Åpne bibelteksten til Forkynneren på bibelen.no.
Mens Salomos ordspråk inneholder mange forskjellige temaer, har Forkynneren bare ett. Denne boken er skrevet som en preken, med en klar innledning, hoveddel og avslutning, der temaet er meningen med livet. Dette er et tema som har interesse og relevans for hver generasjon. Bokens hebraiske tittel, Qoheleth, betyr «Forkynneren» eller «Læreren».
Forfatteren av boken er ikke navngitt, men bare annonsert som «Forkynneren» (1,1). Det er likevel mange holdepunkter i boken som peker mot at det er Salomo som har skrevet den (1,1; 1,12; 1,16; 2,4-9; 7,26-29; 12,9). Noen lærde tror den ble skrevet mot slutten av livet hans. Boken er en refleksjon over meningen og hensikten med livet, først hvordan det er å leve borte fra Gud, og deretter hvordan det er å leve i lys av Guds større plan.
Ved første gjennomlesning ser Forkynneren ut til å være en negativ bok. Vi må likevel huske på at forfatteren bruker en negativ innfallsvinkel som et litterært virkemiddel og ikke fordi han trenger utløp for personlige fortvilelse. Han inntar det synet at et negativ budskap er nødvendig før noe positivt kan begynne. Uten at mennesket forstår hva som er galt, vil det ikke være istand til å lytte til, og forstå, det positive.
Tomhet
Nøkkelordet i Forkynneren er at liv uten Gud er tomhet:
Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet. (1,2)
Forkynneren observerer livet rundt seg og trekker logiske konklusjoner. Leseren bør likevel merke seg at han stadig henviser til livet «under solen» (f.eks. 1,3 og 14). Denne frasen, som vi finner 28 ganger, er enestående for Forkynneren. Bruken av dette uttrykket er ensbetydende med å trekke en horisontal linje mellom himmelske og jordiske virkeligheter, og tar ikke med i betraktning de som kommer utenfor denne linjen, det vil si, alle høyere verdier. Konklusjonen av denne observasjonen er derfor at livet er meningsløst, for: «Hvilken hensikt har livet uten Gud»?
«Tomhet» er oversatt fra det hebraiske ordet habel som betyr noe som er uten skikkelig substans, som f.eks. et vindpust, et åndedrag eller bare luft. Ved å doble ordet, får forfatteren fram det ekstreme i det han mener:
Tomhet og atter tomhet, sier Predikanten, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet. (1,2)
Dette er det samme litterære virkemidlet som er brukt i uttrykk som «Kongenes Konge» og «Herrenes Herre». «Tomhet og atter tomhet» innebærer tomhet i sin ytterste konsekvens, og det, bemerker Forkynneren, gjelder absolutt alt.
Forkynneren tegner et trist bilde av livet under solen: Naturen og historien går i sirkler. Det finnes ingenting nytt. Legg sammen vinning og tap i et menneskes liv, så vil du se at det hadde vært bedre å være død. Livet er urettferdig: Arbeid er meningsløst, nytelse tilfredsstiller ikke, og godt levesett og vise tanker er uten verdi når døden kommer. Dette er sannheten om livet uten Gud.
Jeg så på alt som hender, det som blir gjort under solen. Se, alt er tomhet og jag etter vind. (1,14)
«Det hele kan samles i dette:…» (12,13)
Som en kontrast til dette, kan vi gjennom hele boken finne glimt av håp og antydninger til hva som ligger «over solen». Det slås fast at mennesket bare kan bli tilfreds når det lever et liv i gudsfrykt:
Jeg skjønte at ingenting er bedre for dem enn å glede seg og gjøre godt i livet. Men når en mann får spise og drikke og være lykkelig i alt sitt strev, er også det en gave fra Gud. Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har laget det så for at menneskene skal ha age for ham. (3,12 – 14)
Når Gud lar en mann få rikdom og gods og gir ham lov til å nyte det, så han kan ta sin del og glede seg midt i sitt strev, da er dette en gave fra Gud. Da tenker ikke mannen mye på sitt liv, for Gud gir ham glede i hjertet. (5,19 – 20)
Forkynnerens avsluttende appell blir gitt til den unge, der han oppfordrer dem til å «tenke på din Skaper i dine ungdoms år» (12,1), og iallefall «før sølvsnoren slitner» (12,6), det vil si før døden. Den eneste måten det er verdt å leve på, og som er meningsfullt, er:
- Tenke på Gud (12,1)
- Frykte Gud (12,13)
- Holde hans bud (12,13)
- Leve i lys av den kommende dommen (12,14)
I de to siste versene finner vi løsningen. Her kommer Salomo over solen, ting begynner øyeblikkelig å løsne og ordne seg. Dersom vi elsker Gud, lyder ham, stoler på ham, så vil alt gå godt for oss. For når dommen kommer, vil alle gjerninger bli dømt, og alt som er skjult komme fram. Dette er nøkkelen i boken. Dersom du lever under solen, uten å komme høyere, da vil tvil og vantro følge deg. Lever du over solen, sammen med Gud, da vil lys og fred følge deg.
Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt. (12,13 – 14)
