Åpne bibelteksten til Første Kongebok på Bibelen.no
Alle som skriver ned historie har en personlig vri på de hendelsene de beskriver. Forfatteren av Første Kongebok ser på hendelsene i Israel i lys av Femte Mosebok og Guds pakt med Israel – en pakt som ble inngått ved grensen til Kanaan. Her ga Gud dem loven de skulle leve etter, og hver konge i Første Kongebok blir vurdert etter hans troskap mot pakten. Konger som etter verdslig standard hadde stor innflytelse blir tillagt liten vekt i denne boka, mens de som trofast fulgte Herren og hans lov får større oppmerksomhet.
Forfatterskapet av Første Kongebok blir tradisjonelt tillagt Jeremia, men dette er ikke sikkert. Hvem det nå var, så brukte forfatteren materiale fra flere historiske kilder og vevde dem inn i sin beretning (11,41; 14,19 og 14,29) under ledelse av Den Hellige Ånd.
Boka dekker en periode på 220 år, fra kong David til kong Josjafats død. Opprinnelig var Første og Andre Kongebok én bok. Oppdelingen til to bøker ble gjort av oversetterne av Septuaginta (Det gamle testamentet på gresk) slik at det skulle bli lettere å finne fram i dem. To viktige personligheter er framtredende i Første Kongebok: kong Salomo og profeten Elia. I tiden mellom disse to ble riket Israel delt i to til nordriket Israel og sørriket Juda.
| Hoveddeler i Første Kongebok | |
|---|---|
| Kap 1 – 11 | Salomos styre |
| Kap 12 – 16 | Delingen av riket |
| Kap 17 – 22 | Profeten Elia |
Styringstiden til Salomo (kap 1 – 11)
Davids siste dager (1,1 – 2,11)
Fortellingen om Davids liv begynner i Første Samuelsbok, fortsetter i Andre Samuelsbok og avsluttes i Første Kongebok. Her ser vi David som en gammel mann, vaklende i ansvaret som oppdragende far (1,6; se også 2 Sam 13,21 i sammenheng med 14,33), og tvunget til å innse at han må gi tronen videre til sin etterkommer:
Nå er alle israelittenes øyne vendt mot deg, herre konge. De venter at du skal kunngjøre for dem hvem som skal sitte på tronen etter deg, herre konge. (1,20)
Davids fjerde sønn, Adonja, gjør et forsøk på å få tronen (1,5 – 9), noe hans eldre bror Absalom også hadde gjort. Men Gud ville imidlertid at David skulle bli etterfulgt av Salomo, sønnen han hadde fått med Batseba (1,13 – 17). Som et resultat av profeten Natans dyktige diplomatiske forhandling blir Salomo i all hast salvet til konge (1,39). Salomos første handling som konge er å gi en betinget forsikring til sin halvbror Adonja om at han ikke skal skades (1,51 – 53). Som Moses, Josva og Samuel før ham, gir David en avskjedstale (2,1 – 9) før han dør, her henvendt til Salomo.
Salomo befester sitt styre (2,12 – 4,34)
Den nye kongen var rask til å grunnfeste sin stilling på tronen. Han drepte eller førte bort alle han anså som en trussel mot sin posisjon:
- Adonja blir drept etter at han krever å få gifte seg med Abisjag. Dette var bare en bakvei til å kreve tronen enda en gang (2,13 – 25).
- Presten Abjatar, som var på Adonjas side, blir drevet bort (2,26 – 27).
- Hærføreren Joab, som hadde støttet Adonja, blir drept (2,28 – 35).
- Sjimi, som hadde kalt ned forbannelse over David da han flyktet fra Absaloms opprør (2,36 – 46), får husarrest og blir siden drept da han bryter husarresten.
Selv om tilbedelsen i Israel var langt fra ren i Salomos periode (3,2), er det tydelig at han ønsket å tjene Gud:
Salomo elsket Herren og fulgte sin far Davids forskrifter. Men han slaktet og brente offerdyr på haugene. (3,3)
Haugene var opprinnelig steder for avgudsdyrkelse, plassert på toppen av hauger eller åser. Israelsfolket reiste opp altere for Gud der i stedet, men ofte gikk de tilbake til gudsdyrkelse som lignet på den opprinnelige Baal-dyrkelsen på disse stedene.
Gud viste seg for Salomo i en drøm og spurte hva han ønsket at Gud skulle gi ham (3,4 – 5). I en alder av rundt 20 år ba Salomo om å få visdom til å styre folket slik Gud ville (3,10 – 14). Visdommen hans ble satt på prøve og sterkt bekreftet da han løste krangelen mellom de to prostituerte (3,16-27). Alle «så at han hadde visdom fra Gud til å skifte rett» (3,28).
I kapittel 4 finner vi lister over omfanget og fortreffeligheten i Salomos kongelige husholdning og administrasjon (4,1 – 28). Salomo hadde også litterær dyktighet (4,32) og stor kunnskap: innebefattet kjennskap til botanikk, fugler, dyr og fisk (4,33).
Tempelet i Jerusalem (5,1 – 8,66)
Nå var tiden moden for Salomo til å begynne byggingen av tempelet som hans far David hadde lagt planene ferdig for. Han samarbeidet med Hiram, kongen av Tyrus, for å få sedertrær (5,8 – 10). Et stort antall av borgerne til Salomo ble utskrevet til arbeidet (5,13 – 14), en politikk som kom til å skape stor bitterhet etter hans død.
Kapittel 6 beskriver byggingen av tempelet, der det ikke ble spart på noe. Arbeidet tok sju år (6,38). I sin grunnleggende form, og utseendemessig, var tempelet en modell av tabernaklet. Salomos eget palass var trolig større enn tempelet og tok nesten dobbel så lang tid å bygge (7,1 – 2 jf. 6,2).
Hiram fra Tyrus var spesialist på alt slags arbeid med bronse. Nest etter Salomo var han den som så etter at det dekorative arbeidet ble gjort. Han så også til at inventaret som skulle brukes i gudsdyrkelsen ble satt i stand (7,13 – 14). Til dette hørte også «det støpte havet» (7,23). Til slutt ble paktsarken flyttet fra Davids tabernakel og plassert i Det aller helligste i tempelet (8,6). Gud fylte hele tempelet med sitt nærvær, slik at ingen kunne stå oppreist:
Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet. (8,10 – 11)
Kapittel 8,22 – 54 gjengir Salomos bønn ved tempelvigslingen, som han begynte i stående tilstand (v 22) og avsluttet på sine knær (v 54).
Herlighet og kompromiss (9,1 – 11,43)
Gud svarte på Salomos bønn ved å bekrefte kravene i pakten med Israel (9,1 – 9). Forsømmelse av pakten ville føre til at Israel mistet både land, tempel og internasjonal respekt. Advarselen ble gitt i en periode da nasjonen hadde framgang (9,26 – 28).
Da dronningen av Saba besøkte Salomo (10,1 – 13) ble hun overveldet av både visdommen og rikdommen hans (10,5). Hun forstod at pakten var grunnlaget for velsignelsen i landet (v 9). Resten av kapittel 10 lister opp velstanden og herligheten som rådet under Salomos styre.
I kapittel 11 begynner vi å se sprekker herligheten. På Salomos tid ble velstand demonstrert gjennom at kongen hadde mange koner og elskerinner. Salomo hadde ett tusen kvinner (11,3). Noen av disse valgte han mot Guds befaling (v 2). Konene som dyrket hedenske guder fikk Salomo til å gå på kompromiss med sin egen gudsdyrkelse (v 4 – 8).
Siden Salomo ikke holdt seg til pakten med Gud, fikk han problemer og møtte motstand (11,11; 11,14 og 11,23), blant annet gjennom Jeroboams opprør (11,26 – 40). Profeten Akia forutsa den forestående delingen av riket (11,29 – 32). Salomo døde etter å ha regjert i 40 år (11,42 – 43).
Storhetstiden til Israels kongedømme hadde vært under David. Salomo hadde større rikdom, men moralen og den åndelige kvaliteten under hans regjeringstid var dårligere. Etter dette fortsatte den synkende tendensen.
Delingen av riket (kap 12 – 16)
Salomo ble etterfulgt av sønnen Rehabeam (11,43), som ikke hadde lært av sin fars feiltrinn. Han bestemte seg for å styre med enda hardere hånd enn Salomo hadde gjort, og hørte ikke på folkets bønn om å lette åket (12,1 – 14).
På grunn av Rehabeams harde styre brøt de ti nordlige stammene ut, og gjorde Jeroboam til sin konge (12,20). De resterende to stammene i sør styrte Rehabeam. Fra dette tidspunktet var det to nasjoner som levde side om side. Disse to nasjonene ble kalt Israel (nordriket, ti stammer) og Juda (sørriket, to stammer). Jerusalem var nå hovedstaden i det sørlige riket. Jeroboams nordlige hovedstad var Sikem, som senere ble erstattet av Samaria. Riket var delt i en periode på 253 år til det nordlige riket ble tatt til fangenskap av Assyria.
Oversikt over kongene
| Judas konger | ||
|---|---|---|
| Konger | Styringsår | Kvalitet |
| Rehabeam | 17 | Ond |
| Abija | 3 | Ond |
| Asa | 41 | God |
| Jehosjafat | 25 | God |
| Israels konger | ||
|---|---|---|
| Konger | Styringsår | Kvalitet |
| Jeroboam | 22 | Ond |
| Nadab | 2 | Ond |
| Basja | 24 | Ond |
| Elah | 2 | Ond |
| Simri | 7 dager | Ond |
| Omri | 12 | Ond |
| Akab | 22 | Ond |
| Akasj | 2 | Ond |
Fra tiden etter at riket ble delt har forfatteren av Første Kongebok måtte bruke et system for å skrive ned hvordan de to rikene utviklet seg side om side. Han holder begge historiene parallelt ved å skrive om hele styringstiden til en konge fra han kom på tronen til hans død, og deretter gå tilbake for å skrive om kongene i det andre riket som startet sin regjeringstid i den perioden.
Du vil kanskje finne det nyttig å bruke to fargeblyanter eller markørpenner, én for Juda og en for Israel, for å trekke linjer nedover i margen i Bibelen. Dermed kan du raskt se hvilket rike hendelsene skjedde i ved bare å kaste et blikk på sidene.
Til å begynne med var ugudeligheten mer synlig i det nordlige riket enn i det sørlige riket. Tilbedelsen i tempelet i Jerusalem skapte et problem for Jeroboam, som ikke ønsket at hans undersåtter skulle krysse grensen til Juda for å feire religiøse høytider. Derfor satte han opp gulkalver i Dan og Betel (12,26 – 30) som folket heller kunne tilbe. Dette var et brudd på det første og andre budet i pakten med Gud. Jeroboam innsatte også egne prester (12,31) og innstiftet lokale religiøse fester (12,32 – 33), trolig for å lettere kontrollere befolkningen.
Kapittel 13 viser at den profetiske flamme ikke hadde dødd helt ut selv om personene viste stor svakhet i forhold til sine profetiske gaver. Denne merkelige blandingen er eksempler på kompromisset som særpreget begge nasjonene.
Jeroboam, som ikke gav akt på Guds advarsler, fikk et enda klarere profetisk budskap gjennom Akia (14,1 – 20). Det onde livet han levde blir det ikke skrevet mer om og hans død er nevnt (14,20). Under Rehabeam var det moralske og religiøse klimaet litt bedre i Juda (14,22 – 24). Under militære angrep fra Egypt ble noen av tempelskattene ført bort (14,25 – 26).
Kapittel 15 – 16 gir en kort oversikt over de følgende kongene.
Profeten Elia (kap 17 – 22)
Oppmerksomheten i Første Kongebok konsentrerer seg nå om den profetiske tjenesten og spesielt om profeten Elia, som virket hovedsakelig under regjeringstiden til kong Akab i Israel.
Det var åpenbart at Akab var ugudelig. Ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort, men han giftet seg med Jesabel, datteren til sidonernes konge Etba’al, og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham (16,31).
Gud svarte med å sende tørketid, en av paktens forbannelser (5 Mos 28,22), ved Elias ord. Dette var begynnelsen på Elias profettjeneste, som er kjennetegnet av helt uvanlige mirakler:
- Elia forsørges av ravner (17,2 – 6)
- Enken i Sareptas mel og olje tar ikke slutt (17,7 – 16)
- Enkens sønn vekkes opp fra de døde (17,17 – 24)
Miraklene stadfestet Elias åndelige autoritet som Guds mann i en periode med avgudsdyrkelse (17,24) og forberedte ham på konfrontasjonen med Ba’al-tilbedelsen på Karmelfjellet (18,16 – 46). Elias budskap der var typisk for hans kompomissløse natur og avspeilet betydningen av navnet hans – Jahve er Gud:
Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham! (18,21)
Elias menneskelige svakhet skinner gjennom i kapittel 19: Han går inn i depresjon etter høydepunktet på Karmel (v 4). Gud er likevel nådig og oppmuntrer ham til å komme tilbake til den troen han hadde (v 9 – 18). Elisja, som ble hans profetiske etterfølger, ble Elias personlige hjelper (v 19 – 21).
