Åpne bibelteksten til Paulus’ første brev til Timoteus på bibelen.no.

«Paulus . . hilser Timoteus, sin ekte sønn i troen.» (1 Tim 1,1-2). Timoteus, mottageren av Paulus` brev, hadde gresk far og jødisk kristen mor. Derfor hadde han god kjennskap til skriftene i Det gamle testamentet (2 Tim 1,5; 3,15). På Paulus` andre besøk til Timoteus’ hjemby Lystra (Apg 16,1-3), ba han menigheten der om å frigi den unge mannen slik at han kunne bli hans medarbeider. Fra da av arbeidet de sammen til Paulus ble henrettet.

Timoteus fungerte som Paulus’ representant, en slags apostolisk delegat, som tok med brev til menighetene, og bragte tilbakemeldinger til apostelen. Han tok seg også av saker når Paulus var bortreist. Påliteligheten hans var ulastelig og det er tydelig at Paulus respekterte meningene hans. Som mennesker var Paulus og Timoteus svært ulike. I motsetning til Paulus’ tøffe framferd, kan det virke som Timoteus nesten har vært sky og redd av seg (2 Tim 1,6-7). Han hadde også tendens til å få mageproblemer (1 Tim 5,23), noe som kan ha hatt sammenheng med en nervøs legning.

Brevet er skrevet fra Makedonia. Paulus har latt Timoteus bli igjen i Efesus for å ta vare på menigheten der (1,3). Det er et personlig brev, skrevet i en muntlig form, slik man kan forvente mellom to venner og kolleger. Paulus snakker som om han var sammen med Timoteus: skifter raskt tema og kommer med personlige sidekommentarer som viser deres nære vennskap.

Oppgaven som lå foran Timoteus var utfordrende. Han måtte:

  • Sikre menigheten mot falsk lære
  • Forsikre seg om at tilbedelsen foregikk på en skikkelig måte
  • Utvikle modne ledere
  • Ta seg av personlige problemer til mennesker i menigheten på en vis måte

Tonen i brevet er en blanding av apostolisk omsorg og oppmuntring. Timoteus blir pålagt å være en trofast tjener og på den måten å være et eksempel for menigheten, i «ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet» (4,12).

Oversikt

På grunn av den personlige formen har brevet ingen formell oppbygning, men er løst inndelt i fem påbud.

Hoveddeler i Paulus` første brev til Timoteus
Vers Tema Paulus` påbud
1,1 – 2 Innledning
1,3 – 20 Problemer med falsk lære «Kjemp den gode strid» (1,18 – 20 )
2,1 – 3,6 Offentlig tilbedelse og lederskap «…vil jeg du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus» (3,14 – 16 )
4,1 – 16 Vern mot falske lærere «…overhold alt dette uten fordommer og uten å være partisk» (5,21 )
5,1 – 6,2 Hvordan behandle visse grupper mennesker «Ta vare på det som er overgitt til deg» (6,20)
6,3 – 19 Rett holdning til velstand «Forsøm ikke din nådegave, gi akt på ditt liv og læren» (4,14 – 16)

Problemer med falsk lære (1,3-20)

Paulus hadde først og fremst satt Timoteus i Efesus for å ta seg av visse menn som spredte falsk lære. Han «forbød dem» å undervise mer og tok et oppgjør med deres dragning mot «myter og endeløse ættetavler» (1,3-4). Misbruk av Moseloven var også en del av problemet. Paulus stadfester at loven er god, men bare når den «brukes etter lovens hensikt» (1,8). Paulus’ bruk av «forby», heller enn «invitere til» eller «foreslå», gir oss en forståelse av apostolisk autoritet, men også av hvordan åndelig autoritet skal utøves av en apostolisk delegat i den lokale menigheten.

Paulus forteller om sin egen radikale omvendelse til Kristus og kallet til tjeneste (1,12-17), før han oppmuntrer Timoteus i det kallet han har fått, og minner om at det er stadfestet av profeter:

Min sønn Timoteus, å forkynne dette er den oppgave jeg overgir deg, i samsvar med de profetord som tidligere er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid. (1,18)

Hans «gode strid» er kampen mot de dårlige representantene for evangeliet, som har skapt problemer i menigheten. I denne kampen må han være sterk i tro, holde sin samvittighet ren og ikke støtte de falske lærerne på noen måte. Ved å fornekte en god samvittighet har noen «forlist» troen sin (1,19-20).

Offentlig tilbedelse og lederskap (2,1 – 3,16)

Paulus går nå over til å snakke om saker som har med menigheten og lederskap å gjøre. Timoteus skal lede folk i bønn for alle i ledende stillinger i lokale og nasjonale styrer (2,1-2), slik at menigheten kan leve fredelige liv og nå ut med evangeliet, som er den viktigste hensikten med Paulus’ kall (2,3-7). Bare gjennom forkynnelsen av Kristus er det håp om forsoning med Gud:

For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: Mennesket Kristus Jesus; som gav seg selv som løsepenge for alle. (2,5-6)

Paulus gir deretter veiledning om menn og kvinners roller. Mennene skal be uten diskusjoner eller sinne seg imellom (2,8), og kvinnene skal være preget av gudsfrykt heller enn å vise fram et flott ytre (2,9-10). Når kvinnene får undervisning i menigheten skal de også vise en ærbødig holdning i forhold til ordningen i Guds skaperverk (2,11-15).

Slike saker, som har med adferd og karakter å gjøre, gir retningslinjer for hvem som er i stand til å ha lederansvar i menigheten. Hyrder, diakoner og konene deres skal være eksempler både når det gjelder karakter i sitt eget liv og i familielivet (3,1-13). Menighetens ledere er eksempler for menigheten i hvordan ”en skal ferdes i Guds hus, som er den levendes Guds menighet» (3,15). Avsnittet er et av de viktigste i Det nye testamentet i forhold til kvalifikasjoner for lederskap.

Vern mot falske lærere (4,1-16)

I kapittel fire vender Paulus tilbake til problemet med de falske lærerne, som tydeligvis var det mest aktuelle temaet i menigheten i Efesus. De fordømmes som «løgnaktige hyklere (4,2) de som nekter folk å gifte seg og krever at en skal holde seg borte fra visse slag mat» (4,3). Han advarer også mot «ugudelige myter, som bare er tomt snakk» (4,7), og noen som tydeligvis satte fysisk øvelse over gudsfrykt.

Alle disse tingene, ekteskap, mat osv., må settes i sin rette sammenheng, sier Paulus. Alle ting Gud har skapt er godt, og kan tas imot med takk (4,4). På samme måte er fysisk øvelse bra, men det som virkelig teller er trening i gudsfrykt (4,7-8).

Timoteus’ eget liv blir så satt under lupen av apostelen. Til tross for at han er ganske ung, skal han være et eksempel i alle ting for de troende, slik at både han og tilhørerne hans blir frelst (4,11-16).

Hvordan behandle visse grupper mennesker (5,1 – 6,2)

Paulus sier til Timoteus at han skal vokte menigheten som sin familie. Med en slik holdning vil han være i stand til å ta seg av både de unge og eldre, mennene og kvinnene, på en gudelig måte (5,1-2). Tre grupper nevnes spesielt:

  • Enker. Dersom den nærmeste familien ikke hadde råd til å ta seg av dem, var enkene spesielt sårbare (5,3-16). Paulus sier at enkene burde forsørges av familien og menigheten, eller at de kan gifte seg på nytt, dersom det legger seg til rette for det.
  • Eldste i menigheten. Menigheten burde sørge for at de har det de trenger økonomisk, siden de bruker livet sitt på en viktig tjeneste for menigheten (5,17-18).
  • Slaver. De som har kristne herrer burde ikke misbruke stillingen sin, men arbeide enda hardere, fordi deres herre er deres bror i Herren (6,1-2).

Paulus formaner Timoteus om at han ikke skal gi noen forrang når det gjelder hvordan disse instruksjonene blir satt ut i livet.

Rett holdning til velstand (6,3-19)

I den siste delen av brevet knytter Paulus penger til den falske læren som er omtalt tidligere. Det er tydelig at det var en lære på den tiden som sa at gudsfrykt kunne brukes som en vei til økonomisk vinning (6,5), noe som er en farlig lære. Paulus poengterer at «kjærlighet til penger» (6,10) forårsaker alle typer ondskap, og får til og med noen til å gå bort fra troen.

Timoteus selv må unngå dette. Han skal «stride troens gode strid» (6,12) og formane de rike til ikke å «sette sitt håp til den usikre rikdom», men å være «gavmilde og gjerne dele med andre» (6,17-19).

Paulus avslutter brevet med en oppsummering av påbudene (6,20-21). Timoteus må vokte det han vet er rett, og bestemt motarbeide «ugudeliges snakk», som allerede har ført til at noen har gått bort fra troen. Hans tro og håp må være i Gud, og Gud alene:

Han som er den salige og eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen. (6,15-16)