Åpne bibelteksten til Første Samuelsbok på bibelen.no.

Både denne boken og Andre Samuelsbok er oppkalt etter profeten som innsatte de første kongene i Israel. Forfatteren, som vi ikke vet hvem er, ser ut til å ha samlet begge bøkene fra en rekke tidligere kilder, og setter dem sammen til en sammenhengende historie. Begivenhetene som er beskrevet i Første Samuelsbok dekker en periode på rundt 220 år.

Hoveddeler i 1. Samuelsbok
Kap 1 – 7 Samuel Den siste av dommerene
Kap 8 – 15 Saul Den første kongen
Kap 16 – 31 David Den salvede etterfølger

Samuel: Den siste av dommerne (kap 1 – 7)

Samuel er en av de markante personlighetene i Det gamle testamentet. Han var den siste av dommerne (7,15) og den første av profetene (Apg 3,24). Han var også prest. Samuel opprettholdt et forhold med Gud og en stor grad av integritet i en tid da nasjonen Israel var langt nede.

Samuels fødsel og kall (kap 1 – 3)

Samuel ble født av gudfryktige foreldre, som et svar på bønn, i en tid da ugudelighet var det mest vanlige. Dette skjedde i den siste delen av dommerperioden. Presten Eli sin reaksjon på Hannas inderlige bønn antyder at det ikke var uvanlig for mennesker å komme fulle inn i Guds hus. Noe som han trodde Hanna var.

Fra begynnelsen av hadde Hanna overgitt sin sønn til tjeneste for Gud:

Denne gutten var det jeg bad om, og Herren har hørt min bønn. Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid; det var for Herrens skyld jeg bad om ham. (1,27 – 28)

Hennes gudfryktige holdning, og holdningen til hennes unge sønn, står i sterk kontrast til den umoralske holdningen til Eli sine sønner. Disse var prester som tjente i helligdommen, men de var selviske i saker som gjaldt mat (2,15 – 17) og seksuell oppførsel (2,22). Denne første svakheten, hadde de sannsynligvis lært av deres far (2,29).

Samuel sitt kall kom på et tidspunkt da «det sjelden kom ord fra Herren» (3,1). Det tok lang tid før Eli skjønte at Gud selv snakket til gutten. I rette tid vokste Samuel opp til å bli en mann som ble anerkjent fra den ene enden av landet til den andre som en Guds mann og en Guds profet:

Så vokste Samuel opp. Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden. Da skjønte hele Israel fra Dan til Be’er-Sjeba at Samuel var betrodd å være profet for Herren. (3,19 – 20)

Samuel var både dommer og profet. Det kom et tidspunkt da han overga sin lederstilling som dommer til fordel for den kongen han salvet, men han oppga aldri sin profetiske rolle. Videre ser vi at prestene fram til denne tiden hadde vært en viktig del av livet til folket, i motsetning til profeten som hadde vært en liten del. Fra nå av måtte presteskapet, som hadde blitt en korrupt institusjon (slik vi ser fra eksemplet til Eli og hans sønner), vike for den profetiske tjeneste. Det var profetene som fra nå av representerte Guds autoritet når de talte Hans ord.

Tjenestene til kongen og profeten utfylte hverandre:

  • Kongen representerte den jordiske trone og rike.
  • Profeten var en representant for Kongenes konge, som satt på den himmelske trone.

Profettjenesten gikk ikke i arv, slik prestetjenesten gjorde. Gud reiste opp en mann fra hvilket som helst lag av folket; en mann som kunne vise hans eget hjerte og derfor være hans representant. På dette grunnlaget hadde profeten mer autoritet enn kongen.

Tapet av paktkisten (kap.  4 – 7)

Israels største fiende, filisterne, gikk igjen til angrep på dem. Israelsfolket tok paktkisten fra tabernaklet inn i krigen (4,3) i et forgjeves håp om at kistens tilstedeværelse skulle sikre at Guds nærvær, som den symboliserte, skulle være med dem. De ble slått og kisten ført bort (4,10 – 11).

Men Gud var nidkjær for sitt eget navn. Først fikk folket i filisterbyen Asjdod, sammen med deres gud, Dagon, store problemer, fordi de hadde kisten mellom seg (kap 5). Da kisten ble ført tilbake til Israel, fikk folket i Bet-Sjemesj problemer på grunn av sin unyttige nysgjerrighet da de kikket inn i den (6,19). På denne måten ble kisten værende i Kirjat-Jearim i tjue år, borte fra helligdommen i Sjilo (7,1 – 2).

Etter dette, i en periode med vekkelse (7,2), kalte Samuel folket sammen i Mispa, slik at han kunne gå i forbønn for dem (7,5; 8,6; 12,23; 15,11). Gud var tilfreds med at de vendte om til ham. Det viste han ved at han, på en overnaturlig måte, spredte filisterne, som hadde kommet for å angripe folket som var samlet (7,10 – 11)

Saul: Den første kongen (kap 8 – 15)

Samuel hadde en omstreifende tjeneste som dommer i Israel, arbeidet var meget respektert (7,15 – 17). Men denne tjenesten ble ikke overtatt av sønnene hans, som han hadde utpekt til å føre videre oppgaven når han selv ble gammel (8,1 – 3). Denne lederskapskrisen førte til at folket krevde en konge (8,4 – 5), slik de andre omkringliggende nasjonene hadde. Dette var forutsagt av Moses (5 Mos 17,14 – 15). Deres krav viste at de forkastet Gud som sin konge:

Men Herren sa til ham (Samuel): ‘Hør på følket og gjør alt det de ber deg om! For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg.’ (8,7)

Likevel var Herren nådig og godtok deres krav. Han gjorde kongedømmet til eksempel for måten han handlet med folket i framtiden, slik Jakob hadde profetert over Juda mange hundre år før (1 Mos 49,10).

Kapittel 9 og 10 beskriver forberedelsen og kallet av Saul til å være den første kongen. Han hadde gode kvalifikasjoner. Noen av dem var naturlige: Han hadde en godt respektert familie (9,1) og en kongelig utstråling (9,2). Andre var spesielt gitt: overnaturlig ledelse (9,19 – 20); salvelse for oppgaven (10,1); og en profetisk ånd (10,9 – 11). Men han ble grepet av frykt under offentlige seremonier (10,21 – 24) og det var ikke alle i folket som så på ham med velvilje (10,27).

Saul begynte godt. Kapittel 11 gjengir hans første militære seier, som var forbundet med nåde mot dem som hadde tvilt på at han ikke var i stand til å styre (v 12 – 13). Kapittel 12 gir oss Samuels avskjedstale som leder for nasjonen: Fra nå av var det Saul som skulle være i rampelyset. Men Samuel skulle fortsette å være til hjelp for nasjonen gjennom sin forbønn og eksempel:

Jeg vil aldri gjøre en slik synd mot Herren at jeg holder opp å be for dere. Jeg skal lære dere den gode og rette vei. (12,23)

Kapittel 13 og 14 beskriver spredte kamper med filisterne, der Saul begynte å vise tegn på utålmodighet og lite hensyn til Guds befalinger (13,8 – 14). Israels seirer skyldes mest djervheten til Saul sin sønn, Jonatan, som også fikk problemer på grunn av sin fars mangel på visdom.

I kapittel 15 blir Saul sin karriere som konge effektivt avsluttet. Nok en gang er han åpenlyst ulydig mot Guds befalinger, selv om han fortsetter med å påstå at han er uskyldig (v 13 og 20 – 21). Fra dette tidspunktet var han forkastet som konge (v 23 og 26), og kontakten mellom ham og Samuel opphørte (v 35).

David: Den salvede etterfølgeren (kap 16 – 31)

Den siste delen av Første Samuelsbok konsentrerer seg om David, mannen etter Guds eget hjerte (13,14).

Det tidlige forholdet mellom Saul og Jonatan (kap 16 – 20)

Davids framtredende karaktertrekk blir oppsummert i ordene til en slottstjener:

Jeg kjenner en sønn av Isai fra Betlehem som kan spille. Han er en sterk og djerv kriger og god til å tale for seg. Han er en staselig kar, og Herren er med ham. (16,18)

Salvet hjemme i sin fars hus (16,12 – 13), hadde Davids musikalske evner ført til at han ble introdusert for Saul (16,14 – 23). Det er likevel den berømte seieren over filisterkjempen Goliat som gjorde ham offentlig kjent (kap 17). Og det førte til at Saul ble sjalu på David (18,7 – 9). Etter dette prøvde Saul å drepe ham (18,10; 19,1; 19,9 – 10). Den hellige Ånd hadde forlatt Saul, og hadde isteden kommet over David for å istandsette ham for hans store kall (16,13 – 14).

«En ond ånd fra Herren skremte ham [Saul]» (16,14). Dette utsagnet antyder sannheten, som vi finner under­vist andre steder, om at Herren har makt over alle ting, inklusive de onde åndene. Kristne bør være klar over dette: Dualismen som presenterer Gud og Satan som likeverdige parter, som er involvert i en enorm kamp om menneskers sjeler, stemmer ikke overens med Bibelen. Kristne som vandrer i lydighet mot Herren har ingenting å frykte fra ondskapens krefter (1 Joh 5,18).

Mens Davids forhold til Saul forverret seg, utviklet forholdet til Jonatan, Sauls sønn, seg til å bli dypt og sterkt. De to unge mennene gjorde en vennskapspakt (18,1 – 4), som gjorde hatet til Sauls enda sterkere (20,16 – 17). Jonatan visste godt at ved å støtte David, ville han være uten et hvert håp om å bli konge etter sin far (20,31; 23,16 – 18).

David den fredløse (kap 21 – 31)

Fra dette tidspunktet var David på flukt fra Saul, som var helt oppsatt på å drepe ham.

Da han holdt på å sulte i hjel fikk han lov til å spise «skuebrødene som ligger for Herrens åsyn» (21,6). Dette var en hendelse som senere ble brukt av Jesus (Matt 12,1 – 8) for å illustrere at den seremonielle loven skulle være en tjener, ikke en herre, og skulle ikke brukes lovisk. Senere måtte Abimelek og prester han hadde med seg, betale dyrt for at de var så snille mot David (22,11 – 18). David tok med seg Goliats sverd (21,8 – 9) og flyktet til Israels fiende, filisterne, der han lot som han var gal, for å berge sitt eget liv (21,12 – 15).

David ble da lederen for noen menn, som ikke var fornøyd med Sauls styre: Alle slags mennesker som var kommet i nød, alle gjeldsbundne og misfornøyde, samlet seg om ham, og han ble høvding for dem. Det var om lag fire hundre mann som var med ham. (22,2)

Sauls ønske om å drepe David stod i sterk kontrast til Davids ønske om ikke å drepe Saul. Da muligheten kom for David til å kvitte seg med sin forfølger, nektet han å bruke den. Han nøyde seg med å kutte av et stykke av Sauls kappe (24,5), som han skulle bruke som et bevis på at han kunne ha drept ham om han hadde ønsket (24,11). Til og med denne handlingen gav ham stikk av dårlig samvittighet. Så stor var hans respekt for «Herrens salvede» (24,5 – 6).

Kapittel 25 beskriver Davids møte med den vakre og kloke kvinnen Abigajil, som tydelig ikke passet sammen med sin ektemann; den vrange Nabal (25,3). Nabal levde opp til sitt navn, som betyr dåre (25,25). Etter hans død tok David Abigajil til sin kone (25,42). Legg merke til at hun hadde en klar åndelig og praktisk forståelse av hva som skjedde i denne situasjonen, og også hennes profetiske forståelse av Davids rolle (25,28 – 31).

Enda en gang sparte David Saul sitt liv (kap 26). Den påfølgende fredsavtalen klarte ikke å ta bort Davids engstelse for hva som var Saul sine hensikter. Han søkte derfor nok en gang tilflukt hos filisterne, som gav ham byen Siklag (27,6 – 7). Men de stolte ikke på hans lojalitet når Israel og filisterne enda en gang kom i krig med hverandre (kap 29).

I mellomtiden gikk Saul mot avslutningen av sitt styre. Han var desperat etter åndelig ledelse. Da han ikke var i stand til å skaffe det på vanlig måte, søkte han hjelp i spådomskunst (28,6 – 7). Dette var spesielt forbudt ifølge Moseloven (3 Mos 19,26 og 20,27), og Saul hadde selv nylig drevet ut alle som drev med slikt (28,3). Gud tillot Samuel å komme til syne på Saul og mediets anmodning. Da han åpenbarte seg, ble dette en skremmende overraskelse for dem begge (28,11 – 20). Denne hendelsen var en viktig årsak til Saul sin død, som fulgte ganske snart etter (1 Krøn 10,13 – 14).

Da David vendte tilbake til Siklag (kap 30), fant han byen plyndret og mennenes familier misbrukt. Davids opplevelse står som en advarsel til alle ledere: De kan de bli utsatt for illojalitet og kritikk og kan komme opp i vanskelige situasjoner.

Det siste kapitlet i 1. Samuelsbok (kap 31) bringer boken til en tragisk avslutning med Jonatans død ved filsternes hånd (v 2) og Saul sitt selvmord (v 4). Jonatan hadde tydelig kjempet med delte lojaliteter og han møtte sin død i et slag, der det på forhånd kunne sies hvordan utfallet ville bli.

Denne boken er virkelig full av høytidlige advarsler i form av eksempler på ting vi skal unngå. Både den salvede presten, Eli, og den salvede kongen, Saul, ble forkastet fordi de var ulydige mot Guds vilje. Deres eksempler minner oss om at den avgjørende prøven på om vi lever et gudfryktig liv ikke er at vi har en salvet tjeneste, som Eli. Det er heller ikke overnaturlige manifestasjoner (19,23 – 24) eller religiøs praksis (15,21), slik vi ser Saul gjorde. Det er lydighet mot den kunngjorte Guds vilje (15,22 – 26; Matt 7,21 – 24).