Når ting går galt, har mennesker en tendens til å klage og syte. Når jødene ble bortført fra landet sitt, uttrykte også de sin fortvilelse gjennom klagerop. Klagesangene handler både om sorg og fortvilelse, men også om håpet om at Gud vil hjelpe de tilbake til sitt hjemland igjen.
Klagesangene er sanger der forfatteren sørger og fortviler. Sangene er skrevet av profeten Jeremia. Samtidig som Jeremia var profet, var han også en fantastisk poet. Sangene er skrevet i år 587 f.Kr. Det var under elendige omstendigheter Jeremia skrev ned Klagesangene.
Israel og Jeremia var i en fortvilet situasjon. Den flotte hovedstaden Jerusalem, var nå blitt ødelagt og lagt i ruiner. Fiender hadde ødelagt og plyndret byen. Jeremia utøste sin fortvilelse fremfor Gud da den absolutte bunnen var nådd. Folk var på feil spor; de brøt loven og drev med masse suspekte, lugubre og onde gjerninger.
«Jeg vil aldri glemme slitet, den totale hjelpesløsheten, smaken av aske og den giften jeg har drukket. Jeg husker det veldig godt, følelsen av å treffe bunnen.» (Kap. 3:19-20, fritt etter The Message.)
Oversikt over temaene i boken er
A: Jeremia sørger over byen Jerusalem (Kap. 1)
B: Guds sinne over Jerusalems gale gjerninger (Kap. 2)
C: Håp midt i alt det vonde (Kap. 3)
D: Guds sinne er over (Kap. 4)
E: Håp om bedring (Kap. 5)
Det går bedre med folket mot slutten, og sangene avsluttes med håp om bedre tider. De innser at de har lidd vondt av å være borte fra Gud, og vender derfor tilbake til Guds åpne og tilgivende armer.
«Herre, vend oss om til deg, så vi kan komme tilbake. La våre dager bli som før!» (Kap. 5:21)
Foto: Vicky Chalmers, sxc.hu
