket. Først forsøkte han å bestikke Sankerib, men vendte seg så til Herren, for deretter å oppleve en overveldende seier: 185.000 assyrere ble slått av Herrens engel i år 701 f.Kr.

Oversikt over Jesaja

Jesaja
A Kapittel 1-35 Domsprofetier
B Kapittel 36-39 Hiskias fortelling
C Kapittel 40-66 Profetier til trøst

Domsprofetier (Kapittel 1-35)

Profetier mot Juda (Kapittel 1-12)

Jesajas første budskap om fordømmelse var til Juda (kap. 1-12) og senere brakte han profetier til omkrin¬gliggende nasjoner (kap. 13-35).

Kapittel 1 i Jesaja er et sammendrag av budskapet i hele boken. Gud går der til rette med sitt folk, på grunn av deres opprør og utakknemlighet. I forhold til dette var de verre enn dyr (1,2-3). De hadde «forkastet Herren» (1,4). Et resultat av dette var at landet deres var «blitt uhyggelig øde» (1,7). Deres synder hadde gjort at deres bønner og ofringer var uten effekt (1,13-15).

Jesajas budskap var enkelt: «Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre det gode!» (1,16-17) Gjennom ham inviterte Gud sitt folk til å komme og legge fram sin sak eller tenke igjennom sin situasjon for, om mulig, å forsvare sitt levesett for Gud. Dersom de svarte med å vende om, ville han rense dem fra deres synd (1,18). De hadde to valg: Det ene var velsignelsene og det andre var forbannelsene ved pakten.

Dersom dere adlyder villig, skal dere få nyte landets goder; men er dere uvillige og trassige, skal dere fortæres av sverd. Dette er ordet fra Herrens munn. (1,19-20)

Opprør ville bety en tid med renselse, da Gud ville ta bort all deres urenhet i form av deres fiender (1,24). Bare da ville det skje en gjenreisning og Israel ville igjen bli kalt «Rettferdighetens by, Den trofaste by» (1,26).

Disse uttrykkene er gjentatt gjennom alle de tolv første kapitlene, men innvevd med bemerkninger om håp, ettersom profeten ser framover mot Messias’ herlige styre (7,14; 8,14; 9,2; 9,6-7 og 11,1-2).

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skuldre og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver. (9,6-7)

Profetier mot omkringliggende nasjoner (Kapittel 13-25)

Profeten fordømmer deretter nasjonene som hadde ledet Guds folk på avveier. Hans ord er fulle av dramatiske bilder som bekrefter at disse mektige nasjonene faktisk var under Guds herredømme (14,26-27). Disse profetiene kan oppsummeres på følgende måte:

Til Henvisninger
Babylon 13,1-14,23
Assyria 14,24-27
Filisterland 14,28-32
Moab 15.1-16,14
Damaskus og Svria 17,1-14
Etiopia 18,1-7
Egvpt 19,1-20,6
Babvlon 21,1-10
Edom 21,11-12
Araberstammene 21,13-17
Jerusalem 22,1-25
Tyrus 23,1-18
Jesajas apokalypse (Kapittel 24-27)

Da Jesaja hadde formidlet Guds dom over Juda, og deretter over de omkringliggende nasjonene, gikk han videre og forutsa en universell trengsel (24,1-3). Derfor er disse kapitlene blitt kjent som «Jesajas apokalypse». De forteller om en periode da Gud vil utøve sin dom over hele jorden, og som etterfølges av velsignelsene under Guds universelle herredømme.

Jesaja viser også hensikten med Guds dom: Å rense sin verden for synd og regjere i rettferdighet midt mellom et lydig folk (24,22-23).

Profetier om dom og velsignelse (Kapittel 28-35)

Denne første delen av Jesaja (kap. 1-35) blir avsluttet med en annen serie med uttalelser om Israel, Juda og alle nasjoner. Det ender med at han nok en gang besk¬river ødeleggelsen som skal komme over hele jorden. Dette skal skje før rikets universelle velsignelse.

Gud adresserer spesielle synder i en rekke «verop»:

  • Ve Efraim (kap. 28), det nordlige riket i Israel, der folkene var som drankere, «helt fortumlet av vin» (28,7), uvillig og ute av stand til å høre Guds advarsler.
  • Ve Jerusalem (kap.29), som burde ha lært av sin søster Israels feil, men hadde i stedet blitt blind for Guds veier.
  • Ve hele nasjonen Juda, som hadde blitt «tras¬sige sønner» (30,1) og vendt seg mot Egypt for å få hjelp, istedet for å vende seg til Herren (30,2; 31,1).
  • Ve Assyria, Guds redskap for å dømme sitt folk. Gud ville ødelegge dem (33,1).
  • Ve alle nasjoner som står imot Herren (34,1-2).

Innimellom disse veropene, er det fantastiske løfter om velsignelse for et folk som vil være tro mot Gud. Legg spesielt merke til kapittel 32 og 35, som ser framover mot Messias komme og hans universelle rettferdige herredømme.

Hiskias fortelling (Kapittel 36-39)

Disse kapitlene inneholder en kort fortelling knyttet til kong Hisikia og er et slags historisk mellomspill mellom de to hoveddelene av Jesajas profetier. Kapitlene er knyttet til begivenhetene vi kan finne i 2. Kong 18-20 og 2. Krøn 29-31:

  • De forteller om undergangen til Israels nordrike. Israelittene ble tatt til fange av assyrerne i år 721 f.Kr.
  • De beskriver hvordan det sydlige riket, Juda, ble spart på den tid.
  • De knytter sammen Juda med Babylon, som en dag skulle komme til å føre dem inn i fangenskap.

Etter å ha tatt Israel, flyttet assyrerkongen Sankerib sørover og inn i Juda (36,1) med den hensikt å innta Jerusalem. Han spottet kong Hiskia for hans antatte allianse med Egypt og hans tillit til Gud (36,4-21). Hiskia vendte seg da til Gud. Som en respons på dette fortalte Jesaja ham at Sankerib ville vende hjem og dø (37,7; oppfylt i 37,38) og at Jerusalem ville bli frigjort fra denne hæren (37,21-35). Ved et guddommelig inngrep på vegne av sitt folk, «gikk Herrens engel ut og slo i hjel 185.000 mann i assyrernes leir» (37,36). Juda ble på denne måten spart for assyrernes okkupasjon.

Etter å ha hatt en sykdomsperiode, fikk Hiskia besøk av et sendebud fra Babylon (39,1). Babylon var på den tiden et vasallrike som kjempet for uavhengighet fra det assyriske riket og hadde trolig forsøkt å inngå en allianse med Juda. Da Hiskia var tåpelig nok til å vise babylonerne alle sine skatter (39,4), advarte Jesaja at:

Det kommer en tid da alt som er i ditt slott og det som fedrene dine har samlet til denne dag, skal føres bort til Babylonia. Ingen ting skal bli tilbake, sier Herren. De skal ta noen av sønnene dine, av dem som stammer fra deg, og gjøre dem til hoffmenn i babylonerkongens slott. (39,6-7)

På den tiden må dette ha syntes umulig, ettersom Baby¬lon bare var et lite rike. Likevel ble hvert ord oppfylt. 100 år senere, i år 612 f.Kr., inntok baby¬lonerne den assyriske hovedstaden. Deretter dro de sørover, ledet av kong Nebukadnesar, og begynte bortførelsen av det judeiske folket i år 605 f.Kr.

Profetier til trøst (Kapittel 40 – 66)

Fra dette punktet går Jesaja over fra å fordømme til å trøste i sine profetier. Etter at han hadde profetert om Judas fangenskap i Babylon, ser han nå fram til tiden da det ville bli slutt på deres fangenskap.

Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder. (40,1-2)

Jesaja forutsa:

  • Den nøyaktige tiden for når de ville bli utfridd fra fangenskapet, fullført under Kyros (44,28-45,13)
  • Når de skulle vende tilbake til landet sitt
  • Når Messias skulle komme

Det som det er lagt mest vekt på er om tiden da Kristus skulle komme. Kristus blir beskrevet som en lidende tjener. Jesu liv og død er beskrevet med forbløffende detaljer i disse avsnittene. Boken avslutter med en besk¬rivelse av den nye himmel og den nye jord, når Guds folk vil bli fullstendig gjenreist.

Israels utfrielse (Kapittel 40-48)

Disse kapitlene gir trøst til Guds folk ved å profetere om deres utfrielse fra fangenskap.

Etter at nordriket «tistammeisrael» var utryddet, ble begrepet «Israel» nå brukt om det Guds folk som var igjen, det vil si, Juda.

Hvert skriftested gir oss grunnen til hvorfor de burde føle seg trøstet:

  • Trøst på grunn av Guds karakter (kap. 40-41). Hans ord er til å stole på (40,8), hans makt er ubegrenset (40,12-17). Han er større enn avguder (40,18-20), det finnes ingen som kan sammen-lignes med ham (40,21-26).
  • Trøst på grunn av Guds tjener (kap. 42). Guds tjener vil utfri dem, «han skal bringe retten ut til folkene» (42,1) og selv være «en pakt for folket» (42,6). Han skal fri fanger ut av av fangenskap (42,7). Disse henvisningene er endelig oppfylt i Kristus.
  • Trøst på grunn av Israels gjenreisning (kap. 43-44). De vil bli «kalt ved navn» og «løst ut» fra deres fangenskap (43,1). «Fra jordens ender» vil Gud samle sitt folk (43,5-6).
  • Trøst på grunn av kong Kyros av Babylon (44,28-45,25). Han vil si om Jerusalem: «Byen skal bygges» og om tempelet: «Det skal bli grunnlagt på ny!» (44,28). Kyros vil være den som «sender mine bortførte folk hjem» (45,13).
  • Trøst på grunn av Babylons ødeleggelse (kap. 46-48). Babylonerne, Guds redskap overfor Juda, skulle selv bli slaver under Perserriket. De gjorde krav på å ha makten over hele jorden og Nebukadneser opphøyet seg selv som gud (Dan.3-8), men Jesaja profeterte om deres undergang (47,11).
Israels utfrier (kapittel 49-57)

Den historiske sammenhengen disse profetiene blir talt inn i, var utfrielse fra fangenskapet i Babylon. Gjennom disse talte Gud også om en større utfrier for sitt folk: Jesus skulle, som Herrens tjener, frelse Guds folk fra et enda større åk enn et menneskelig slaveri og bringe inn et herligere rike i de siste dager.

I disse kapitlene ser vi:

  • Messias’ oppdrag (kap. 49). Han skulle være et lys for folkeslag og bringe frelse til jordens ender (49,6).
  • Messias’ lydighet (kap. 50) idet han bøyde seg un¬der Guds vilje, selv om han måtte lide ved at han ble pisket og mishandlet (50,6).
  • Messias’ oppmuntring til Israel (kap. 51,1-52,12), som finner sitt fulle uttrykk i oppmuntringen til menigheten idag. Herren vil «trøste Sion» og «der skal det være fryd og glede» (51,3). Denne frelsen «skal aldri få ende» (51,6). Sion burde derfor «våkne opp og kle seg i kraft» (52,1).
  • Messias’ forsoning (kap.52,13-53,12). Dette avsnit¬tet beskriver i detalj lidelsen til Jesus, som var «verre tilredt enn noen mann» (52,14), «forlatt av mennesker» (53,3) og «såret for våre overtredel¬ser» (53,5) slik at han kunne sone for «skylden som vi alle hadde» (53,6).
  • Messias’ invitasjon (kap. 54-59) til sitt folk i lys av seieren som kommer etter lidelsen. Seieren er for å «bre seg ut til høyre og til venstre» (54,3) uten å være redd for noe vanære (54,4). Israel «skal være grunnlagt ved rettferd» (54,14) og «de våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen» (54,17).

Israels ansvar var å vende om fra syndene som hadde ført til at de, i fortiden, hadde falt (57,3-13). De måtte praktisere sann faste, som løste «dem som med urett er lenket» (58,6) og alle undertrykkelsens åk (58,9). På denne måten ville de finne sin glede i Herren og «nyte arven etter Jakob, sin far» (58,14).

Messias invitasjon var likevel ikke bare til Israel, men til alle nasjoner. «Alle som tørster» kunne komme og drikke «uten penger» (55,1). «De fremmede som har sluttet seg til Herren» kunne komme til det «hellige fjell», som skulle bli kalt «et bønnens hus for alle nas¬joner» (56,6-7). «De skal frykte Herrens navn fra vest og hans herlighet fra øst» (59,19). Her er en henvisning til at evangeliet skulle åpnes opp for hedningene også. Dette begynte med Peters besøk i Kornelius hus i Apg kap. 10.

Israels framtid (kap. 60-66)

Jesaja avslutter med profetier som skildrer den framtidige herlighet Guds folk skal få oppleve, og en¬den på historien.

Folket på Jesajas tid ville tolke disse løftene i lys av deres fangenskap og gjenreisningen av landet. Løftene har imidlertidig en større betydning som henviser til hva Kristus, den «lidende tjener», oppnådde. Den herligheten som Israel fikk, er den kristne menighetens også. Paulus omtaler menigheten som det sanne «Guds Israel» (Gal 6,16).

Gud sier til Israel og til menigheten:

Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. (Jes 60,1-3)

Sions framtidige herlighet, vil bli fullt åpenbart når Kristus kommer tilbake og denne tidsalder er kommet til en ende.

Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det som var, ingen skal tenke på det mer. Jeg vil fryde meg over Jerusa¬lem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen. Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha mold til mat. Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell, sier Herren. (65,17-25)

Guds siste løfte til sitt folk gjennom Jesaja knytter ham og hans folk sammen for alltid:

For likesom den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal bestå for mitt åsyn, slik skal deres ætt og navn bestå, sier Herren. (66,22)