Åpne bibelteksten til Tredje Mosebok på bibelen.no.

3. Mosebok går ikke videre i Israels historie, utover de begivenhetene som er beskrevet i slutten av 2. Mosebok, men utvikler den videre betydningen av det punktet folket hadde nådd:

  • I 1. Mosebok talte Gud fra himmelen.
  • I 2. Mosebok talte Gud fra fjellet.
  • I 3. Mosebok talte Gud fra tabernaklet, som var et bilde på at Gud stadig kom til folket, fordi han hadde en lengsel etter å glede seg over fellesskapet med dem.

Legg merke til at 3. Mosebok er den midterste boken av de fem Mosebøkene. Temaet i den er tilbedelse og offer, og dette er sentralt i menneskets forhold til Gud. I denne boken leder Moses folket til Gud som en mellommann mellom Gud og menneske.

Det engelske navnet på 3. Mosebok er Leviticus. Dette navnet kommer fra navnet Levi, som betyr forenet. Levi var den tredje sønnen Jakob fikk med Lea (1.Mos 29,34). Gjennom navnet Levi uttrykte Gud den mest grunnleggende sannhet i Skriften: Enhet med Gud i et bånd av kjærlighet som ikke kan ta slutt (1.Kor 6,17). Men navnet Levi har en annen betydning. Hans mor, Lea, sa at hans navn betydde forenet, men hans far, Jakob, gav navnet hans et annet innhold, da han profeterte over ham.

Simeon og Levi er brødre (…) Jeg vil splitte dem i Jakob og spre dem utover i Israel. (1.Mos 49,6-7)

I en spesiell forstand, var Levi stamme adskilt for Gud:

Da sa Moses: «Innvie dere i dag til å være prester for Herren. (…) Så vil Gud gi dere sin velsignelse i dag.» (2.Mos 32,29)

På den måten kom levittene til å representere de to tilsynelatende motsatte tankene forenet og adskilt.

3. Mosebok kan beskrives som en prests håndbok. Den beskriver i detalj ofringene for enhver anledning, som folket kunne komme framfor en hellig Gud ved. Den be­skriver også pliktene til presteskapet. Den gir lover. Mange av disse har med prestene å gjøre. En del foreskriver hvordan Israel skulle holde sine religiøse skikker og høytider. Hele boken peker framover mot Kristus. Gjennom ham kan vi komme fram for Gud under den nye pakt (Hebr 7,25).

De to hoveddelene i boken blir delt i kapittel 16, som handler om soningsdagen, den ene dagen hvert år da øverstepresten, som var en respresentant for folket, gikk inn i Det aller helligste. Dette var den mest hellige delen av tabernaklet, og hit inn bar øverstepresten blod for å gjøre soning for Israels synder:

Men i det andre går bare øverstepresten inn én gang om året, og da aldri uten offerblod. Det bærer han fram for seg selv og for folkets forseelser (…) Men Kristus er kommet som øversteprest (…) Han har gått gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehender (…) Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. (Hebr 9,7 og 11-12)

Hoveddeler i 3. Mosebok
Kap. 1 – 16 Veien inn til fellesskap med Gud Offer
Kap. 17 – 27 Vandringen i fellesskapet med Gud Adskillelse

Veien inn i fellesskap med Gud: Offer (Kapittel 1-16)

Ofringene er omtalt i kapittel 1-7. Der finner vi de fem grunnleggende typene av ofringer. De første tre var frivillige, de andre to var obligatoriske. Disse er:

  • Brennofferet (1,1-17). Dette var et frivillig offer som uttrykte overgivelse til Herren. Det tok seg av synder generelt, som ikke var gjort med hensikt.
  • Grødeofferet (2,1-16) (matofferet). Dette var et frivillig offer, uten blod. Det ledsaget brenn-, måltids- og syndofringene. Det var et uttrykk for tilbedelse og tjeneste.
  • Måltidsofferet (3,1-17). Noen ganger blir dette kalt fredsofferet eller felleskapsofferet. Det var et frivillig offer, som uttrykte fellesskap med Gud og fellesskapet mellom enkeltmennesker.
  • Syndofferet (4,1-5.13). Dette var et obligatorisk offer, som var påkrevd så snart en person ble klar over at han hadde gjort spesielle synder, han ikke hadde gjort med hensikt.
  • Skyldofferet (5,14-19). Dette er veldig likt syndof­feret. Dette, som også var obligatorisk, var spesifisert der synden krevde en erstatning.

Det er verdt å merke seg at alle disse ofringene kom mellom to motsatte utsagn:

Moses kunne ikke gå inn i møteteltet, fordi skyen lå over teltet, og Herrens herlighet fylte helligdommen. (2.Mos 40,35)

Deretter gikk Moses og Aron inn i møteteltet, og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket. (9,23)

Med en gang prinsippet om soningsoffer hadde blitt bragt inn, kunne Moses ikke bare gå inn i møteteltet der Guds nærvær bodde, men han kunne komme ut i live. Disse ofringene taler derfor om Jesus Kristus, den «ene mellommannen mellom Gud og menneske» (1.Tim 2,5)

Brennofferet: Portrett av Kristus

Vi skal undersøke noen sider ved brennofferet (1,1-17; 6,8-13; 7,8) for å illustrere hvordan alle ofringene er et bilde på Kristus, som oppfylte dem. Brennofferet er:

1. Et offer til Gud
Det hebraiske ordet for dette betyr det som stiger opp (til Gud). Dette ordet blir bare brukt om røkelse, ikke om brennoffer av slaktede dyr for syndofring, og brennofferet er «en duft som behager Gud» (1,9; 13; 17). Det henviser derfor på Kristi verk på Golgata i hva det betyr for Gud. Viktigere enn om vi liker Jesus, er at Gud er tilfreds med forsoningsverket Jesus har gjort på Golgata. Gud har behag i Jesus, fordi han gav «seg selv som et lyteløst offer for Gud.» (Hebr 9,14)

Lev i den kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. (Ef 5,2)

2. Et frivillig offer
Brennofferet som ikke var ett av de obligatoriske ofringene, ble bragt frivillig. På samme måte gav Kristus seg selv frivillig til Gud som et offer: «Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig.» (Joh 10,18)

3. Et offer som avspeilet velstanden
Offerdyret kunne bli tatt av storfeet (1,3), fra flokken (1,10) eller av fuglene (1,14). Dette var avhengig av velstanden til den som ofret.

4. Et billedlig offer
Kjennetegnene på dyrene som ble ofret, maler et femfoldig bilde av Kristus.

Soningsdagen

Denne viktige årlige begivenheten er beskrevet i kapittel 16. De viktigste elementene i den var:

1. Blod ble stenket (vers 11-19)
Du kan sammenlikne dette med renselsesofferet for prestene (4,3-12) – offeret av en okse, blodet som ble stenket sju ganger og de ubenyttede legemsdelene som ble brent utenfor leiren. Men denne gangen ble det tatt med inn i helligdommen og stenket på paktskisten, istedenfor å stenkes utenfor forhenget og gullkisten. Røkelsen var en sky som skulle hindre at Aron skulle stirre på Det hellige nærvær. Deretter måtte Aron gå inn igjen, med blod av en bukk. Han måtte også stenke gullkisten med blod (2 Mos 30,10; 3 Mos 16,16b; 20).

2. Syndebukken (v. 20-22)
Mens folket ikke fikk se på stenkingen av paktskisten, var dette en offentlig handling som skulle forsikre folket om at deres synder var tatt bort.

3. Rensing av deltagerne (v. 20-28)
Når øverstepresten nå var iført sin prestedrakt, kunne han ofre brennoffer og fettet av renselsesofferne. Hebreerbrevet drar en parallell mellom disse begiven­hetene og Jesu tjeneste som øversteprest, og viser forskjellen på de to:

  • Jesus, som var ulik den syndige Aron, trengte ikke å gi et offer for seg selv (Hebr 7,26-28).
  • Kristi sonende offer var ikke et offer han bragte årlig, men én gang for alle (Hebr 9,6-14).
  • Kristus gikk inn i den himmelske helligdommen og satte seg der (Hebr 9,24).
  • I ham har vi fått en varig tilgivelse for synd (Hebr 10,1-18).
  • Alt dette gir oss «frimodighet til å tre inn i helligdom­men ved Jesu blod» (Hebr 10,19-25).

Vandringen i fellesskap med Gud: Adskillelse (kapittel 17-27)

Den andre delen av 3. Mosebok kan oppsummeres på denne måten:

Moralske lover (kapittel 18-20)

  • Seksuell renhet (kap. 18)
  • Prinsipper for godt forhold til sin neste (kap. 19)
  • Synder som straffes med døden og andre alvorlige forbrytelser (kap. 20)

Religiøse forskrifter (21,1-24,9)

  • Forskrifter for prestene (kap. 21-22)
  • Religiøse fester (kap. 23)
  • Forskrifter for tabernaklet (24,1-9)
  • Forskjellige andre forskrifter (24,10-27,34)

Denne siste delen inneholder frigivelsesåret – hvert femtiende år (25,8-9). Dette jubileet skapte sosial rettferdighet, ved å hindre at velstanden samlet seg i hendene på noen ganske få; hver mann hadde en rett i familiens land og til sin egen frihet. Ingen kunne få enerett på noe gjennom ustyrt kapitalisme. Det førte også til en enhet i familien.

I begynnelsen av sin tjeneste stod Jesus fram i synago­gen i Nasaret og forkynte at frigivelsesåret var i ferd med å bli oppfylt (Luk.4,14-21). Det ble oppfylt tidlig i hans tjeneste, og fortsetter å bli oppfylt i tjenesten til menigheten idag. Det vil finne sin endelige oppfyllelse i tiden som kommer.

I 3. Mosebok finner vi derfor Moses som mellommannen, som viser hvordan folket kunne komme inn i fellesskap med Gud. Derfor er han et bilde på Kristus, som er den «ene mellommann mellom Gud og mennesker» (1.Tim 2,5), og «mellommannen for en ny pakt», som ble etablert gjennom utgytelsen av hans eget blod i soningsofferet (Hebr 8,6; 9,15; 12,24).