Åpne bibelteksten til Nehemja på bibelen.no.

Nehemja er den tredje store lederen i Israel i tiden etter bortførelsen. Han levde samtidig med Esra og profeten Malaki. Hendelsene i boken fant sted ca. 12 år etter de som ble beskrevet i Esras bok. Mye av boken ble skrevet av Nehemja selv (Kap 1 – 7 og 12,27 – 13,31), mens den midterste delen tradisjonelt tilskrives Esra.

Nehemja var munnskjenk hos kong Artaxerxes av Persia (1,11), noe som var forbundet med stort ansvar og tillit i det kongelige hus. Artaxerxes var dronning Esters sønn, og sannsynligvis hadde hun innvirkning for å få Nehemja inn i den kongelige tjeneste.

Som Esra er dette en bok med to tydelige halvdeler. I den første delen leder Nehemja folket i gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og etablerer en solid sivil regjering. For første gang etter jødenes tilbakekomst fra fangenskap fungerte Jerusalem som en by. I andre halvpart arbeider Nehemja og Esra sammen for å gjenreise folket moralsk og åndelig. Boken kan inndeles slik:

Hoveddeler i Nehemja
Kap 1-7 Gjenreisning av Jerusalems bymur
Kap 8-13 Åndelig og moralsk gjenreisning av folket

Gjenreisningen av bymuren

Boken begynner i Persia, der Nehemja mottok en bedrøvelig rapport om dem som hadde vendt tilbake til Jerusalem fra fangenskap:

De som slapp fra fangenskapet og nå er tilbake der i landet, lever i stor nød og vanære. Muren omkring Jerusalem er revet ned, og portene er brent opp. (1,3)

Nehemja fastet (1,4) og bestemte seg for å spørre kongen om tillatelse til å dra tilbake til Jerusalem for å hjelpe folket. Før dette bekjente han nasjonens synder for Gud og ba Gud om å la det lykkes for ham (1,5 – 11).

Kongen gav meg det. For min Gud holdt sin gode hånd over meg (2,8).

Nehemja fikk ikke bare lov til å reise, men han fikk med seg et brev som sørget for at han fikk alt han trengte til arbeidet fra stattholderen i området (2,9).

Etter at han kom til Jerusalem og hadde sett på murene (2,11 – 16), la han fram gjenoppbyggingsplanene sine for folket (2,17-18). Planene fikk motstand fra Sanballat, Tobia og Gesjem (2,10). De spottet folket (2,19), men ble kraftig motsagt (2,20).

Kapittel 3 gir oss en liste over dem som arbeidet på muren. Arbeiderne var fra alle lag av samfunnet, et bilde på et folk som stod sammen i oppgave og hensikt.

Siden oppstod det mer motstand, først i form av spotting (4,1), som ble slått tilbake gjennom bønn (4,4 – 5), og deretter i form av sammensvergelse og voldstrusler (4,8), noe som ble møtt med mer bønn og praktiske forhåndsregler (4,9). Mens muren reiste seg, ble motstanden stadig større. Til slutt måtte israelittene arbeide på muren med den ene hånden og holde et våpen i den andre (4,17). Nehemja hadde sørget for å ha en trompetist som skulle blåse alarm ved angrep (4,18 – 20).

Kapittel 5 åpenbarer at også indre stridigheter ble store hindringer. I tillegg til at noen ble overveldet av oppgaven (4,10), ble andre pålagt byrder av sine landsmenn (5,7). I kraft av stillingen som stattholder gjorde Nehemja noe med problemet (5,14). Han satte også et eksempel for alle ved å nekte å ha privilegier som stattholder, og jobbet heller tungt sammen med resten av folket (5,15 – 18).

Sanballat, Tobia og Gesjem gjorde et siste forsøk på å stoppe byggingen da murene var ferdige, før portene var satt på plass (6,1). De forsøkte å spre rykter (6,5 – 6) om Nehemja i et siste forsøk på å skremme ham (6,10-13). Men Nehemja fortsatte uhindret videre og fullførte oppgaven på bare 52 dager, et arbeid som de forrige lederne ikke hadde vært i stand til å fullføre på de 90 årene som hadde gått:

Femtito dager etter at vi begynte med arbeidet, stod muren ferdig, den tjuefemte dagen i måneden elul. Da alle våre fiender hørte om dette, og alle folkene omkring oss fikk se det, mistet de mye av aktelsen for seg selv og skjønte at det var med vår Guds hjelp dette verket var utført. (6,15 – 16)

Åndelig og moralsk gjenreisning av folket

Folket samlet seg «alle som én» (8,1) for å høre Esra legge ut Guds lov. Da han åpnet boken stod de i ærefrykt, og lyttet oppmerksomt da han leste (8,3 og 5). Det de hørte fikk dem til å gråte, men Nehemja og Esra sa:

Gå nå hjem, spis festkost og drikk søt vin! Send også noe av det til dem som ingen dekker bord for. Denne dagen er jo viet til vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke. (8,10)

Dermed feiret de løvhyttefesten, for første gang siden Josvas dager, med stor glede (8,17).

Senere gikk levittene gjennom nasjonens historie, og måtte erkjenne Guds trofasthet, til tross for deres synd:

Du var rettferdig i alt det som hendte oss; for du var trofast selv om vi levde ugudelig. (9,33)

Disse hendelsene endte i en beslutning om å fornye pakten med Gud (9,38 og 10,29). Det siste utsagnet om paktsavtalen deres sammenfatter innholdet i Krønikebøkene, Esra og Nehemja:

Vi må ikke vanskjøtte vår Guds hus. (10,39)

Kapittel 11 og 12 lister opp stormennene som bosatte seg i Jerusalem. Resten av folket kastet lodd om hvor de skulle bo (11,1), og de slo seg ned i landsbyer og byer over hele landet. Murene ble til slutt innviet (12,27 – 46), og Nehemjas oppgave var fullført. Han vendte tilbake til Persia tolv år etter at han var kommet til Jerusalem (2,1 og 13,6).

Det er trist å se at historien skulle gjenta seg, og at innen kort tid begynte folket igjen å bryte Guds lover. Da Nehemja kom tilbake fra Persia (13,6 – 7) ble han fylt med en rettferdig vrede da han så situasjonen. Han ga rettmessige advarsler til folket og refset dem for konkrete lovbrudd:

  • De hadde fornektet tjenesten i Guds hus. Dette var et brudd på løftet deres (10,39) som gjorde at de fortjente streng straff (13,10 – 11).
  • De hadde brutt sabbaten. Dette var nok et brudd på løftet (10,31) og resulterte ikke bare i en advarsel til Israel (13,15 – 18), men i trusler om vold mot handelsmenn som prøvde å komme inn i byen på sabbaten (13,21).
  • De hadde inngått blandingsekteskap med kvinner fra Moab, Asjdod og Ammon, noe som gjorde at de ikke klarte å holde seg rene (13,23 – 24). Også dette var i strid med Loven og løftet de hadde avlagt (10,30). Nehemja irettesatte dem strengt (13,25).

I slutten av boken står det skrevet at gjenreisningen av folket er fullført. Tempelet er gjenreist og kommet i funksjon, byen og dens murer er bygget opp igjen, folket er bosatt i landet, og lever i fornyet pakt med Gud.

Nehemja var en stor leder og en stattholder for folket, og boken er rik på prinsipper om lederskap. Boken hans er den siste biografien i Det gamle testamentets historiske nedtegnelser, og danner grunnlaget for et karakterstudium som er vel verdt å ta. På dette tidspunktet slutter Det gamle testamentets historie, rundt 400 år før de første begivenhetene vi finner nedtegnet i Det nye testamentet.