Åpne bibelteksten til Paulus’ brev til romerne på bibelen.no.
Det var ikke Paulus som grunnla menigheten i Rom. Faktum er at han hadde ikke engang vært i byen da han skrev brevet. Det finnes ikke mye troverdig informasjon om menighetens opprinnelse. Vi vet riktig nok at i mengden på Pinsedag var det jøder på besøk fra Rom (Apg 2,10) som sikkert tok det kristne budskapet med seg tilbake. Den jødiske befolkningen i Rom på den tiden var 40.000, en stor åker å så evangeliet i. Men hedningeåkeren var større, og menigheten inkluderte mange troende hedninger. Noen av disse kan ha flyttet til Rom fra byer der Paulus hadde grunnlagt menigheter, byer i Asia, Makedonia og Hellas. Da han skrev, har det vært menighet i Rom i mange år (15,23). Den har vokst og blitt kjent «over hele verden» (1,8). Den møttes antageligvis mange steder rundt om i hovedstaden (16,1-16).
Paulus skrev til romerne rundt år 57, mot slutten av sin tredje misjonsreise, antagelig under det tre- måneder lange oppholdet i Hellassom vi hører om i Apg 20,2-3. Men hva var det som fikk han til å skrive til denne menigheten som han ikke hadde grunnlagt eller besøkt. Siden han ikke forteller grunnen til at han skriver, må vi dra slutninger ut ifra konteksten og vår kunnskap om den historiske situasjonen. På det grunnlaget, vil vi si følgende om bakgrunnen og hensikten med brevet:
- Menigheten hadde opprinnelig et stort antall, kanskje et flertall, av jødiske troende, vunnet for Kristus av de som hadde vært i Jerusalem på Pinsedag.
- Keiser Klaudius hadde utvist alle jødene fra Rom, inkludert kristne av jødisk nasjonalitet, slike som Aquila og Priskilla (se Apg 18,2). Dermed satt byen igjen med en ren hedningemenighet.
- Da Klaudius døde i år 54, ble han etterfulgt av Nero, som tillot jødene å komme tilbake til Rom. Mange av de jødiske kristne kom dermed tilbake, og fant menigheten i en annen forfatning, med et nytt lederskap og andre vektlegginger, enn da de dro fra byen. Det var vanskelig å integreres igjen.
- Den påfølgende konflikten om hva som skulle vektlegges, førte til strid om spørsmålet Hvem er Guds egentlige folk? Hedningene pekte på at siden jødene hadde forkastet Kristus, var det uunngåelig at hedningene skulle ta over. Jødene insisterte på at å bli en troende er å bli en sann jøde. Alvorlige splittelser truet. Da han hørte om dette og var forhindret fra å dra med det samme, skrev Paulus dette brevet for å forklare saken. Han var jo selv en jøde, dog kalt til hedningene, og derfor ideelt kvalifisert for å skrive om dette.
- Men fordi han ikke kjente menigheten personlig, kunne han ikke skrive i sin normale familiære stil, og han kunne i hvert fall ikke refse dem som sine «barn'» Av denne grunn, holder han en mer objektiv stil, nesten som en forelesning.
Mens han var i Korint, tok Paulus opp et offer for de fattige (15,25-27), som han beskriver i 2. Korinterbrev (kap. 8-9). Hans tanke var å dra til Spania, etter å ha overgitt offeret til Jerusalem, og besøke menigheten i Rom på veien dit.
Det virker som Paulus sendte Brevet til romerne med Føbe, som kom fra menigheten i Kenkrea, nær Korint, og som overleverte det på hans vegne (16,1-2).
Oversikt
Romerbrevet – om Guds folk | |
---|---|
1,1 – 17 | Introduksjon |
1,18 – 2,29 | Alle er syndere |
3,1 – 31 | Frelst ved tro |
4,1 – 5,21 | Hvem sine barn |
6,1 – 8,39 | Tradisjonens farer |
9,1 – 11,36 | Sammen i framtiden |
12,1 – 15,33 | Lev i fred |
16,1 – 27 | Hilsen og konklusjon |
Introduksjon (1,1-17)
Etter de innledende hilsninger (1,1-7), uttrykker Paulus sin lengsel etter å besøke menigheten i Rom slik at han kan ‘høste’ blant dem slik han har gjort blant de andre hedningene (1,13). Han gir så et sammendrag på to vers over temaet i brevet, der han forteller at det er saken jøde-hedning som har fått han til å skrive:
For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. (1, 16-17)
I de følgende kapitlene ser en hvordan Guds rettferdighet, som ikke kan oppnås ved eget arbeid, må tilegnes ved tro; det er den eneste vei til frelse og er for både jøder og hedninger.
Jøde og hedning: begge er syndere (1,18-2,29)
Paulus er tilbake i historien for begge gruppene og presenterer et solid argument for fordømmelsen av alle mennesker av en hellig Gud:
- Hedningene er uten unnskyldning fordi de har undertrykket og forkastet kunnskapen om Gud som de har mottatt av skaperordenen og deres egen samvittighet. Som et resultat av dette, har Gud overgitt dem til deres eget forvillede begjær og konsekvensene av det (1,18-32).
- Jødene er under fordømmelse på grunn av sin hovmodighet. De har holdt Guds velsignelser for seg selv i stedet for å gi dem videre til hedningene slik Gud ville (2,24). Loven de hevder å overholde fordømmer dem for deres svikt i å overholde den (2,1-29). Sann jødedom er et spørsmål om hjerteholdning, ikke ytre religion.
For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. (2,28-29)
Jøde og hedning: frelst ved tro (3,1-31)
Jødene hadde en fordel framfor hedningene fordi Gud hadde møtt dem opp igjennom deres historie (2,1-2). Likevel er den endelige analysen at jøde og hedning er begge under synd (3,9) og at ingen blir regnet som rettferdig i hans øyne ved å holde loven (3,20). Alle argumentene som setter spørsmålstegn ved Guds integritet og prøver å rettferdiggjøre et ugudelig liv, viser seg å være fånyttes og falske (3,1-8).
Etter at han fastslår menneskehetens iboende syndige karakter og dermed at det er umulig å oppnå rettferdighet gjennom loven, forkynner Paulus de gode nyhetene:
Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. (3,21-24)
Denne rettferdigheten kan bare tilegnes ved tro på Kristus. Dette er Guds frie gave, gitt ved hans forunderlige nåde til jøde og hedning, og ikke noe et menneske kan fortjene. På denne måten er rettferdiggjørelsetilgjengelig for alle; de kan erklæres rettferdige av himmelens domstol (3,26-30). Rettferdiggjørelse: det å bli erklært rettferdig i Guds øyne. Det er et begrep hentet fra domstolen.
Jøde og hedning: hvem sine barn? (4,1-5,21)
For å slå poenget fast fra en annen vinkel, tar Paulus opp spørsmålet om arv og dens konsekvenser.
Abraham
Først ser han på Abraham, jødenes høyt ærede far. Paulus viser at Abraham ble rettferdiggjort på trosmåten; det var hans tro som ble ‘regnet han som rettferdighet (4:9). Hans sanne etterkommere er ikke hans fysiske ætlinger men hans åndelige ætlinger: de som lever i en lignende tro. Denne troslinjen omfatter troende hedninger så vel som jøder (4,11-12). Patriarken for hebreernes nasjon er derved alles åndelige far, både jøde og hedning, som lever i den samme troen på Guds orde som han gjorde (4:16-17). Og den store frelsen vi alle nyter er en gave av Guds nåde gitt oss i Kristi forsoning (5,1-11).
Adam
Paulus går så tilbake til begynnelsen, før Abraham, og minner romerne på at alles far var Adam. Han syndet i Eden, og dermed førte han fordømmelse og død over alle sine etterkommere, både jøder og hedninger (5,12-19). Men i sin nåde har Gud gitt mennesker muligheten til å bryte grepet som synden, loven og den åndelig død har over menneskene, og dette har han gjort gjennom Kristus. Hans forsonende verd er et rent motstykke til Adams fall:
Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (5,20-21)
Dette er eneste veg til frelse for både jøde og hedning som fører til fred med Gud.
Jøder og hedninger: Tradisjonens farer
Både hedninger og jøder har arvet visse farlige åndelige tendenser fra sin historie:
Hedningene: Om å ta seg friheter (6,1-13)
En grenseløs holdning av at «alt går» har alltid vært typisk for gudløse hedninger og denne tendensen smitter lett over på menighetslivet. Hedensk filosifering søker gjerne å rettferdiggjøre adferd som ikke er i samsvar med sann kristen livsførsel (6,1-2). Paulus minner romerne på at deres dåp og dens betydning innebærer et fullt brudd med hele livsstilen (6,3-13). De, og vi, er kalt til helliggjørelse, og til å utvikle en hellig karakter og adferd. Det er prosessen der vi blir mer og mer lik Jesus. Det handler om å bli det som de kristne er blitt gjort til, i Kristus:
- I forhold til Gud er de kristne hellige, i den forstand at Kristus har lagt sitt liv ned i kristne, som et frø som skal utvikles og finne uttrykk i praktisk hellighet i dagliglivet. På denne måten fullføres Guds hensikt, som han frelser og kalte mennesker til.
- I forhold til synden at kristne er død for den. Dette ble bekreftet og demonstrert i dåp i vann (6,2-7). I praksis skal kristne regne seg som ‘døde for synden’ (6,11) og ikke lenger la synden herske over dem (6,14).
Jødene: Loviskhet (6,14-7,25)
Tendensen til å bli lovisk er sterk både hos jøder og ikke-jøder. Alle troende må gripe dette at vi er under nåden og ikke under loven. (6,14) Paulus er streng mot det å blande tro med loviskhet. Om en før var slaver under loven, er en nå blitt slaver av rettferdigheten (6,15-23).
Troende er døde for loven. Loven vekket menneskets syndige lyster og fordømte en uten stans. I stedet er kristne nå fri til å holde Kristi lov og tjene i Ånden, og ikke som før etter bokstaven (7, 4-6). Vender kristne tilbake til loviskhet, går vi inn i den gamle kampen som gjorde en frustrerte og utmattet. (7, 14-25).
Svaret til begge: Livet i Ånden (kap. 8)
Måten å unngå de to grøftene med hedensk frislepp og jødisk lovtrelldom er å leve etter Ånden. De som lever slik er Guds sanne folk, uansett etnisk bakgrunn. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn (8,14). Fremveksten av et hellig folk i verden har en direkte effekt på hele skaperordenen. Deres modning i helliggjørelse vil tilslutt kulminere i at hele skapningen settes fri fra ”trelldommen under forgjengeligheten” (8,21) i det Guds folk (8,19) åpenbares for verden. Kristne kan oppleve vanskelige tider på veien, spesielt fra motstandere av evangeliet. Men Paulus spør, Er Gud for oss, hvem er da mot oss? (8,31). Uansett hva troende måtte møte, «vinner vi full seier” (8:37) i det ”ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus” (8,39).
Jøder og hedninger: sammen i framtiden (9,1-11,36)
Svaret Paulus så langt har på spørsmålet, ”Hvem er Guds folk?” er at det er alle de, både jøder og hedninger, som har Abrahams tro på Guds løfter. Dette reiser så spørsmålet om stillingen til det jødiske folk? Paulus, som selv er jøde, lister opp de historiske fordelene som hebreerfolket nyter (9,4-5) og forklarer at, på tross av fordelene, har de ikke gjenkjent sin egen Messias. De snublet i Kristus, ”snublesteinen” (9,32-33) og forherdet sine hjerter for Gud (11.7).
Resultatet er et rollebytte. Folket som Gud ville gjøre til et lys for hedningene, skal bli vekket til misunnelse av de som i utgangspunktet var de unaturlige greinene. (11,11-14). Nå er det hedningene som er Guds lys for jødene, for å vise dem at frelse er bare i tro på Kristus og ikke ved gjerninger.
En tid vil komme, riktignok, når de jødiske grenene, som er brukket av fra det gode oliventreet, vil bli podet inn på treet sammen med de innpodede ville olivenkvistene, som hedningene omtales som i en metafor (11,11-24). Dette betyr at jødene vil vende seg til Kristus i store antall. Jødene og hedningene, allerede forenet i Kristus, er bestemt til å leve denne sammenføyningen i stadig sterkere grad.
Jødene og hedningene: Om å leve i fred (12,1-15,33)
Etter å ha avklart hvem som er Guds folk, tar Paulus tak i noen praktiske sider ved å leve sammen. De skal legge av sine etniske og kulturelle forskjeller og leve sammen i oppriktig kjærlighet (12,9; 13,8-10). De må respektere myndighetene og betale skatt (13.1-7). Spesielt må de være generøse og forståelsesfulle i møte med hverandres særegenheter, siden hedenske og jødiske holdninger til slike ting som kjøtt ofret til avguder er svært ulike (14,1-23). Til slutt formaner Paulus dem:
La oss da jage etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse. (14,19)
Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. (15, 5-6)
Etter denne kraftfulle undervisningen om hvordan jøde- hedning forskjellene i menigheten kan overvinnes, forklarer Paulus om sine planer om å besøke dem (15,20.33).
Hilsninger og avslutning (16,1-27)
Brevet slutter med en lang rekke personlige hilsener og en siste advarsel om å holde øye med dem som skaper splittelse (16:17-20). Paulus avslutter med en hjertelig lovprisning til Gud. Romerbrevet er altså en bønn om enhet i menigheten på basis av vår felles erfaring i Kristus. I dag er kanskje temaene som vekker splid noe forskjellige, men hovedbudskapet holder stand og vi gjør klokt i å ta det alvorlig.