Åpne bibelteksten til Haggai på bibelen.no.
Personlig bakgrunn
Navn: Haggai betyr «festlig»
Hjemby: Jerusalem, etter fangenskapet i Babylon
Familie: Ukjent
Stilling: Ukjent. En profet for dem som vendte tilbake
Samtidige: Sakarja
Historisk bakgrunn
Etter et stadig økende moralsk og åndelig forfall, hadde nasjonen Juda til slutt bukket under for babylonerne og blitt ført i fangenskap. Dette skjedde i etapper, det siste i 586 f .Kr. Som Jeremia hadde forutsagt, hadde fangenskapet vart i 70 år (Jer.25,11-12). Babylonerne hadde blitt overvunnet av perserne. Kongen deres, Kyros, førte en politikk som gikk ut på å sende hjem bortførte folkeslag. Som et resultat av dette, vendte en «rest» på rundt 50.000 jøder hjem til Jerusalem under ledelse av Serubabel. De historiske bøkene til Esra og Nehemia forteller om denne tilbakevendelsen.
Den første oppgaven for dem som kom tilbake var å gjenoppbygge tempelet, som Nebukadneser hadde jevnet med jorden. Etter to år med entusiastisk arbeid hadde de fullført grunnmuren. Men så mistet arbeidet sin framdrift ettersom folket ble mer opptatt av sine egne hus og personlige komfort. De ble også utsatt for sterk motstand fra samaritanerne og andre folkeslag i nærheten, som fryktet den jødiske styrke og enhet som de forutså ville strømme ut fra et gjenreist tempel og den gjenopprettede tilbedelsen av Herren (se Esra 4-6). Dette arbeidet på tempelet ble derfor stoppet.
På dette tidspunkt, seksten år etter at de hadde kommet tilbake fra fangenskapet, kom Haggai fram med et budskap om formaning om og oppmuntring til å fullføre gjenoppbyggingen. Sakarja var profet sammen med ham. Haggai oppnådde det som var hensikten med budskapet: Folket vendte tilbake til oppgaven og tempelet ble ferdig bygget og helliget i 516 f.Kr.
Oversikt
Haggais formaning inneholder fire budskap. Han tidfester dem nøyaktig: De ble gitt under fire måneders periode i 520 f.Kr.
| Fire budskap | ||
|---|---|---|
| 1. Budskap | 1,1 – 2,5 | Irettesettelse |
| 2. Budskap | 2,6 – 6,14 | Oppmuntring |
| 3. Budskap | 7,1 – 9,10 | Løfte |
| 4. Budskap | 9,11 – 15 | Profeti |
Første budskap: Irettesettelse (Kapittel 1)
Haggai irettesatte folket for deres luksuriøse og selvtilfredse livsstil, som satte personlig bekvemmelighet foran fullførelsen av Guds hus. De sa at «tiden er ennå ikke inne til å bygge Herrens hus» (1,2), da de foretrakk å bruke tiden på deres egne «borkledde hus» (1,4). «Bordkledning» var et luksuriøst treslag som ble brukt på palasser.
Profeten opplyste dem om at deres vanskeligheter når det gjalt avling og økonomi var en direkte følge av disse gale prioriteringene og at de derfor skulle «legge merke til hvordan det går dere» (1,5 og 7). De måtte ta fatt på gjenoppbyggingsarbeidet igjen. Både lederne og folket viste at de kunne gi respons til Haggais budskap (1,12-15), og tok fatt på oppgaven med høy entusiasme.
Andre budskap: Oppmuntring (2,1-9)
Noen av de eldre som husket Salomos tempel før det ble tilintetgjort av Nebukadnesar, hadde en tendens til å se på den nye bygningen som mindre imponerende når de sammenlignet. Haggai anmodet dem sterkt om ikke å miste sitt hjerte:
Vær frimodig…og arbeid. For jeg er med dere! lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud. (2,4)
Deretter så Haggai framover mot den tid da «den utvalgte blant alle», Messias, ville komme (2,7) og Guds hus ville bli fylt med herlighet på en enestående måte. Her var en pekepinn på at Gud ville bo blant sitt folk ved sin Hellige Ånd (Ef.2,19-22).
Tredje budskap: Løfte (2,10-19)
Her taler Haggai om overføringen av hellighet og urenhet som blir framhevet i Loven. Poenget er at det er lettere å bli uren enn å bli hellig. Folket må derfor være våkne for faren for å gli tilbake i deres gamle, late måter å leve på, som tidligere hadde fått Gud til å skade økonomien deres. Dersom de ville «legge merke» til dette og handle i forhold til det, kunne de få oppleve Guds nådige løfte om at:
Fra i dag av vil jeg velsigne. (2,19)
Fjerde budskap: Profeti (2,20-23)
Boken avslutter med et sterkt profetisk ord for Serubabel, stattholderen i Juda. Haggai forsikret ham om at Gud ville «ryste himmelen og jorden» (2,21 jf. 2,6-7 og Hebr 12,26-28) og alle nasjonens fiender ville bli styrtet.
Gud ville gjøre Serubabel selv til sin «signetring» (2,23). En signetring var et symbol på delegert autoritet (se 1. Mos 4). Serubabel var av kongelig nedstamning fra David og skulle lede folket gjennom denne kritiske fasen av deres historie. Han både symboliserte og var en stamfar til den endelige davidske kongen, Jesus selv (se Matt 1,12; Luk 3,27).
