Åpne bibelteksten til Femte Mosebok på bibelen.no.
| Hoveddeler i Femte Mosebok | |||
|---|---|---|---|
| Vers | Tale | Tema | Hendelser |
| 1,1 – 4,43 | Moses’ første tale | Sermoniell lov | Overføring av lederskap |
| 4,44 – 28,68 | Moses’ andre tale | Sivil lov | Moses’ sang og velsignelse |
| 29,1 – 34, 12 | Moses’ tredje tale. | Velsignelse og forbannelse | Moses’ død |
Tema og innhold
Lydighet
Lydighet er nøkkelen til Femte Mosebok, slik som det er grunnsteinen til velsignelse i det kristne livet. Dessuten er det gjort klart at denne lydigheten ikke er for at de skulle få Guds velbehag, men formant dem fordi de allerede nøt godt av Guds velsignelse. Folket blir ikke kalt til å bli utfridd ved å være lydige, men til å lyde fordi de allerede er utfridd.
Fortellingen som Fjerde Mosebok avslutter med, fortsetter i Josvas bok. Men før dette kommer Femte Mosebok, eller «Deuteronomy», som den heter på engelsk. Dette navnet betyr andre lov, og kommer fra det greske nomos (lov) og deuteros (andre). Den har fått dette navnet fordi den inneholder et tilbakeblikk på mange av lovene som allerede var gitt.
Moses´ avskjed
Femte Mosebok dekker en periode på omkring en måned. Den kan beskrives som Moses´ avdskjedstale med en serie avsluttende budskap der han tar et tilbakeblikk på Israels historie. Dette gjorde han for å forberede den nye generasjonen, som var født i ørkenen, på å krysse Jordanelven og gå inn i landet. Men han ser like mye framover, som han ser bakover. Moses var i profetisk inspirasjon da han gir et omriss av det som skal komme til å skje med dem i dager som kommer.
Bortsett fra i noen ganske få avsnitt, taler Moses i første person. Disse avsnittene er hans siste gripende tale før han stiger opp på fjellet for å se utover det lovede landet. Deretter dør han, og overlater folket til å gå inn uten ham.
Jesus siterte fra Femte Mosebok mer enn fra noen andre av de fem Mosebøkene, blant annet når han stod imot Satan (Matt 4,1 – 11; sitert fra 5 Mos 6,13; 16; 8,3 og 10,20).
Paktsbok
Femte Mosebok er en paktsbok. Den formaner sterkt den nye generasjonen til å holde seg til pakten som ble gitt gjennom Moses, lovens pakt. Noen har til og med sagt at oppbyggingen av den passer inn i paktene som var gyldige på den tiden.
Moses´ første tale (1,1 – 4,43)
Her tar Moses et tilbakeblikk på Israels reiser fra de forlot Sinaifjellet (også kjent som Horeb) (5 Mos 1,6) fram til tiden da han talte (4,39 – 40). Han legger vekt på folkets mislykkede forsøk på å gå inn i landet da speiderne kom tilbake med dårlig rapport (1,23 – 27). Dette var en fornektelse som var ennå mer straffbar, sett i lys av Guds trofasthet. Det var Gud som hadde gjort dem til et tallrikt folk, slik han hadde lovt Abraham (1,10).
Kapittel 2 vers 14 – 18 markerer overgangen fra den mislykkede generasjonen til den nye generasjonen. Deres seire i kamp mot lokale herskere (2,24 – 3,11) ville forhåpentligvis inspirere dem og gi dem større selvtillit for større utfordringer under erobringen av Kanaan som lå foran dem.
Deretter minner Moses dem i en sterk appell, om deres store privilegium som en nasjon som Gud har åpenbart seg selv for. Derfor måtte lovene han hadde gitt, bli æret og aktet. Disse ordene er høytidlige og utfordrende:
Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham? Og fins det noe stort folk som har så rettferdige forskrifter og bud som hele den loven jeg legger fram for dere i dag? (4,7 – 8)
I et øyeblikk av profetisk innsikt, kom Moses til å forutsi deres endelige ulydighet, som skulle lede dem i fangenskap (4,25 – 27).
Moses andre tale (4,44 – 28,68)
Den moralske loven (4,45 – 11,32)
Denne delen åpner med en gjentagelse av de ti bud (kap 5). Men paktsforholdet mellom Gud og hans folk, hvor loven var selve paktsvilkårene, skulle ikke være et lovisk forhold, men et kjærlighetsforhold, (6,5) uttrykt gjennom lojalitet og troskap (6,14).
Deretter følger en inderlig bønn om å forbli trofaste mot Gud, fordi han har lovet å være trofast (kap 6 – 11). Moses bruker situasjonen med gullkalven for å illustrere deres tilbøyelighet til ulydighet og for å dra lærdom av disse advarslene for framtiden.
Kapittel 12 – 26 ser framover, og setter retning for folket med det samme de hadde bosatt seg i Kanaan:
Dette er de forskrifter og bud som dere skal legge vinn på å leve etter i det landet som Herren dine fedres Gud, vil gi deg til eiendom, så lenge dere lever i landet. (12,1)
Disse kapitlene kan bli delt inn i to deler:
- Kapittel 12 – 16: Den seremonielle (religiøse) loven
- Kapittel 17 – 26: Den sivile loven
Den seremonielle loven (kap 12 – 16)
Møteteltet skulle bli gitt en fast plass i landet, og danne et midtpunkt for tilbedelse. Bruken av ordet sted i stedenfor telt i Femte Mosebok, antyder forventningen om en mer permantent bygning, nemlig templet. Legg merke til at tilbedelse som skjedde på ett bestemt sted, ble avsluttet med Kristus (Joh 4,21 – 24).
Også i denne sammenhengen lister kapittel 14 opp hva som er ren og uren mat i de seremonielle ritualene. Disse reglene sørget for at israelittene regelmessig fikk mulighet til å gi uttrykk for det faktum at de var «et hellig folk for Herren din Gud» (v 2). Jesus erklærte senere at all mat er ren (Mark 7,19).
Den sivile loven (kap 17 – 26)
Her er en variert og detaljert lov, som hadde med hverdagslivet i Israel å gjøre. Legg merke til den overordnede vektleggingen av hvordan man skulle behandle de fattige og de sosialt svake, slik som enker, foreldreløse og fremmede.
Forbannelser og velsignelser i pakten (kap 27 – 28)
Denne delen får fram oversikten over loven, som er gitt i de foregående kapitlene. Guds lov var grunnlaget for hans pakt med Israel. Folket forpliktet seg selv til å holde fast på den, mens Gud på sin side, forpliktet seg selv til å velsigne og gi folket framgang, som en gjengjeld for deres lydighet.
Dette skulle framheves for folket gjennom en dramatisk hendelse med det samme de hadde kommet inn i landet. Nasjonen skulle adskilles på to fjell, Ebal og Gersjim. Noen kalkdekkede steiner skulle reises (5 Mos 27,4), der Guds lover skulle skrives inn (v 8). Deretter skulle de forskjellige lovene leses høyt av levittene, og forsamlingen skulle rope «amen».
Josva gjennomførte denne seremonien i rett tid, da folket hadde gått inn i landet (se Josva kap 8).
Forbannelsene og velsignelsene berører enhver side ved livet (5 Mos 28,3 – 6). Siden Gud visste på hvilke måter israelittene ville være ulydige mot Gud i tiden etter Moses, brukte Gud Moses til å utbrodrere forbannelsene mer detaljert enn velsignelsene (12 forbannelser mot 6 velsignelser). Dette for å hjelpe Israel til å gjenkjenne sin egen ulydighet idet de ble utsatt for skammen ved å bli tatt til fange av fremmede nasjoner og bortført (28,63 – 68). Dette ville være som å bli ført tilbake til slaveriet i Egypt (v 68).
Kapittel 28 er det mest høytidelige i hele Det gamle testamentet. Her blir det på forhånd skrevet om den triste og tragiske historien til den jødiske nasjon. Hvor bokstavelig har ikke lidelsene og motgangen til jødene blitt oppfylt, slik Moses her så tydelig framhever dem!
Moses´ tredje tale og død (29,1 – 34,12)
Fornyelse av pakten fra Sinai (kap 29 – 30)
Selv om dette er et adskilt tilfelle (29,2), bygger det på innholdet i de foregående kapitlene. Loven hadde blitt framsagt. Nå fornyet Moses deres paktsløfter om å gi akt på loven og om å følge Gud (29,12 – 13). Dette gjorde han på vegne av folket. Dersom de på noen måte skulle tvile på hva som var veien framover, var Moses snar til å vise dem den riktige retningen:
I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt framfor dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! (30,19)
Overføring av lederskap (kap 31)
Helt til slutten var Moses opptatt av at Guds lov skulle være i sentrum av nasjonens liv, og at den skulle bli æret og aktet av hele folket (31,9 – 13 og 24 – 26). For de troende er det tragisk å se at Gud stadfester for Moses framfor hele forsamlingen at folket langt fra ville holde loven og pakten, men skulle vise seg å bli opprørske og ulydige (v 16 – 18). Dette skjedde mens han stod framfor Gud sammen med sin etterfølger, Josva. Deretter stadfestet Gud overfor Josva at han skulle føre dem inn i deres arv i Kanaan (v 23).
Moses´ sang og velsignelse (kap 32 – 33)
Kapittel 32 gjengir sangen som Moses mottok direkte fra Herren (31,19 – 22). Den regner opp Guds trofasthet mot Israel til tross for at de stadig brøt pakten med Gud. Legg merke til hvor ofte begrepet klippe er brukt. Du kan sammenligne denne sangen med en annen sang av Moses i Andre Mosebok kapittel 15, som ble sunget da Israel ble utfridd fra Egypt.
Moses delte deretter ut sin velsignelse til de 12 stammene i Israel (kap 33). Dette var hans siste ord før han døde. Du kan sammenligne dette med det lignende tilfellet i Første Mosebok kapittel 49, da den dødende Jakob velsignet sine 12 sønner, som skulle bli forfedrene til hver av stammene.
Moses´ død (Kap 34)
Moses var en stor mann i enhver forstand, og en av de største personlighetene i Bibelen. Han var en mektig leder og en Guds tjener, med en tjeneste som var kjennetegnet av mirakler (34,11 – 12). Han var også en profet (v 10) og viktigst av alt: Han var en mann som hadde talt med Gud «ansikt til ansikt» (v 10). Selv i en alder av 120 år, var «hans øyne ikke sløvet og hans livskraft ikke svekket» (v 7).
Nå, etter at han hadde steget opp på Pisga-fjellet, kunne han se over elven Jordan og inn i det lovede land. Deretter døde han. Han fikk ikke lov til å komme inn i landet sammen med folket, på grunn av at han hadde syndet mot Gud, men vi finner ham senere innenfor grensene da han dukket opp på et annet fjell, Forklarelsens berg (se Mark 9,2 – 4).
