Åpne bibelteksten til Brevet til hebreerne på bibelen.no.
Usikkerhet rundt forfatter og mottaker av brevet
Diskusjonen om hvem som har skrevet brevet til hebreerne er grundig dokumentert. Bøker om temaet og bibelleksikon gir utfyllende detaljer. For å oppsummere er de fleste eksperter enige om at måten det argumenteres på, stilen og ordbruken ikke ligner Paulus. Det er foreslått forfattere som Barnabas, Klement fra Roma, Apollos og Lukas. Argumenter for og imot hver av disse forslagene fikk teologen Origen i det tredje århundre til å dra denne slutningen: «Hvem det var som virkelig skrev brevet, er det bare Gud som vet».
Akkurat hvem mottakerne av brevet var, er også ukjent, bortsett fra at det var hebraiske kristne. Noen tror de bodde i Roma, på grunn av utsagnet i kapittel 13,24: «Brødrene fra Italia sender dere sin hilsen». Sitatet kan ha siktet til noen som sendte hilsninger hjem til Italia.
Andre utsagn i brevet tyder på at mottakerne var troende som hadde hørt evangeliet fra øyenvitner til Jesus (2,3). I så tilfelle var de trolig andregenerasjons kristne. Det er sannsynlig at de ikke var nyomvendte, siden forfatteren refser dem for å være «trege til å høre» og for at de ikke utvikler seg til å bli lærere (5,11-12). De hadde holdt ut harde tider i sine «tidlige dager» og holdt fast på evangeliet (2,1), men nå stod de i fare for å «gli bort» når de møtte større motstand som ville «ryste» alt (12,25-29).
Disse opplysningene, sammen med mange henvisninger til ofringene i Det gamle testamentet, tyder på at brevet er skrevet i slutten av 60-årene, like før romerne ødela Jerusalem i år 70 e.Kr. Da templet ble jevnet med jorden fikk det levittiske systemet med dyreofringer en brå slutt. I slutten av 60-årene var derfor den jødiske statens undergang nært forestående, og menigheten i Roma fryktet tilbakeslag i form av forfølgelse.
Bakgrunn for brevet
Bakgrunnen for brevet til hebreerne var den spente situasjonen mellom de jødekristne og de hedningkristne.
Noen jødekristne holdt fortsatt Moseloven for å være en viktig del av kristenlivet, som burde pålegges hedninger som vendte om til Kristus. For mange jøder var tanken på at jøder og hedninger skulle forenes i fellesskap med Kristus, uakseptabel, med mindre hedningene ble fullverdige jøder.
Hebreerne hadde troen på Kristus, men var født jøder og trodde derfor at Moseloven skulle holdes. De trengte svar på flere viktige spørsmål: Hvordan skulle skriftene i Det gamle testamentet nå tolkes? Både jødene og de kristne så på Skriften som grunnlaget for liv og lære. Men mens jødene tolket Skriften bokstavelig, tolket de kristne den gjennom undervisningen til Jesus og apostlene. Hvordan skulle de jødekristne hebreerne stille seg til dette?
De stod overfor et lignende dilemma når det gjaldt situasjonen i Israel. Jesus hadde profetert at Jerusalem ville gå under før det hadde gått en generasjon, som Guds dom over nasjonen fordi de forkastet Kristus (Matt 24,2; 34; Luk 19,41-44). Men dette hadde ennå ikke skjedd. Dersom hebreerne vendte seg helt og fullt fra Moseloven til Kristus, og fra Jerusalem som sentrum for tilbedelse, ville de bli sett på som forrædere av sine landsmenn. Slike avgjørelser var harde å ta, og mange vinglet i tenkemåten sin. Når de hebraiske kristne stod overfor trussel om forfølgelse fra jødene, var det mange som ble fristet til å gå tilbake til jødedommen, eller å gå på kompromiss med troen. Budskapet i brevet er derfor at de må «nå fram til modenhet» (6,1) og forstå at Kristi verk overgår jødedommen på alle måter.
De fleste jødekristne hadde en mer intellektuell tro enn deres hedningkristne brødre og søstre, fordi de var opplært i skriftene i Det gamle testamentet. Av den grunn var de respektert av de troende hedningene. Et skritt tilbake for jødedommen ville derfor gi et sterkt signal til alle kristne, og føre til avsporing og hinder for framgangen for evangeliet. For deres egen og for menighetens skyld, måtte hebreerne forstå at jødedommen hadde hatt sine dager. Gud gjorde noe nytt og de måtte gå videre i tro, og ikke se seg tilbake.
Oversikt over brevet
Forfatteren regner brevet som «ord til veiledning» (13,22). Dette kommer til uttrykk i at det stadig blir brukt uttrykket «La (oss)…».
Forfatteren oppfordrer hebreerne til å ikke gå tilbake til jødedommen. Han viser til at Kristus overgår alle de viktige elementene i jødedommen. Kristus beskrives stadig som «større enn» og «bedre enn», uttrykk som sammenfatter temaet i boken og danner grunnlaget for inndelingen nedenfor. Innimellom undervisningen om Kristi suverenitet finner vi advarsler mot å ikke bry seg om en «frelse som er så mye større» (2,3), og mot å falle fra ved å:
- ikke gi akt på det vi har hørt (2,1-4)
- være vantro (3,7-4,13)
- ikke nå fram til modenhet (5,11-6,20)
- avvise Gud (12,25-29)
Oppfordringen har derfor både positive og negative sider.
Vi kan dele inn boken på følgende måte:
| Oversikt over brevet til hebreerne | ||
|---|---|---|
| A | 1,1 – 2,18 | En større budbærer |
| B | 3,1 – 4,13 | En større leder |
| C | 4,14 – 7,28 | En større prest |
| D | 8,1-13 | En bedre pakt |
| E | 9,1 – 10,31 | Et bedre offer |
| F | 10,32 – 12,29 | En bedre vei i tro |
| G | 13,1-25 | Avsluttende oppfordring |
En større budbærer (1,1 – 2,18)
Hebreerbrevet har ingen formell introduksjon, men begynner rett på hovedtemaet:
Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. (Hebr 1,1-2)
Tidligere hadde Gud talt gjennom budbærere. Forfatteren peker på to av dem i åpningen av brevet: de gammeltestamentlige profetene og engler. Kristus, som er den hellige Guds Sønn, står over begge disse. Alt er skapt ved ham, og han bærer alle ting ved sitt mektige ord (1,3). Han står derfor fullkomment over alle andre.
Ingen engel ble noen gang kalt Guds Sønn (1,5). Tvert imot ble englene kalt sammen for å tilbe Jesus da han ble født (1,6). Man må derfor gi nøye akt på Sønnens budskap. Her føyer forfatteren inn sin første advarsel: Budskap fra engler er forpliktende og den som forbryter seg mot dem, vil straffes (2,2). Hvor mye større blir ikke da straffen for den som overser Kristus, og «ikke akter så stor en frelse». Dette er som å avvise Kristus selv.
Videre ble Kristus, i motsetning til englene, til menneske. Han identifiserte seg fullt og helt med våre menneskelige kår, slik at han kunne føre «mange barn til herlighet» (2,10). Han var ikke bare bæreren av frelsesbudskapet, men han sonet våre synder så vi kunne bli frelst (2,17). Han var både budbærer og utfrier.
En større leder (3,1 – 4,13)
Brevet til hebreerne viser oss at Jesus er større enn de to store lederne i Israel: Moses og Josva. Moses utfridde Israel fra fangenskapet i Egypt, formidlet loven i den gamle pakten og ledet folket til inngangen til det lovede landet. Han var «tro i hele Guds hus» (3,2). Likevel er Jesus større: «..som sønn er Kristus satt til å styre hans (Guds) hus.» (3,6).
Dette danner grunnlaget for en annen advarsel. Dersom Israel måtte lide i ørkenen fordi de ikke adlød Moses, hvor mye større blir ikke konsekvensene av å være ulydig mot Kristus (3,12-19).
Moses ble etterfulgt av Josva, som ledet folket inn i hvilen i det lovede landet, Kanaan. Hvilen Josva gav dem var likevel bare midlertidig, og folket mistet den da de igjen var ulydige. Hvilen Kristus gir derimot, er bedre. Det er en evig hvile, som bare kan mottas av dem som tror.
En større prest (4,14 – 7,28)
Kristus er en større øversteprest enn Aron, den første presten i Israel, og rekken av levittiske prester som fulgte ham. Forfatteren bygger nøye opp sitt argument ved å dra paralleller mellom Aron og Kristus, og viser at Kristus er fullkomment overlegen. Han er den som virkelig kan vise medlidenhet med oss i vår svakhet (4,15), og som ikke trengte å bringe fram offer for sin egen synd først (5,1-10). Kristus er faktisk prest på et høyere plan, en prest på Melkisedeks vis (5,6 og 10). Melkisedek var ikke en del av et prestedømme, slik levittene var. Han dukket ganske enkelt opp i en av de historiske skriftene (1 Mos 14,18-20), uten at vi får vite noe om hvor han kom fra eller om hans død: «Slik ble han et bilde på Guds Sønn; han er og blir prest for alltid» (7,1-3).
Videre i teksten har forfatteren nok en advarsel. Fullt klar over at det han sier kan bli misforstått, refser han dem for å være «trege til å høre» (5,11), sett på bakgrunn av hvor lenge de har vært kristne. Han oppfordrer dem til å «legge bak» seg det de «først lærte om Kristus, og søke å nå modenhet» (6,1), og være våkne så de ikke «faller fra» (6,6).
Han fullfører sin utlegging om Melkisedek (6,20), før han fortsetter å forklare at Kristus er en øversteprest på et høyere plan. Melkisedek stod over Abraham, det hebraiske folks stamfar, fordi Abraham betalte tiende til ham (7,4-10). Og Levi, som ennå ikke var født på den tiden, betalte også på en måte tiende til Melkisedek. Det levittiske prestedømmet var derfor en etterfølger av Melkisedeks prestedømme. Det levittiske prestedømme var grunnlagt på avstamming, men Kristus er en prest som Melkisedek «på grunn av kraften i et uforgjengelig liv» (7,16).
Dessuten har det vært flere slike prester, for døden hindret dem i å fortsette. Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem. Ja, en slik øversteprest måtte vi ha: hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene. Han trenger ikke, som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne synder og så for folkets. For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv. (7,23-27)
En bedre pakt (8,1-13)
«Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for.» (7,22)
Kristus, en større prest, er mellommannen for en bedre pakt: Den nye pakt, som «hviler på bedre løfter» (8,6). Forfatteren siterer Jeremias profeti som beskriver den nye pakt (8,8-12) og stadfester at den blir kalt «ny» fordi den gamle er «gammel og foreldet» og «vil snart være borte» (8,13).
Et bedre offer (9,1 – 10,31)
Den nye pakt er bedre enn den gamle fordi den gamle bare var et bilde som viser at «de gaver og offer som her bæres fram, ikke er i stand til å gjøre den som dyrker Gud, fullkommen, slik at samvittigheten blir ren» (9,9). Men Kristi offer var et «offer som er bedre enn disse» (9,23), et som er i stand til å «rense vår samvittighet fra døde gjerninger» (9,14).
Den gamle pakts lov var «bare en skygge» (10,1) av et bedre offer som Kristus skulle bære fram, og som har gjort opp for synd en gang for alle:
«Men Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hånd for alltid (…) For med et eneste offer har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne.» (10,12-14)
Her dukker det opp en annen advarsel. Fordi Kristi død er så omfattende, er det ikke nødvendig med flere offer for synd. Å fortsette å synde «med vitende og vilje» (10,26), er derfor å handle som en fiende av Gud, og å føre en sikker dom over seg selv.
En bedre vei i tro (10,32 – 12,29)
Etter å ha forklart grundig om Lovens svakheter, oppfordrer forfatteren leserne til å leve på en bedre måte i tro, og ikke lenger leve under Loven. Tro er det viktigste i vårt forhold til Gud. Vi «lever ved tro» og tro styrker håpet i Kristus (10,38 og 1,1). Vi burde etterlikne trosheltene fra fortiden, som selv om de ikke kunne glede seg over alt vi kan i Den nye pakt, fortsatt viste sin tro til Gud, ved å handle på hans ord (11,1-38). De ble alle rost for sin tro (11,39), men det vi opplever i Den nye pakt gjennom Kristus er så mye bedre, og Gud hadde planlagt det på denne måten (11,40).
«Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss», skal vi legge av alt som holder oss nede, med øynene festet på Jesus, fullføre løpet uten å bli trette og motløse (12,1-3).
Forfatteren kommer her med sin siste advarsel. Han advarer mot problemene som ligger framfor dem. Det vil bli en kamp (12,4), lidelse (12,7) og en stor rystelse (12,26-28). Men «siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige» (12,28).
Avsluttende oppfordring (13,1-25)
Brevet slutter med en rekke oppfordringer om å elske hverandre, være gjestfrie, underordne seg lederne og ikke bli grepet av fremmede lærer. Forfatteren ber om forbønn fra leserne (13,18), og lover å komme og besøke dem sammen med Timoteus snart (13,23).
I dette såkalte «korte brevet» (13,22) har vi en underfull teologisk behandling av Kristi verk. Han er en større budbærer, leder og prest. Han har gitt oss en bedre pakt, sørget for et bedre liv i tro for alle som nytter seg av hans bedre offer.
