Åpne bibelteksten til Apostlenes gjerninger på bibelen.no.
1.1 Peters liv og tjeneste (kap 1-12)
I den første delen av Apostlenes gjerninger spres evangeliet hovedsakelig blant jøder, og basen for arbeidet er Jerusalem.
1.1.1 Himmelfarten, Pinsedag og menighetens fødsel (kap 1-2)
Det første kapitlet i boka overlapper med beretningene i evangeliene om Jesus som står fram etter oppstandelsen, og om himmelfarten (1,1-11). I sine siste ord til disiplene forklarer Jesus sin mesterplan. De skal motta kraft fra Den Hellige Ånd og:
Dere skal være mine vitner i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og til verdens ender. (1,8)
Mattias blir så valgt til å ta plassen til Judas Iskariot i disippelflokken(1,12-26). Akkurat som Guds folk i Det gamle testamentet ble bygd på Israels tolv sønner, ville menigheten bli bygd på de tolv disiplene.
Kapittel 2 beskriver Pinsedag når Den Hellige Ånd faller over Jesu disipler som er samlet i Jerusalem (2,1-13). Peter tar ledelsen og henvender seg til mengden som samler seg rundt dem (2,14-40). Budskapet hans er grunnleggende for all sunn evangelisk forkynnelse:
Omvend dere og la dere døpe, hver og en av dere, i Jesu navn til syndenes forlatelse. Og dere skal motta Den Hellige Ånd i gave. (2,38)
Tre tusen omvender seg og blir døpt (2,41). Resten av kapitlet forteller om menighetens oppstart, iver og vekst (2,42-47).
1.1.2 Fremgang og motgang (kap 3-5)
Peter helbreder en lam mann utenfor tempelet (3,1-8). Folkemengden stimler sammen og Peter benytter anledningen til å tale (3,9-26).
Alle miraklene som skjer provoserer myndighetene, som fengsler Peter og Johannes. I avhør gjør Peters åndsfylte tale, nærværet til den helbredede mannen og den entusiastiske støtten fra folkemassene at apostlene slipper unna med en advarsel (4,1-22). Når de løslates, samles de sammen med de troende og ber om djervhet i forkynnelsen og om at Gud skal stadfeste ordet med tegn og under. Huset rister og de blir igjen fylt av Den Hellige Ånd (4,23-31).
Gavmildhet viser seg som en side ved det nye menighetsfellesskapet. De deler rikdom og goder til fordel for de fattige troende (4,32-37). I forbindelse med dette holder Guds ånd dom over Ananias og Saffira (5,1-11), som faller døde om som følge av at de løy for Den Hellige Ånd.
En bølge av helbredelser følger: Syke blir brakt fram og «alle ble helbredet» (55,16).
Igjen fører det offentlige oppstyret på grunn av forkynnelsen og helbredelsene til at myndighetene fengsler apostlene, men en engel setter dem fri fra fengselet.
4.1.3 Stefanus (kap 6-7)
Etterhvert som det kristne samfunnet vokser, gir apostlene ansvaret for den økonomiske administrasjonen til de syv diakonene, inkludert Stefanus (6,1-7). Lukas beskriver Stefanus som «full av nåde og kraft» og at han «gjorde store under og tegn blant folket» (6,8).
Dette fører til at Stefanus anklages for blasfemi og arresteres. Talen han holder for domstolen (7,1-53) er et resymé over Israels historie, med en spesiell vinkling. Han henter ut lærdom fra historien som tilhørerne aldri hadde lært eller lagt merke til. Hans poeng var å demonstrere at han ikke var blasfemisk, men tvert imot holdt han Guds navn høyt i ære.
Domstolen vil ikke høre på Stefanus analyse, men driver ham ut av byen og steiner ham, slik straffen for blasfemi var (7,54-60). Lukas skriver at de under steiningen «la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus» (7,58). Dette er den Saulus som fikk navnet Paulus.
4.1.4 Vekst utover Jerusalem (kap 8)
Forfølgelse fra de jødiske religiøse myndighetene – med Saulus som en ledende aktivist – gjør at menigheten spres inn i Judea, det jødiske territoriet rundt Jerusalem (8,1-3).
Evangeliet brer seg i Samaria, en blandingsnasjon som var foraktet av jødene. Filip, en av de syv diakonene (6,1-6), gjør dette radikale pionerarbeidet. Peter og Johannes kommer ned fra Jerusalem for å bekrefte gjennombruddet, ved å formidle dåpen i Den Hellige Ånd og ordne opp med trollmannen Simon (8,9-25).
Deretter møter Filip den etiopiske hoffmannen (8,26-40). Hans omvendelse til Kristus er en forsmak på at evangeliet snart skal spres vidt og bredt.
I Kapittel 9 leser vi om Saulus av Tarsus og hans dramatiske omvendelse på veien til Damaskus (9,1-19) når Jesus åpenbarer seg for ham. Den jødisk-kristne menigheten er til å begynne med skeptisk til denne eks-forfølgeren, men Barnabas overbeviser dem om at Paulus er en ekte kristen (9,20-31).
I Kapittel 10 leser vi om at evangeliet spres til hedningene. Gud forbereder den romerske offiseren Kornelius gjennom et syn (10,1-8) på at han skal få besøk av Peter. Gud overtaler Peter gjennom et syn om at det er riktig å ta evangeliet til denne hedenske mannen og hans hus (10,9-26). Når Peter snakker til dem, faller Den Hellige Ånd over dem, – Guds egen bekreftelse på at frelsen er tilgjengelig for alle, ikke bare for jøder (10,27-48).
Så dramatisk er dette steget at Peter må forklare og forsvare seg til de mer konservative jødiske troende (11,1-18). Og i mellomtiden har andre begynt å forkynne til både grekere, som er hedninger, og til jøder, i byen Antiokia i Syria (11,19-21). Barnabas og Saulus reiser dit for å undervise og oppmuntre de nye kristne (11,22-30).
Det siste kapittelet i den første delen av Apostelgjerningene – kapittel 12, forteller om Herodes’ henrettelse av Jakob og fengslingen av Peter (12,1-5). En engel setter igjen Peter fri fra fengselet (12,6-9) og slår Herodes ihjel (12,20-23). I mellomtiden, fortsetter evangeliet å gå fram (12,24) og Barnabas og Paulus drar tilbake til Antiokia (12,25) som skal bli deres base i det videre arbeidet.
1.2 Paulus’ liv og tjeneste (kap 13-28)
I denne delen av Apostlenes gjerninger skjer arbeidet i hovedsak blant hendninger.
4.2.1 Paulus’ første misjonsreise (kap 13-14)
Ledet av Den Hellige Ånd (13,2) drar Barnabas og Paulus ut på den første av reisene som tradisjonelt er blitt kalt «Paulus misjonsreiser». Reisen tar to år.
På Kypros drar apostlene, i følge med unge Johannes Markus (13,5), først til den jødiske synagogen med evangeliet. Dette skal vise seg å være Paulus sin fremgangsmåte nesten alle stedene han besøker fra nå av (som 13,14;14,1). Generelt sett, bærer forkynnelsen i synagogene liten frukt: hedningene, som Sergius Paulus (13,7), skal vise seg å være mere mottagelig for budskapet om Kristus. Det er faktisk jødene som vil vise seg å være hans hovedmotstandere (13,49-50), noen til den grad at de steiner ham (14,9).
Paulus begynner her med den praksis at han vender tilbake og oppmuntrer de nystartede menighetene, som i Lystra, Ikonium og Antiokia i Pisidia, og peker ut eldste der (14,21-23). Ved reisens slutt rapporterer han tilbake til menigheten han har som base, menigheten i Antiokia i Syria (14,26-27).
4.2.2 Apostelmøtet i Jerusalem (15,1-35)
Utbredelsen av evangeliet til å omfatte hedningene reiser noen vitale spørsmål om evangeliets kjerne. En ti års tid etter Kornelius omvendelse, forkynner noen omreisende jødiske lærere at frelsen ikke er ved tro alene, men ved å underkaste seg omskjærelse og ved lydighet mot Loven i Det gamle testamentet. Dersom hedningene ikke tar imot disse kravene «kan de ikke bli frelst» (15,1).
Den påfølgende samlingen av menighetenes ledere som diskuterte dette temaet er det vanlig å kalle Konsilet i Jerusalem. De viktigste deltagerne er «apostlene og de eldste» (15,6) – de styrende, eller beslutningstagende, tjenestene i menighetene. Deres konklusjon (15,19-20) er at hverken omskjærelse eller lydighet mot detaljene i den jødiske loven er nødvendig for de hedenske troende. Samtidig blir de hedningkristne bedt om å respektere samvittigheten til sine jødiske brødre i Kristus ved å holde seg unna praksis som kan vekke anstøt hos dem. Konsilets konklusjon skrives ned og distribueres til menighetene (15,22-31).
4.2.3 Paulus’ andre misjonsreise (15,36-18,22)
Paulus og Barnabas ‘ble en tid i Antiokia’ (15,35) – to år – før de bestemte seg for å dra avgårde igjen. De krangler om Johannes Markus er egnet som reisefelle (15,36-40) og drar så ut på hver sin reise. Paulus tar Silas med seg.
Paulus’ andre misjonsreise varer tre år. I Lystra møter han Timoteus (16,1-3), som skal vise seg å bli en av hans mest elskede og trofaste kolleger, og innlemmer han i sitt reisefølge. I respons til Den Hellige Ånds ledelse (16,6-10) drar de til Filippi, i Makedonia (16,12). Her omvender Lydia seg (16,13-15). Fengselsbetjenten og hans familie omvender seg også etter jordskjelvet som inntreffer mens Paulus og Silas er i fengsel (16,16-34). At Paulus er romersk borger sikrer at han blir behandlet med respekt av autoritetene (16,35-40). I kapittel 16,10 er fortellingens «de» blitt til «vi». Dette fordi Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, slår følge med Paulus’ reisefølge i Troas og blir med til Filippi.
Apostlene reiser videre gjennom Tessalonika (17,1-9) og Berøa (17,20-15) fram til Aten (17,22-31). Paulus’ tale til hedningene i Aten (17,22-31) er svært forskjellig fra Peters tale til jødene på Pinsedag (kap. 2). Ved å sitere greske poeter og ta utgangspunkt i mangel på kunnskap om den sanne Gud og Det Gamle Testamentet, viser Paulus at han forstår behovet for å presentere evangeliet på en måte som er kulturelt relevant for tilhørerne. I Korint, hvor han blir i ett og et halvt år, møter han Aquila, en teltmaker som ham selv, og hans kone Priskilla (18,1-3). Paulus returnerer deretter til Antiokia (18,22).
4.2.4 Paulus’ tredje misjonsreise (18,23-21,16)
Paulus’ tredje reise varer fire år. Vi blir introdusert for Apollos (18,24-19,1), som får undervisning i evangeliet av Priskilla og Aquila. Han slår seg ned i Korint, hvor han blir en nøkkelperson i menighetene der.
Lukas skriver mye om Paulus’ tid i Efesus (kap 19). Etter en etterhvert forventet utkastelse fra synagogen, bruker Paulus to år i daglige samtaler og diskusjoner i nøytrale lokaler (19,8-10). Denne perioden er preget av «ekstraordinære mirakler» (19,11). Senere fører de økonomiske konsekvensene evangeliet gav suvenirhandelen i byen til et voldsomt opprør (19,23-41). Paulus drar så til Hellas (20,2), noe som antagelig betyr byen Korint.
På veien hjemover kommer han til Troas, hvor han reiser en ung mann fra de døde (20,7-12). I Miletus, kaller han de eldste i menigheten i Efesus sammen og formaner dem om deres hyrdeansvar (20,17-38) vel vitende om at de antagelig «aldri ville få se han igjen» (20,38). Etter en lang sjøreise, kommer Paulus til Cæsarea (21,8). Han velger å ignorere advarslene om fengsling, og drar opp til Jeruasalem, hovedsetet for jødenes motstand mot evangeliet (21,10-15).
4.2.5 Motstand: Jerusalem og Cæsarea (21,17-16,32)
I Jerusalem, konfererer Paulus med Jakob, lederen for menigheten der (21,27-36). På tross av avgjørelsene som ble tatt omkring åtte år tidligere i Konsilet i Jerusalem, er det fortsatt tegn på manglende enhet mellom jødiske – og hedningkristne (21,20-26). Denne gangen er de mer opptatt av jødiske kulturell praksis enn med fundamentene i evangeliet.
Jøder fra provinsen Asia (Vest-Tyrkia, mellom Efesus og Troas) får tilslutt i stand omfattende uro mot Paulus, som både reddes og arresteres av romerske myndigheter (21,27-36). Hans personlige vitnesbyrd til mengden bare forverrer situasjonen (21,40 – 22,22), og hans status som romersk borger berger ham så vidt fra romernes piskeslag (22,23-29). De overfører saken hans til det jødiske rådet (22,30). Paulus værer den fiendtlige stemningen der og er dyktig til å utnytte uenigheten mellom fariseerne og saddukeerne i rådet (23,1-10). Gud lover Paulus at han skal få vitne om han i Roma.
Jødene blir enige om å drepe Paulus i hemmelighet, men blir oppdaget (23,12-22). For hans egen sikkerhets skyld overflytter de romerske myndighetene ham til Cæsarea (23,23-35). Der blir han forhørt av Feliks, landshøvdingen i Judea (24,1-23). Uten noe endelig utfall i saken, blir Paulus værende i arrest i to år (24,27). Paulus blir så framstilt igjen for Festus (25,1-8), Feliks’ etterfølger. Paulus vil ikke sendes til Jerusalem, og appellerer til keiseren, noe som betyr at han må oversendes til Roma (25,9-12).
4.2.6 Paulus’ reise til Roma (kap 27-28)
De siste kapitlene i Apostlenes gjerninger forteller om den lange og farlige reisen fra Cæsarea til Roma. Det tar omtrent seks måneder, inkludert tre måneder i vinteropplag på Malta etter skipsforlis (28,11). Lukas var med Paulus på reisen, som vi ser av fortellingens «vi» (27,1).
Paulus advarer offiseren som har ansvar for ham, mot å fare videre fra Godhavn på Kreta, før vinteren er over, men offiseren stoler mer på rådene fra skipets kaptein og eier (27,8-12). Skuten treffer på en skikkelig storm (27,13-20), men Paulus, som har hørt fra Gud, forsikrer alle om at ingen liv vil gå tapt (27,21-25). De lider til slutt skipbrudd, uten at liv går tapt, på øya Malta (27,27-28,1).
Under det tre måneder lange oppholdet på øya, overlever Paulus et slangebitt (28,2-6; jfr. Markus 16,18) og helbreder de syke øyboerne (28,7-10). Etter vinteren reiser de videre med et annet skip (28,11) og lander tilslutt i Italia, ved Puteoli. Derfra reiser de over land til Roma. Hedningenes apostel har nådd fram til «senteret» i den hedenske verden.
Hovedpoengene i disse to kapitlene, og grunnen til at Lukas beskriver reisen slik i detalj, er Guds forsorg: hvordan Gud suverent overstyrer livets begivenheter for å oppnå sine mål. På tross av enorme vanskeligheter, bringes Paulus trygt til Roma- akkurat som Herren lovte ham (23,11). Og det at han kommer dit som fange gjør at Paulus ikke bare får vitnet i verdens hovedstad, men endatil for verdens mektigste mann: Cæsar selv (27,24). Gud har kontroll!
