Åpne bibelteksten til Job på bibelen.no.
Jobs bok er en samtale i poetisk form, innledet av en prolog som beskriver scenen (kapittel 1-2), og blir oppsummert i en kort epilog (42,7-17). Det er treffende kalt «en dramatisk dikt, omkranset av en episk historie.»
Forfatteren av Job er ukjent. Vi vet at boken ble skrevet i «landet Us» (1,1), det vil si Nord-Arabia, og den er veldig lik de eldste bøkene i Bibelen. Interne holdepunkter peker på at den ble skrevet i patriarkenes dager, sannsynligvis mellom kapittel 11 og 12 av 1. Mosebok. Disse holdepunktene omfatter:
- Lengden på Jobs liv: 140 etter at han ble frisk.
- Måten hans velstand ble målt på: Størrelse på buskap og ikke gull, sølv osv.
- Som Abraham, Isak og Jakob, var han prest i eget hus og ofret selv (altså før levittene).
- Israel, utgangen fra Egypt, loven eller tabernaklet er ikke nevnt i boken.
- Guds navn som er brukt er El Shaddai og ikke Jahve som ble åpenbart først til Moses.
Andre henvisninger i Bibelen stadfester at Job var en virkelig, historisk person (Esek 14,14; 20; Jak 5,11).
Boken kan bli inndelt på følgende måte:
| A | Kap. 1-2 | Prolog | Jobs utfordring |
| B | Kap. 3,1-42,6 | Dialog | Job i samtale med venner |
| C | Kap. 42,7-17 | Epilog | Job blir gjenreist |
Det grunnleggende spørsmålet som blir tatt opp i boken er: «Hvorfor må den rettferdige lide?»
Den konsentrerer seg ikke om lidelse i seg selv, men hva Job lærte gjennom lidelsene sine. Hovedsamtalen konsentrerer seg om de forutliggende årsakene til Jobs lidelser. Hans tre «venner» gir ham mangelfulle, forenklede løsninger som knytter hans lidelser sammen med hans påstått syndige handlinger. Den unge mannen, Elihu, peker på at Gud kan bruke lidelse til å rense og undervise den rettferdige, noe som er nærmere sannheten. Det er likevel bare når Gud selv tilslutt taler, at saken blir satt i det rette perspektiv. Når Job ikke får noen klare svar på sine mange spørsmål, blir leseren overlatt til en opplevelse av Guds suverenitet, storhet og omsorg. Gud er verdig å bli tilbedt, uansett hva han velger å gjøre.
Prolog: Jobs utfordring
I landet Us, bodde det en mann som hette Job. Han var en hederlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg bortefra det som er ondt. (1,1)
Job tjente Gud uselvisk og var moralsk rettskaffen. For det logiske menneske var han derfor uangripelig og aldri i fare for utsatt for noen form for ødeleggelse, og dette var dilemmaet som møtte Job og hans venner.
Prologen gir oss, leserne, et glimt av situasjonen og begivenheten bak scenen, som (og det er viktig å huske) verken Job eller hans venner kjente til. Her finner vi at Satan påstår at ingen elsker Gud ut fra rene motiver, men bare for å få de materielle velsignelsene han gir dem (1,9-11). For å motbevise denne påstanden, tillater Gud at Satan slår Job, innenfor visse grenser (1,12; 2,6).
Job mister sin velstand, sin familie og sin helse, noe som resulterer i at hans kone oppfordrer ham til å «forbanne Gud og dø» (2.9). Men i alt dette «syndet ikke Job, han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham» (1,22; 2,10).
Dialog: Jobs samtale (3,1 – 42,6)
Når vi nå kjenner til begivenhetene bak Jobs problemer, er vi kommet til hoveddelen av boken. Denne inneholder en rekke dialoger mellom Job, hans tre venner Elifas, Bildad og Sofar, den unge mannen Elihu, og til slutt Gud. Samtalene, som er skrevet i poetisk form, viser menneskets begrensede sinn som prøver å forstå de dype spørsmål som reiser seg gjennom det Job opplever.
Jobs trøstere
Når Elifas, Bildad og Sofar kom fram, ble de overveldet av sorg for sin venn:
Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men det kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sin og kastet støv opp i luften så det falt ned over hodet på dem. Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig. (2,12-13)
Etter at Job bryter stillheten, begynner en samtale i tre runder. Hver av de tre mennene gjør sine observasjoner, som alle knytter Jobs tilstand sammen med sin påståtte synd. Jobs tøffe svar til deres lettvindte antagelser gjør at samtalen blir mer og mer følelsesladet. Hver av disse mennenes argumenter kan oppsummeres på følgende måte:
Elifas
- 1. tale: Kapittel 4-5
- 2. tale: Kapittel 15
- 3. tale: Kapittel 22
Elifas grunngir sin sak utfra sine observasjoner av livet (4,8; 5,3; 15,17) og sin spesielle åndelige synsvinkel (4,12-16). Hans argumenter er derfor basert på erfaring.
Han la ut om sin observasjon av livet, at lidelse er en direkte konsekvens av synd og Guds dom over den:
Tenk etter! Når mistet en skyldfri livet, hvor gikk rettskafne folk til grunne? De som pløyer ned ondskap og sår ulykke, de høster det samme, etter det jeg har sett. (4,7-8)
Han råder Job til å «vende seg til Gud» angående sitt problem (5,8), og ender opp med et krav til ham om at han må ta rådet deres alvorlig og «merk deg det» (5,27). Upåvirket av Jobs svar, er Elifas andre tale kortere og skarpere. Han går ikke videre i sin argumentasjon, men gjentar sitt poeng. Til slutt, i sin tredje tale, anklager han Job for synden han har hentydet til i sine tidligere taler (22,4-11). Han avslutter med å si at Job burde «forlike seg med ham (Gud), så vil du få fred» (22,21).
Elifas har et veldig snevert syn på hvordan Gud behandler oss, og det er bare grunnlagt på erfaring. Hans holdning er sammenfattet i hans utsagn om at Job burde «ikke ringeakte Den Allmektiges tukt» (5,17). Med andre ord mener han at han lider vondt fordi han har syndet.
Bildad
- 1. tale: Kapittel 8
- 2. tale: Kapittel 18
- 3. tale: Kapittel 25
I Bildad finner vi tradisjonens stemme. Hans appell er: «Spør bare de framfarne slekter (…) de skal lære deg…» (8,8-10). Han er mer direkte enn Elifas, og sier ganske enkelt: «Du må ha syndet». Han hevder at Jobs barns død visselig beviser dette (8,4), og dersom Job hadde vært «ren og oppriktig» (8,6), ville Gud nå ha gjenreist ham (8,21-22).
Hans andre tale er enda mer kraftfull, og inneholder velkjente grunnsetninger som har med Jobs tilstand å gjøre. Han konkluderer med at «slik går det med den urettferdiges bolig» (18,21). I den tredje talen unngår han Jobs foregående utsagn om at de onde til tider faktisk ser ut til å lykkes og ha framgang (kap.24), og avslutter med å erklære på nytt at mennesket er født syndig (25,4-6). Han unngår også Jobs argument om at hans synd ikke er så stor at den kan stå i forhold til de problemene han har, selv om han ikke påberoper seg å være uten synd. Bildad ser på Job som en hykler, som påberoper seg å være uten synd, selv om det er tydelig at han er i problemer på grunn av den.
Sofar
- 1. tale: Kapittel 11
- 2. tale: Kapittel 20
Sofar, som bare har to taler, er langt mindre vennlig, og han er mer drastisk i sine kommentarer enn sine kolleger. Han er dogmatisk fra ende til annen, lukket for all fornuft og tenker ut fra sine egne antagelser. Han antyder f.eks. hele tiden at Job har syndet (11,6). Når han kommer med sitt første bidrag, er han tydelig irritert over Jobs holdning (11,1-4) og gjør ganske enkelt en appell til Job om å «kvitte seg med den synd som er i din hånd» (11,14).
Hans andre tale er en voldsom fordømmelse av Job som en ond mann som har fått straff som fortjent:
Dette er det lodd som et ugudelig menneske får av Gud (20,29).
Alle tre mennene hevder det samme synet: At ulykke og elendighet er et resultat av synd og at det viser seg i et menneskes materielle framgang og velstand om det er til behag for Gud eller ikke. De er overbevist om at de har rett og de oppfatter motstand mot deres syn som motstand mot Gud. Elifas argumenterer: «Dersom du har syndet…», Bildad holder fram: «Du må ha syndet», og Sofar hevder: «Du synder«.
Jobs svar
Job svarer til hver tale i tur og orden. Noen ganger er han uvøren, og kommer med uttalelser som gjenspeiler hvor intense lidelser han har. Han blir sterkt opphisset av de tre vennenes ubendige innsigelser, som ikke er fullgode svar på de problemstillinger han reiser:
Jeg har hørt nok av dette; plagsomme trøstere er dere alle. Blir det aldri slutt på tomme ord? Hva er det som egger deg til å svare? Jeg kunne vel også ha talt som dere hvis dere hadde vært i mitt sted. Da kunne jeg ha holdt fine taler og ristet på hodet av dere. (16,2-4)
- I den første runden med taler, har de tre hevdet at Gud alltid gir framgang til de oppriktige og straffer de onde.
Job svarer at hans erfaring viser at de tar feil: Han er oppriktig, men likevel plaget (9,21; 10,14-15).
- I den andre runden forsikrer de tre at det bare er de onde som lider og at enhver tilsynelatende framgang for de onde er kortvarig.
Job svarer med sin observasjon om at det ikke bare er de onde som lider. De rettferdige lider også. Og de onde lider ikke alltid. Noen ser ut til å slippe unna (21,7-9). Deres velstand og framgang ser heller ikke alltid ut til å være kortvarig (21,29-31). Han konkluderer:
Hvordan kan dere trøste meg med så tom en trøst? Det er bare troløshet i alt det dere svarer! (21,34)
- I den tredje runden med taler erklærer de tre vennene hans igjen sine syn med ennå større kraft.
Job svarer med en lang og høytidelig forsikring om at han er uskyldig (kap. 27-31). I dette, som er hans avsluttende forsvar, erklærer han igjen sin rettferdighet:
Jeg vil aldri gi dere rett; så lenge jeg lever, skal jeg ikke oppgi min hederlige ferd. Jeg hevder min rett og slipper den ikke. Mitt hjerte anklager meg ikke for noe jeg har gjort i mitt liv. (27,5-6)
Han viser med dette at mennesket aldri kan finne den visdommen det trenger for å forstå sin tilstand. Bare «Gud kjenner veien til den, og han vet hvor visdommen har sin bolig» (28,23). Kapittel 30 forteller om hans ydmykelse, som står i skarp kontrast til hans lykkelige fortid, «i min modne manndoms dager» (29,4). Kapittel 31 er hans siste tale der han forsvarer sin uskyld. Han er uskyldig i:
- erotiske synder (vers 1-12)
- misbruk av sin makt (vers 13-23)
- å stole på sin velstand (vers 24-28)
- å ikke bry seg om sine fiender (vers 29-34)
Hans siste forsvar, der det blir brukt et språk som i en rettsal, er å møte Gud og forsvare seg selv:
Å, om noen ville høre på meg! Se, her er min underskrift – nå kan Den Allmektige svare meg! Bare jeg også hadde det skrevet som min motpart har satt opp (…) Jeg ville gjøre regnskap for mitt liv og møte ham som en fyrste (…) Her slutter Jobs tale. (31,35-37; 40)
Elihus løsning
Unge Elihu har lyttet til hele samtalen, med respekt for de eldre mennene, som har talt så langt (32,4). Etter hvert som samtalen skrider fram, blir han likevel mer og mer indignert:
Elihu brennende harm på Job (…) Han ble harm på Job fordi han mente at han hadde rett mot Gud. Han ble også sint på de tre vennene, fordi de ikke hadde noe å svare og således gav Gud urett.» (32,2-3)
Elihu påberoper seg å ha visdom, på tross av sin unge alder, fordi «det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig» (32,8). Ulik de tre vennene, henvender han seg til Job som en bror, en annen mann «skapt av leire». Derfor sier han til Job: «Redsel for meg skal ikke skremme deg» (33,6-7). Dette er en friskere holdning, og det løfter samtalen opp på et høyere plan.
Elihu bekrefter at Gud er større enn mennesket, som ikke har noen rett eller autoritet til å kreve en forklaring fra ham (33,12-14). Han gjenforteller mye av Jobs dilemma og kommer med klagemål etter hvert som han kommer med sin kommentar. Men han bringer inn en ny tanke: Lidelse er ikke utelukkende for å straffe. Det kan også være korrigerende. Selv om det gjelder refsing, er det alltid til et menneskes beste og gjenreiser det til å ha framgang:
Gud taler én gang, ja, én gang til (…) Han vil få mannen til å oppgi sin udåd og urydde hovmodet hos ham. Han vil spare ham forå gå i graven og berge hans liv fra spyd. Mennesket blir også tuktet med smerter på sitt leie. (33,14; 17-19)
Men dem som er i nød, kan han berge gjennom nøden, gjennom trengsel åpner han deres øre. Deg vil han også lede ut av trengsel, til åpen mark der ingenting tynger. Ditt bord skal være fullt av fete retter. (36,15-16)
Den mest iøynefallende forskjellen på denne talen og talene til de tre vennene, er:
- De anklaget Job for å lide på grunn av sin lidelse.
- Elihu sier at Job nå synder på grunn av synd (33,8-11; 34,36-37; 35,15-16), det vil si at hans lidelse driver ham til selvrettferdighetens synd.
Etter hvert som hans tale når høydepunktet, bruker han som illustrasjon, en nordavind for å få fram sitt poeng (37,11-13). Dette bygger seg videre inn i en proklamasjon av Guds storhet som manifesterer seg i naturen og spesielt i nordavinden. Dette dramatiske bildet presenterer på en glimrende måte den siste taleren i samtalen: Gud selv.
Det kommer et gyllent skjær fra nord, en skremmende lysglans omgir Gud. (37,22)
Gud taler
Jobs bønn til Gud om å tale, blir hørt:
Da svarte Herren Job ut av stormen: Hvem er det som vil fordunkle min plan med uforstandige ord? Spenn beltet om livet som en mann, så vil jeg spørre deg, og du skal svare. (38,1-3)
Det Gud sier er likevel ikke det vi forventer oss. Han svarer ikke Jobs spørsmål direkte. Han begynner heller ikke med en lang forklaring på de dype spørsmål om lidelse for den rettferdige. Faktisk kommer ikke Gud med et eneste argument. Istedet kunngjør han sin uendelige, veldige makt over himmelen, jorden og alt det skapte, noe som får mennesker og deres problemer til å blekne.
Når det ikke blir gitt noen forklaring, kan vi lære at:
- Det er enkelte ting angående menneskelig lidelse som Gud ikke kan forklare for oss uten å ødelegge den hensikt lidelsen er sendt for å fullføre.
- Lidelse betyr ikke at Gud er fraværende eller uoppmerksom. Her lærer Job at Gud har sett, hørt og brydd seg om.
- Det var Guds hensikt å føre Job til en plass der han stolte på Gud på tross av omstendighetene og uten å få noen forklaring på ting.
- Gud tillot at Job kom til yttergrensen av hva han tålte, til enden på sitt selvrettferdighet, sitt selvforsvar og sin egen visdom, slik at han kunne finne sitt alt i Gud:
Nei, til det er jeg for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger hånden på munnen. En gang har jeg talt og tar ikke mer til orde, to ganger talte jeg og sier ikke mer. (39,37-38)
Gjennom alt får Job et glimt av Guds perspektiv og anerkjenner Guds suverenitet i livet sitt.
Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske. (42,5-6)
Epilog: Jobs utfrielse (42,7-17)
Nå henvender Gud seg til Elifas, og uttrykker sitt sinne over argumentene som han, Bildad og Sofar har frambragt (42,7). På samme tid forsvarer han Job, som har talt rett om Gud (42,7). I anger bærer nå de tre vennene fram offer og Job ber for dem (42,8-9). Det er interessant å merke seg at Gud ikke gjør noen antydning til å irettesette talen til unge Elihu.
Så gjenreiser Gud Job:
Da han hadde bedt for vennene sin, vendte Herren hans lagnad. Han lot ham få dobbelt så mye som han hadde hatt før (…) Frå nå av velsignet Herren Job enda mer enn før (…) Så døde Job gammel og mett av dager. (42,10; 12; 17)
På denne måten ble Satans utfordring, som boken begynte med, Guds mulighet til å bygge opp Jobs liv på en måte som er uforståelig for menneskelig fornuft, og Job er blitt et forbilde for alle som tålmodig hviler i tider med lidelse:
Det er dem som holder ut, vi priser salige. Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett hvordan Herren lot det gå ham til slutt. For Herren er rik på medlidenhet og miskunn. (Jak 5,11)
