Åpne bibelteksten til Paulus’ første brev til tessalonikerne på bibelen.no.
På sin andre misjonsreise tok Paulus og Silas evangeliet til Tessalonika (se Apg 17,1-15) etter at de hadde besøkte Filippi hvor de hadde blitt mishandlet og fengslet. Avsnittene under forteller hva som hendte da Paulus og Silas var i Tessalonika:
Som vanlig reiste Paulus først til synagogen og diskuterte med jødene (Apg 17,2-3). Møtene i synagogen pågikk i omtrent tre uker (Apg 17,2), men antydninger i brevene tyder på at han var i Tessalonika mye lenger. Det er klart at han var der lenge nok til å se en sterk, voksende menighet etablert.
Paulus` og medarbeidernes opphold i Tessalonika fikk en brå slutt. Noen sjalu jøder fikk med seg pøbelen fra torget og stormet mot huset til Jason, der Paulus bodde. Da de ikke fant Paulus, slepte de med seg Jason og noen andre til myndighetene, og anklaget dem (Apg 17,5-6). De ble løslatt mot kausjon, og Paulus og Silas forlot byen om natten og dro til Berøa (Apg 17,10).
Når jødene i Tessalonika hørte at Paulus forkynte i Berøa, fulgte de etter og hisset opp folkemengden nok en gang (Apg 17,13). Dermed dro Paulus, Timoteus og Silas videre til Aten (Apg 17,14-15).
Fra Aten sendte Paulus Timoteus tilbake til Tessalonika for å styrke og oppmuntre menigheten (1 Tess 3,1-2), mens han selv dro til Korint. Senere møtte Timoteus ham igjen (Apg 18,5) med tilbakemeldinger om utviklingen i menigheten i Tessalonika (1 Tess 3,6).
På grunnlag av tilbakemeldingene skrev Paulus det første av de to brevene til menigheten i Tessalonika fra Korint rundt år 51 e.Kr.
Oversikt
Tilbakemeldingene fra Timoteus var positive og dannet grunnlaget for de tre første kapitlene i brevet. Den andre delen av brevet inneholder oppmuntringer og formaninger til menigheten. Det tydeligste temaet er Kristi tilbakekomst i forhold til dem i menigheten som var døde, enten av naturlige årsaker eller på grunn av jødenes forfølgelse.
| Hoveddeler i Paulus` første brev til tessalonikerne | |
|---|---|
| Kap 1 – 3 | Paulus ser tilbake : Ettertanker til tessalonikere |
| Kap 4 – 5 | Paulus ser framover : Oppmuntringer og formaninger |
Paulus ser tilbake: Ettertanker til tessalonikerne (kap 1,1 – 3,13)
Paulus begynner brevet med å takke menigheten for det harde arbeidet deres (1,3) og for måten de tok imot ham når han kom til dem med evangeliet (1,5-6); De tok imot budskapet til tross for lidelsen det påførte dem. Troen deres ble en modell for andre menigheter etterhvert som evangeliet ble spredt over hele provinsen Makedonia og Akaia (1,7-8).
Paulus ser tilbake på da han først kom til Tessalonika og arbeidet mellom de troende. Han hadde klart seg selv ved å arbeide som teltmaker, slik at han ikke skulle være til økonomisk byrde for de nye troende (2,6-9). I sin omsorg hadde han blitt som en åndelig far for dem (2,7, 11), og livsstilen hans da han bodde blant dem var «hellig, rettskaffen og uklanderlig» (2,10). Paulus er glad for at de nå har tatt etter hans harde arbeid og tro (1,6; 2,14).
Deretter forteller han hvordan Silas og han selv ble revet bort fra dem (2,17) på grunn av forfølgelsen fra jødene, men at han lengtet etter å kunne vende tilbake. Når han ikke kunne dra tilbake selv, sendte han Timoteus i stedet (3,2). Timoteus ga tilbakemelding om at de «står fast i Herren» (3,8), noe som ga Paulus god grunn til å takke Gud.
Paulus ser framover: Oppmuntringer og formaninger (kap 4,1 – 5,28)
Etter at Paulus har gitt menigheten ros, avslutter han brevet med en rekke praktiske oppmuntringer og formaninger. Han anmoder dem sterkt til:
- Å leve et hellig liv (4,3-8)
- Å elske hverandre (4,9-10)
- Å arbeide hardt i det daglige liv for å kunne vinne respekt blant de som står utenfor (4,11-12)
Deretter tar han opp at noen blant dem har dødd, noen i forbindelse med forfølgelser. Dette er ett av de viktigste avsnittene i Det nye testamentet om Kristi gjenkomst. Paulus ønsker ikke at tessalonikerne skal «sørge som de andre, de som er uten håp» (4,13). Han trøster dem med å minne dem om at alle som har dødd i Kristus vil bli oppreist når Jesus kommer tilbake, mens de som fortsatt lever vil møte Herren sammen med dem.
Han sier ikke at de ikke skal sørge i det hele tatt. Sorg er en nødvendig og positiv reaksjon på døden til en man elsker. Han sier heller at sorgen deres ikke er av samme type som for mennesker «uten håp». Han henviser til håpet om at Kristus skal komme tilbake og foreningen det fører til.
For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. (4,16-17)
Som en forsmak på denne store dagen ber han dem «våke og være edrue», og leve som barn av lyset (5,5-6).
Brevet avsluttes med en rekke korte formaninger som skal oppmuntre og utfordre menigheten til større ting (5,12-26) og et råd om at de passer på at alle får lest brevet.
