Åpne bibelteksten til Andre Kongebok på bibelen.no.
| Hoveddeler i Andre Kongebok | |
|---|---|
| Kap 1,1 – 13,20 | Elia og Elisja |
| Kap 8,16 – 17,41 | Det nordlige riket blir ført i fangenskap |
| Kap 18,1 – 25,30 | Det sørlige riket blir ført i fangenskap |
Elia og Elisja
Akkurat som Første Kongebok, beskriver Andre Kongebok handlingene til både konger og profeter.
Avslutningen av Elias tjeneste (1,1 til 2,11)
Andre Kongebok viser at Elia fortsatte å utfordre kompromiss, slik han hadde gjort det på Karmel:
Er det ingen Gud i Israel, siden dere går for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron? (1,3)
Her ser vi at han fortsatte å kalle ild ned over Guds fiender (1,10 og 12) og å utføre mirakler (2,8). Til og med avslutningen på livet hans var dramatisk. Han ble ført til himmelen av en virvelvind (2,11), mens mange profeter stod på god avstand og betraktet det som skjedde. Det var bare Elisja som var sammen med ham.
Akkurat slik Moses respresenterer Loven i Det gamle testamentet, er Elia er en mektig skikkelse som representerer profetene. Dette er trolig grunnen til at begge dukket opp på Forklarelsens berg sammen med Jesus (Mark 9, 2-4).
Elisjas tjeneste (2,12 – 13,20)
Elisja ba Elia om å få et «dobbelt mål av din ånd» (2,9). Dette var et krav om å få bære Elias tjeneste videre. Ordbruken gir assosiasjoner til førstefødselsretten der sønnen som førte sin fars linje videre arvet en dobbel porsjon av farens eiendeler (5 Mos 21,17). Etter at Elia var tatt bort krysset Elisja elven Jordan på tørr grunn (2, 13-14), akkurat slik Elia hadde gjort tidligere (2, 8), og viste dermed at han hadde «arvet Elias ånd». Hendelsen ble bekreftet av vitner (2,15). Dette var det første av tolv mirakler som Gud gjorde gjennom Elisja, det siste av dem skjedde etter at Elisja var død (13,21).
Nordriket Israel
Fortellingen om tjenesten til Elisja overlapper historien om kongene i nordriket Israel. Andre Kongebok dekker regjeringstiden til elleve av Israels konger, og avslutter med bortførelsen til Assyria. Åndelig sett var alle disse kongene dårlige konger.
Viktige hendelser i Israels historie:
- Hæren får vann på guddommelig vis, og seirer over moabittene (3,17 – 19).
- Stor hungersnød i Samaria fordi arameerne har kringsatt byen. På under et døgn snur Gud nøden til overflod av mat (6, 24 – 7, 20).
- Elisja profeterer om hungersnød som skulle vare i sju år (8, 1).
- Elisja forutsier at Hasael skulle bli konge i Aram (8, 13).
- Elisja profeterer at Kong Joasj skulle seire over Aram tre ganger (13,19).
- Konger fram til bortførelsen av Israel (8, 16 -17, 41).
| Israels konger | ||
|---|---|---|
| Konger | Styringsår | Kvalitet |
| Joram | 12 | Ond |
| Jehu | 28 | Ond |
| Joakas | 17 | Ond |
| Joasj | 16 | Ond |
| Jeroboam II | 41 | Ond |
| Sakarja | 6 mnd | Ond |
| Sjallum | 1 mnd | Ond |
| Menahem | 10 | Ond |
| Pekahja | 2 | Ond |
| Pekah | 20 | Ond |
| Hosea | 9 | Ond |
Joram
Joram fikk hjelp av kongene i Juda og Edom til å slå ned moabittisk opprør. Med Elisjas hjelp, som ble gitt kun på grunn av Juda-kongen Josjafat, seiret han (kap 3). Na’aman, den aramenske (syriske) generalen, hadde hørt at det fantes en profet i Israel som kunne helbrede spedalskheten hans. Han kom først til Joram (5, 6 – 7), som tilsynelatende ikke tenkte på å sende ham videre til profeten Elisja (5,8). Elisja ba Na’aman om å dukkke seg syv ganger i Jordan, så skulle han bli frisk. Senere gav Elisja kong Joram intern informasjon om de militære planene til kongen i Aram:
Men Elisja, profeten i Israel, lar Israels kongen få vite hva du sier i ditt sovekammer. (6,12)
Likevel æret ikke kong Joram Elisja som Guds profet. Derimot planla han å drepe ham, og beskyldte ham for hungersnøden i Samaria som var forårsaket av den arameiske beleiringen (6, 24 – 25 og 31). Det er sannsynlig at Joram ble myrdet av etterfølgeren sin Jehu (9, 14 – 24).
Jehu
Jehu hadde vært Jorams hærfører (9,5). Gud kommanderte Elia til å salve Jehu til konge (1 Kong 19,15 – 18), men han gjorde det ikke. Oppgaven ble overlatt til en navnløs profet som handlet på Elisjas befaling (2 Kong 9,1 – 13). Jehu ble satt til å gjøre ende på det onde styret til ætten til Akab, som kong Joram var en del av (9,7 – 10). Jehu gjorde ende på Akabs ætt med en rekke brutale mord. De blodige gjerningene hans ble fordømt av profetene Amos og Hosea.
Jehus siste nedslakting var Ba’als profeter og etterfølgere (10,18 – 35). Slik fikk han effektivt fjernet all Ba’al-dyrkelse i Israel (10,27 – 28). Gud ga Jehus handlinger en betinget godkjenning da han lovet at Jehus ætt skulle få sitte på Israels trone, men bare i fire generasjoner. Det er ganske sikkert at Jehu ikke var en Guds mann i hjertet (10,31). Han tillot at tilbedelsen av gullkalvene ved Betel og Dan fortsette (10,29). Israel var fortsatt i åndelig forfall, noe som førte til at landets territorium også løste seg opp:
På denne tiden begynte Herren å rive deler løs fra Israel (10,32).
Joakas
Regjeringstiden til kong Joakas er oppsummert i Andre Kongebok 13,1 – 9. Han fulgte den gudløse trenden til faren sin og led under et konstant press fra arameerne (13,3). Joakas vendte seg på et tidspunkt tilbake til Gud, og Herren ga Israelsfolket en ukjent «redningsmann» (13,4 – 5), trolig en fremmed makt. Dette skjedde likevel ikke i Joakas’ levetid (13,22). Hans død markerer slutten på alliansen mellom Israel og Juda. Fra nå av ville det på det beste være en urolig våpenhvile mellom nord og sør, og på det verste en åpen konflikt.
Joasj
Se 13,10 – 14,16. Legg merke til den åndelige fordømmelsen av Joasj, som nå er et vanlig refreng i Andre Kongeboks liste av onde konger:
Joasj gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han holdt ikke opp med alle de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde fått israelittene med på, men drev stadig på med dem. (13,11)
Henvisningene er selvfølgelig til Jeroboam I, den første kongen i det nordlige riket etter delingen av riket. Det var han som satte opp gullkalvene ved Betel og Dan. Joasj hadde noe suksess mot arameerne, og vant en tredobbel seier som var på linje med Elisjas profeti (13,18 – 19,25). Noe som taler til fordel for kong Joasj er at han ikke drepte Juda-kongen Amasja etter en militær konfrontasjon, selv om han hadde ham i sin makt (14,13). Faktisk levde Amasja 15 år lenger enn ham.
Jeroboam II
Her er et tydelig eksempel på forfatterens spesielle perspektiv. Jeroboam II’s regjeringstid var den lengste perioden i Israel. Politisk var han en markant skikkelse som beseiret arameerne og fikk samlet tilbake alle landområdene som forgjengerne hans hadde mistet. Likevel oppsummerer forfatteren av Andre Kongebok alt i bare sju vers (14,23 – 29). Han viser det faktum at Jeroboam II var en konge som levde i gudløshet og forfall. I skriftene til de samtidige profetene Amos og Hosea kommer det fram at regjeringstiden var preget av korrupsjon. Etter Jeroboam II’s regjeringstid kom en periode på 11 år der ingen konge regjerte og som vi praktisk talt vet ingenting om.
Sakarja
Se 15,8 – 11. Sakarjas korte regjeringstid avsluttet med at han ble drept. Han har ikke noen tilknytning til profeten med samme navn.
Sjallum
Se 15,13 – 16. Sjallums enda kortere regjeringstid avsluttet på samme måte.
Menahem
Med Menahem (15,16 – 22) ble det innført en viss stabilitet igjen, men bare på bekostning av en ødeleggende avtale med assyrerne. I motsetning til sine to forgjengere døde han en naturlig død, men det var han den siste israelittiske kongen som gjorde.
Pekahja
Se 15,23 – 26. Pekahja ble myrdet av en av sine våpensvenner.
Pekah
Pekah, enda en ugudelig konge, overlevde i 20 år før han ble drept (15,27 – 31). Hans styre var kjennetegnet av konflikter med Juda (16,1 og 5), og han allierte seg med Resin, kongen av Syria.
Hosea
Hosea var Israels siste konge (kap 17). Han var en marionettkonge som styrte etter assyrernes betingelser. Assyrerriket lå nordøst for Israel (17,3). I et forsøk på å kaste av seg det assyriske åket, vendte Hosea seg mot sør, til Egypt, for å be om hjelp. Politikken hans førte til at assyrerne ble rasende, satte ham i fengsel (17,4) og beleiret hovedstaden hans, Samaria (17,5).
Bare sju av Israels nitten konger døde en naturlig død. Av de resterende, ble en slått ned av Gud, to døde i slag, en begikk selvmord, en ble drept i et fall fra et hus, seks ble myrdet, en ble tatt til fange og Hosea er det ikke kjent hvordan det gikk med.
Bortførelsen til Assyria
Beleiringen av Samaria varte i tre år. Etter det brøt assyrerne gjennom:
Så rykket han inn i landet og gikk mot Samaria, som han beleiret i tre år. I Hoseas niende regjeringsår inntok assyrerkongen Samaria og førte israelittene bort til Assyria. Han lot dem slå seg ned i Halak og ved Habor, en elv i Gosan, og i byene i Media. (17,5 – 6)
Disse to korte versene beskriver den tragiske slutten på det nordlige riket i år 721 f.Kr. Etter gamle assyriske skrifter ble ikke alle israelittene ført bort, men kun 27 290 av de ledende innbyggerne, deriblant prestene (17,27). Likevel var dette nok til å tilintetgjøre nasjonens identitet, spesielt ettersom folk fra andre deler av det assyriske riket bosatte seg i det israelittiske området (17,24). Det mest framtredende i kapittel 17 er en grusom anklage mot Israel, der det blir listet opp årsakene til at de ble bortført. Det grunnleggende er at tilstanden deres var et resultat av stor ulydighet mot Gud og hans lov:
De forkastet hans forskrifter, de ringeaktet den pakten han hadde sluttet med deres fedre, og de advarslene han hadde gitt dem. De fulgte guder som ikke duger, og ble udugelige selv. De gjorde som folkeslagene omkring dem, enda Herren hadde sagt: «Dere skal ikke gjøre som de!» (17,15)
Sørriket Juda
Gjennom hele perioden med de israelittiske kongene som er nevnt over, var det en parallell linje med konger som styrte i det mindre, sørlige riket, Juda. Alle stammet fra David. Legg merke til hvordan hver av dem blir sammenlignet med David, akkurat slik kongene i Israel ble sammenlignet med den syndige Jeroboam I. Bortførelsen av Israel fant sted i 721 f.Kr. Det sørlige riket, Juda, kjempet videre i omkring 135 år. I løpet av denne tiden satt det åtte konger på tronen. Bare to av disse var trofaste mot Herren. Disse to, Hiskia og Josjia, innførte reformer som bragte vekkelse i Juda.
| Judas konger | ||
|---|---|---|
| Konger | Styringsår | Kvalitet |
| Joram | 8 | Ond |
| Akasja | 1 | Ond |
| Atalja | 7 | Ond |
| Joasj | 40 | Ustabil |
| Amasja | 29 | Ustabil |
| Asarja | 52 | Ustabil |
| Jotam | 16 | God |
| Akas | 16 | Ond |
| Hiskia | 29 | God |
| Manasse | 55 | Ond |
| Amon | 2 | Ond |
| Josjia | 31 | God |
| Joakas | 3 mnd | Ond |
| Jojakim | 11 | Ond |
| Jojakin | 3 mnd | Ond |
| Sidkia | 11 | Ond |
Joram
Se 8,16 – 24. Jorams ugudelighet var utvilsomt forårsaket av at han var gift med datteren til de beryktede herskerne i det nordlige riket: Akab og Jesabel (8,18).
Akasja
Jorams sønn, Akasja, styrte bare ett år, siden han ble myrdet av Jehu i en alder av 22 år. Akasja hadde et nært samarbeid med Israels-kongen Joram, i et forsøk på å overvinne arameerne (syrerne). Det var sammen med Joram at han mistet livet. Historien blir fortalt i Andre Kongebok 8,25 – 9,29.
Atalja
Atalja var Akasjas mor, og Judas eneste kvinnelige hersker (11,1 – 6). Etter at sønnen døde fortsatte hun å utslette alle som var i ættlinjen for å sikre tronen for seg selv (11,1). Men en av dem, Joasj, overlevde massakren hennes. Han overtok tronen og satte en stopper for Ataljas tyranniske styre.
Joasj
Kapittel 11 beskriver hvordan Joasj kom til tronen i en alder av sju år. Presten Jojada stod i spissen for å krone Joasj til konge. Han var ivrig etter åndelig framskritt i Juda:
Siden sluttet Jojada en pakt mellom Herren og folket: De skulle være Herrens folk. Han sluttet også en pakt mellom kongen og folket. (11,17)
Kapittel 12 forteller hvordan Joasj styrte. Det begynte bra under Jojadas formynderskap (12, 2). Han tok også initiativ til å reparere templet i Jerusalem (12,4 – 12). Men da han ble truet av kongen i Aram, bestakk han ham ved å gi ham alle de hellige tingene i templet (12,17 – 18). Frykten for å miste verdslig makt og innflytelse ble sterkere enn ønsket om å være en åndelig leder for Guds folk. Joasj ble myrdet av noen av sine egne menn (12,20).
Amasja
Se 14,1 – 22, der oppregningen av kongene i Juda og Israel er flettet inn i hverandre. Amasja drepte sin fars mordere, men sparte deres barn (14,5 – 6) i lydighet til den Moseloven (5 Mos 24,16). Etter en militær seier over Edom ble han overmodig og stolt (14,10). Han gikk i konfrontasjon med Israel og ble grundig slått (14,11 – 14). Akkurat som sin far, ble han drept av snikmordere (14,19).
Asarja
Se 15,1 – 7. Denne lange regjeringstiden blir oppsummert i bare sju vers. Akkurat som sin far, var Asarja en mann som gikk på kompromiss. Gud plaget ham med spedalskhet (15,4 – 5) fordi har var så innbilsk (noe som blir beskrevet i detalj i Krønikebøkene). Asarja er også kjent som Ussia (15,13; 15,30 og 15,32). Samme året som han døde begynte Jesaja sin profetiske tjeneste (Jes 6,1).
Jotam
Se 15,32 – 38. Jotam styrte øyensynlig i noen år som medregent sammen med sin spedalske far. Når han er gruppert som en god konge som fulgte Herren trofast, er det basert på materialet i Krønikebøkene.
Akas
Akas var Judas verste konge fram til dette tidspunkt. Historien om ham finner vi i kapittel 16. Han lot «til og med sin sønn gå gjennom ilden» (16,3). Han betalte en allianse med Assyria med skatter fra tempelet (16,7 – 9). Etter en reise til Damaskus forandret han inventaret i tempelet slik at det lignet mer på assyrernes hedenske former (16,10 – 18). Under Akas styre i Juda kom Hosea på tronen i Israel (17,1), bare for å bli bortført til Assyria. Dette avslutter vår undersøkelse av kongene i de to rikene fram til bortførelsen av Israel.
Hiskia: Den første vekkelsen
Se 18,1 – 20 og 21. Vi finner tilleggsstoff om Hiskias styre i Krønikebøkene og i Jesaja kapittel 13 – 35 og 36 – 39, Jeremia 26,16 – 19 og Ordspråkene 25,1. Hiskias regjeringstid overlappet regjeringstiden til Hosea, Israels siste konge (18,1). Sønnen til den onde kong Akas, Hiskia, fikk nasjonen til å tjene Gud, under innflytelse av profetene Jesaja og Mika:
Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Det har aldri vært hans like blant alle kongene i Juda som kom etter ham, og heller ikke blant dem som var før ham. Han holdt seg nær til Herren og vek aldri fra ham; han holdt de bud som Herren hadde gitt Moses. Herren var med ham, og han hadde lykken med seg i alt han tok seg fore. (18,5 – 7)
Hiskias suksess innbefattet militær seier over filisterne (18,8). Motstand fra kong Sankerib av Syria (beseireren av det nordlige riket) førte likevel til mer vanskeligheter. Hiskias begynnende opprør (18,7) førte til et rask militært tilbakeslag. Profeten Jesaja bragte ro og trøst inn i situasjonen (19,1 – 7). Etterhvert som trusselen økte, vendte Hiskia seg til Herren i bønn (19,14 – 19) og Jesaja profeterte at Assyria ville gå til grunne og Sankerib falle (19,20 – 34). Dette skjedde forbløffende hurtig (19,35 – 37). Kapittel 20 forteller om Hiskias sykdom, hans desperate bønn og hvordan Gud tilbød ham ytterligere femten år å leve (20,1 – 7). Som et tegn lot Gud mirakuløst skyggen gå ti streker tilbake på Akas’ solur (20,8 – 11). Da Hiskia var dum nok til å vise skattene i Juda til sendebud fra den stigende stormakten Babylon (20,12 – 15), skjente Jesaja på ham og profeterte om Judas framtidige bortførelse til det landet (20,16 – 21). Til tross for hans feil, var Hiskia en gudfryktig og stor konge, med et styre som stod i stor kontrast til de onde regimene til faren Akas og sønnen Manasse.
Manasse
Se 21,1 – 18; 23,12; 23,26 og 24,3 – 4. Manasse var like ond som Hiskia hadde vært god. Han fikk gjeninnført hedensk avgudsdyrkelse og bygde til og med altere til avguder inne i tempelet i Jerusalem. Han gav etter for okkult praksis og ofret sin egen sønn (21,3 – 6). Lengden på regjeringstiden hans, den lengste av alle i både Israel og Juda, sørget ganske sikkert for at reformene som ble innført av faren hans ble avviklet. Krønikebøkene viser en forandring av hjertelaget hans i den siste delen av regjeringstiden, men dette kom trolig for sent til å bøte på den skaden han hadde gjort.
Amon
Se 21,19 – 26. Amons korte regjeringstid ble avsluttet med at han ble myrdet av sine menn.
Josjia: Den andre vekkelsen
Se 22,1 – 23,30. Josjia ble konge i en alder av åtte år, etter 57 år med frafall i Juda. Hans viste seg raskt som en reformator, som elsket Gud:
Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han fulgte på alle måter i sin ættefar Davids fotspor, uten å vike av til høyre eller venstre. (22,2)
Da de holdt på å reparere tempelet, fant de en kopi av Lovboken (22,8). Da de leste den, skjønte kongen hvor langt nasjonen hadde falt bort fra Guds forskrifter (22,11 – 13), og kalte folket sammen for å fornye pakten med Gud (23,1 – 3). Et tåpelig militært sidesprang (23,29 – 30) førte til at Josjia døde altfor tidlig i en alder av 39 år, og reformene hans døde sammen med ham. Kong Josjias gode styre viste seg å bare være en brems for nasjonens åndelige forfall, som raskt tok seg opp igjen og førte nasjonen videre mot nederlag og bortførelse.
Joakas
Se 23,31 – 34 og Jeremia 22,10 – 12. Under Joakas korte regjeringstid kom Juda under Egypts styre. Joakas selv ble bortført til Egypt og ble den første judaiske konge som døde i fangenskap.
Jojakim
Se Andre Kongebok 23,34 – 37 og 24,1 – 6. Farao Neko satte Joakas’ bror Jojakim på tronen, etter å ha bortført Joakas. Han påla Juda skatter som stadig ble økte (23,35). Med oppløsningen etter 850 år av det store assyriske riket i nord, og det babylonske riket som etterhvert tok over, gikk Egypt selv under (24,7). Juda var fanget mellom de to supermaktene og i tre år var riket en vasallstat under Babylon (24,1). Israels undergang var nær.
Jojakin
Se 24,8 – 16 og 25,27 – 30. Jojakin hadde knapt kommet på tronen før babylonerkongen Nebukadnesar tok ham til fange, og førte ham bort til Babylon sammen med overklassen i Jerusalem (24,10 – 15). Året var 597 f.Kr. og bortføringen av Juda hadde begynt. Til forskjell fra bortføringen av Israel til Assyria, som skjedde raskt og bestemt, skjedde Judas bortføring i etapper i en periode på rundt ti år. Jojakin fikk senere god behandling i Babylon, og kunne bevege seg fritt blant kongens menn så lenge han levde (25,27 – 29).
Sidkia
Se 24,1 – 25,21. Sidkia var en marionettkonge, som styrte Juda på vegne av kong Nebukadnesar (24,17). Når han etter hvert gjorde opprør, gikk han en sikker død i møte (24,20). Kapittel 25 forteller om hans nederlag, pågripelse, ydmykelse og bortføring. Juda ble bortført til Babylon (25,1 – 21). Fangenskapet for folket i Juda hadde allerede begynt med at noen ble ført bort under regjeringstiden til Jojakin. Nå førte Sidkias dumdristige opprør til at Babylon gjorde en endelig slutt på Juda.
Atten måneders beleiring av Jerusalem og påfølgende hungersnød førte til at byen falt i 586 f.Kr. Nebukadnesars kommandør jevnet den med jorden:
Nebusaradan satte ild på Herrens hus og kongens slott. Alle de andre hus i Jerusalem brente han opp, også de som tilhørte stormennene. Murene rundt Jerusalem ble revet ned av hele kaldeerhæren som livvaktsjefen hadde med seg. (25,9 – 10).
Alt av verdi ble tatt med til Babylon. Landet ble knust på grunn av synden sin.
