1. Mosebok er den første boka i Bibelen. Den skildrer perioden fra det første mennesket (Adam) fram til starten på nasjonen Israel (Josef og brødrene hans). Boka omhandler de første årene av menneskehistorien fra rundt 4000-1400 f.Kr. (det vil si 2500-2600 år). Forfatteren er ifølge tradisjonen Moses, i tillegg til at det trolig har blitt lagt til noe etter Moses sin død.

I denne boken finner vi historiene om Adam og Eva, Kain og Abel, Noahs ark, Abraham og Sara, Isak og Rebekka, Jakob og Rakel, og Josef og brødrene hans. Historiene viser hvordan Gud velger seg ut noen som han åpenbarer seg for, og som etterhvert utvikler seg til å bli en familie og en nasjon som han vil identifisere seg med.

Skapelsen og syndefallet

Bibelen forteller at Gud skapte verden i løpet av seks dager, og at den sjuende dagen ble brukt til å hvile. Det er forskjellige meninger om dagene skal forstås symbolsk eller bokstavelig, men Bibelen er tydelig på at Gud står bak universet slik vi kjenner det. I tur og orden ble lys og mørke, himmel og jord, hav og landområder, og planter og dyr skapt. Selve kronjuvelen i skaperverket var mennesket – skapt som mann og kvinne – Adam og Eva.

Adam og Eva ble plassert i Edens hage. Der ville Gud sørge for at de fikk alt de trengte, samtidig som Gud forventet at de etterlevde hans påbud. Adam og Eva sviktet, fordi djevelen, forkledd som en slange, lurte dem. De måtte ta konsekvensene av dette – ut av Edens hage, og dermed ut av Guds velsignelse.

Noahs Ark

Tiden gikk – Adam og Eva fikk etterkommere, som stort sett ikke brydde seg om Gud. Gud ble fortvilet, og fryktet for at de få som faktisk brydde seg om ham, skulle bli overmannet av umoralen rundt dem. Derfor ba Gud Noah bygge en stor båt, kalt en ark. Minimum to av hver dyreart ble med i arken, samt Noahs familie. Vannflommen kom og skylte vekk all sivilisasjon, bortsett fra Noahs familie. Flommen varte i over ett år, før arken strandet på Araratfjellet.

Abraham levde i tro

Noah fikk etterkommere, som etterhvert bredte seg ut over hele jorden. En av disse etterkommerne var Abraham fra Ur i Kaldea (i dagens Irak). Han opplevde at Gud kalte på han til å bryte opp fra hjemlandets trygge omgivelser, til et liv i Guds ledelse. Abraham havnet i området rundt Israel, med Sara og alle sine tjenere. Gud lovte ham utallige etterkommere, selv om Abraham ikke hadde noen sønner med Sara. Men Abraham valgte fremdeles å stole på Gud, og etter lang venting fikk Abraham og Sara utrolig nok en sønn da de var henholdsvis 100 og 90 år gamle. Abrahams tålmodige liv i tro til Gud blir gjennom resten av Bibelen brukt som et forbilde på hvordan man kan stole på Gud gjennom alle omstendigheter.

Kjente historier:

A Skapelsen (Kap 1:1 – 2:3)
B Adam og Eva (Kap 2:3 – 25)
C Syndefallet (Kap 3:1 – 24)
D Noah og syndefloden (Kap 6:1 – 9:17)
C Abrahams pakt med Gud (Kap 12:1 – 25:8)
D Fortellingen om Isak (Kap 21:3 – 28:6)
F Fortellingen om Jakob (Kap 25:26 – 37:1)

Andre Mosebok – Moses, prinsen av Egypt

Moses ledet israelsfolket ut av Egypt, gjennom sjøen og inn i ørkenen på veien til landet som Gud har gjort klart for dem.

Har du sett ”Prinsen av Egypt”? Den filmen er inspirert av andre Mosebok. Det var helt opplagt at Gud hadde velsignet jødene, for de fylte hele landet, og egypterne var redd for at de skulle gjøre opprør og ta over styringen. Egypterne påla dem derfor slavearbeid, i håp om at undertrykkelse ville sørge for at de fikk færre barn. Men tvert imot, jo mer arbeid de la på dem, desto mer tallrike ble de. Klageropene deres nådde nemlig opp til Gud. Med Guds hjelp kommer til slutt jødene ut av Egypt, etter at Gud har sendt forbannelser innover landet: gresshopper, hagl og drap av folk og fe. Alt dette skjer for at Egypts leder, farao, skal slippe israelsfolket ut til det Gud har for dem i «det lovede land».

Moses levde ca. 400 år etter Abraham. Fra andre Mosebok skifter fokuset i Bibelen ganske tydelig over til Moses. Han forblir fokuset helt fram til femte Mosebok. Gjennom Moses forbereder Gud Israelsfolket til å innta det lovede landet, Kanaan. Moses leder folket ut av Egypt tvers gjennom en sjø, videre gjennom ørkenen og rundt i ørkenen i 40 år, for å klargjøre nasjonen til å stole på Gud og ikke seg selv. Israel får de ti bud (kap. 20) og resten av loven i denne boken.

Sentralt Bibelvers:

«Så sa Herren: «Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning.» (Kap 3:7-8a)

Oversikt

A Utgangen fra Egypt (Kap 1 – 19)
B Loven, tabernaklet og presteskapet (Kap 20 – 40)

Tredje Mosebok – Livet i fellesskap med Gud

Det er blitt sagt at 1.Mosebok handler om Guds plan med mennesket, 2.Mosebok om Guds frelse og utfrielse og 3.Mosebok om hvordan livet i fellesskap med Gud skal leves.

En kristen pastor sa en gang til menigheten: ”Hva i all verden skal vi med tredje Mosebok?” Grunnen til det, er at den er overlesset med detaljer som for det utrente øyet virker uinteressant for oss i dag. Pastorens konklusjon var at ”en ting er sikkert, 3. mosebok forteller oss at Gud er opptatt av detaljer”. Det er vel og bra, men det er mye mer enn som så.

Boka er den midterste av de 5 mosebøkene. I motsetting til de to foregående bøkene inneholder ikke denne boken historier om Guds folk, men den er full av retningslinjer for hvordan israelsfolket skulle tjene Gud og hvordan de skulle leve livet sammen.

Det som går igjen i boken, er at Israel skal være ”helliget Herren”. Det vil si at de skal være et hellig folk som skal være annerledes enn de andre folkene. De skal velge å leve på en annen måte. De skal vise godhet og barmhjertighet. De skal være gode og omsorgsfulle, ikke grådige og blodtørstige som de andre folkene. De skal etterligne Gud og være som Gud. Dette gjelder også for alle kristne i dag.

Sentralt bibelvers:

”Herren talte til Moses og sa: Si til hele den israelittiske menighet: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig. Enhver av dere skal ha ærefrykt for sin mor og sin far. Dere skal holde mine sabbatsdager. Jeg er Herren deres Gud.” (Kap. 19:1-3)

Oversikt:

A Veien inn til fellesskap med Gud: Kapittel 1 – 16
B Vandringen i fellesskap med Gud: Kapittel 17 – 27

Fjerde Mosebok: Gud vil ha trofasthet

Gud ønsker et folk som har tillit til at han er større enn omstendigheter. Om noe virker vanskelig, alt er mulig for den som har Gud med på laget og stoler på han.

”Numbers” er det engelske navnet, boken starter nemlig med den første folketellingen i Israel og også utvikling av en hær med militære strategier. Som med mange av de andre bøkene i Det gamle Testamentet, bærer denne teksten med seg en annen og større åndelig betydning enn det vi klarer å se gjennom øynene til det jordiske folket i det gamle testamente.

Kjernen i boken er likevel ikke store folkemasser som beveger seg i takt på en stilig måte. Nei, kjernen i boken handler om et veldig stort og viktig tema: gjensidig trofasthet mellom Gud og hans folk. I denne boken handler det spesielt om mangel på trofasthet fra folkets side. Denne utro holdningen har sine røtter i menneskelig frykt og umodenhet, og at de ikke kjenner Gud.

Gud fører folket sitt fram til landet han har lovt dem at de skal få. Der oppdager jødene at folket som bor der, er sterkere enn dem og jødene blir redde. Mennene Josva og Kaleb har en fast tro på Gud, og sier at dette landet som Gud har lovt dem, skal de klare å ta fordi Gud er med dem. Gud demonstrerte jo sin allmakt – sin store, overnaturlige kraft – på den egyptiske farao og hans land bare noen år tidligere (kap. 13-14).

Men folket nekter, for de er redde. Den unge nasjonen Israel synder allerede før den er formelt opprettet, og det skjer store forandringer. Gud sender folket tilbake til ørkenen på en endeløs vandring i sirkel, og gir ikke nasjonen en ny sjanse til å komme inn i landet før 40 år er gått, og alle i den eldre generasjonen som syndet mot Gud var døde.

Sentralt bibelvers:

Velsignelsen Aron formidlet:

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Når de således uttaler mitt navn over israelittene, vil jeg velsigne dem.» (4. Mos 6:24-27).

Oversikt

A: Den gamle generasjonen Kapittel 1 – 10
B: Årene med vandringen i ødemarken Kapittel 11 – 21
C: Den nye generasjonen Kapittel 22 – 36

Femte Mosebok – Fra talefeil til folketaler

Å slite på grunn av et dårlig selvbilde er ikke et nytt problem. I alle tider har mennesker opplevd å bli begrenset på grunn av måten de selv eller andre ser på dem. Noen tenker: Jeg kan aldri få meg en kjæreste, jeg som er så sjenert. Eller: Jeg er alltid en som mislykkes i livet, så jeg kommer nok ikke til å klare denne utfordringen heller.

Moses var en mann som sleit med slike ting. Jeg kan aldri bli en leder, tenkte han, for jeg er jo så dårlig til å uttrykke meg. På tross av det dårlige selvbildet valgte Gud å bruke Moses. Historien viser at ikke bare kunne Gud bruke Moses, men Moses opplevde også at han overvant de utfordringene han tidligere hadde slitt med.

5. Mosebok er en nedtegnelse av tre taler holdt av en av historiens mest innflytelsesrike personer. Moses, som tidlig i livet så på seg selv som en som ikke burde åpne munnen sin offentlig (2. Mos. 4:10), fremstår på slutten av livet sitt som en stor folketaler. I disse talene oppsummerer Moses hva som hadde skjedd til nå med Israelsfolket, og hva Gud hadde sagt ville skje i tiden fremover. Talene er Moses’ avskjedsord. I 5. Mosebok finner vi at Moses gir stafettpinnen videre til Josva, som skal lede folket inn i landet Gud har lovt dem.

De 10 bud og det største budet

I den første av de tre talene som er nedskrevet i 5. Mosebok finner vi en oppsummering av viktige hendelser i Israelsfolkets vandring i ødemarken. Den andre talen oppsummerer ulike lover knyttet til den avtalen Gud hadde med israelsfolket. Her finner vi blant annet kjente avsnitt som de 10 bud (5. Mos. 5:6-21) og det største av alle bud; om å elske Herren din Gud av hele ditt hjerte (5. Mos. 6:5)! Den andre talen inneholder også velsignelsene som kommer når en holder avtalen med Gud, og forbannelsene som rammer når en bryter avtalen med ham (kap 27-28). Den siste av de tre talene i 5. Mosebok omhandler en fornying av avtalen med Gud, overføring av lederskap fra Moses til Josva og til slutt Moses’ velsignelse over de ulike stammene i Israel.

Sentralt bibelvers:

«Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.» (5. Mos. 18:15)

Når Peter taler om Jesus i Apostlenes gjerninger 3:22 hevder han at det var Jesus Moses omtalte i dette verset. Jesus skulle komme og lede Guds folk, og gi Guds Ord til folket.

Oversikt:

A Moses’ første tale: (Kap 1:1-4,43.)
B Moses’ andre tale: (Kap 4:44-28,68.)
C Moses’ tredje tale og død: (Kap 29-34.)

Josva – Jeriko faller

Josvas bok beskriver kanskje verdens mest utradisjonelle krigstaktikk. Når israelittene skulle innta byen Jeriko, ba Gud musikere gå fremst i hæren i sju dager, og blåse i hornene. Gud ville teste om de stolte på ham. Josva og israelittene gjorde som Gud ba dem, og etter sju dager raste bymuren og Jeriko kunne inntas!

Josvas bok fortsetter der 5. Mosebok slutter, ved at Moses er død og Josva har overtatt ledelsen av israelittene. Handlingen i boka utspiller seg når Israel inntar landet Kanaan. Det løftet som Gud hadde gitt folket, om at de skulle få dette landet, var på randen av å gå i oppfyllelse. Tiden som nomadefolk var snart forbi, israelittene skulle bli en bofast nasjon.

Boken er sentrert rundt Josva og hans rolle som leder, og dekker omtrent 25 år av Israels historie. Josva døde i 1375 f.Kr. og boka sitt innhold er datert til 1400-1375 f.Kr., og den er sannsynligvis samlet og nedskrevet kort etter Josva døde. Forfatterskapet er ukjent, men noe har åpenbart blitt lagt til etter Josvas død.

Josva avsluttes med at hver stamme i Israel, som kommer fra Jakobs 12 sønner, får hvert sitt område i Israel. Før Josva dør 110 år gammel, oppmuntrer han hver stamme i Israel til å leve nær Gud.

«Frykt Gud. Tilbe ham helt og holdent. Bli kvitt de gudene som forfedrene deres tilba på den andre siden av elven og i Egypt. Dere skal tilbe Gud!» (Kap. 24:14, fritt etter The Message)

Mennesket Josva er et bilde på Jesus, og navnet hans betyr det samme som Jesus – «Herren frelser». Akkurat som Bibelen beskriver at Jesus leder sine etterfølgere inn i Guds rike, ledet Josva israelsfolket inn i landet Gud lovet dem.

Dommerne – Samson banker løven

Folket er på på vei bort fra Gud og lever sine liv uten hensyn til Gud. Guds svar på dette er å reise opp ledere som bidrar til at folket igjen kommer nærmere Gud. Mest kjent er Samson som banker en løve og ødelegger et tempel i kampen mot fienden.

Boken er nedskrevet rundt år 1000 f. Kr. Forfatter er noe usikkert, men man tror det er Samuel sammen med profetene Natan og Gad. Dommerne omhandler tiden etter Josvas død, og varer frem mot når Israel får sin første konge. På denne tiden hadde israelsfolket fått loven og de ti bud fra Moses, og hadde etablert seg i Israel etter fangenskapet i Egypt.

«De sviktet Herren og dyrket Ba’al og Astarte-bildene.» (Kap. 2:13)

Dommernes bok er en fortelling om hvordan israelsfolket stadig vender seg bort fra Gud og søker avguder. Gud hjelper folket ved å sette Dommere inn som ledere for nasjonen. Dette er trofaste tjenere som kommer i lederposisjon på grunn av deres sterke karakter og naturlige lederegenskaper. De hadde folkets respekt, anerkjennelse og tillitt, og ledet de på ulike måter. I boken finner vi totalt tolv dommere, og en mengde spennende historier. Samson er nok den mest kjente dommeren; han rev blant annet en løve i fillebiter, fanget mange rever og ødela et tempel med bare hendene. Gideon, en annen dommer, er kjent for å vinne krigen mot Midjanittene selv om han møtte opp med bare en håndfull mengde krigere. En tredje dommer er kvinnen Debora som også var profet

Slik omtales dommerne i det nye testamentet:

«Gjennom deres troshandlinger, overvant de kongeriker, oppnådde rettferdighet og fikk løfter oppfylt. De lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og førte fiendene på flukt.» (Hebreerbrevet 11:33-34, fritt etter The Message)

Rut – Romantikk og trofast kjærlighet

Ruts bok er en varm, romantisk fortelling som beskriver hvordan Rut, en hedningekvinne fra Moab, ble en del av Guds folk. Ikke bare det, men hun ble tippoldemoren til kong David og derfor også en av forfedrene til Jesus, verdens frelser.

Bakgrunn

Åpningsordene i Ruts bok setter boken inn i dommerperioden. Vi kan best betrakte den som et tillegg til Dommerboken. Bokens fire korte kapitler dekker en periode på rundt elleve år, som står i en herlig kontrast til volden og umoralen i denne perioden. Samuel blir vanligvis regnet som forfatter av boken.

Rut og Naomi

Ruts bok er en fortelling om trofast og livslang kjærlighet. Ruts svigermor Naomi, som bor som utlending i Moab, mister både ektemannen sin og begge sønnene sine. De eneste som er tilbake er hennes to svigerdøtre. Gjennom Ruts bok får vi innblikk i hvordan Rut trofast står med svigermoren sin igjennom den vanskelige perioden, og helt frem til Naomi hjelper henne å finne en ektemann, Boas.

Ekteskapet mellom Rut og Boas er også et eksempel på trofast kjærlighet. I Moseloven var det anvisninger for hvordan en skulle opptre hvis en mann døde uten å ha fått barn; den nærmeste slektningen skulle gifte seg med den avdødes kone. På den måten sørget man for at slekten ble videreført. Boas’ ekteskap med Rut er et vitnesbyrd om at Boas ønsket å være trofast mot Guds lov og mot ettermælet til sine slektninger.

Sentralt bibelvers:

«Men Rut svarte: «Du skal ikke overtale meg til å skille lag med deg og dra hjem igjen. For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» (Rut 1:16)

Oversikt:

A: Rut og Naomi vender tilbake til Betlehem (Kap 1:6 – 1:22)
B: Boas tar imot Rut (Kap 2:1-19)
C: Rut lurer seg inn til Boas om natten (Kap 3:1-13)
D: Boas og Rut gifter seg (Kap 4:1-21)

Første Samuelsbok – Selvopptatthetens pris

Mirakelbarnet Samuel blir født og hjelper landet Israel å komme seg på beina. Her kommer også David – Guds kjempe – som dreper bjørn og løve med bare hendene, og som redder Israel fra Goliat med slynge og stein!

Bakgrunn

Det er ikke helt sikkert hvem som har skrevet boken, men mest sannsynligvis er det Samuel som skrev ned det som skjedde mens han levde, og så fylte presten Abjatar inn resten etter hans død. Boken er skrevet mellom 931-722 f.Kr. en ganske lang periode, så det skjer mye forskjellig i første samuelsbok.

Samuel

Boken begynner med Hanna, en kvinne som ikke kunne få barn. Hun var svært lei seg for dette, og ba til Gud om hun kunne få en sønn. Hun ville til og med la han vokse opp i tempelet og dermed innvie han for Gud. Gud gav henne en sønn, og hun gav han navnet Samuel. Samuel vokste opp i tempelet, under oppsyn av presten Eli. Han vokste opp til å bli en god leder for Israel. Han ledet folket til å følge Guds veier.

Selv om Samuel var en god leder, fulgte ikke sønnene hans eksempel. Israellittene ble derfor veldig skeptisk til at disse skulle overta lederskapet etter Samuels død. På tross av Guds advarsler, ville de derfor heller ha en konge som alle de andre nabofolkene hadde.

Saul og David

Saul, en høy og vakker mann, ble den første kongen i Israel. Uheldigvis var han så selvopptatt og redd for folkemeningen at han viste seg å være en elendig konge.

Gud ba derfor Samuel om å salve en ny konge over Israel. Selv om ikke den nye kandidaten var like erfaren, veltrent og kjekk som Saul, var Gud ute etter de indre kvalitene.

«Utseende er ikke alt. Ikke bli imponert over utseendet hans. Jeg har allerede vraket ham [Eliab, Davids bror]. Gud dømmer personer annerledes enn mennesker gjør. Menn og kvinner ser på utseendet, men Gud ser på hjertet» (Kap. 16:7, fritt etter The Message)

David er mest kjent fra historien om David og Goliat, der David slår den tre meter høye kjempen med bare stein og slynge. Selv om Goliat hadde alle fysiske forutsetninger for å slå David, hjalp det ikke når David hadde Gud med seg på laget.

«David svarte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet.» (Kap 17:45)

David ble svært populær blant folket for sin modige stil, noe som gjorde Saul misunnelig. Han forfulgte David, men David unnlot å ta igjen med samme mynt. Saul endte selv med å dø i krig mot filisterne.

Andre Samuelsbok – Ekte vennskap

Hvem finner venner for livet? Daniel og Jonathan hadde et vennskap mange kunne misunne dem. De stilte opp for hverandre i tykt og tynt, helt til Jonatan ble drept i krig.

Boken starter med at David får beskjed om at Kong Saul og sønnen Jonatan er død. David gråter full av sorg over tapet. David hadde vært en svært god venn med Jonatan, som var sønnen til Saul, helt fra da David vant over Goliat. Jonatan valgte å støtte David i stedet for sin egen far. Jonatan hadde hjulpet David ut av trøbbel mange ganger da Saul var etter han.

«En gang talte Saul med sin sønn Jonatan og med alle sine menn om å få David drept. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt meget av David. Derfor fortalte han dette til David og sa: «Min far Saul tenker på å drepe deg. Ta deg i vare i morgen tidlig! Finn deg et skjulested og gjem deg der! Så vil jeg gå ut på marken hvor du er, og stå ved siden av far. Jeg vil tale med ham om deg, og merker jeg noe, skal jeg si deg det.» (Kap 19:1-3)

I andre samuelsbok er det David som er hovedpersonen. Den handler om Davids vei til å bli konge etter at Saul døde i krigen, og om de 40 årene som David var konge i Israel. Etter at Saul døde, var det mye krangel mellom de to sønnene til Saul, som ville bli konger, og David, som de fleste visste at Gud hadde bestemt skulle bli den nye kongen i Israel.

Etter sju år ble David kronet som konge i Israel, og alle som bodde i landet var veldig fornøyd med hans styre. Han var rettferdig, og blir beskrevet som en mann etter Guds hjerte. Han levde slik som Gud ønsket ved å gjøre det som var rett for Gud.

Selv om David var en rettferdig konge, så gjorde også han feil. En gang da alle andre menn var ute i krig, så han en veldig vakker kvinne som badet på taket. Han fikk lyst på henne, og selv om hun var gift med en annen, så hadde han sex med henne, og hun ble gravid. David skjønte han hadde et stort problem. Dette løste David ved å satte mannen hennes, Uria, helt fremst i hæren slik at han ble drept av fienden. Rett etter at han døde og kvinnen var ferdig med å sørge, giftet han seg med henne. Gud likte ikke det David gjorde. Gud gjorde David oppmerksom på sin forferdelige oppførsel ved profeten Natan, slik at David angret og ba Gud om tilgivelse. Gud behandlet David som en venn da han sa at han angret.

1. og 2. samuelsbok var opprinnelig én bok, og det er antatt at Samuel har skrevet det meste, helt fram til han døde. Det er sannsynlig at det var presten Abjatar som skrev ned resten. Både første og andre samuelsbok er datert til 931-722 f. Kr.

Første Kongebok – Opptur med Gud og nedtur uten Gud

I ulike situasjoner og omstendigheter velger mennesker ulike løsninger. Første Kongebok viser hvordan israelittene hadde fremgang og vekst så lenge de holdt seg nær til Gud og lot han lede dem. Når de vendte seg bort fra ham, fikk de med en gang problemer.

Med Josva i spissen hadde Israel tatt over Kanaan, og israelittene hadde det godt, fordi de fulgte Gud. Desverre gjorde de ikke alt som Gud sa. De kvittet seg for eksempel ikke med innbyggerne som bodde i landet fra før. Det førte til problemer og at det gikk nedover med israelsfolket, blant annet fordi de ikke fulgte Gud men heller ba til andre folks guder.

Da de snudde seg bort fra avgudsdyrkelsen svarte Gud dem og hjalp dem tilbake til fred. Etter en stund krevde folket en konge, siden nabolandene hadde det. Boken forteller videre om alle kongene Israel hadde. Innholdet i boken går over hele 120 år og er skrevet av Jeremia rundt år 550 f. Kr.

Delingen av riket

Første Kongebok begynner med Davids siste dager som konge i Israel. Etter David blir sønnen Salomo innsatt som konge, og han befester raskt sin stilling som konge ved å fjerne alle som han anser som en trussel mot sin posisjon. Videre leser vi om en annen sentral hendelse i Salomos liv: Gud viser seg for Salomo i en drøm og spør ham om hva han vil at Gud skal gi ham. Salomo ber om visdom til å styre folket slik Gud vil. Et slikt svar liker Gud og han svarer med å gi Salomo både rikdom og ære, i tillegg til visdom.

Senere bygger Salomo tempelet i Jerusalem som hans far David allerede hadde lagt planene for. Velstanden og framgangen i landet under Salomo er stor. På slutten av regjeringstiden faller Salomo delvis ifra Gud og begynner å tilbe andre guder, noe som fører til problemer og opprør. Salomo blir etterfulgt av sønnen Rehabeam, og under ham fortsetter Israels forfall. Det ender med at landet blir delt i to riker: Israel i nord og Juda i sør. Boken forteller videre om kongene i de to rikene.

Profeten Elia

Siste del av Første Kongebok handler om profeten Elia, som hovedsakelig virker under regjeringstiden til kong Akab i Israel. Akab er en ugudelig konge, og Israel er preget av avgudsdyrkelse og åndelig frafall. Gud gjør mange store mirakler gjennom Elia, som også forkynner til folket at de må vende seg bort fra avgudene og tilbake til Gud.

Oversikt

A Salomos styre: Kap 1 – 11
B Delingen av riket: Kap 12 – 16
C Profeten Elia: Kap 17 – 22

Andre Kongebok – Hvem skal vi identifisere oss med?

Denne boken er en historie om et folk som ikke vet hvem de vil være. Skal de identifisere seg med Bibelens gud, eller med nabofolkenes guder? Spørsmålet var ikke likegyldig for dem eller Gud. Når de valgte å gå sin egen vei, valgte de vekk Guds beskyttelse. Resultatet ble bortførelse av de mektige babylonerne.

Bakgrunn

2. kongebok fortsetter der 1. kongebok slutter, og forteller videre om konger og profeter i Israel i nord og Juda i sør i perioden før nasjonene blir ført i fangenskap. 1. og 2. kongebok var opprinnelig én bok, men den ble i senere tid delt for at det skulle bli lettere å finne fram i den. Boken dekker en periode på omtrent 300 år. Forfatteren antas å være Jeremia, men sannsynligvis benyttet han seg av flere forskjellige kilder.

Bortførelsen av Guds folk

I 2. Kongebok fortsetter det åndelige forfallet i både Israel og Juda. Boken begynner med profeten Elia og avslutningen av hans tjeneste. Elia blir rykket opp til himmelen i en storm, og hans personlige assistent, Elisja, tar opp stafettpinnen etter ham. I likhet med Elia, er Elisjas virksomhet som profet preget av mange mirakler. Blant annet går han tørrskodd over elven Jordan (2:14), helbreder sykdommer (5:10) og vekker folk opp fra de døde (4:35).

Videre forteller boken om kongene i Israel og Juda fram til rikene blir ført bort i fangenskap. Ingen av kongene i Israel følger Guds bud og lever etter hans vilje. Under kong Hoseas regjeringstid blir hovedstaden Samaria beleiret av assyrerne, og etter tre års beleiring inntar assyrerne Samaria og fører israelittene bort til Assyria. Dette skjer i år 721 f.Kr.

Kongene i Juda følger stort sett de samme sporene som Israels konger, men med noen unntak. Hiskia og Josjia er to konger som fjerner avgudsdyrkelsen og bringer forandring og fremgang for Juda. Dette er med på å bremse Judas vei mot undergang, men nye ugudelige konger overtar og avgudsdyrkelsen er i full gang igjen. Juda blir etter hvert lagt under babylonsk styre (586 f.Kr.), når kong Nebukadnesar inntar Jerusalem og tar med seg folket til Babylon.

Oversikt

A Elia og Elisja (1:13-20)
B Israel og Juda fram til bortførelsen av Israel (8:16-17)
C Juda fram til bortførelsen til Babylon (18-25)

Første Krønikebok – Nytt tempel i Jerusalem

David kunne ikke leve med at han selv og andre maktpersoner bodde i fine hus, mens Gud fikk ta til takke med et telt. Tempelet i Jerusalem måtte bygges, på en måte som ville vise Guds storhet til hele verden.

1. krønikebok og 2. krønikebok var opprinnelig én bok. Begge bøkene er skrevet av Esra, og de er skrevet i mellom år 425-400 f.Kr. Den første boken dekker hele perioden fra Saul, Israels første konge, dør og til David dør. I tillegg beskriver Esra Davids stamtavle helt tilbake til Adam.

Krønikebøkene dekker mye av det samme som samuelsbøkene og kongebøkene. Men krønikebøkene har et litt annet fokus. De gir mer spalteplass til beskrivelser av tempelet og tempeltjenesten sammenlignet med de andre bøkene, noe som kan forklares med at presten Esra forfattet bøkene.

Første krønikebok er skrevet for dem som hadde dratt tilbake til Jerusalem, etter at de hadde vært fanger i landet Babylonia. Innbyggerne trengte nå håp for framtiden, tilhørighet til historien og fortiden, og mening i det som skjedde der og da. Forfatteren minnet dem på at Gud var trofast og ikke glemte de løftene han hadde gitt dem. Han måtte også fortelle dem hvor viktig det var at de fulgte Guds lov og ikke levde slik nabofolkene gjorde, slik de hadde gjort tidligere.

David er hovedpersonen i 1. krønikebok, akkurat som i samuelsbøkene og kongebøkene. Det står mye om at David forberedte at tempelet skulle bygges. Selv om Gud hadde sagt at han ikke fikk bygge tempelet, men at sønnen hans Salomo skulle gjøre det, fikk David være med på forberedelsen.

«David tenkte: «Min sønn Salomo er for ung til å planlegge dette. Men det hellige stedet som skal bygges for Gud, må være det beste, det alle snakker om, så jeg vil samle byggematerialet.» Det er derfor David samlet masse byggematerialer før han døde. Så fikk han tak i Salomo og ga ham ordre om å bygge det hellige huset for Gud.» (Kap. 22:5-6, fritt oversatt fra The Message)

Salomo fikk også en rekke instruksjoner om hvordan han burde utføre kongegjerningen etter Davids død. Det var viktig at han fulgte Guds lov, og ikke falt for fristelsen for å holde seg inne med mennesker som ikke brydde seg om Gud.

«Og du Salomo, min sønn, bli godt kjent med din fars Gud. Tjen han med hele hjertet og vær ivrig, for Gud sjekker hvert hjerte og ser gjenom alle motiv. Hvis du leter etter han, så vil han være der og du vil fnne ham. Men hvis du forlater ham, så vil han også forlate deg. Hør godt etter nå! Gud har pekt ut deg for å bygge hans hellige hus. Vær modig, og fokusert! Og gjør det!» (Kap. 28:9-10, The Message)

Andre Krønikebok – Salomos gode styre

Fortsettelsen følger, og alt ser ut til å være fryd og gammen for Israel og innbyggerne der. Men alt det gode varer ikke evig. Etter at Salomo dør, går kongene bare lengre og lengre vekk fra Gud, og det blir bare verre og verre.

Akkurat som 1. krønikebok, er 2. krønikebok også skrevet av Esra, og i den samme perioden. 1. og 2. krønikebok var egentlig bare én bok, og de er skrevet samtidig. De er skrevet mellom år 425 og 400 f. Kr.

Boken begynner med Salomo som konge, etter Davids død. Salomo var ung og uerfaren da han ble konge, og valgte derfor å søke Gud for visdom til å løse kongegjerningen på en god måte.

«Du var utrolig raus med faren min, David, og nå har du gjort meg til konge, akkurat som han var. Det du fortalte til faren min, la det nå bli etablert og gå i oppfyllelse, for du har gitt meg en kolossal oppgave, å styre alle disse folkene. Ja, gi meg visdom og kunnskap mens jeg er blant dette folket, for hvem kan alene ha mulighet til å lede disse, ditt fantastisk og store folk?» (Kap. 1:8-10, fritt etter The Message)

Gud likte bønnen hans så godt at Han ga Salomo både rikdom og masse skatter i tillegg. Så gikk han i gang med å bygge tempelet til Gud, etter de tegningene som hans far David hadde fått fra Gud. Det ble et svært tempel. Det var hele 27 meter langt og 13,5 meter høyt. Det var omtrent 180.000 mennesker som bygde tempelet, og de brukte 7 år på det.

Midt i all rikdommen og velstanden Israel opplevde, gled de gradvis bort fra å bry seg om Gud. Både Salomo og mange av kongene etter ham ble mer opptatt av å dyrke avgudene til nabofolkene, siden avgudene var statuer og bilder folkene selv kunne tillegge egenskaper og personlighet.

Sammenhengen mellom Israels posisjon og Guds beskyttelse var åpenbar. Når de ignorerte Gud, tapte de krigene mot nabofolkene. Da de fulgte Guds lover, hadde landet framgang og vekst.

Etter lang tid med dårlige konger, krig og avgudsdyrkelse, gikk det så langt at tempelet ble robbet og alt innholdet ble tatt med til Babylon. Så brente babylonerne ned tempelet og bortførte mange av isralittene som fanger. Boken slutter med at Gud gir beskjed til perserkongen Kyros, som egentlig ikke trodde på Gud, om at han skulle la israelittene dra tilbake for å bygge opp igjen tempelet i Jerusalem.

Esra: Gjenoppbygging av folket og landet

Boken Esra er en inspirerende beskrivelse av hvordan mennesker som har vært i fangeskap hos et fremmed folk, får sin frihet og får vende tilbake til landet sitt og gjenreise det. Samtidig er det en dramatisk fortelling om hvordan disse menneskene møter motstand blant naboer, og hvordan de må ta et knallhardt oppgjør med seg selv i sin omvendelse til Gud.

Bakgrunn

Esra utgjør sammen med bøkene Nehemja og Ester fortellingen om hvordan Israel, i tråd med det profeten Jesaja hadde sagt to hundre år tidligere, får vende tilbake til landet sitt etter fangenskapet i Babylon. Den er dermed en fortsettelse av historien beskrevet i krønikebøkene. De seks første kapitlene handler om arbeidet med å gjenreise templet i Jerusalem. De fire siste tar for seg hvordan Gud bruker Esra, en respektert prest som kjente Guds lover i detalj, til å gjenoppbygge folket både moralsk og åndelig.

Israel gjenreises

Mange har erfart at en byggeprosess kan ta lang tid, spesielt hvis ikke de nødvendige tillatelsene er på plass. Israels motstandere prøvde med både vold og makt å stoppe gjenreisingen av templet. Samtidig saboterte de prosessen med godkjenning av de nødvendige byggetillatelsene. Motstanden underveis hindret imidlertid ikke Gud fra å sørge for at folket klarte å ferdigsstille templet.

Men selv om den fysiske delen nå var på plass gjensto den viktigste gjenreisingen i Israel: den åndelige og moralske. Esra visste dette. Han hadde lært av historien at å holde seg nær til Gud var veien til beskyttelse mot fiendene. Årsaken til at Israel hadde havnet i fangenskapet i Babylon, var at de ignorerte Guds bud. Da Esra kom tilbake til Israel og så at folket heller ikke nå levde i tråd med Guds vilje, skjønte han at han måtte gripe inn å endre på det. Gjennom Esras inderlige bønn og tydelige undervisning, skjønte folket at de også trengte å ta oppgjør med livet sitt.

Sentralt bibelvers

”Mens Esra lå gråtende foran Guds hus og bad og bekjente folkets synd, samlet det seg rundt ham en stor mengde israelitter, menn, kvinner og barn, og folket gråt sårt” (Kap 10:1)

Oversikt:

A: Jødene drar fra fangenskap og tilbake til Jerusalem (Kap 1:1-11)
B: Arbeidet på templet starter (Kap 3:8-13)
C: Byggingen av templet møter motstand og blir stoppet (Kap 4:1-24)
D: Templet blir gjenreist (Kap 5:1-17 og 6:1-15)
E: Esra kommer til Jerusalem (Kap 7:1-10)
F: Esras bønn og bekjennelse (Kap 10:1-4)

Nehemja – Fra tjener til leder

Godt lederskap krever visdom, mot, brennende engasjement og hjelp fra Gud. Det er Nehemja et godt eksempel på. Fra å være munnskjenk hos den persiske kongen (ta smaksprøver av all maten kongen skulle spise), ble Nehemja øverste leder i Israel.

Ansvaret hans ble gjenreisingen av bymuren i Jerusalem. Gjennom Nehemjas lederskap blir ikke Jerusalem bare en by omgitt av høye murer, den blir også et sted med et velfungerende styresett og gode, sivile ordninger for folket som bor der.

Bakgrunn

Boken starter i Persia, der Nehemja mottar en sørgelig rapport om tilstanden til de jødene som har sluppet fri fra fangenskap og dratt tilbake til Jerusalem. Boken tar for seg det som skjer omtrent tolv år etter det som er beskrevet i boken Esra. De sju første kapitlene omhandler gjenoppbyggingen av bymuren rundt Jerusalem, mens de seks siste skildrer hvordan folket gjeninnfører Guds lov.

Jerusalem gjenoppstår til en fungerende by

Denne boken fungerer som lærebok i så vel byggeskikk som lederskap. Gjennom inderlig bønn til Gud, et brennende engasjement for sitt oppdrag, og med gode prinsipper for lederskap, klarte Nehemja sammen med folket å gjenreise bymuren i en rekordfart. På tross av både indre og ytre motstand ble bymuren reist på 52 dager! Et arbeid lederne ikke hadde klart å få gjort på de 90 foregående årene!

Men Nehemja brant ikke bare for murbygninger. I samarbeid med blant andre presten Esra fikk han gjeninnført lovene Gud hadde gitt folket, men som hadde blitt borte i fangenskapet i Babylon. Folket fikk erfare hvilken trofast Gud de hadde, og de inngikk derfor en ny avtale med Ham.

Sentralt bibelvers

”Femtito dager etter at vi begynte med arbeidet, stod muren ferdig, den tjuefemte dagen i måneden elul. Da alle våre fiender hørte om dette, og alle folkene omkring oss fikk se det, mistet de mye av aktelsen for seg selv og skjønte at det var med vår Guds hjelp dette verket var utført” (Kap. 6:15 – 6:16)

Oversikt

A: Nehemja får dra til Jerusalem (Kap 2:1-10)
B: Arbeidet med bymuren starter (Kap 3:1-32)
C: Indre forhold i Jerusalem kommer på plass (Kap 5:1-15)
D: Muren blir fullført 6:15-16
E: Loven blir funnet og lest høyt 8:1-12
F: Folket fornyer pakten med Gud 9:38
G: Nehemja irettesetter folket og følger opp pakten 13:4-31

Ester – «Miss Universe» skaper fred

Blant de vakreste i landet ble Ester trukket fram som den aller vakreste, og ville nok vært vår tids miss Universe. Men ulik mange andre misser som ønsker fred på jorden, fikk hun faktisk bringe fred og redde et helt folk fra utryddelse.

Esters bok er en historisk bok som også er den eneste boken i Bibelen som gir oss innsikt i livet til det store antallet jøder som bestemte seg for å bli i Persia, og ikke vende tilbake til Juda («Sørriket») etter at de var satt fri fra fangenskapet. Forfatteren av boken er ukjent: noen tror den er skrevet av Esra, mens andre mener forfatteren er Mordekai, som også er en av hovedpersonene i boken.

Ester var ei nydelig jødinne som levde i en tid da israelsfolket nettopp var fridd fra fangenskapet i Persia (dagens Iran). Mange israelitter hadde reist tilbake til Israel, men fortsatt var det noen igjen i Persia. Etter en stor «skjønnhetskonkurranse» ble Ester valgt ut som den nye dronningen, og giftet seg med kongen. I denne nye posisjonen som dronning, skulle hun bli den store heltinnen som reddet folket sitt fra plyndring og mord.

«For om du tier stille i en tid som denne, får nok jødene hjelp og redning fra en annen kant. Men du og din slekt vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er nettopp med tanke på en tid som denne at du har fått dronningverdigheten.» (Est 4,14)

Dette var ordene til Mordekai, Esters fosterfar, som utfordret Ester til å be kongen omgjøre beslutningen om å utslette jødene. Hun viste mot, spurte kongen og reddet folket sitt. Ester er i dag et forbilde for alle når det kommer til det å stå for sin tro, selv om det kan koste.

Oversikt:

A: Trusselen mot jødene bygger seg opp. (Kap 1 – 4)
B: Jødenes oppgangstid fram mot triumf og seiersfest. (Kap 5 – 10)

Job – Hvem har skylda når alt går galt?

Job fra landet Us fikk seg en knallhard trøkk i livet. I løpet av én dag ble han rammet av røvere og kjeltringer, brann og storm. Han mistet alle barna sine, sju sønner og tre døtre. Alle husdyra og det meste av eiendommene hans gikk også tapt. Han eide 500 par okser, 7000 sauer og 500 esler. Han mistet alt. Det virket som om helvete hadde brutt løs. Og da han trodde at ulykken var over ble han selv sprekksjuk med verkende byller over hele kroppen.

Noen merkelige kompiser hadde han også. De fant ham sittende deprimert borte ved en avfallshaug mens han skrapte de vonde, kløende sårene sine med biter fra en knust krukke. Istedenfor å oppmuntre ham prøvde den ene etter den andre å finne ut hva han hadde gjort galt siden han hadde fått så mye trøbbel. Den ene teorien var verre enn den andre. Kona var heller ikke mye til hjelp. Hennes råd var: ”Spott Gud og dø!” Ikke mye trøst å få fra den kanten!

Historien om Job regnes av mange forskere for å være den eldste boka i Bibelen. Den tar opp et tema som kanskje de aller fleste mennesker har grublet over gjennom hele verdenshistorien: Hvor kommer det onde ifra? Hvorfor opplever jeg så mye vondt? Hvordan kan Gud tillate all denne lidelsen? Jobs bok gir oss ikke alle svarene, men noen veldig interessante ledetråder! Det er jo fascinerende at en flere tusen år gammel tekst kan ta et av de største spørsmålene i livet opp til slik dyp drøfting, og på en så kunstnerisk sett imponerende måte!

Jobs bok er satt opp som et klassisk drama

Prolog – (kap. 1.1-2.13) et glimt av det usynlige spillet som foregår i himmelen. ”Guds sønner” er kodeord for engler, og en del av dem er samlet omkring Gud. En av dem, Satan (navnet betyr anklager eller baktaler), går fram for Gud og anklager Job (og indirekte alle mennesker) for å være en stor hykler og egoist, og at Guds prosjekt med å gi mennesker fri vilje og kjærlighet dermed underforstått er mislykket. Job selv vet ikke noe om sin rolle i denne store prøven på menneskelig troskap og hengivenhet, og skal snart oppleve sitt livs mareritt. Vil tilliten og lojaliteten til Gud holde?

Sentrale bibeltekster

Satan anklager Job overfor Gud. (Job 1:8-11)
Vennene forsøker å forstå at Job har syndet. (Job 15:2-22)
Gud forteller vennene at de er helt på jordet. (Job 42:7-8)
Gud velsigner Job på nytt. (Job 42:12-17)

Oppbygging:

A: Jobs klage: Her fremfører Job sine fem ”hvorfor?”. Han klager høylytt til Gud. (Kap. 3:1-26).
B: Dialoger: Hver av de tre vennene fremfører sine veltalende teorier, og Job svarer (Kap. 4:1 – 27:23).
C: Jobs hyllest til visdommen: (Kap. 28:1-28).
D: Monologer: Job, Elihu, Gud, og til slutt Jobs ydmyke oppsummering (Kap. 29:1 – 42:6).
E: Gud refser Jobs venner, og øser ny velsignelse over Jobs liv. (Kap.42:7-17).

Salmenes bok – Glede og bekymring i livet med Gud

Glad eller trist, begeistret eller redd? Salmenes bok skildrer på en fargerik måte de ulike sidene ved livet med Gud. Gjennom poetiske beskrivelser kan vi se hvordan mennesker har uttrykt alle slags følelser i forholdet sitt til Gud.

Bakgrunn

Salmene er skrevet av mange forskjellige forfattere over en periode på nesten 1000 år, men den mest kjente salmedikteren er Kong David. Totalt inneholder samlingen 150 forskjellige salmer, én for hvert kapittel. Blant de andre forfatterne i Salmene finner vi også Moses.

Innhold

Mange har vært i situasjoner der de ikke vet hva de skal gjøre og de føler at de ikke har kontroll over situasjonen. Det kan være at de er i en farlig situasjon og de frykter for hva som kan skje. I slike situasjoner vil mange rope til Gud, uavhengig om de kjenner ham eller ikke. David var i flere slike situasjoner, og flere av Salmene handler om hans desperate rop til Gud i vanskelige situasjoner.

I Salmene kan vi dessuten se mange eksempler på at Gud svarer bønn. Han hjelper mennesker i vanskelige situasjoner. Gud vil gripe inn og forandre vanskelige situasjoner til det gode. Flere av Salmene handler om takknemligheten og begeistringen David opplevde over å få bønnesvar.

«Lovet være Gud, han hørte bønnen min! Han beviste at han er på min side, jeg satser nå alt på han. Nå hopper jeg av glede, og roper og synger for å takke han.» (Kap. 28:6-7, fritt oversatt fra the Message)

Salmenes bok viser oss også viktigheten av å søke Gud selv om vi ikke har problemer. Selv om vi ikke har noe spesielt å be om, kan vi allikevel snakke med han og gi ham takk for hvem han er og alt det gode han gjør.

«Jeg vil alltid prise Herren og stadig lovsynge ham. Jeg roser meg av Herren; de hjelpeløse blir glade når de hører det. La oss sammen hylle Herren og prise hans store navn!» (Kap. 34:2-4)

Pekepinn på Jesu komme

Salmenes bok ble skrevet i god tid før Jesu fødsel. Likevel er det flere avsnitt i Salmene som kan forstås som skildringer av den kommende Messias – Jesus Kristus. Blant annet er Salme 22 en skildring som har flere klare likhetstrekk med smerten Jesus opplevde ved korsfestelsen. I evangeliene kan vi også lese at Jesus selv bruke vers fra Salmene for å forklare for jødene hvem han er (les f.eks. Luk 20:41-44).

Oversikt

A: Davids salmer (Salme 1-41)
B: David og Korahs salmer (Salme 42-72)
C: Asafs salmer (Salme 73-89)
D: Moses’ eller ukjente personers salmer (Salme 90-106)
E: Davids eller ukjente personers salmer (Salme 107-150)

Salomos ordspråk – Bruksanvisning for livet

Mange i vår tid savner en praktisk bruksanvisning for livet. Da er Ordspråkene verdt å sjekke ut. Boka inneholder ordtak om tilværelsens mange sider, og hvordan man bør leve livet på en god måte.

«Ja, kall på forstanden, og rop med høy røst etter innsikt. Let etter den som om det var sølv, grundig som når en graver etter skatter.«(Ordspråkene 2:3-4)

Kong Salomo var en meget vis mann, og hans visdom og rikdom var kjent i hele verden. Mest kjent er kanskje historien om da han løste konflikten mellom to kvinner som kranglet om hvem som var mor til en liten baby: «Hogg det levende barnet i to, og la de to kvinnene få hver sin halvpart.» sa Salomo (1.Kongebok 3:25). «Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa: «Hør på meg, herre! La henne få den gutten som lever, og drep ham ikke!» Men den andre sa: «Vi skal ikke ha ham, verken du eller jeg. Bare hogg til!». Ut fra disse reaksjonene forstod selvfølgelig Salomo hvem som var barnets rette mor, og han kunne gi henne barnet. Salomo blir i ordspråkene oppgitt som hovedforfatter, men ikke alle ordspråkene er likevel skrevet av Salomo. Agur og Lemuel er andre som er nevnt som forfattere av ordspråk i boken.

Mange tema berøres i Ordspråkene: Arbeidsmoral, familieliv, barneoppdragelse og hvordan man behandler andre mennesker. Rådene som gis er fortsatt meget dagsaktuelle.

«Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett.» (Kap 11:22)

«Klok er den som samler i hus om sommeren, skam får den som sover når det er tid til å høste.» (Kap 10:5)

Oversikt

A: Visdommens vei (Kap 1-9)
B: Hovedsamlingen av Salomos ordspråk (Kap 10-24)
C: Flere ordspråk av Salomo, Agur og Lemuel (Kap 25-31)

Forkynneren – Meningen med livet

Hva er det som har skjedd når man føler at alt er meningsløst, tomt og at det ikke lenger er noen vits i å leve? Forkynneren prøvde å finne ut hva som var meningen med livet, og han kom fram til en konklusjon…

Det er Kong Salomo som har skrevet Forkynneren, og boken er datert til år 931 f.Kr. Før hadde Salomo skrevet mange ordtak, blant annet Ordspråkene. Mens han i Ordspråkene skriver om mange forskjellige tema om hvordan livet er, har han i Forkynneren bare ett tema: At livet uten Gud i bunn og grunn er meningsløst.

«Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet.» (Kap. 1:2)

Det er interessant å følge Salomo gjennom reisen hvor han vurderer meningen med livet. Han ser på mange gode forslag, som for eksempel å ha masse penger, leve i materiell velstand, eller vie livet sitt til et spesielt prosjekt. Men likevel klarer ikke Salomo å få et godt nok svar på sitt grunnleggende spørsmål. Han skriver hele tiden om livet «under solen», som betyr at han spør seg selv om hva som er poenget med alt det strev og mas i dette livet han lever på jorden.

«Roper noen ut «Hei, er ikke dette her noe nytt»?, ikke bli for ivrig – det er den samme gamle visa. Ingen husker hva som skjedde i går. Og alt det som vil skje i morgen? Ingen vil huske det heller. Ikke regn med at folk vil huske hvem du var.» (Kap 1:10-11, fritt oversatt etter The Message)

Han finner ikke svaret på hva som er meningen med livet i det som menneskene foreslår. Vurderingen av hva som gir mening med livet, ender til slutt opp med at han får et svar på hvorfor han lever og hva han skal gjøre med livet sitt: Å begynne med å bygge livet på hvem Gud er, gir mening til alt det andre som vi møter gjennom livet.

«Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» (Kap. 12:13-14)

Høysangen – Ekte kjærlighet

Høysangen handler om kjærlighet. Den er blitt omtalt som den beste av alle sangene i Bibelen. Det er som navnet på boken sier, en sang, og handler om lidenskapelig kjærlighet mellom mann og kvinne.

Høysangen er mest sannsynlig skrevet av Kong Salomo, og dateres derfor til hans regjeringstid mellom 970-930 f.Kr. Denne boken er en av de som har skapt mest trøbbel for de som prøver å tolke og forstå Bibelen. Den nevner ingenting om Gud, men den omhandler hengivenhet, fysisk lidenskap og seksuell kjærlighet mellom mann og kvinne. Boken blir også lest som en beskrivelse på forholdet mellom Jesus og menigheten, der Jesus er brudgommen og menigheten hans brud.

I Høysangen er det en mann og kvinne som snakker til hverandre eller beskriver hverandre. Bruden lengter åpenbart etter mannen sin, og snakker flott om ham. Brudgommen roser også kvinnen i sitt liv med lange, rike skildringer om hvor vakker hun er. Innimellom bruden og brudgommens kjærlige skildring av hverandre, kommer tilskuerne (Jerusalems døtre og brugdommens brødre) med små innspill og respons til de to forelskede.

Boken har et fargerikt språk. Det vil si at språket er svært preget av bilder og symbolske betydninger. Blant annet beskriver brudgommen utseende til bruden på denne måten:

«Du er så vakker, min elskede, så vakker, og dine dueøyer er skjult bak sløret. Håret ditt skinner og skimrer, som en flokk av geiter i det fjerne, som bølger ned en fjellside i solskinnet. (…) Dine bryster er som dådyrkalver, gaselletvillinger, som beiter blant de første blomstene.» (Kap. 4:1-5, fritt etter The Message)

Innholdet kan forstås på flere måter. Man kan se på Høysangen som en skildring av kjærlighet innenfor ekteskapet, der mann og kvinne beskriver sin kjærlighet til hverandre med vakre ord og handlinger. Den viser kremen av kremen innenfor kjærlighet; ekteskapet etter Guds intensjon.

Den kan og leses som en bruksanvisning for kjærlighet før ekteskapet. Høysangen framhever det vakre i den rene kjærligheten. Den advarer mot å gå for langt i å følge fristelser og lyster for tidlig;

«La meg advare dere, søstre i Jerusalem, ved gasellene, ja, med alle de ville dådyr. Hiss ikke opp kjærligheten, ikke vekk den opp, før den er moden – og du er klar!» (Kap. 2:7, fritt etter The Message)

Jesaja – Forvarsel om Jesus

Jesaja kom med mange profetier om den framtidige frelseren som skulle komme. Både Jesu smertefulle død og sentrale sider ved hans fødsel og liv ble beskrevet mange hundre år tidligere av Jesaja.

«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.» (Kap. 9:6)

Her forteller Jesaja om Jesus (også kalt Messias av jødene), 700 år før han blir født. Jesaja fortsetter med å beskrive den framtidige Messias, hva han kommer til å gjøre og hvordan han kommer til å være. Det som skjer ca. 700 år etterpå, er at Jesus oppfyller og gjennomfører alle de ting som Jesaja fortalte om ham. Hvordan kunne Jesaja vite alt dette om det som skulle skje? Svaret var at han ba mye og levde nært til Gud, og at Gud brukte ham som en slags budbærer om det som skulle skje i framtiden. Dermed kunne de som bygget livene sine på det gamle testamentet, 700 år senere forstå at Jesus var den Messias de ventet på.

Jesaja stammet fra adelig slekt, og tjente under fire konger i landområdet Juda («Sørriket») som rådgiver i sin tid. Han begynte sin virksomhet rundt 745 f.Kr. og holdt på helt til han ble drept over 40 år senere.

Jesajas bok er i hovedsak profetier, budskap fra Gud, talt gjennom Jesaja. Første del av boken (kap. 1-35) består stort sett av såkalte domsprofetier, hvor Jesaja advarte Israel og nabofolkene mot å ignorere Guds bud. Midt i boken finner vi et avsnitt om en av kongene Jesaja tjente under, nemlig kong Hiskia (kap. 36-39). Disse få kapitlene deler boken opp i to hoveddeler der den siste delen (kap 40-66) er profetier til trøst, oppmuntring og framtidshåp, hvor mange antydninger om Jesus er framtredende.

Utvalgte vers:

«Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.» (Kap. 7:14)

«Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Kap. 53:5)

Oversikt:

A: Domsprofetier (Kap 1-35)
B: Om Kong Hiskia (Kap. 36-39)
C: Framtidshåp (Kap. 40-66)

Jeremia – Fra liten gutt til stor profet

Jeremia var en ung gutt da Gud begynte å snakke til ham. Men Gud syntes han var gammel nok til å fortelle andre om hva Gud ønsket.

Jeremia er av de største profetiske bøkene i Bibelen, med 52 lange kapitler. Den er ikke kronologisk, det vil si at de ulike tingene som Gud sa til Jeremia at han skulle fortelle menneskene og skrive ned, skjedde ikke i den rekkefølgen en leser dem. Jeremia skrev denne boka mellom år 626 og 586 f.Kr.

Vi vet faktisk ganske mye om Jeremia, og hvordan han tenkte. Han beskriver mange av bekymringene sine og frustrasjonen i boken. Han hadde et lidenskapelig forhold til det som lå på Guds hjerte, og var ofte fortvilet over Israels moralske forfall. Selv om folk rundt ham såret ham, så ba han likevel for dem, tilgav dem og ønsket at de skulle ha det godt. Sånn sett lignet han på Jesus og hvordan han behandlet sine fiender.

Jeremia var ikke gammel da Gud begynte å prate til ham:

«Før jeg skapte deg i mors mage, så visste jeg alt om deg. Før du så dagslyset, så hadde jeg hellige planer for deg. En profet for folkeslagene, det er det jeg hadde tenkt meg at du skulle være.» (Kap 1:5, fritt etter The Message)

Ung som Jeremia var, hadde han selvsagt endel ting han heller ville gjøre, og han hadde ganske dårlig selvtillit. Han trodde ikke at han var gammel nok til at Gud kunne bruke ham. Selv om han prøvde å være stille og ikke si høyt det Gud ville at han skulle si, så klarte han ikke å la være.

«Hvis jeg sier at jeg aldri vil nevne Gud, eller si det han har sagt, så brenner hans ord i hjertet mitt som en brann. Det er en brann i mine bein! Jeg blir utslitt om jeg prøver å holde det inne. Jeg kan ikke gjøre det.» (Kap 20:9, fritt etter New Living Translation)

Det Jeremia lærte og prøvde å lære alle andre, var at hvis de ignorerte Gud, måtte ta konsekvensene av det. Andre viktige ting som Jeremia inneholder, er budskapet om at hver enkelt er ansvarlig for det en gjør, og at tro i bunn og grunn er å leve i et åndelig og rett forhold til Gud.

Oversikt:

A: Jeremias kall (Kap 1)
B: Profetier til Juda (Kap 2-45)
C: Profetier til hedenske nasjoner (Kap 46-51)
D: Jerusalems fall (Kap 52)

Klagesangene – Fra akk og ve, til takk og be

Når ting går galt, har mennesker en tendens til å klage og syte. Når jødene ble bortført fra landet sitt, uttrykte også de sin fortvilelse gjennom klagerop. Klagesangene handler både om sorg og fortvilelse, men også om håpet om at Gud vil hjelpe de tilbake til sitt hjemland igjen.

Klagesangene er sanger der forfatteren sørger og fortviler. Sangene er skrevet av profeten Jeremia. Samtidig som Jeremia var profet, var han også en fantastisk poet. Sangene er skrevet i år 587 f.Kr. Det var under elendige omstendigheter Jeremia skrev ned Klagesangene.

Israel og Jeremia var i en fortvilet situasjon. Den flotte hovedstaden Jerusalem, var nå blitt ødelagt og lagt i ruiner. Fiender hadde ødelagt og plyndret byen. Jeremia utøste sin fortvilelse fremfor Gud da den absolutte bunnen var nådd. Folk var på feil spor; de brøt loven og drev med masse suspekte, lugubre og onde gjerninger.

«Jeg vil aldri glemme slitet, den totale hjelpesløsheten, smaken av aske og den giften jeg har drukket. Jeg husker det veldig godt, følelsen av å treffe bunnen.» (Kap. 3:19-20, fritt etter The Message.)

Oversikt over temaene i boken er

A: Jeremia sørger over byen Jerusalem (Kap. 1)
B: Guds sinne over Jerusalems gale gjerninger (Kap. 2)
C: Håp midt i alt det vonde (Kap. 3)
D: Guds sinne er over (Kap. 4)
E: Håp om bedring (Kap. 5)

Det går bedre med folket mot slutten, og sangene avsluttes med håp om bedre tider. De innser at de har lidd vondt av å være borte fra Gud, og vender derfor tilbake til Guds åpne og tilgivende armer.

«Herre, vend oss om til deg, så vi kan komme tilbake. La våre dager bli som før!» (Kap. 5:21)

Esekiel: Guds vaktmann

Esekiel tjente Gud som profet, et sendebud fra Gud. Alt det Gud bad ham om å si, det sa han.

«Menneske, jeg setter deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg.» (Kap. 3:17)

Dette var Guds befaling til Esekiel; han skulle advare Israelittene mot å fortsette sin onde ferd. Han oppfordret de til å vende 180 grader rundt og begynne et godt liv, for seg selv og for de som var rundt seg, å begynne leve liv som ville være til glede for Gud. Slik fungerte Esekiel som en vaktmann, en som prøvde å vokte og advare sitt folk mot ondt. Litt på samme måte som gode foreldre vokter sine barn mot fare. Men det var ingen enkel jobb, Esekiel opplevd mye motgang, og ofte ville ikke folk høre på det budskapet han hadde fra Gud. Han delte også håp til folket. Selv om de var i fangenskap skulle de ved Guds hjelp atter en gang komme tilbake til sitt hjemland Israel.

Esekiel levde mellom år 622-570 f.kr. Han var for det meste prest i fangenskap blandt jødene som var ført bort til Babylon (nå en del av Irak). Han startet sin tid som profet da han var 30 år, og fortsatte så langt vi vet i 22 år til. Esekiel selv er forfatter av denne boken.

Boken kan deles opp i 3 deler. Esekiel startet sin oppgave som profet i Jerusalem, der han prøvde å overtale folket til å vende om til Gud og dermed bli reddet fra undergangen (Kap. 1-24), men folket ville ikke høre. Videre da Jerusalem falt i år 587 f.Kr. ropte Esekiel ut advarsler til landene som frydet seg over Israels nedgang (Kap 25-32). Da Jerusalem falt ble Israelsfolket bortført som fanger til Babylon, sammen med Esekiel. Det fører han inn i en ny retning, der han begynner å dele et budskap fra Gud, om hjelp og trøst til sine landsmenn (Kap 33-48).

Utvalgte vers:

«Du skal si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?» (Kap. 33:11)

«Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem.» (Kap. 36:26-27)

Oversikt:

A Profetier FØR beleiringen av Jerusalem (Kap. 1 – 24)
B Profetier UNDER beleiringen av Jerusalem (Kap. 25 – 32)
C Profetier ETTER beliringen av Jerusalem (Kap. 33 – 48)
Gjenreisningen av Israel (Kap. 33 – 39)
Gjenreisningen av tempelet (Kap. 40 – 48)

Daniel – Statsminister, vitenskapsmann og profet

Daniel var noe utenom det vanlige. Ikke bare var han statsminister og anerkjent vitenskapsmann i et av datidens største imperier i verden. Han var også kjent for å være profet, det vil si en som hører fra Gud. Han var et levende eksempel på at Gud kaller på og kan bruke alle typer mennesker, enten de har viktige samfunnsposisjoner eller tilhører grasroten i samfunnet.

«Vi har ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe å si på hans gudsdyrkelse.» (Kap. 6:6)

Bakgrunn

Daniel liv strakte seg gjennom hele perioden på 70 år i fangenskap i Babylon. Han kom fra en adelig familie (1:3), og ble bortført da kong Nebukadnesar inntok Jerusalem i 605 f.Kr. Han ble trolig født mens Josjia var konge i Juda. Den andre tidfestelsen av Daniels liv er i 10:1, hvor kong Kyros av Persia var i sitt tredje regjeringsår. Kyros ble konge i Persia i 539 f.Kr. Daniel regnes som forfatter av boken.

Bokas oppbygning

Daniels bok kan deles i to deler. Kapittel 1 til 6 handler om Daniels liv. De fem første kapitlene beskriver hvordan han blir bortført som fange til Babylon, hvor han ender opp som en av de nærmeste rådgiverne til kong Nebukadnesar. Etterhvert nedkjemper perserne det babylonske riket, og Daniel får også en posisjon tilsvarende statsminister i persernes rike. Kapittel 7 til 12 handler hovedsaklig om Daniels profetiske syner og drømmer parallelt med hans liv i det babylonske og det persiske riket.

Daniel i løvehulen

En av de mest kjente historiene fra Daniels bok er når Daniel ble kastet i løvehulen. Daniel var en av de tre nærmeste rådgiverne til kongen i det persiske riket. Men siden han var dyktigere enn de andre rådgiverne til kongen, ble de misunnelige på ham. For å få ham fjernet, innførte de en meningsløs regel om at alle måtte tilbe kongen. Daniel nektet å tilbe noen andre enn Gud, og måtte dermed straffes i henhold til loven. Dette førte til at han ble kastet i løvehulen. Men Gud sendte en engel og berget Daniel fra de sultne løvene.

Daniel levde i en verden hvor mye handlet om makt, posisjoner og penger – ikke ulik vår tid. Men Daniel ville ikke være til salgs, eller gå på kompromiss med det han trodde på. Han ville være trofast mot Gud, selv om det medførte motstand og forfølgelser.

Oversikt:

A Daniels liv (Kap. 1 – 6)
B Daniels syner (Kap. 7 – 12)

Hosea – Hold dere til meg!

Hosea ble kalt av Gud til å gifte seg med en prostituert som lå med mange andre menn. Grunnen til at Gud ba han gjøre dette var for å tale til folket: Hold dere til meg, ha ingen andre guder. Slutt med å oppføre dere som rundbrennere.

På samme måte som Hosea elsket horen Gomer som hadde sex med andre enn ham, elsket også Gud Israel. Uansett hvor mye tull og fanteri de gjorde, hvor ulydige og utro de var mot Gud, så elsket han dem akkurat like mye. Gud ønsket inderlig at Israel skulle komme trofast tilbake til ham.

I Hoseas levetid, fungerte samfunnet og livet i Israel ganske greit. På utsiden var det fryd og gammen. Men hvis man så under overflaten oppdaget man at landet var i trøbbel. Lederne lot seg bestikke, familiene var ustabile, og folket skilte ikke mellom rett og galt. Det var hat mellom mennesker, og fattigdom var svært utbredt.

«Mitt folk skal gå til grunne fordi det ikke kjenner Gud.» (Kap. 4:6)

«For jeg vil ha troskap, ikke slaktoffer, gudskjennskap heller enn brennoffer.» (Kap. 6:6)

På tross av folkets manglende vilje til å leve nært til Gud, erklærte Gud sin evige kjærlighet til dem:

«Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet. Jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren.» (Kap. 2:19-20)

Oversikt:

A Personlig lidelse: konens utroskap (Kap. 1 – 3)
B Nasjonal avvisning: det syndige folket (Kap. 4 – 14)

Joel: Guds Ånd er nøkkelen

Den Hellige Ånd forandrer mennesker og gjør at Gud kan prate direkte med dem og gjøre mirakler gjennom dem.

Joel var en profet (ga folket beskjeder fra Gud) som levde under Israels storhetstid, mens kongene David og Salomo styrte. Etter Salomos død, ble riket delt i Juda og Israel, som begge gjorde ondt. Joel ble sendt til Juda for å si at Gud var mett på all ondskap og befalte slutt på det, ellers ville Han la fiendehærer innta landet.
Når Israelsfolket gjorde rett, velsignet Gud folket, men når de brøt Guds lov lot Gud dem oppleve vansker for å minne dem på at bare Gud var gud i Israel. Guds hensikt var å drive folket nærmer seg selv og å drive dem til å gjøre godt. Gud lovet at hvis folket sluttet med ondskap, så ville han velsigne dem med rikdom, lykke og overflod.

Løftet om Den Hellige Ånd

Joel talte til folket om at Gud ville gi Den Hellige Ånd (DHÅ) til alle slags folk, både store og små. DHÅ gjør mirakler, tegn og under, og gjorde at profeter som Joel kunne si ord direkte fra Gud. Det var også DHÅ som gjorde Salomo usedvanlig klok. Ikke uten grunn kalte Jesus DHÅ for «talsmannen».

Sentralt bibelvers

«En gang skal det skje, at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer, og de unge skal se syner.» (Kap. 3:1)

Dette ordet oppfylles i Apostlenes gjerninger Kap. 2:17-20

Oversikt:

A Vanskeligheter for Guds folk: (Kap. 1:1 – 2:11)
B Anger, bot og bedring: (Kap. 2:12-17)
C Gud velsigner sitt folk og straffer fiendene: (Kap 2:18 – 3:26)

Amos: Gud hjelper undertrykter

Religion blir ofte brukt som et middel av mennesker for å skaffe seg makt og penger. Slike ting har ingenting med Gud å gjøre. I bibelen ser vi at Gud sender profeter for å avsløre korrupsjon, urettferdighet og løgn. Amos var en slik profet.

Amos var en mann som forsvarte de fattige som ble undertrykt, og anklaget de rike med makt som brukte Guds navn til å lovliggjøre sin egen synd. Amos lot seg ikke påvirke av personer med makt, men talte det han hørte fra Gud.

Bakgrunn

Amos levde omlag 760 år f.Kr. Det var på den tiden Ussia var konge i Juda og Joasj var konge i Israel (1:1). Han var en fattig gjeter fra Tekoa i Juda (1:1). Boka innholder profetiske budskap som Amos fikk om Israel. Amos profeterte i en tid der Israel hadde økende velstand. Israel vokste seg sterkt og andre land i nærheten ble ikke betraktet som trusler.

Gud straffer urett

Amos starter med å refse syndene til nabofolkene rundt Israel. De har drept gravide kvinner for å utvide landgrenser (1:13) og solgt rettferdige mennesker for penger (2:6). Amos refset også Israel for å nekte å følge Guds rettledning, og la seg føre vill av nabofolkenes avguder (2:4). Han kritiserer også rike som har undertrykt fattige mennesker. «Dere tråkker småkårsfolk ned og krever korn i avgift av dem» (5:11). Amos er veldig klar i sin tale og sier at ingen skal slippe unna med den uretten de har gjort. Han skriver at selv om de gjemmer seg på en fjelltopp eller på havets dyp, vil Gud finne dem (9:1-4).

Håp om frelse

Store deler av boken handler om om synd og straff for synder. Men Guds ønske er ikke å straffe ondskap, men å avverge ondskap. Derfor profeterer Amos: «Så sier Herren til Israels ætt: Søk meg, så skal dere leve!» (5:4). Dette er det eneste som hjelper. Det hjelper ikke å dra til andre byer eller steder. Det eneste som hjelper er å søke Gud.

Oversikt:

A Dom over nasjonene. (Kap. 1:1 – 2:5)
B Dom over Israel. (Kap. 2:6 – 6:14)
C Fem syner av Israels dom. (Kap. 7:1 – 9:10)
D Gjenreisning for Israel. (Kap. 9:11 – 9:15)

Obadja – Slutten for nabolandet Edom

Nabolandet Edom motarbeidet Guds folk, og måtte ta konsekvensen av sine handlinger.

Obadja levde trolig rundt 850 år f.Kr. Budskapet til Obadja har sin bakgrunn helt tilbake til Første Mosebok hvor vi møter tvillingene Esau (eldst) og Jakob. Jakob lurte til seg både arveretten og velsignelsen fra den førstefødte tvillingbroren Esau, gjennom å lure sin far. Brødrenes forhold var konfliktfylt, og senere fortsatte konflikten mellom nasjonene de ble stamfedre for; Edom (Esaus etterkommere) og Israel (Jakobs etterkommere). Obadja var en profet som ble kalt av Gud til å forberede Edom på Guds dom over dem.

Obadja taler om at Edom må ta konsekvensen av at de de gledet seg over at Israel ble invadert, og motarbeidet dem. Edom hadde også drept flyktninger fra Israel. Siden de hadde ignorert tidligere advarsler, hadde Gud bestemt seg for Edoms undergang. De skal opphøre som nasjon, og nabofolkene skal overta landet. Dette skjedde også, siden edomittene forsvant fra området i år 70 e.Kr., slik Obadja hadde forutsagt.

Oversikt:

A Dom over Edom: (Vers 1-16)
B Redning for Israel: (Vers 17-21)

Jona – Spist og oppgulpet av en fisk

Jona prøvde å rømme fra Gud. Gud fikk likevel overtalt Jona på utradisjonelt vis, da han etter 3 dager i magen til en stor fisk, valgte å dra tilbake til den babylonske byen Ninive for å advare dem mot å ignorere Gud.

Jonas bok ble skrevet i ca. 760 år f.Kr., av Jona selv. Jona fikk beskjed av Gud om å dra 130 mil for å fortelle folket i Ninive at byen kom til å bli ødelagt, hvis de ikke sluttet med all ondskap og vendte seg til Gud. Jona er beskrevet som en egoistisk og gretten mann. Han lyttet ikke til Gud, men stakk av på et skip.

Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og det lød så: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over den at jeg har sett ondskapen der!» Men Jona gjorde seg klar til å rømme for Herren til Tarsis. Han drog ned til Jaffa og fant et skip som skulle dit. Så betalte han for reisen og gikk om bord. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren.(Kap. 1:1-3)

Da skipet kom av sted oppstod et voldsomt uvær som Jona fikk skylden for. Han ble kastet på sjøen, og Gud stilnet uværet. Kavende i de store bølgene ble han slukt av en stor fisk. I fiskemagen fikk Jona tenkt seg om og ba Gud om å få komme ut igjen. Etter tre dager spyttet fisken ham opp på land. Etter dette skjønte Jona alvoret og dro til Ninive. Han fortalte folket at den Gud de ikke trodde på sa de måtte oppføre seg skikkelig. Jona ble overrasket da byen vendte seg til Gud, han ble litt irritert over at ødeleggelsen ikke skjedde. Boken avsluttes med at Gud forklarer for Jona at bedringen ikke hadde skjedd uten at Jona hadde talt ordet fra Gud.

Mika – En enkel gutt fra bygda advarer et helt folk

Denne profeten bruker vakkert billedspråk for å få folks oppmerksomhet, idet han advarer om konsekvensene av å ignorere Gud. Og visste du at Mika forutså at Jesus skulle bli født i Betlehem?

Mika levde for omlag 2700 år siden. Profeten Mika kom fra Moresjet-Gat, fire mil unna Jerusalem, og var den eneste av småprofetene som advarte hele Israelsfolket, både Nord- og Sørriket. Han kom fra landsbygda, og profeterte ikke så mye om andre land. Dette skiller ham fra bl. a. Jesaja, som snakket mye om andre nasjoner.

Mika begynner med å advare forskjellige byer mot Guds dom, og her er han svært så poetisk. Den hebraiske originalteksten kan oversettes omtrent på denne måten: «Forteller-by, ikke fortell noe; Støvby, rull deg selv i støvet; Skjønnhetsby, gå inn i fangenskapet med din skjønnhet ødelagt.»

Han fortsetter med å beskrive med fargerike ord hvor fantastisk Guds rike kommer til å bli, og hvordan Guds folk skal skape fred på jorden. Siste del av boken beskriver Guds formelle anklage mot folket, og han oppfordrer dem til å gjøre opp for seg. Helt til slutt forsikres folket om at en liten del av Israel uansett skal få føre nasjonen videre. Denne resten henviser til den delen av jødene som var veldig ivrige på å dra tilbake til Judea fra Babylon.

Mika er likevel mest kjent for profetien om hvor Jesus, den salvede, skulle bli født: Betlehem. (Kap. 5:1)

Utvalgt vers:

«Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» (Kap. 6:8)

Oversikt:

A Guds dom vil komme hvis ikke israelittene slutter å synde: Kap. 1-3
B Guds kommende rike vil gi rike velsignelser, samt at Guds folk vil bli til velsignelse: Kap. 4-5
C Folket bør vende om før det er for seint: Kap. 6-7

Nahum – En by uten framtid

Nahum er kompromissløs i sitt budskap om at Ninive skal knuses, på grunn av ondskapen som råder der.

På den tiden Nahum videreformidlet Guds budskap mot Ninive, var Josjia konge i Juda, og Nordriket ødelagt av assyrerne. Ninive var blitt hovedstad i store Assyria som nå var en trussel mot lille Juda. Boken antas å stamme fra ca. 630 f. Kr..

Riktignok omvendte Ninive seg til Gud da Jona 100 år tidligere hadde befalt dem å gjøre det. Men det varte ikke lenge før de var tilbake til gamle vaner. I motsetning til Jona profeterte ikke Nahum om omvendelse. Ødeleggelsen var nå uunngåelig, Gud hadde fått nok. Dette må ha hørt temmelig sprøtt ut for folk flest, fordi Assyria var på toppen av sin makt. Men Gud var ikke med Ninive og dermed ble byen ødelagt på tross av sin materielle storhet.

Først forsikrer profeten at Ninive skal ødelegges og mener med det å dømme byen og samtidig trøste folket i Juda. Faktisk betyr navnet Nahum nettopp «trøst». Nahum forutså mange av enkelthendelsene som skulle skje med Ninive under ødeleggelsen. Videre forklarte profeten hvorfor byen ikke hadde livets rett; den var en syndens bule, full av forferdelig grusomhet, løgn og materialisme.

Nahums budskap kan oppsummeres slik: Ikke se opp til eller frykt denne fienden. De kommer til å bli dømt av nøyaktig de samme budene vi dømmes av.

Oversikt:

A Vissheten om Ninives snarlige fall: Kap. 1
B Måten fallet skulle skje på: Kap. 2
C Grunnene til at det skulle skje: Kap. 3

Habakkuk – Hele verden skal se Guds storhet!

Midt i alle problemer og lidelser i verden, gir Gud en pekepinn på hva som skal skje: Hele verden skal til slutt få se Guds storhet.

Boka er skrevet av profeten Habakkuk, rundt år 600 f. Kr. På denne tiden var det vold blant innbyggerne, fattige ble oversett og rettssystemet fungerte ikke. Midt oppi håpløsheten står Habakkuk og spør Gud om hvorfor det er så mye elendighet, ødeleggelse, vold, krangel og stridigheter.

«Gud, hvor lenge må jeg rope sårt på hjelp, før du hører på meg? Hvor mange ganger må jeg rope, «Hjelp! Mord! Politi!», før du kommer for å redde meg?» (Kap 1:2, fritt etter The Message)

Men Gud har et svar til Habakkuk. Han anbefaler Habakkuk å se framover. Midt i dette profeterer Habakkuk om kjernen ved Guds budskap i det nye testamentet, at Gud gjør at vi får vår sak i orden med Gud ved at vi tror på Jesus.

«Men den rettferdige skal leve ved sin tro». (Kap 2:4)

Etter å ha utøst sin fortvilelse til Gud endrer Habakkuk fokus mot Gud og taler ut Guds Ord om at jorden skal fylles med kunnskapen om Guds storhet, på samme måte som vannet dekker havbunnen. Selv om omstendighetene er vanskelige jubler Habakkuk over at Gud alltid er med ham.

Sefanja – Herrens dag

Sefanja får beskjed av Gud å fortelle folket at det kommer til å bli en stor straff for dem som har brutt loven. Samtidig sier han også at de skal rope av fryd og være glade. Går det virkelig an?

Sefanja var en av de vi kaller for de små profetene. De var ikke lavere eller mindre verdt enn de store profetene, men det som de har skrevet ned er rett og slett mindre enn de store. Boken Sefanja ble skrevet ned omtrent 630 f.Kr, og Sefanja, som skrev den, levde i Juda.

Bakgrunnen for denne profetiske boken, er at det hadde blitt vanlig å be til andre guder og drive med det Bibelen kaller avgudsdyrkelse. Det innebærer at de tilba solen, månene, stjernene eller andre gjenstander i stedet for Gud. Når de bryter avtalen som de hadde gjort med Gud, forteller Gud gjennom Sefanja at de må ta konsekvensene av sine handlinger.

Sefanja profeterer om det han kaller for Herrens dag. Det begrepet beskriver at Gud vil ta et oppgjør med all urett, løgn og umoral som folket gjør, og at de må stå til ansvar for det de har gjort. Guds hensikt er imidlertid ikke å få utløp for sitt sinne, men å berge de rettferdige fra å bli revet med i umoralen de omgis av. Men aller helst ønsker Gud at alle vender om, slik at han slipper å gjennomføre konsekvensene av folkets brudd på avtalen.

For de rettferdige vil Herrens dag alltid være en befrielse. Derfor forteller Gud folket at han er midt i blant dem, og det står til og med at innbyggerene i landet skulle juble og fryde seg, fordi Gud tok bort alle fiender og at Gud frydet seg over menneskene.

Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag. (Kap 3:17-18)

Haggai – Kraften i oppmuntring

Når man driver på med et stort prosjekt, så har ting en tendens til å stoppe helt opp noen ganger. Man har alt man trenger: tid, ressurser, folk og kunnskap, men likevel er det noe som mangler. Det som mangler, er en motivasjon, en drivkraft for å få gjort det man skal. Det var en slik situasjon Guds folk var i da profeten Haggai kom til dem med en beskjed fra Gud.

Jødene hadde nettopp kommet tilbake fra nesten hundre år i fangenskap i landet Babylon. Gud hadde gitt den persiske kongen Kyros det innfallet at han skulle la jødene dra hjem igjen. De hadde fått beskjed om å bygge opp tempelet i Jerusalem for Gud (Esra 1:1-4). Jerusalem lå i ruiner, men folket som hadde vendt tilbake, hadde fått alt de trengte for å bygge det opp igjen. Likevel gikk arbeidet treigt. Fiendene la kjepper i hjulene for dem, slik at tempelet og nasjonen ikke skulle bli bygd opp igjen. Fiendene husket hva de mektige kongene i Israel hadde utrettet med Guds hjelp.

Gud sendte profeten Haggai for å snakke til folket på sine vegne. Da Haggai begynte å tale, pekte Gud på flere ting som ikke var som de skulle være. Gud mente de var blitt opptatt med uviktige ting, siden tempelet ikke hadde blitt bygd opp igjen ennå. Men Gud var for dem, han ville det beste for dem. Gjennom profeten Haggai fikk de motet tilbake, de trosset motstanden fra fiendene og bygde opp igjen tempelet.

Sentralt bibelvers

«Jeg er med dere, lyder ordet fra Herren.» (Kap 1:13)

Sakarja – Uten Gud er vi hjelpesløse

Guds Ånd har en iboende kraft som forandrer situasjoner. Ifølge Sakarja er all menneskelig kraft og strev fånyttes dersom Gud ikke er med på sakene.

Sakarja profeterte samtidig med Haggai rundt 520 f. Kr, men en del er skrevet mye senere, Sakarjas tjeneste varte i over 50 år, og mye av fokuset dreier seg om gjenreisingen av tempelet. Profeten Sakarja var på mange måter profeten Haggais motstykke. De utfylte hverandre på en god måte. Mens Haggai snakket jordnært om hva som skulle skje i nær framtid hvis tempelet ble gjenreist, satte Sakarja det inn i en større sammenheng, og profeterte om en mye større gjenreisning som skulle skje da Messias skulle komme.

Sakarja fikk mange syner og drømmer som fortalte om ting som fikk folket til å undre seg. Som vanlig, inneholdt profetiene han kom med løfter, formaninger, strenge ord og trøstende ord. Mye av det Sakarja sa peker fram mot Jesus. Noen av synene han fikk, var kompliserte gåter som Gud ga, og som Gud selv ga svaret på. Svarene var ofte korte og forståelige, og ettersom de kom fra Gud, ville de få stor betydning for det som skulle skje i framtiden for Israel og for verden forøvrig.

Sentralt bibelvers:

”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, Allhærs Gud.”, (Kap 4:6).

Gud slår det klart fast at uten ham er vi hjelpeløse. Dette prinsippet finner vi igjen mange steder i Bibelen.

Oversikt:

A Åtte syner før tempelet er gjenreist: 1:1 – 6,15
B Fire budskap før tempelet er gjenreist: 7:1 – 8,23
C To lignelser etter fullførelsen av tempelet: 9:1 – 14,21

Malaki – Rydd vei for kongen!

Profeten Malaki forutsier at det skal komme en mann som rydder vei og forbereder folk på at kongen Jesus Kristus skal komme.

Malaki levde i Nehemjas dager og profeterte rundt år 430 f. Kr. Hans forkynnelse er en respons på ugudeligheten blant folket og prestene, samt et kall til frelse.

Sistemann og kjendis

Det er noe spesielt med det siste kapitlet i en bok. Man vet at det som skjer her, enten kan være slutten på boka, eller noe mer irriterende – et løfte om en fortsettelse – som ikke er tilgjengelig ennå. Mange jøder tror fortsettelsen til Det gamle Testamentet fortsatt ikke har kommet, og står ved klagemuren i Jerusalem og ber Gud om befrielse for sitt folk. I den kristne verden opplever vi ikke den irritasjonen, for vi vet at fortsettelsen kom for over 2000 år siden med Jesus.

Jesus skal komme

Allerede på Jesu tid fikk de kristne øynene opp for at døperen Johannes og Jesus var de to Malaki hadde forutsagt skulle komme. Malaki forutsa også rekkefølgen på dem: Først han som ryddet vei for Kongen (døperen Johannes), og så selve Herren (Jesus).

Sentralt bibelvers

”Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” (Kap 4:5-6)

Oversikt

A Irettesettelse av utroskap (Kap 1:1 – 2:16)
B Budskap om at Herren kommer (Kap 2:17 – 4:6)

Evangeliet etter Matteus – Bergprekenen

Evangeliet av Matteus innholder en av verdens mest berømte taler, nemlig Bergprekenen. Her forklarer Jesus blant annet hva som gir virkelig lykke. Tro det eller ei, men verken penger, berømmelse eller idealutseende er noe av det som nevnes. Derimot er tålmodighet, rettferdighet, renhet og det å bli forfulgt (for rettferdighetens skyld) faktorer som Jesus sier gjør en lykkelig.

I denne talen gir Jesus en forklaring på hva som er det faktiske budskapet i det gamle testamentet. De religiøse lederne hadde forvrengt budene til menneskelige påbud, men Jesus forklarer Guds intensjon bak budene. For eksempel sier han følgende:

«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere» (Kap 5:43-44)

Sentrale hendelser

Andre sentrale deler av Matteus er Jesu lignelser om Guds rike (himmelriket). Dette riket er ikke som nasjoner og riker vi kjenner fra vår verden. Guds rike er et åndelig rike. Likevel har det med verden og menneskene å gjøre. Guds rike er der hvor Jesus blir anerkjent som konge og læremester.

Noen viktige hendelser er da Jesus stiller stormen (kap. 8). I kapittel 14 finner vi historien om at Jesus går på vannet. Boka avsluttes med misjonsbefalingen i kapittel 28. Her gir Jesus disiplene beskjed om å gjøre alle mennesker til hengivene fans av ham.

Forfatterskap

Matteus’ evangelium er det første av de fire evangeliene som innleder Det Nye Testamentet. Tradisjonelt regnes Matteus for å være forfatteren bak dette verket. Matteus, også kalt Levi, var toller (skatteinnkrever). Matteus var en av Jesus nærmeste disipler. Som en av de tolv disiplene levde Matteus tett på Jesus. Med dette forstår vi at evangeliet er en troverdig fremstilling av hva Jesu gjorde og lærte. Det antas at dette evangeliet ble skrevet mellom 80-100 e Kr.

Målgruppe

Forfatteren skriver til jødekristne. Dette kommer til uttrykk på flere måter. For det første inneholder boken mange sitater fra det det gamle testamentet. På denne måten vil forfatteren fremstille Jesus som en oppfyllelse av det som ble forutsagt i Det Gamle Testamentets bøker. For det andre henviser teksten ofte til jødisk praksis. Videre viser skribenten hensyn overfor jødiske religiøse følelser. Jøder ville for eksempel ikke risikere å misbruke Guds navn. Uttrykket «Guds rike» blir derfor erstattet med «himmelens rike». Slik unngår forfatteren å støte dem han skriver til. Til sist prøver forfatteren å overbevise om at Jesus var sann jøde. Dette viser at Jesus var den Messias (den salvede kongen) jødene ventet på.

Evangeliet etter Markus – Bibelsk action

Markus er actionforfatteren blant evangelieforfatterne. I dette evangeliet er det ikke viet mye plass til lange taler eller poetiske skildringer. Her skjer det ting hele tiden med raske sceneskifter og Jesus som hovedperson.

Markusevangeliet er, som navnet tilsier, skrevet av Markus. Evangeliet ble skrevet ned mellom forfølgelsen under keiser Nero 67 e.Kr og ødeleggelsen av tempelet i år 70 e.Kr. Flere forskere antar at Markus er den nakne mannen som springer bort fra Jesus, når soldatene kommer for å arrestere ham (14:51-52).

Som de andre evangeliene, omhandler Markusevangeliet selve historien om Jesus da han vandret på jorden. Det som særpreger Markusevangeliet, er at det er skrevet på en måte som er lett å forstå og som innholder veldig mye av det Jesus gjorde. Siden Markus samarbeidet mye med Peter (en av Jesu nærmeste disipler), antar mange forskere at Peter er hovedkilden til dette evangeliet.

Boken begynner ganske enkelt med en introduksjon av hvem han skriver om – Jesus, Guds sønn. Så forteller han om Johannes døperen, en profet som ytre sett kunne virke litt sær (siden han bodde i ørkenen, gikk kledd i kamelhårskappe og spiste gresshopper). Markus går rett på sak, hopper over Jesus fødsel og oppvekst, og begynner på det punktet Jesus blir døpt av Johannes i elven Jordan og starter sin tjeneste.

I Markusevangeliet kan vi blant annet lese om da Jesus helbredet en blind mann, og flere episoder da han drev ut demoner. En gang mettet Jesus hele 5000 mennesker med bare fem brød og to fisker. En annen gang overrasket han disiplene ved å komme gående på vannet mot båten deres. Midt i alt dette gjengir Markus mye av Jesu undervisning.

Til de som har lyst til å være kristne, og være disipler, sa Jesus;

«Den som tenker på å følge etter meg, må la meg styre. Dere er ikke i førersetet, det er det jeg som er. » (Kap 8:34, fritt etter The Message)

Han fortalte også hele offentligheten hva som skulle skje med ham;

«Det er nødvendig at Menneskesønnen går igjennom en hel del lidelse, han vil bli satt på prøve, og bli dømt skyldig av lederne, øversteprestene og de religiøse lærerne, bli drept og deretter stå opp igjen fra de døde etter tre dager. Han sa dette enkelt og greit, slik at de skulle forstå det.» (Kap. 8:31, fritt etter The Message )

Oversikt:

A Innledning: Kap 1:1-13
B Jesu tjeneste i Galilea: Kap 1:14-6,13
C Tilbaketrekning til områder utenfor Galilea: Kap 6:14 – 8:30
D Reise til Jerusalem: Kap 8:31 – 10:52
E Tjeneste i Jerusalem: Kap 11 – 13
F Lidelse og død: Kap 14 – 15
G Oppstandelsen: Kap 16

Evangeliet etter Lukas – Lege med blikk for hele verden

Evangeliet om Jesus var ikke forbeholdt de som kjente den jødiske kulturen. Da Lukas skulle skrive historien om Jesus, var han opptatt av at ikke-jøder skulle forstå rekkevidden av det Jesus gjorde. Hadde han levd i dag, hadde han sikkert vært opptatt av at kirkefremmede skulle forstå hva Jesus egentlig gjorde.

Siden både evangeliene etter Lukas og Matteus bygger på Markus, har de mange likhetstrekk. Men de har også en rekke avsnitt som er unike, fordi de ulike forfatterne har hatt ulike kilder til evangeliene. Noe av det som kjennetegner Lukas er at han er nøyaktig og opptatt av detaljer. Han er også den av evangelieforfatterne som vier kvinnene mest spalteplass.

I tillegg er det tydelig at han fokuserer på datidens gresk-romerske kultur når han forklarer Jesu liv og lære. Han forklarte jødenes skikker for sine lesere, og tegnet et bilde av Jesus som en frelser for hele verden. Dessuten beskriver Lukas Jesus som Menneskesønnen, noe som kommuniserte godt med grekernes fokus på mennesket.

Paulus omtaler i et av sine brev Lukas som «vår kjære lege» (Kol 4:14). Kanskje er yrkesbakgrunnen hans en av grunnene til at han var så nøye med det han gjorde. I begynnelsen av evangeliet, gir Lukas en hilsen til mottakeren, som heter Teofilus (Lukas 1:1-4). Her forklarer han hvor nøye han har gått til verks, og han begynner med å gi bakgrunnsinformasjon om Jesus. Lukas bruker faktisk tre og et halvt kapittel bare på å beskrive ting som skjedde før Jesus ble født og før han ble voksen og begynte sitt arbeid.

Det er også Lukas som har skrevet Apostlenes Gjerninger. Derfor er Lukas den eneste forfatteren i det nye testamente som har dekket både tiden før døperen Johannes og Jesus ble født, og perioden da Paulus ble fengslet i Roma etter alle misjonsreisene sine. Lukas har da skrevet om en periode på over 60 år.

Lukas gjorde noe som var uvanlig i hans tid; Han lot kvinnene få en spesiell plass i evangeliet. I et mannsdominert samfunn hvor mye fokus var på menn, skildret Lukas hvordan kvinnene sto sentralt i kretsen rundt Jesus.

«I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring i byene og landsbyene og forkynte det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.» (Kap 8:1-3)

Oversikt:

Tiden før Jesus ble født, og før han begynte sitt arbeid. Kap 1:1-3:20
Jesus vandrer rundt i Israel og beviser gang på gang at han er Messias. Kap 3:21-21:38
Jesus blir forrådt, blir korsfestet, dør. Men så står han opp fra de døde, viser seg for disiplene sine og tas deretter opp til himmelen. Kap 22-24.

Evangeliet etter Lukas går naturlig over i boken Apostlenes gjerninger.

Evangeliet etter Johannes – Så høyt har Gud elsket verden

Det mest kjente verset i evangeliet er «den lille Bibelen». Det verset oppsummerer rett og slett hele Bibelen – med bare en setning!

«For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.« (Kap 3:16)

Evangelium betyr gode nyheter. Og det er gode nyheter Johannes skriver til de kristne i denne boken. Johannes var en del av den nærmeste kretsen av etterfølgerene til Jesus, og blir omtalt som den av disiplene som Jesus satte høyest. Han skrev evangeliet i år 85 e.Kr. og siden det var etter de andre ble skrevet, så skrev han det ikke for å gjenta, men for å fylle ut det de ikke hadde skrevet.

Mye av det som står i Johannesevangeliet, finner man ikke i de tre andre evangeliene. Her står det mye mer om hvordan Jesus var da han var sammen med disiplene som fulgte han i det meste. Når Johannes skriver om Jesus når han var ute blant folk, så beskriver han heller lengre taler som Jesus holdt. I tillegg inneholder Johannesevangeliet mange diskusjoner Jesus hadde med de religiøse lederne i Israel.

I Johannesevangeliet så snakker Jesus veldig mye om hvem han er.

«Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Hvis du virkelig kjente meg, så ville du også kjent min Far. Fra nå av kjenner du ham. Du har til og med sett ham!» (Kap 14:6-7, fritt etter the Message)

Jesus likte å bruke symboler når han skulle beskrive hvem han er. Han beskrev seg også som livets brød, verdens lys, døren, den gode hyrden, oppstandelsen og livet og vintreet. Alt dette beskrev forskjellige sider ved hvordan forholdet mellom Jesus og etterfølgerne hans ville være. Johannes selv kalte ham «ordet»:

«I begynnelsen så eksisterte ordet allerede. Ordet var hos Gud, og ordet var Gud». (1:1, New Living Translation)

Oversikt:

A Jesus sin offentlige tjeneste: Kap 1-12
B Jesus tjeneste ovenfor disiplene: Kap 13-21

Apostlenes gjerninger – Den Hellige Ånd i aksjon

Noen vil si at det er like riktig å kalle Apostlenes gjerninger ”Den Hellige Ånds gjerninger”. Grunnen til det, er at Den Hellige Ånd er den som gjør alt det uvanlige som skjer i denne boken mulig. Den Hellige Ånd virker gjennom kristne som vil leve for og tjene Gud. Syke blir helbredet. Folk som knapt nok har gått på skole snakker språk de aldri har kunnet snakke. Gud lar mange usedvanlige mirakler skje gjennom hendene til helt vanlige, kristne folk.

Viktig bindemiddel

Det er evangelisten Lukas som har skrevet Apostlenes gjerninger. I likhet med Lukasevangeliet, begynner boken med en hilsen til mottakeren Teofilus. Måten Lukas skriver på, minner mye om et kort filmklipp på moderne TV som kort forteller hva som skjedde i siste episode, «Tidligere på Grey’s Anatomy…». Dermed har Lukas til sammen skrevet om en periode på over 60 år. Apostlenes gjerninger er et viktig bindemiddel i Det Nye Testamentet. Det binder de fire evangeliene sammen med brevene og Åpenbaringsboken. Dersom vi ikke hadde hatt Apostlenes gjerninger, så hadde vi hatt et stort hull i kunnskapen om hva som skjedde med de første kristne og hvordan de levde ut menighetslivet i den første tiden.

I begynnelsen av boken får disiplene Den Hellige Ånd, som Jesus hadde lovet dem. Det var denne Ånden de gamle profetene hadde snakket om for hundrevis av år siden. Det blir mildt sagt en livsforvandlende opplevelse for dem! Alt det som skjer videre, tar utgangspunkt i det som skjer på pinsedag, for nå har eldgamle løfter endelig gått i oppfyllelse. (Joel, 1-5)

Sentrale bibelvers

«De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.” (Kap. 2,42-47, Norsk Bibel-88)

Disse bibelversene oppsummerer livet til den første kristne menigheten.

Oversikt

A Apostlene i Jerusalem, med fokus på Peters tjeneste. Kap 1 – 7
B Apostlene i Judea og Samaria (områdene rundt Jerusalem), med fokus på Peters tjeneste. Kap 8 – 12
C Fokus på Paulus’ tjeneste i den gresk-romerske verden. Kap 13 – 28

Paulus’ brev til romerne – Tro er tingen

Hva skal til for å bli rettferdig for Gud? Det hjelper verken å holde Moseloven, ha solid fartstid i kirkekor, gjøre gode gjerninger eller ha minimalt fravær i kristendomstimen. Det som gjelder er tro på Jesus.

Romerbrevet er det første og det lengste av brevene i det nye testamentet. Et hovedtema i brevet er forholdet mellom kristne jøder og kristne ikke-jøder (omtalt som grekere). Et utgangspunkt for undervisningen er at «alle har syndet; ingen strekker til i forhold til Guds høye standard» (NLT, fritt oversatt). For å nå opp til denne standarden nytter det ikke å følge lovene i det gamle testamentet, slik jødene prøvde. Kapittel 9, vers 31-32 uttrykker dette på en god måte: «Men Israel, som jaget etter loven for å vinne rettferdighet, nådde ikke fram. Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro». Det nytter heller ikke med andre tilnærminger til Gud. Han gir merkelappen «rettferdig» til dem som tror på Jesus. Samtidig er det viktig at denne troen viser seg i måten man lever på. Brevet forteller at Abraham var en slik person.

Bakgrunn

Paulus er forfatteren bak brevet til romerne. Han var en velutdannet jøde som tidligere jobbet hardt for å sette kristne i fengsel. En dag ble Paulus selv en kristen. Da Paulus skulle skrive til de kristne i Roma, fikk han hjelp av en mann som het Tertius. Paulus dikterte mens Tertius skrev. Samarbeidet fant sannsynligvis sted i Korint (by i nåværende Hellas) omlag 53-57 e.Kr.

Roma var hovedstad i Romerriket. Menigheten her bestod av en salig blanding jødekristne og kristne ikke-jøder. Det oppstod konflikt mellom disse to gruppene om hvem som virkelig var Guds folk. Paulus ønsker å oppklare problemet ved å vise at alle mennesker, uansett bakgrunn, er avhengig av tro for å tilhøre Gud.

Oversikt

A) Intro (Kap 1:1-7)
B) Konflikt mellom jøder og ikke-jøder
– alle mennesker er skyldige for Gud (Kap 1:18 – 2,29)
– skyld oppgjort ved å tro på Jesus (Kap 3:1 – 3:31)
– farer ved tradisjonell levemåte (Kap 6:1 – 8:39)
– frelsen gjelder alle (Kap 9:1 – 11:36)
– leve i fred med hverandre (Kap 12:1 – 15:33)
C) Hilsener og konklusjon (Kap 16:1-27)

Paulus’ første brev til korinterne – Ingenting større enn kjærligheten

Kjærlighet er mer enn bare følelser. Det handler om å bry seg om hverandre. Om å stå sammen gjennom tykt og tynt, og ikke være likegyldig til hvordan det går med hverandre. Denne kjærligheten er selve pulsen i det kristne livet.

Bakgrunn:

Korint var en sentral og stor by på Paulus sin tid. Den var kjent for å være en liberal by, hvor prostitusjon og blanding av religioner var vanlig. Med andre ord; Paulus hadde litt å jobbe med. Han kom til denne byen og var der i 18 måneder. Han sendte senere Apollos til byen, og sendte det første brevet rundt år 55 e.Kr. Paulus tar i dette brevet tak i de ulike utfordringene i denne menigheten.

Brevets innhold:

Det mest kjente budskapet i dette brevet, er Paulus sin skildring av kjærligheten i kapittel 13. I tillegg inneholder brevet mange praktiske spørsmål. Både spørsmål Paulus ønsker å ta opp, i tillegg til at han svarer på spørsmål menigheten har stilt han.

Paulus hadde mange ting på hjertet. Et problem han så i menigheten, var splittelsen som kom av at hver enkelt hadde sine «favorittforkynnere». Paulus understreket at Jesus er den de skal følge og holde seg til. Hvis de holdt seg til Jesus, ville de ulike forkynnerne bare vise ulike dimensjoner ved Guds rike. Et annet problem menigheten slet med, var at en person i menigheten var tatt for incest. Paulus tok et nødvendig oppgjør med dette, og anbefalte dem å utestenge personen inntil han hadde tatt et oppgjør med seg selv.

De hadde også en del spørsmål Paulus måtte svare på. En ting var spørsmålet om ekteskap, skilsmisse og enslige. Et annet tema var mat. Her understreket Paulus at de troende i utgangspunktet kunne spise hva de ville, men at de måtte tenke seg om før de spiste mat i fester hvor avguder ble feiret. Ikke fordi avgudene var noe å bry seg om, men fordi mennesker rundt dem kunne tro de spiste for å feire avgudene. Paulus beskrev også hvordan møter og samlinger skal gjennomføres. Paulus forklarte hvordan Herrens måltid(nattverden) skal spises; man skal ikke drikke seg full eller fråtse i mat uten å tenke på at de andre skal få. Herrens måltid er til for å minnes Jesus.

Sentrale vers:

«Gud sendte meg ikke for å få etterfølgere av meg selv, men for å forkynne budskapet om hva han har gjort, og samle etterfølgere av ham. Og Han sendte meg heller ikke for å drive med egen avansert retorikk, for at ikke den kraftfulle kjernen, Jesus Kristus på korset, skal forenkles til bare ord.» (Kap 1:17. fritt oversatt fra The Message)

«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» (Kap 13:13.)

Oversikt:

A Det Paulus ønsker å ta opp: (Kap 1 – 6)
B Spørsmål Paulus må svare på: (Kap 7 – 16)

Paulus’ andre brev til korinterne – Bruk pengene dine lurt!

Dersom du gir mye penger til de fattige, så vil Gud sørge for at du får mer å gi senere. Prinsippet er at det du sår, skal du høste.

Bakgrunn:

Etter det første Korinterbrevet ble forholdet mellom Paulus og menigheten mer anstrengt fordi såkalte «apostler» med skjulte motiver sådde tvil rundt Paulus autoritet. Derfor dro Paulus tilbake til Korint der han fikk se en menighet i trøbbel og som ikke hadde lyst på hjelp. Han skriver dette brevet i etterkant av besøket, og er veldig glad for at de tok hans klare advarsler og råd på alvor. Paulus skrev trolig brevet i år 56 e.Kr.

I brevet svarer Paulus på tidligere beskyldninger med at menigheten i Korint er et vitne om hvordan de har blitt forandret til det positive gjennom det arbeidet Paulus har gjort. Paulus opplever stor glede over at et tidligere strengt brev har drevet folk nærmere Gud. Videre fokuserer Paulus på at korintermenigheten samler inn penger til Jerusalem – at de er generøse og skal sende penger til de fattige i Jerusalem. Han oppfordrer folk til å gi med glede og generøsitet. Paulus påpeker det viktige prinsippet at når vi sår skal vi høste, den som sår rikelig skal også få mye tilbake. Mot slutten av brevet forsvarer Paulus seg mot folk som selv har kalt seg apostler (dvs personer som følger opp menigheten), men som åpenbart har som motiv å få kontroll over menigheten. Paulus påpeker at han har oppriktig omsorg for dem, noe disse neppe kan sies å ha.

Sentrale vers:

«Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» (Kap 9:6-7)

Brevets inndeling:

A Paulus forklarer sin tjeneste: (Kap. 1:12 – 7:16)
B Innsamlingen til de hellige: (Kap. 8:1 – 9:15)
C Forsvar av sin aposteltjeneste: (Kap. 10:1 – 13:10)

Paulus’ brev til galaterne – Jesus = frihet!

Mange forbinder kristendom med bud og regler. Ting en må gjøre for å bli god nok for Gud. I Galaterbrevet skriver Paulus for å hjelpe kristne til å forstå at det kristne livet ikke handler om slikt. Det kristne livet er ikke fundert på noe vi selv gjør. Det har sitt grunnlag i Guds suverene inngripen gjennom Jesu død og oppstandelse.

Paulus reiste rundt i den romerske provinsen Galatia (i dagens Tyrkia) og fortalte de som ikke var jøder om Jesus. Han fortalte at de ikke trengte å bli jøder før de kunne bli ekte etterfølgere av Jesus. Det vil si at de ikke trengte å bli omskjært og følge jødenes kulturelle og religiøse skikker for å bli frelst, men at de kunne starte et nytt liv med Jesus som sjef.

Men senere fikk Paulus høre at jødiske forkynnere i Galatia kom med klare påbud om at de ikke-jødiske kristne måtte omskjæres og følge de jødiske skikkene. Paulus ble mildt sagt fortvilet over dette, fordi det ville undergrave hele forkynnelsen om nåde og frihet i Jesus. Nåden hadde sitt grunnlag i noe Gud hadde gjort for oss (Jesus på korset), og ikke i noe vi kunne få til på egen hånd (omskjærelse). Videre var Paulus imot en slags jødisk kulturimperalisme, man trengte ikke å bli en del av den jødiske kulturen for å følge Jesus.

Dette brevet ble sannsynligvis skrevet fra Antiokia i Syria (Paulus sin hjemmebase) ca. 48-49 e.Kr., rett før apostelmøtet i Jerusalem. Paulus anerkjennes som forfatter av brevet.

Oversikt over brevet:

A Introduksjon av brevet, hilsener fra Paulus: Kap 1:1-6
B Bare ett evangelium: Kap 1:6-10
C Nådens evangelium, et selvbiografisk forsvar: Kap 1:11 – 2:22
D Nådens evangelium, et teologisk forsvar: Kap 3:1 – 5:12
E En advarsel mot misbruk av kristen frihet: Kap 5:13 – 6:10
F Konklusjonen er korsets vei: Kap 6:11-18

Paulus’ brev til efeserne – Gratis gave fra Gud

Ifølge Paulus er du ikke en kristen selv om du går i kirka, akkurat på samme måte som du ikke er en bil om du er født i en garasje. Hvordan kan man da bli kristen? Man må ta imot en gratis gave fra Gud.

Paulus skrev dette brevet for å oppmuntre og hjelpe menigheten i Efesus. Han peker på viktigheten ved at kristne holder seg samlet, og ikke splittes opp. Vi tror jo alle på den samme Gud, sier Paulus. Men noe av det viktigste budskapet Paulus bringer fram i brevet, er nettopp dette:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» (Kap 2:8-9)

Den eneste veien til å få sin sak i orden med Gud, er ved å gjøre det på Guds måte – ta imot frelsen ved Guds nåde. Nåden er ikke noe man gjør seg fortjent til, og det er det Paulus kommuniserer: Du kan bli frelst uten å fortjene det! Du er ikke nødvendigvis kristen selv om du går i kirken, er snill mot andre eller drar på kristne leirer. På samme måte som du ikke blir en bil selv om du er født i en garasje, eller en hamburger av å spise på McDonalds. Tingene vi gjør kan være vel å bra, og vi kan leve så godt vi bare kan, men eneste måten å arve evig liv og bli frelst, er ved å tro på Jesus og at han døde og stod opp igjen for menneskenes skyld.

Vi kan dele brevet opp i to klare halvdeler. Første del forteller Paulus om alle privilegiene som kommer ved det å være en kristen (1:1-3:21). Videre peker han på det ansvaret det er å ha disse privilegiene (4:1-6:24). Det er viktig med en sammenheng mellom det å tro den kristne lære og det å leve ut det kristne livet i praksis, skriver Paulus. I vår tid ser man også nødvendigheten av dette. Hyklerisk oppførsel, hvor mennesker sier noe og gjør noe annet, har aldri falt i god smak.

Bakgrunn

Byen Efesus lå i sin tid ved kysten til middelhavet i dagens Tyrkia. Efesus var et religiøst senter så vel som en viktig handelsby, og var kjent for sitt storslåtte tempel som var bygd for å ære Artemis, Zevs datter fra gresk mytologi. Paulus kjente godt til byen, og bodde der i tre år, men selve brevet ble skrevet mens han satt i fengsel, sannsynligvis i år 62 e.Kr.

Utvalgte vers:

«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». (Kap 2:19)

«Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus«.(Kap 4:32)

Oversikt:

A Det Gud har gitt oss i Jesus: Kap 1:1 – 3:21
B Den kristnes liv: Kap 4:1 – 6:24

Paulus’ brev til filipperne: Glad i fengsel

Kan man være glad når man sitter i fengsel? Paulus ble så begeistret over det som skjedde utenfor fengselsmurene, at fortvilelsen over å bli holdt fanget forsvant. Når man selv ikke kan bevege seg fritt, kan man likevel glede seg over å høre om andres fremgang. Paulus’ brev til de kristne i Filippi er et eksempel på en glede som varer. En glede man kun finner i Jesus.

«Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Kap 4:4)

Bakgrunn

Paulus besøkte Filippi første gang på sin andre misjonsreise. I Apostlenes gjerninger 16:12-40 kan vi lese om hvordan en kvinne som het Lydia ble kristen, og hvordan menigheten i Filippi ble startet. Paulus hadde et nært forhold til menigheten der, og de støttet ham trofast i hans arbeid med å spre det kristne budskapet: evangeliet. 11 år etter møtet med Lydia sitter Paulus i fengsel i Roma, og menigheten i Filippi har akkurat sendt Epafroditus til ham med hilsninger og økonomisk hjelp. Paulus skrev brevet både for å takke dem, og for å oppdatere og oppmuntre de kristne i menigheten.

Glede, holdninger og evangeliet

Paulus’ brev til filipperne er ikke bare en takk for økonomisk hjelp, men det er også fylt av glede, kjærlighet og takknemlighet for at de står sammen med ham i arbeidet for evangeliet. Selv om Paulus sitter i fengsel, så uttrykker han stor glede, og ønsker at menigheten i Filippi også skal glede seg sammen med ham. (Fil 2:17-18) Han understreker at deres glede skal være ”i Herren,” og ikke avhengig av de ytre omstendighetene rundt dem. (Fil 3:1)

En annen ting som opptar Paulus er holdninger og måten mennesker tenker på. Det er viktig å fokusere tankene sine på det som er godt og rett (Fil 4:8). Han fremhever holdninger som ydmykhet og det å sette andre høyere enn seg selv (Fil 2:2-5). Hyllesten til Kristus (2:6-11) viser hvordan Jesus ydmykte seg selv og senere ble opphøyet av Gud til å bli herre over alt. Paulus benytter også anledningen til å fremheve at hans eget fengselsopphold er med på å gi fremgang for evangeliet om Jesus (Fil 1:12), og han oppmuntrer dem til å leve et liv som er ”evangeliet verdig” (Fil 1:27).

Sentrale bibelvers

«Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk» (Kap 4:13)

«Alt det som jeg tidligere tenkte var så viktig er fjernet fra livet mitt. Sammenlignet med privilegiet det er å kjenne Jesus personlig og følge Ham – alt jeg tidligere brukte masse tid på er uviktig – ren dritt! Jeg har kastet alt dette i søpla så jeg kunne omfavne Jesus – og bli omfavnet av ham. Jeg ville ikke ha noe skjørt og mindreverdig grunnlag i livet som kommer av å følge en liste med regler, når jeg kan få et robust grunnlag ved å stole på Jesus – og få Guds rettferdighet.» (Kap 3:7-9, fritt etter The Message)

Kronologi:

A Paulus’ takk og bønn for menigheten (Kap 1:1-11)
B Paulus sin egen situasjon i Roma (Kap 1:12-30)
C Jesus som eksempel for de kristnes liv (Kap 2:1-30)
D Advarsler og oppmuntringer for det kristne livet (Kap 3:1-21)
E Guds fred og omsorg for de troende (Kap 4:1-23)

Paulus’ brev til kolosserne – Jesus, ikke religion eller filosofi

Jesus må ikke reduseres til en religion. Eller til en filosofi eller et knippe tradisjoner. Heller ikke blandes med andre religioner og ideologier. Nøkkelen er å la Jesus være den eneste kilden man lever ut fra.

«Vær rotfestet i ham og bygd på ham! Stå faste i troen etter det dere har lært, rike på takk til Gud! Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.» (Kap 2:7-8)

Dette er hovedbudskapet Paulus bringer til kolosserne. Paulus beskriver de kristnes forhold til Jesus som å ha sine røtter i han. Om å være bygget på han. Gjennom dette brevet, prøver Paulus å avsløre kjernen i religioner, filosofier og ideologier. At det er noe menneskeskapt, noe vi kan kontrollere, noe vi kan mestre – og dermed noe som appellerer til vår menneskelige natur. Hans budskap er at Jesus ikke må reduseres til dette.

Kolossæ var en liten by som lå i dagens Tyrkia, rundt 150 kilometer øst for Efesus. Paulus hadde aldri besøkt menigheten i byen, men kjente den godt gjennom medarbeideren Epafras. Forskerne er usikre på når brevet ble skrevet. Det kan være skrevet i Roma rundt år 61 e.Kr. men det kan også være forfattet i Efesos i år 50 e.Kr. Selv om brevet innledes med en hilsen fra Paulus, er noen forskere usikre på om Paulus virkelig er brevets forfatter.

Bakgrunnen for brevet var at jødisk religiøsitet og gresk filosofi var i ferd med å blande seg med den kristne sannheten. Tilsvarende kombinasjoner er også vanlig i vår tid, og kan virke noe harmløst. Paulus mente at tilpasningen ville undergrave hele evangeliet om Jesus, og valgte derfor å skrive et brev til menigheten.

Brevets første del (1:1-2:5) handler om Jesu Kristi storhet. Både frelsen og Jesu plass i Guds evige plan utbroderes på en poetisk måte. Jesus beskrives som Guds hemmelighet som nå er åpenbart og synlig for de kristne. Videre i brevet tar Paulus for seg forskjellen mellom Jesus og de ulike religioner og filosofier som menigheten påvirkes av (2:6-2:23). Resten av brevet (3:1-4:18) tar Paulus for seg hvilke praktiske konsekvenser alt dette har for de kristne. Det innebærer å leve som Jesus – å leve på en helt ny måte. Det har også konsekvenser for familieliv og arbeidsliv.

Utvalgte vers:

«Det jeg ønsker for dem, er at de skal få nytt mot, bli knyttet sammen i kjærlighet og nå fram til hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds hemmelighet, som er Kristus.» (Kap 2:2)

«Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre». (Kap. 3:12-13)

Oversikt:

A Kristi storhet fra evighet av: 1:1 – 2:23
B Å leve det kristne livet: 3:1 – 4:18

Paulus’ første brev til tessalonikerne – Liv etter døden

Paulus oppfordring i brevet er klar: Det finnes et liv etter døden. Jesus kommer tilbake. Alle Jesus-etterfølgere trenger å være forberedt til den dagen.

Bakgrunn:

Paulus og Silas besøkte menigheten på sin andre misjonsreise. Paulus bodde en stund i Tessaloniki og der vokste det frem en menighet. Etter et uventet opprør måtte Paulus, etter løslatelse fra fengsel, reise videre. Timoteus kom inn i menigheten der han styrket og oppmuntret forsamlingen. Timoteus rapporterte om dette til Paulus og ut i fra dette ble det første brevet skrevet. Brevet er et av Paulus’ eldste brev, fra år 51 e. Kr.

Tilbakeblikk (Kap. 1 – 3)

Paulus er takknemlig til tessalonikerne for mottakelsen han fikk, de tok imot budskapet som Guds sanne ord og fikk en sterk tro, som ble kjent i området. Paulus trøster dem med at han er med dem med hjertet sitt.

Råd for fremtiden (Kap. 4 – 5)

Ikke ha sex med andre enn ektefellen, vær gode og vis kjærlighet til hverandre og ikke lur deg unna arbeid. Paulus opplyser om at de som dør i troen på Jesus skal stå opp igjen og også da være sammen med Jesus. Det finnes et nytt liv etter døden. Men akkurat når Jesus kommer igjen og skal hente de troende hjem til Himmelen vet ingen, derfor oppfordres alle til å være klar og forberedt til enhver tid.

Sentralt vers:

«Vær glade uansett, be hele tiden, takk Gud uansett hva som skjer. Dette er måten Gud ønsker at de som tilhører Jesus skal leve.» (Kap 5:16-18, fritt oversatt fra The Message)

Paulus’ andre brev til tessalonikerne – Kom deg i jobb, din latsabb!

– Kom deg i arbeid og forsørg deg selv, ikke vær en latsabb som slenger rundt uten mål og mening! Hold på med ditt daglige arbeid inntil Jesu kommer igjen. Paulus sin oppfordring var klar.

Bakgrunn

Bakgrunnen er ganske lik 1. Tessalonikerbrev, det er forfølgelse der fortsatt og Paulus vil oppmuntre dem på nytt. Brevet er sannsynlig et svar på tilbakemeldingene etter det første brevet, trolig i år 51 eller 52 e.Kr. Hovedgrunnen for brevet var å oppklare ting rundt om Jesus allerede hadde kommet tilbake. (Se også 1. Tessalonikerbrev)

Oppmuntringer (Kap. 1)

Paulus gleder seg og er takknemlig for at Tessalonikerne har tålt ytterligere lidelse. Han forsikrer om at dem som tror skal få hvile og fred når Jesus kommer tilbake.

Forklaring om Jesu gjenkomst (Kap. 2)

Paulus forklarer at Jesu gjenkomst ikke vil skje før det har vært et stort frafall og en syndens skikkelse har vist seg frem som om han var Gud.

Råd om kristen oppførsel (Kap. 3)

De kristne tessalonikerne skal holde seg borte fra folk som ikke holder seg til den lære som de har mottatt fra Paulus, men de skal snakke til dem og rettlede dem med omsorg. Tessalonikerne oppfordres til å ha et arbeid som de kan gå til, og ikke snylte på andre. Grunnen til at noen hadde begynt å leve slik var fordi de bare gikk og ventet på Jesu gjenkomst.

Sentralt vers

«Husker dere ikke regelen vi hadde når vi bodde sammen med dere? «Hvis du ikke arbeider, så får du ikke spise» Og nå får vi beskjed om at en gjeng med latsabber forstyrrer dere. Dette kan ikke tolereres. Vi befaler dem til å gå til jobb øyeblikkelig uten unnskyldninger eller krangling. Forsørg dere selv.» (Kap 3:10-12, fritt oversatt fra The Message)

Paulus’ første brev til Timoteus – Jesus bygger Guds hus

En rød tråd i brevet Timoteus mottar fra sin gode venn Paulus, er hvordan Jesus ønsker at menigheten, Guds hus, skal være. Paulus var verken opptatt av kirkebygg eller type musikk på møtene, men på de indre kvalitene på menigheten. Paulus ber Timoteus om å være et forbilde i hele livet han lever, slik at folk kan lære gjennom hans liv.

Bakgrunn

Timoteus var halvt jøde, og kjente derfor godt til det gamle testamentet. Timoteus ble en av apostelen Paulus’ nærmeste medarbeidere og fikk ansvaret for å følge opp en rekke menigheter. Timoteus var i byen Efesos da han mottok et personlig brev fra Paulus. Brevet inneholder 6 kapitler, og dateres til rundt år 64 e.Kr.

Advarsel mot falsk lære

I første kapittel ber Paulus Timoteus være våken for at ikke noen blander inn andre ideologer i det kristne budskapet, eller at de får feil fokus. Blant annet var noen mer opptatt av slektstavlene i det gamle testamentet enn budskapet om Jesus. I tillegg advarer Paulus mot folk som er opptatt av å finne opp strenge regler rundt mat og samliv som Gud ikke hadde talt om (kapittel 4).

Andre var så fastlåst i pengene sine at pengene styrte livet, i stedet for Gud. Paulus advarer mot dette, fordi det fører så mye negativ med seg. I stedet anbefalte han dem å være gavmilde og dele med andre.

Viktige trekk ved menigheten

Paulus gir også retningslinjer for hvordan menigheten skal fungere. Man oppfordres til å be og takke for alle mennesker, og spesielt for myndighetene. Dessuten lister Paulus opp kriterier for hvilke egenskaper ledere og andre sentrale personer i menigheten skal ha. Det er tydelig at Paulus er mer opptatt av personlig integritet og karakterstyrke, enn av begavelse og ekstreme talenter. En annen viktig side er at menigheten skal støtte enker uten familie, og ta seg av dem. De som har familie, oppfordres til å ta seg av sine familiemedlemmer.

«Ikke la noen rakke ned på deg på grunn av at du er ung. Lær de som tror med hele livet ditt: ved ordene, fremferden, kjærligheten, troen og ved din integritet.» (Kap 4:12, fritt fra the Message)

Oversikt:

A Innledning: (Kap 1:1-1:2)
B Problemet med falsk lære: (Kap 1:3-1:20)
C Offentlig tilbedelse og lederskap: (Kap 2:1-3:16)
D Vern mot falske lærere: (Kap 4:1-4:16)
E Hvordan behandle ulike grupper mennesker: (Kap 5:1-6:2)
F Rett holdning til velstand: (Kap 6:3-6:19)

Paulus’ andre brev til Timoteus: Gi videre det du har fått

Paulus oppfordrer sin gode venn og medarbeider Timoteus til å holde fast ved alt Paulus har lært og undervist ham. Han oppmuntres til å la Bibelen være avgjørende når folk skal læres opp til et sunt liv i samsvar med Guds ønske.

Bakgrunn:

Brevet er skrevet i etterkant av brannen i Roma 64 år etter Kristus. Etter brannen forbød keiser Nero kristendommen. Dermed ble Paulus kastet i et fangehull i Roma. Paulus følte seg ensom og forlatt i denne tiden. Fra fangehullet i Roma skrev Paulus dette brevet til Timoteus rundt år 67. Paulus tror hans siste tid er kommet og brevet er trolig Paulus sitt siste.

Brevets innhold:

Til tross for omstendighetene, oppmuntrer Paulus Timoteus til å være utholdende i troen og fortsette å kjempe for evangeliet, selv om det kan innebære problemer og smerte. Han oppmuntrer Timoteus til å søke trøst hos Den Hellige Ånd som gir kraft og kjærlighet. Timoteus utfordres til å prioritere å hjelpe folk til å leve slik Jesus vil, og at dette går videre fra person til person.
Vanskeligheter vil komme, både i form av tåkeleggende religiøsitet og at menneskene heller vil følge sine egne lyster enn å følge Gud. Timoteus oppfordres til å holde fast på Bibelen, og bruke enhver anledning til å undervise den sunne lære, og aldri gi opp med dette. Paulus innser at livet nærmer seg slutten, at han vil bli henrettet snart, og gleder seg til å motta lønnen fra sin Far i himmelen.

Sentrale vers:

Den spesielle gaven som du mottok når jeg la hendene på deg og ba – hold den nådegaven brennende. Gus ønsker ikke at vi skal være sjenerte med hans gaver, men kraftfulle, kjærlige og sindige. (Kap 1:6-7, fritt oversatt fra The Message)

Gi videre det du hører fra meg – hele pakken – til pålitelige ledere som er i stand til å lære andre. (Kap 2:2, fritt oversatt fra The Message)

Ingenting er som Guds skrevne Ord til å vise oss veien til frelse gjennom troen på Jesus. Hver del av skriften er innpustet av Gud, og nyttig på mange måter – til å vise oss sannhet, avsløre vårt opprør, korrigere våre feil og trene oss til et liv på Guds måte. (Kap 3:15-16, fritt oversatt fra The Message)

Oversikt:

A Utholdenhet nå: (Kap 1 – 2)
B Trofasthet i fremtiden: (Kap 3 – 4)

Paulus’ brev til Titus – Karakter viktigere enn karisma

Når man tilhører et team, er måten temaet ledes på avgjørende for hvor bra teamet blir. Paulus var opptatt av at Titus skulle finne de rette lederne i menigheten han fulgte opp. Karakter, og ikke karisma, var det Paulus ba Titus se etter.

Titus er et av de pastorale brevene. Det vil si at det er et av de brevene som er skrevet til pastorene – lederene for de lokale menighetene. Det er Paulus som har skrevet brevet til Titus. Titus var en ung mann som hadde reist med Paulus til Kreta, og som ble igjen der for å hjelpe til hos de kristne der. Brevet er skrevet rundt år 66-67 e.Kr.
Titus bodde på Kreta en periode for å finne noen gode ledere som kunne lede menigheten der. Det Paulus ba Titus se etter, var for eksempel at de ikke var hissige eller egoistiske, og at de tok seg av sin familie på en god måte. Verset nedenfor beskriver hva Paulus var opptatt av:

«Det er viktig at en leder, som er ansvarlig for det som skjer blant de kristne, og som vil bli sett opp til, ikke er opptatt av seg selv, hissig, ikke en alkoholiker, ikke grådig og opptatt av penger. Han må være gjestfri, være hjelpsom, ha visdom, være rettferdig, hellig, ha god selvkontroll, holde seg til Bibelen, og vite hvordan han skal anvende sannheten og læren, til enten å få folk på det rette sporet mot sannheten, eller stoppe dem hvis de allerede er avsporet.» (Kap 1:7-9, fritt oversatt fra The Message)

I vår tid har mange meninger om hva som er typisk norsk. Paulus hadde også sine tanker om hva som var typisk for de som kom fra Kreta. Han hadde neppe noe godt inntrykk av dem, siden han advarte Titus mot at de var både late, fråtsere og løgnere. Det som lå Paulus på hjertet, var at menighetens folk ikke måtte falle ned på samme nivå, men at de identifiserte seg med Jesus.

Oversikt:

A Forsvar for en sunn lære: (Kap 1)
B Undervisning av en sunn lære: (Kap 2)
C Utøvelsen av en sunne lære: (Kap 3)

Paulus’ brev til Filemon – Ikke lenger slave men bror

Onesimos var en gang Filemons slave. Livet hans forandret seg totalt da han ble kristen. Han var ikke lenger bare en slave, men også en kristen bror som hans herre måtte behandle med respekt.

Bakgrunn

Dette brevet ble skrevet av Paulus mens han satt i fengsel. Han hadde flere fengselsopphold, men dette brevet ble sannsynlighvis skrevet i omlag år 60 e.Kr. fra fengselet i Roma.

Bønn om tilgivelse

Dette brevet er et personlig brev som Paulus skriver til sin venn Filemon. Brevet er en bønn om at Filemon skal ta i mot Onesimos med åpne armer. Onesimos har tidligere vært slave hos Filemon. Paulus ber om at ikke skal ta imot han som en slave, men som en elsket bror (v.16). Onesimos har blitt kristen og fortjener å bli behandlet som en bror. Paulus er også villig til å betale hvis Onesimos skylder Filemon noe eller har gjort han urett.

Det er tydelig at Paulus bryr seg mye om Onesimos. Han skriver at det er som om han sender sitt eget hjerte (v.12). Paulus ønsker at Onesimos skal bli tatt imot som om det var han selv som kom.

Oversikt

A Hilsen.(Vers 1-3)
B Paulus takker Gud for Filemon og menigheten. (Vers 4-7)
C Bønn om at ta imot Onesimos.(Vers 8-22)
D Hilsen. (Vers 23-25)

Brevet til hebreerne – Moses bra, men Jesus best

Moses og loven han fikk på vegne av jødene, var vel og bra. Men da Jesus kom ble spillereglene endret. Jesus introduserte noe nytt og bedre enn jødenes lover og bud. Et liv i tro, hvor Jesus er fundamentet man bygger på, overgår fokus på regler og påbud.

Innhold

Noe av det mest sentrale i Hebreerbrevet er hvilken rolle Jesus har i forhold til det gamle testamentet. Forfatteren viser hvordan Jesus overgår alt som har vært tidligere, både av ledere (3:1-4:13), prester (4:14-7:28) og engler (1:4-2:18). Jesus er unik og representerer noe nytt og bedre sammenlignet med lovene og ordningene i GT. Dette forutså faktisk profetene (som hørte og så Guds vilje og fortalte det videre til folket) i det gamle testamentet. På denne måten handler hele Bibelen om Jesus. Forfatteren viser altså at det som ble forutsagt i Det Gamle Testamentet ble virkelig gjennom Jesus.

Et annet viktig tema i brevet er tro (11:1-12:3). I det gamle testamentet var det et mål å leve etter loven, for på den måten å være bra nok i forhold til Guds standard. Gjennom Jesus åpnes muligheten for å bli rettferdig for Gud ved tro. Tro er ikke noe diffust og uklart, «men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser» (Kap 11:1, Norsk Bibel-88).

Bakgrunn

Forfatteren av brevet er ukjent. Dateringen for verket er heller ikke kjent med sikkerhet, men trolig kan det tidfestes til år 70. Det som derimot er sikkert er at Hebreerbrevet ble skrevet til kristne med bakgrunn i jødedom, altså hebraiske kristne. Disse kjente dermed godt til de jødiske skriftene (Det Gamle Testamentet). Men på grunn av sin tro på Jesus, opplevde de forfølgelse (10:32-34). Mange ble derfor fristet til å gå tilbake til jødedommen. Forfatteren forsøker derfor, som nevnt, å vise at Jesus er overlegen den gamle pakt (det vil si avtalen Moses og israelittene inngikk med Gud). Hebreerne oppfordres ikke bare til å fortsette i troen på Jesus, men også til å vokse videre som kristne.

Aktuelle tema

Tro: Kapittel 11

Jakobs brev – Les bruksanvisningen og følg den

Det er ikke vanlig å se seg selv i speilet og deretter glemme hvordan man ser ut. Ifølge Jakob er det like rart å lese brukanvisningen som Bibelen er, men ikke følge den.

Jakobs brev er skrevet til «jøder i fremmede land». Det vil si kristne jøder som hadde flyttet til land som Antiokia, Fønikia og Kypros, der de hadde fortalt om Jesus til andre jøder. Brevet er det første brevet som er skrevet i Det Nye Testamentet, selv om det er plassert langt bak. Det er skrevet mellom år 45 og 49 e. Kr. av Jakob, halvbroren til Jesus.

Jakobs brev fokuserer på de praktiske sidene ved den kristne troen. Han mener at troen er verdiløs dersom den ikke får praktiske konsekvenser. Med andre ord: hvordan kan man påstå at man er en troende hvis den ikke får noen betydning for hvordan man lever?

Det er tydelig at mottakerne av brevet tidligere har tatt lett på mange ting som er viktig for Gud. Jakob er veldig konkret og direkte med dem i forhold til ulike tema, og påpeker en del dobbeltmoral hos dem. Ett tema var forskjellsbehandling av rike og fattige kristne. Et annet var at de rike stolte mer på pengene sine enn på Gud. Et tredje var om det man sier, ødelegger en selv og omgivelsene sine. Et fjerde problem var at de var så opptatt av å være populære hos andre, at de ignorerte hvordan Gud ville de skulle leve. Han sier det rett ut til de som leser brevet:

«Kjære venner, tror dere at dere vil komme noen vei hvis dere bare lærer de rette ordene, men ikke gjør noe som helst? Hvis noen snakker om troen, viser det at den personen virkelig tror? Hvis du f. eks. møter en gammel venn kledd i filler og halveis død av sult og sier: «God morgen, venn! Kle deg selv i Kristus! Bli fylt med den Hellige Ånd!», og deretter går vekk uten engang å gi ham et klesplagg eller en skål med suppe – hva hjelper det? Er det ikke åpenbart at det å snakke om hva Gud sier uten å gjøre det han sier er forferdelig dumt?» (Kap 2:14-17, fritt etter The Message)

Peters første brev – Håp i vanskelige situasjoner

Midt i alle utfordringer og problemer vi kan oppleve, finnes det et håp. Håpet om at Gud vil gripe inn og bringe rettferdighet og fred, og utrydde ondskap og urettferdighet.

Vi har grunn til å juble av glede, roper Peter ut i sitt brev. Uansett hvordan vi har det eller blir behandlet av andre mennesker, har vi et håp om en dag å komme framfor Gud, tilgitt for alt galt vi har gjort, klar for å tilbringe en evighet sammen med Gud.

Dette kristne håpet står sentralt i hele brevet. Mange kristne i dag opplever å bli baksnakket, mobbet, gjort til latter og i noen tilfeller mishandlet og drept for sin tro. Men i brevet oppmuntrer Peter oss til å holde ut i de vonde ting vi opplever og rette fokuset mot Jesus. Istedenfor å gjengjelde ondt med ondt, må vi svare med nestekjærlighet og medfølelse mot alle.

De fleste forskerne vil si det er Peter som har skrevet dette brevet, og at han skrev det mens han tilbrakte sine siste år i fengsel i Roma. Brevet ble skrevet rundt år 63 e.Kr, til mange ulike kristne i det som er vår tids Tyrkia. Etter den store brannen i Roma (64 e.Kr.) ble det en stor etterfølgelse av de kristne fordi keiser Nero mente det var de som var skyld i brannen. Fire år etter led Peter martyrdøden ved at han ble korsfestet opp ned i Roma.

I første del av brevet (1:1-2:10) oppmuntrer Peter leserne med at de er frelst gjennom Jesus død og oppstandelse. De har et håp om et liv med Gud etter døden og derfor også grunn til å holde ut i forfølgelsene de opplever. Videre oppfordrer Peter dem til å leve rett i samfunnet og vise alle ære (2:11-3:12). På denne måten vil mennesker som ikke tror på Gud se de gode gjerningene de gjør og på den måten få et inntrykk av hvem Gud er. I siste del av brevet (3:13-5:14) skriver Peter at de kristne kommer til å oppleve vonde ting fordi de tror på Gud. Men han oppmuntrer dem til å holde ut, og skriver at Gud skal gi kraft og styrke til de som følger ham.

Utvalgte vers:

«Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet.Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.» (Kap 3:8-9)

«Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer.» (Kap 2:12)

Oversikt:

A Den kristne frelse: (Kap 1:1 – 2:10)
B Kristen underordning: (Kap 2:11 – 3:12)
C Lidelsen for en kristen: (Kap 3:13 – 5:14)

Peters andre brev – Hvor blir det av Gud?

Hvor blir det av Jesu gjenkomst? Svaret Peter gir, er at Gud vil at flest mulig skal vende om til Gud.

«Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (Kap 3:9)

Gjennom brevet ønsker Peter å vekke leserne, slik at de skal leve slik Gud ønsker, og ikke gå sin egen vei. Noen mennesker hadde begynt å spotte og si at Jesus var litt vel treig med å komme tilbake. Peter svarer på dette med å si at Gud ikke ligger etter skjema, men at Han venter tålmodig på at flere skal komme til tro på Ham. Men når Gud en dag kommer, kommer han uten å varsle det via verdens nyhetsbyråer. Vær derfor forberedt, er Peters budskap.

Peter skrev dette brevet rundt år 66-67 e.Kr, sannsynligvis i Roma kort tid før sin død. Han sendte brevet til de samme som han sendte sitt først brev, nemlig ulike kristne forsamlinger spredt omkring i vår tids Tyrkia. Etter den store brannen i Roma (64 e.Kr.) ble det en stor etterfølgelse av de kristne fordi keiser Nero mente det var de som var skyld i brannen. Fire år etter led Peter martyrdøden ved at han ble korsfestet opp ned i Roma.

I første kapittel oppfordrer Peter leserne til å leve hellige liv, det vil si å leve ut det livet som Gud har gitt dem, uten å gjøre ondt. Videre i 2. kapittel advarer han de kristne mot mennesker som kommer for å lede dem bort fra Gud. I siste kapittel påpeker Peter at Gud er tålmodig, Han vil ikke at noen skal dø, men at alle skal få leve evig med Ham.

Oversikt:

A Oppmuntringer til å leve for Gud: Kapittel 1
B Advarsler mot vranglærere: Kapittel 2
C Oppmuntringer i forhold til Jesu gjenkomst: Kapittel 3

Johannes’ første brev – Jesus, et sant menneske

Jesus Kristus ble både sett og tatt på, så han var et menneske i kjøtt og blod. Samtidig var han fullkommen Gud.

I mange århundrer kjempet kristendommen mot fikse ideer som greske filosofer hadde laget. En av disse fikse ideene forgudet den abstrakte kunnskapen, og sa at en gud ikke kunne leve i et menneske av kjøtt og blod, fordi de ikke anså den menneskelige kroppen som ”verdig”. At Jesus var 100% Gud og samtidig levde et liv på jorden som menneske var umulig for disse filosofene. Dette er noe av bakgrunnen for måten den kristne mannen Johannes skrev brevene sine på.

Det er som om Johannes sier: ”Ja, vi har sett Gud, og vi har tatt på ham. Nei, dere så ikke et speilbilde. Nei, han er ikke en fjern, mystisk skapning, men han levde i flere år som et menneske, rett foran øynene våre! Hør på meg, mine kjære kristne venner: Jesus Kristus, som dere har trodd på i lang tid, er ekte! Han er Gud! Ikke la disse grekerne forvirre dere. For all kunnskap skal ta slutt, men Gud og hans folk skal leve til evig tid.”

Johannes understreker i brevet sitt 3 kjennetegn som gjør at Kristne kan vite at troen deres er ekte og at de har evig liv. De 3 tingene har med Gud å gjøre. Gud er lys, derfor lever kristne ærlig og åpent med hverandre. Gud er kjærlighet, derfor må kristne elske hverandre. Gud er liv, derfor har Gud gitt de kristne et indre vitnesbyrd som forteller dem at de har evig liv.

Sentralt Bibelvers

”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.” (Kap 1:1)

«Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss.» (Kap 3:23)

Oversikt

A: Gud er lys: (Kap 1:1 – 3:10)
B: Gud er kjærlighet: (Kap 3:11 – 4:21)
C: Gud er liv: (Kap 5:1-21)

Johannes’ andre brev – Elsk sannheten!

Bakgrunnen for dette korte brevet er lik bakgrunnen til det første brevet. Andre Johannesbrev er et kort, personlig brev i den tids stil, og var sendt til «den utvalgte frue og hennes barn» (vers 1). Dette uttrykket kan tolkes på to måter:Det kan henvise til en spesiell kvinne, som vi ikke lenger vet hvem er, eller det kan være et billedlig begrep for menigheten. I så tilfelle ligner det på jødenes følelser for Sion, som Paulus kaller «vår mor» (Galaterbrevet 4:26).

Det faktum at vi ikke med sikkerhet kan vite hvilke av disse to som er rett, har ingenting å si for betydningen av innholdet i brevet, som kan deles inn i to deler:

A Lev ut sannheten: vers 1-6
B Vern om sannheten: vers 7-13

Lev ut sannheten (1:1-6)

Brevet begynner med en oppmuntring om å vandre i sannheten i det kristne evangeliet. Johannes stadfester de to sentrale sannhetene i det første brevet sitt, at leserne hans skal vandre i sannheten og at de skal gjøre det ved å elske hverandre. Å elske Gud er å holde hans bud, og hans bud er å «leve i kjærlighet» (1:4-6).

Vern om sannheten (1:7-13)

Johannes går nå videre fra den grunnleggende testen på kristen oppførsel – å leve ut kjærligheten – til den grunnleggende testen på kristen tro, som han underviser om i det første brevet: Personen Jesus Kristus. Han advarer leserne sine mot «forførere» og «antikrister» (1:7), som ikke erkjenner at Kristus kom i kjøtt og blod.

Deretter gir han en praktisk veiledning om at de ikke skal ha noe å gjøre med noen bekjennende kristne, som ikke holder seg til sannheten i evangeliet. For å ønske dem velkommen inn i hjemmet sitt, er å ta del i deres onde gjerninger (1:10-11).

Johannes avslutter med å si at han har mye mer å si, som han vil gjøre når han kommer til dem neste gang.

Johannes’ tredje brev – Den som gjør det gode er av Gud

Johannes ønsker at Jesus sine etterfølgere skal ha det godt, og at de skal holde seg borte fra det onde.

Johannes er en god mann, og det han skriver utstråler kjærlighet og varme. I dette brevet har han en dobbel hensikt: Å rose det gode, og å refse det onde. Det er et guddommelig prinsipp som går igjen gjennom hele Bibelen. Det gode skal belønnes, og ikke overses, og det onde skal heller ikke overses, men refses. I brevet anbefaler Johannes en mann ved navn Gaius for menigheten, mens han advarer dem mot Diotrefes, som har skjulte motiver.

Sentrale Bibelvers

”Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig.” (vers 2)

”Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.” (vers 11)

Oversikt

A Anbefaling av Gaius (vers 1-8)
B Fordømmelse av Diotrefes (vers 9-14)

Judas’ brev – Se opp for falske forkynnere!

Ikke godta alt du hører forkynt! Det fins såkalte «kristne» forkynnere som fører folk bort fra Gud. Judas’ brev er en advarsel mot slike forkynnere.

Bakgrunn

Judas var bror til Jakob, lederen i Jeusalem, og derfor også bror til Jesus fra Nasaret. Judas trodde ikke på Jesus før oppstandelsen, men ble etter oppstandelsen en kristen lederskikkelse. Judas brev er trolig ment som et sirkulerende brev til mange av de kristne. Trolig er dette brevet skrevet med 2. Peters brev som en kilde. Brevet er trolig skrevet rundt år 68 etter Kristus. Brevet er skrevet som en respons på at falske forkynnerne hadde kommet inn i menigheten, og disse måtte man advare mot.

Falske forkynnere

Hva kjennetegner såkalt falske forkynnere? Judas henger seg ikke opp i hvilket kirkesamfunn forkynnerne tilhører, eller faktorer som om forkynnelsen deres oppleves tørr og kjedelig. Han er mer opptatt av innholdet i det de formidler. Falske forkynnere fornekter to sentrale sider ved troen. De bruker Guds nåde som en unnskyldning til å fortsette å leve som før, slik at de sier at fordi Gud tilgir uten begrensninger kan jeg gjøre hva jeg vil og så bli tilgitt av Gud. Videre fornekter de at Jesus har det siste ordet i livene våre, selve fundamentet for det kristne livet. Judas forklarer at dette er feil og advarer tydelig mot å stole på disse folkene. Judas minner om at man skulle vært klar over disse utfordringene allerede, da andre allerede har advart mot dem. Løsningen for å stå i mot disse folkene er å være klar over at de er der, og å selv holde seg nær til Gud i bønn og bli oppbygd i troen.

Sentralt vers:

«Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro under stadig bønn i Den hellige ånd. Bli værende i Guds kjærlighet mens dere venter på at vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet skal føre dere til evig liv.» (Vers 20-21)

Kronologi:

A Kjempe for troen – hvorfor? (Kap 1:1-16)
B Kjempe for troen – hvordan? (Kap 1:17-25)

Johannes’ åpenbaring – Jesus beseirer Satan

Åpenbaringsboken er historien om det som er ekte og det uekte. Det som er født av Gud, og det som er menneskeskapt religion. Med bred pensel og fargerik bruk av symboler, skildrer boka endetidsdramaet hvor Jesus beseirer djevelen en gang for alle.

Bakgrunn for boka

Tradisjonen sier at forfatteren av Johannes’ åpenbaring er disippelen Johannes. Han fikk et syn da han befant seg på øya Patmos, utenfor kysten av Hellas. Allerede i den første setningen ser vi at åpenbaringen egentlig er en åpenbaring av Jesus. Mange mener Åpenbaringen ble skrevet under keiser Domitian (81 – 96 e.Kr). Andre hevder med stor sannsynlighet at den ble til like etter Neros død, men før Jerusalems ødeleggelse i år 70.

Ingen bok i Bibelen har vært utsatt for så mange spekulasjoner som denne. Den ble skrevet til en gitt gruppe troende midt i deres livssituasjon i det første århundret. En bok til oppmuntring i forfølgelse og trengsler for Jesu navns skyld.

Det greske ordet for åpenbaring, apokalypsis, betyr direkte oversatt ”avdekke” eller ”ta sløret bort”. Denne boken er den siste avdekking av Kristus og den viser også hans endelige triumf over djevelen.

Historien om det som er ekte og det som er falskt

Denne boka illustrerer fra flere vinkler at Jesus vinner over djevelen. Hvis du ser en fotballkamp på TV kommer alltid scoringene i reprise – du får se den samme scoringen fra mange forskjellige vinkler! Johannes Åpenbaring forklarer Jesu seier slik; den samme seieren beskrives fra flere ulike vinkler, på en poetisk måte. Boka er en sterk påminnelse om at Gud ikke var fjern fra våre lidelser, men alltid har alt under kontroll.

Boka hjelper oss også til å skille det ekte fra det som er falskt. Metaforene i boka handler om to kvinner: bruden og skjøgen (den prostituerte). To byer: Jerusalem og Babylon. Hele tida blir kontrastene satt opp mot hverandre mellom det gode og det onde, det ekte og det uekte. Boka er dramatisk, derfor har denne boka vært klangbunn for sanger som blant annet «Number of the beast» av Iron Maiden. Fokuset på det himmelske i boka er framtredende. Et eksempel på dette er tilbedelsen rundt tronen med alle englene, skapningene og Guds menighet.

Metaforer og tallsymbolikk

Hele teksten er som et stort bilde malt med ord, veldig fargerikt og malt med bred pensel. De som først mottok boken, forsto dens betydning fordi de var jødekristne som kjente skriftene godt. Nøkkelen til forståelse finnes derfor i Bibelen selv. De poetiske bildene som er brukt i Johannes Åpenbaring har sin bakgrunn i bilder, historier og symboler en finner igjen andre steder i bibelens poetiske og profetiske litteratur.

Oversikt over Johannes’ åpenbaring

A Innledning (Kap 1:1- 8)
B Sju brev diktert (Kap 1:9 – 3:22)
C Sju segl brytes (Kap 4:1 – 8:1)
D Sju trompeter lyder (Kap 8:2 – 11:19)
E Sju skåler tømmes (Kap 12:1 – 15:4)
F Sju syner om konflikt (Kap 15:5 – 16:21)
G Sju domsord (Kap 17:1 – 19:10)
H Sju virkelighets-syner (Kap 19:11 – 21:8)
I Sju siste åpenbaringer (Kap 21:9 – 22:19)
J Jesu egen forsikring om hans gjenkomst (Kap 22:20 – 21)