Åpne bibelteksten til Høysangen på bibelen.no.
I Første Kongebok 4,32 får vi vite at kong Salomo skrev 1005 sanger. Høysangen er trolig hans beste: Sangen over alle sanger. Salomo er nevnt syv ganger i boken, og det finnes andre referanser til «kongen» som underbygger at han har skrevet boken. Det er allikevel ikke alle lærde som støtter dette synet.
Ingen annen bok i Det gamle testamentet har skapt større problemer for bibeltolkere enn denne. Det er to hovedgrunner til dette:
- Temaet i boken har forvirret, sjokkert og ydmyket både jødiske og kristne tolkere på en måte som har skapt diskusjon gjennom mange generasjoner om hvorvidt boken hører hjemme i Bibelen. Mange mener det ikke finnes grunn til å ta med en bok som verken omhandler tilbedelse, tro eller fremheving av sosial omsorg. Dessuten er ikke Guds navn nevnt en eneste gang. I stedet beskriver boken menneskelig hengivenhet, fysisk lidenskap og seksuell kjærlighet.
- Oppbygningen og strukturen i poesien gjør boken vanskelig å analysere. Den har få, klare historiske henvisninger. Mye av språket er uklart eller har unike betydninger som gjør det vanskelig å tolke og oversette. Den lyriske poesien mangler jevne overganger mellom de forskjelige delene. Derfor finnes det ulike syn på hvor mange forfattere boken har, om det er en historisk hendelse, en samling bryllupssanger eller et enkeltstående verk. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvordan boken bør tolkes.
Hvordan tolke Høysangen
Bibelske skriftsteder har ofte mer enn én tolkning: Én tolkning for samtiden og én profetisk framtidig tolkning. På samme måte er historiske hendelser i Det gamle testamentet bilder på høyere, åndelige sannheter. De poetiske skriftstedene er spesielt rike på symboler og bilder. Derfor bør vi være forsiktige med å begrense forståelsen av skriftsteder som er åpne for flere tolkningsmuligheter.
Lesere som ikke liker de seksuelle og sanselige avsnittene i Høysangen har gitt dem en åndelig tolkning. For eksempel:
Min kjærest er lik myrrabunten som hviler ved mitt bryst. (1,13)
Noen jødiske lærde tolket dette som et bilde på herligheten i Guds nærvær mellom de to kjerubene over paktens ark i tempelet. Følger vi denne tradisjonen ser vi at noen kristne bibeltolkere konkluderer med at Høysangen taler om Kristi kjærlighet til menigheten, og at «myrrabunten som hviler ved mitt bryst» refererer til at Kristus kom til jorden mellom Det gamle og Det nye testamentet. Leser vi teksten bokstavelig ser vi likevel at formuleringen er en kvinnes poetiske bilde av hvordan mannen omfavner henne.
For å være tro mot teksten og fullt ut verdsette poesien, er det tre tilnærmingsmåter for å tolke Høysangen vi bør sette oss inn i:
Den litterære tilnærmingsmåten
Den litterære tilnærmingsmåten tar Høysangen som den er og tolker den som et kjærlighetsdikt: Et sensuelt uttrykk for følelser og lidenskap der to unge elskere uttrykker sin lengsel etter hverandre. Denne tilnærmingsmåten anerkjenner menneskelig kjærlighet og seksualitet som noe som er ordnet av Gud for å være vakkert og fullbyrdet innenfor rammene av ekteskapet. Åpenheten i språket og djervheten i billedbruken uttrykker mange sider ved romantisk kjærlighet og seksuell lidenskap som er en viktig del av menneskelivet. Her gir Gud sitt samtykke til at de kan gi fullt og helt uttrykk for sin glede over hverandre.
Dikteren behandler temaet med stor sensitivitet. Han klarer å vekke en sanselig oppmerksomhet, uten å skape for stor pirring. Dette oppnår han hovedsakelig gjennom bilder og ved å framheve det sanselige i det skapte i verden. For eksempel sammenligner han elskerens glede over sin elskede med en gasell «som gjeter blant liljene» (2,16). Hennes bryst er «lik gasellens tvillinger som beiter mellom liljer» (4,5), og den elskede selv som en hage full av «herlig frukt… og angende trær…» (4,12 – 14). Den fine billedbruken og sensitiviteten uttrykker alt det beste i kjærligheten i ekteskapet, slik Gud ville at det skulle være.
Den didaktiske tilnærmingsmåten
Den didaktiske tilnærmingsmåten ser på Høysangen som en bruksanvisning. Omstendighetene i boken, og problemene rundt den, er underordnet den moralske og didaktiske hensikten. Når man ser på Høysangen på denne måten, ser Høysangen ut til å framheve det rene og forunderlige ved seksuell kjærlighet. Den frambringer idealer av å være rettfram, trofast og ren, og veileder i verdien av menneskelig hengivenhet og det vakre og hellige ved ekteskapet.
Den allegoriske tilnærmingsmåten
En allegori er et billedspråk. Det sier en ting, men vil ha fram noe annet gjennom en dypere, skjult mening.
Den allegoriske tilnærmingsmåten er den eldste og mest vanlige måten å lese Høysangen på, til tross for at boken selv ikke gjør noe krav på å være en billedlig talemåte. Bibeltolkere som tenker på denne måten har antatt at det ikke er noe faktisk innhold i teksten og at diktet bare tjener som et redskap for noen skjulte, åndelige sannheter. De siterer Salme 45, som er en bryllupssang som minner om Høysangen, og bruker salmen som et grunnlag for denne måten å forstå boken på. En innvending mot å bruke den allegoriske tilnærmingsmåten på Høysangen er at når forholdet mellom mann og kvinne ellers er brukt som en allegori er det tydelig anvist. I Høysangen finnes det derimot ingen antydninger til at man skal forstå boken allegorisk.
Den allegoriske tilnærmingsmåten har kastet lys over forholdet mellom Gud og Israel for jødiske bibeltolkere, og forholdet mellom Kristus og menigheten for kristne tolkere. En allegorisk tilnærmingsmåte krever en fortelling med en rød tråd, som man kan basere tolkningen på. Den mest vanlige forståelsen er at Høysangen er en serie refleksjoner over hendelser som nylig har skjedd.
En forståelse går ut på at handlingen er en kamp mellom kong Salomo og en ydmyk gjeter, som hver for seg prøver å fri til en vakker sulammittjente. Salomo overgir til slutt plassen til rivalen, som blir forenet med sin elsker.
En annen og mer populær forståelse går ut på at det er Salomo som er utkledd som den ydmyke gjeteren. Historien forteller videre at Salomo treffer den vakre sulammittjenta tilfeldig når han besøker vingården sin i Libanon. Hun vender seg vekk fra tilnærmelsene hans. Salomo kler seg derfor ut som en gjeter og vinner hennes kjærlighet. Deretter forlater han henne, men lover å vende tilbake og ta henne til sin brud. Dette gjør han som konge.
I begynnelsen av boken er de, i følge den andre forståelsen, i ferd med å bli gift. Dette skildres gjennom flere dikt:
Vers | Hendelser |
1,1 – 2,7 | Det kongelige bryllup blir skildret |
2,8 – 3,5 | Brudens frieri blir skildret |
3,6 – 5,1 | Forlovelsen blir fortalt |
5,2 – 6,3 | Brudens forstyrrende drømmer blir fortalt |
6,4 – 7,10 | Kongens betrakning av sin brud |
7,11 – 8,4 | Bruden lengter etter å se sitt gamle hjem |
8,4 – 14 | Fornyelsen av deres kjærlighet i Libanon |
Alle tilnærmingsmåtene
Det er viktig å holde de tre tilnærmingsmåtene sammen når en tolker Høysangen. På den måten vil ikke det litterære og didaktiske budskapet forsvinne i en overallegorisering av det åndelige budskapet. Det åndelige budskapet vil heller ikke forsvinne i en for sterk vektlegging av de rent fysiske og seksuelle sidene i boken.
En ekspert på Det gamle testamentet, E.J. Young, oppsummerer visdommen i denne måten å se det på: «Høysangen priser det verdige og rene ved menneskelig kjærlighet. Dette er et faktum som ikke alltid er blitt tilstrekkelig vektlagt. Høysangen har derfor, didaktisk og moralsk, en hensikt. Den kommer til oss i denne syndens verden, der lyst og lidenskap finnes overalt, hvor voldsomme fristelser overfaller oss og prøver å trekke oss vekk fra den gudgitte standard i ekteskapet. Den minner oss på en spesielt vakker måte, om hvor ren og edel ekte kjærlighet er. Dette overskygger likevel ikke hensikten i boken. Den taler ikke bare om renheten i menneskelig kjærlighet, men den minner oss om en kjærlighet som er renere enn vår egen».