Åpne bibelteksten til Paulus’ brev til kolosserne på bibelen.no.
Menigheten i Kolossæ ble grunnlagt av Paulus’ medarbeider, Epafras (1,7), men selv hadde Paulus aldri besøkt dem (2,1). Menigheten ble trolig grunnlagt under Paulus’ utvidede opphold i Efesus, der hjelperne hans fortalte de gode nyhetene om Jesus i hele Asiaprovinsen. Epafras var sammen med Paulus i Roma da brevet ble skrevet (4,12), og var kanskje sammen med ham i fengsel (Fil 1,23). Brevet ble bragt til menigheten av Tykikus, som reiste sammen med den nyomvendte slaven Onesimus på vei tilbake til herren sin i Kolossæ, Filemon (4,7-9).
Oversikt
Paulus hadde fått rapport om tilstanden i menigheten av Epafras (1,7-8). Siden Onesimus og Tykikus var på vei i retning Kolossæ, brukte Paulus anledningen til å skrive et kort brev med oppmuntringer og formaninger. En del plass er viet til å bekjempe vranglære som hadde spredt seg i menigheten. På mange måter er brevet en «tvillingbok» til brevet til efeserne, som ble skrevet samtidig og tatt med av Tykikus til Kolossæ, som en etappe på vei til Efesus. De to dekker mange av de samme emnene.
Kolosserbrevet er, i likhet med Efeserbrevet, en bok med to adskilte deler: en del som hovedsakelig tar for seg lærespørsmål og en del som er praktisk. Bøkene er en av de mest Kristus-sentrerte i Bibelen, og vektlegger Kristi storhet og den fullkomne frelsen i ham.
Kristi storhet (1,1 – 2,23)
Etter de innledende hilsningene, deler Paulus sin bønn for menigheten: at de må bli fylt av åndelig «visdom og forståelse» (1,9), slik at de virkelig kan «leve et liv som er Herren verdig» (1,10). Bønnen setter tema for resten av innholdet i brevet:
- En beskrivelse av Guds store visdom i Kristus.
- Hvordan dette viser seg i måten kristne lever på.
Paulus beskriver Kristus som:
- Enestående og sentral i skaperverket, der han er den som skaper og holder alle ting sammen (1,15-18).
- Enestående og sentral i frelsesverket, fordi han utøste sitt blod for å forsone mennesket med Gud (1,19-23).
- Enestående og sentral i menigheten, der hvert menneske skal føres fram til modenhet i Kristus, slik at Kristus skal bli synlig i dem (1,24-2,5).
Paulus forklarer at Kristus er det eneste svaret på vranglæren som noen hadde forkynt, for:
i ham er hele guddomsfylden legemlig til stede, og i Kristus, som er hode for alle makter og myndigheter, har også dere fått del i denne fylde. (2,9-10).
Alt de trenger er Kristus, ikke «overtalelseskunster» (2,4), menneskelige tradisjoner (2,8), loviske ritualer (2,11-17), magi (2,18-19) eller pining (2,20-23). Disse elementene ser ut til å ha vært deler av den kolossiske vranglæren – en «visdomslære» (2,8), som var blandet med jødisk loviskhet, gresk, filosofisk tankegang og orientalsk mystisisme. Det kan ha vært en tidlig form for gnostisisme, som fikk sterk innflytelse i det andre århundret etter Kristus. Brevet ser det ut til å være en motgift slik at menigheten fullt ut skal forstå og fullføre Kristi verk, og stå faste i ham.
Det praktiske livet for den kristne (3,1 – 4,18)
De store læremessige sannhetene som Paulus slår fast i første del av brevet krever en praktisk respons fra kolosserne (og oss) i form av holdninger og handlinger som viser seg i hverdagen:
Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. (3,1-3)
På grunn av Kristi fullkomne har de et fokus på ham, og en livsstil som viser frukten av livet i Kristus. De må «la dø» det som tilhører deres jordiske natur (3,5) og «ikle seg i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde» (3,10).
Enhet og fred skal være kjennetegn på Kristus-livet (3,11-17). Det skal vise seg i familien, i arbeidsfellesskapet (3,18-4,1), i måten de behandler de som står utenfor på (4,5) og i samtale med hverandre (4,6). De siste versene i brevet beskriver hendelser som skjedde før Paulus skrev brevet, og inneholder flere hilsninger. Fengselsfuglen Paulus avslutter med oppmuntringen: «Glem ikke mine lenker.» (4,18).
