Åpne bibelteksten til Josva på bibelen.no.
Josvas bok beskriver beseiringen av Kanaan, som fant sted rundt 1406 f.Kr, og den påfølgende delingen av landet mellom stammene i Israel. Boken dekker en periode på rundt 25 år, fra Moses’ død til Josvas død. Boken har fått navn etter forfatteren. De siste versene, som beskriver Josvas død, ble lagt til av en som redigerte dette senere.
| Hoveddeler i Josva | |
|---|---|
| Kap 1 – 5 | Inngangen til landet |
| Kap 6 – 12 | Inntagelsen av landet |
| Kap 13 – 24 | Bosettelsen av landet |
1 Om Josva
Josva er en framtredende personlighet allerede i de fem Mosebøkene. Ungdomstiden tilbrakte han i slaveri i Egypt. Deretter deltok han i utgangen av Egypt og fikk raskt en viktig rolle under Moses, som gav ham tillit under slaget mot amalekittene (se 2 Mos 17,9, – den første gangen vi finner Josvas navn nevnt).
Josva ble Moses’ personlige hjelper og var sammen med ham på veien til toppen av Sinaifjellet for å motta lovtavlene (2 Mos 24,13-18). Han tjente også sammen med ham i det midlertidige møteteltet, før innvielsen av presteskapet og tingene i tabernakelet (2 Mos 33,7 – 11).
Senere var Josva en av de tolv speiderne som dro av sted for å utforske Kanaans land (4 Mos 13,8). Her finner vi navnet hans i den gamle formen: Hosea. I vers 16 får han navnet Josva. Josva og Kaleb var de eneste av speiderne som kom tilbake med en rapport basert på hva Gud var i stand til å gjøre. Det var bare disse to mennene, av alle dem som var tjue år eller eldre da de gikk ut av Egypt, som fikk komme inn i det lovede landet. Josva var derfor fullt i stand til å overta lederskapet av Israel etter Moses.
Josva er et bilde på Kristus. Jesus er det tilsvarende greske ordet til det hebraiske navnet Josva. Begge betyr «Frelser». Slik som Josva ledet Israel inn i Kanaan som oppfyllelsen av paktsløftene de hadde arvet fra Abraham, slik skulle Jesus lede Guds folk inn i en større åndelig arv i den nye pakt.
2 Inngangen til landet (kap 1 – 5)
2.1 Praktisk forberedelse til inngangen (kap 1 – 2)
Vær modig og sterk! For du skal hjelpe dette folket til å vinne det landet som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem. (Jos 1,6)
Gud stadfestet sitt nærvær med Josva og sitt løfte om seier. Ordet arv knytter seieren sammen med løftene som ble gitt til Abraham flere hundre år tidligere. Det var til Abraham Gud ville gi landet. Josva ble oppmuntret til å holde fast på sin tillit til Gud og å holde fast på Loven (v 8), som skulle være folkets regler for livet i deres nye omgivelser.
I forberedelsen til inngangen til Kanaan beskriver kapittel 2 oppdraget til to speidere som ble sendt til Jeriko. Der møtte de Rahab, som bekjente at hun ville tilhøre Gud. Hun blir nevnt i Det nye testamentet som en troskvinne (Hebr 11,31; se også Jak 2,25). Hun bemerket for speiderne at frykten for Gud allerede hadde grepet tak i lokalbefolkningen (Jos 2,9 – 11), noe som sørget for at israelshærens moral ble forsterket:
De sa til Josva: «Herren har gitt hele landet i våre hender, og alle som bor der, skjelver av frykt for oss.» (2,24)
2.2 Kryssingen av Jordan (kap 3 – 4)
Øyeblikket de hadde ventet så lenge på hadde endelig kommet. Ledet av prestene, som bar paktkisten, gikk folket over elven Jordan. Her gjorde Gud et mirakel for dem, lik det han hadde gjort ved Rødehavet førti år tidligere. Jordans flod ble stoppet, slik at hele nasjonen kunne gå over på tørre bunnen (3,17). Tolv steiner fra elvebredden ble satt opp ved Gilgal som merkesteiner på denne store begivenheten og på Guds trofasthet i å oppfylle sitt løfte.
2.3 Åndelig forberedelse for å innta landet (kap 5)
Moralsk og åndelig forfall hadde alltid ført til nederlag for israelsfolket. Suksess i kampene som lå foran dem var avhengig av at de var totalt underlagt loven og at de levde etter den både personlig og som et folk. Den siste forberedelsen for å gå inn i landet innebar derfor at to seremonier ble gjenopptatt: Omskjærelsen og påskefeiringen. Disse to seremoniene ble oversett da israelsfolket var i ørkenen. Hver av disse stadfestet på nytt lydighet mot Gud og avhengighet av ham for å ha suksess i konfliktene som lå foran dem:
- Omskjærelse (v 2 – 9): En omfattende omskjærelse av alle israelittiske menn fant sted som en forberedelse for seieren. Omskjærelsen var tegnet på pakten, som opprinnelig ble gitt til Abraham (se 1 Mos 17,9 – 14). Her ble omskjærelse gjeninnført for å markere at de hadde fått en ny bevissthet om at de skulle gå inn i landet for å oppfylle paktsløftene.
- Påske (Jos 5,10 – 12): Israel hadde ikke feiret påske siden de var ved Sinaifjellet, noen år etter utgangen fra Egypt. Nå ble de ved omskjærelsen gjeninnsatt i pakten. De la sin troløse vandring langt bak seg og kunne igjen få tak i korn som de kunne lage brød av (v 11). Derfor kunne de nå holde påskehøytid. Nå fikk de ikke lenger forsyninger av manna, som hadde vært Guds spesielle forsørgelse for en spesiell situasjon (v 12).
Den siste stadfestelsen på at deres praktiske og åndelige forberedelse var fullført, kan vi se i at «høvdingen over Herrens hær» dukket opp (v 14). Oppfordringen til Josva om å ta av seg sandalene fordi han stod på hellig grunn (v 15), antyder at dette var Gud selv som dukket opp i menneskelig skikkelse. Gud stadfestet at han ville kjempe sammen med dem når de gikk inn i landet.
3 Inntagelsen av landet (kap 6 – 12)
Erobringen fant sted etter prinsippet om å dele og erobre. Det var tre militære framstøt over en periode på sju år, der Israel slo sju nasjoner og 31 konger (se listen i kapittel 12). Det første framstøtet gikk inn mot sentrum og delte nord fra sør og hindret at kanaanittene fikk samlet styrkene. Deretter ble de sørlige delene inntatt, etterfulgt av de nordlige.
3.1 Framstøtet mot de sentrale deler: Jeriko og Ai (6,1 – 9,27)
Den relativt passive rollen den israelske hæren hadde i slaget ved Jeriko (kap 6) var en påminnelse om at dette var Guds slag.
Byen og alle som var i den skulle bli «overgitt til Herren» (6,17), det vil si øremerket for total utslettelse. Kanaanittene var tilbedere av solguden Ba’al. Denne religionen innebar også at man hadde perverse seksuelle ritualer. Utryddelsen av amorittkongene på den andre siden av Jordan, for ikke å nevne utslettelsen av Sodoma og Gomorra og Guds dom over Egypt, var ment som en advarsel for dem. Men de var ikke som Rahab: De fortsatte sin avgudsdyrkelse og Guds dom var uunngåelig.
Jerikos murer falt på overnaturlig vis (6,20). Alle, bortsett fra Rahab og hennes familie, ble drept ved sverd (6,24 – 25). Akans grådighet ble starten på nederlaget ved Ai (kap 7), selv om den byen også falt (kap 8) etter at Akan hadde blitt straffet for sin synd. Deretter ble Moses befalinger om å fornye pakten på Ebalfjellet og Garisimfjellet (5 Mos 11,26 – 30 og 27,1 – 8) fullført av Josva (Jos 8,30 – 35).
Folket i Gibeon sitt forsøk på å unngå å bli utryddet (kap 9) viste seg å lykkes fordi Israel stolte mer på menneskelig visdom enn på Guds stemme (9,14).
3.2 Framstøt mot de sørlige deler (kap 10)
Nederlaget til de fem amorittkongene ble forårsaket av guddommelig inngripen på to måter. For det første sendte Gud en voldsom haglstorm der mange ble drept. I denne stormen døde det flere enn ved israelittenes sverd (10,11). For det andre fikk han solen til å stå stille (10,12 – 14), slik at Israel kunne fullføre seieren over fienden.
På en gang slo han alle kongene der og tok deres land. For Herren, Israels Gud, kjempet for Israel. (10,42)
3.3 Framstøtet mot den nordlige delen (11,1 – 12,24)
Da de møtte massiv motstand, ledet Josva Israel til seier mot en gruppe av alle de gjenværende kanaanittene.
Deretter tok Josva hele landet, slik Herren hadde sagt til Moses. Han lot israelittene få det til odel og eie. Hver stamme fikk sin del. Nå fikk landet ro etter all ufreden. (11,23)
Invasjonen av hele landet innebar ikke at absolutt alle byer og landsbyer ble tatt, eller at alle kanaanittene ble utryddet av hvert minste hjørne av landet. Det betydde ganske enkelt at erobringen var av en slik karakter at kanaanittenes makt var brutt. Deres styre var overvunnet. Herren hadde lovet å drive ut kanaanittene litt etter litt, helt til Israel hadde blitt mange og inntatt landet (2 Mos 23,28 – 30). En stor del gjenstod fortsatt før alle kanaanittene kunne bli fullstendig utryddet fra hver del av landet.
4 Bosettelsen av landet (kap 13-24)
Til tross for seirene som er framhevet i de foregående kapitlene, var ikke utryddelsen av kanaanittene total (Jos 13,1). Den lille motstanden som var igjen, skulle senere komme til å skape store problemer for Israel (23,13).
Den nye situasjonen tillot Israel å slå seg ned i landet (kap 13 – 19). Fordelingen mellom stammene ble gjort ved loddtrekning (4 Mos 33,54). Dette var en plan som unngikk noen form for partiskhet fra ledernes side og den anerkjente Guds rett til å forvalte det han hadde gitt slik han ville. Hans suverene kontroll over trekningen sørget for at hver stamme fikk det som hadde blitt forutsagt for dem av både Jakob (1 Mos kap 49) og Moses (5 Mos kap 33).
Seks fristeder ble opprettet for mennesker som var skyldig i drap. Dette hadde Moses tidligere gitt påbud om (Jos kap 20). Deretter ble 48 byer gitt til levittene (kap 21). Disse byene ble plassert blant de forskjellige stammene slik at de kunne være steder der det ble undervist fra loven. Levittene fikk ikke et fast territorium, slik som de andre stammene hadde fått, fordi de hadde fått et guddommelig kall til å tjene i tabernaklet (13,14).
Josvas evner som statsmann forhindret at det ble strid omkring byggingen av alteret, som ble utført av stammene på østsiden av Jordanelven (kap 22). Da tiden for at Josva skulle dø nærmet seg, kalte han sammen folket (23,2) for nok en gang å oppmuntre dem til å sky kanaanittenes måter å leve på og å være trofaste mot Gud:
Gi dere ikke i lag med disse folkene som enda er igjen hos dere. Nevn ikke navnene på deres guder! Dere må ikke sverge ved dem og ikke dyrke dem eller bøye dere og tilbe dem. Hold fast ved Herren deres Gud, som dere har gjort til denne dag. (23,7 – 8)
Til slutt kalte Josva nasjonen sammen for en fornyelse av pakten, slik forgjengeren hans, Moses, hadde gjort (kap 24). Boken avslutter med at Josva dør og blir begravet.
