Åpne bibelteksten til Dommerne på bibelen.no.
1 Bakgrunn
1.1 Ond sirkel
Det teokratiske styret i Israel hadde forfalt og folket fulgte sine egne syndige innfall. Forfatteren selv skriver:
I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt. (21,25)
Dette fikk fryktelige konsekvenser. Mønsteret, som går igjen gjennom hele boken, er som følger:
- Folket faller i synd og vender seg vekk fra Gud. De tilber fremmede guder og følger fremmede folkeslags onde skikker.
- Ifølge Herrens paktsløfter, tillater Han at nasjonen angripes av fiender.
- Til slutt roper folket til Gud om hjelp på grunn av undertrykkelsen, og vender seg om til Herren igjen.
- Gud reiser opp en dommer, som leder folket og overvinner fienden . Etter en periode med fred, begynner syklusen på nytt igjen.
Hver forfallsperiode, der de store dommerne dukker opp for å hjelpe folket ut av problemene, blir innledet med de samme ordene: «Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne» (3,7; 3,12; 4,1; 6,1; 10,6; 13,1). Til tross for at den onde syklusen gjentok seg gang på gang, skinner Guds trofasthet gjennom hele tiden. Selv om Israelsfolket vendte seg bort fra pakten med Gud, vender ikke Gud seg bort fra dem.
1.2 Dommerperioden
Dommerperioden slutter ikke etter Dommerboken, men fortsetter gjennom Rut og inn i de første tolv kapitlene av Første Samuelsbok, helt fram til innstiftelsen av monarkiet med kong Saul. Dette er en periode på over 300 år. Med all sannsynlighet overlappet en del av dommerne hverandre. Vi finner tolv dommere i denne boken. Seks er beskrevet mer grundig og er derfor kjent som store dommere. Disse er: Otniel, Gideon, Ehud, Jefta, Debora og Samson.
Dommerne var ikke først og fremst rettslige dommere. Det hebraiske ordet (shafat) er vidt i sin betydning, og betyr både «å forsvare og utfri» (deres rolle i forhold til Israel) og «å hevne og straffe» (deres rolle i forhold til Israels undertrykkere). De var først og fremst militære ledere, selv om noen gikk videre og fungerte i en sivil lederrolle.
1.3 Forfatterskap
Man vet ikke sikkert hvem som er forfatteren av Dommerboken, men Samuel blir vanligvis sett på som å ha skrevet i det minste deler av den. Sannsynligvis har profetene Natan eller Gad også bidratt. Den ble trolig satt sammen i det 10. århundret f.Kr., under kong Davids regjeringstid.
| Hoveddeler i Dommerne | |
|---|---|
| 1,1 – 3,6 | Nederlag gjennom kompromiss |
| 3,7 – 16,31 | Seks sykluser – seks dommere |
| 17,1 – 21,25 | Illustrerende etterord |
2 Nederlag gjennom kompromiss (1,1 – 3,6)
Dommernes bok tar for seg begivenheter som skjedde etter Josvas død. Boken begynner med: «Da Josva var død…» (1,1). Først gir den et kort sammendrag av historien om erobringen av Kana’an og det etterfølgende forfallet inn i ulydighet og nederlag. Det gikk ikke mer enn en generasjon etter Josvas død før det «vokste opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel» (2,10).
Prologen forklarer hva som kommer i hovedfortellingen. Den forteller oss at roten til Israels nederlag var kompromiss. Folket gikk på kompromiss med Guds befaling om å fjerne alle kanaanittene fra landet ved å la være å drive ut åtte grupper med kanaanitter som gjorde motstand (1,21-36). Videre gikk de på kompromiss ved å inngå pakt med kanaanittene (2,2). Sluttresultatet var blandingsekteskap og tilbedelse av deres guder (2,12-13; 3,6). Herren refset Israelittene for at de ikke hadde gjort det han hadde befalt dem, og lovte at de gjenværende kanaanittene skulle bli torner i deres sider fra nå av (2,1-5).
3 Seks sykluser, seks dommere (3,7 – 16,31)
3.1 Otniel (3,7 – 11)
Som sin svigerfar, Kaleb (se Jos 15,17; Dom 1,13), blir Otniel beskrevet som en mann som viste mot og målbevissthet i arbeidet med å samle de nordlige stammene fra Mesopotamia. Hans seier skapte trygghet i folket, og han ble sett opp til som leder i de neste førti årene (vers 11).
Dette er kort fortalt hendelsene i de følgende stegene, som også danner mønsteret for de etterfølgende syklusene i Dommerne:
- Israels forfall (v 7)
- Guds påfølgende harme (v 8)
- Israel undertrykket
- Dommer reist opp av Gud
- Dommer leder Israel til seier (v 10)
- Periode med fred (v 11)
3.2 Ehud (3,12 – 30)
Eglon, kongen i Moab, var den neste til å undertrykke Israel. Han påla dem skatt (v 15). Den keivhendte benjamitten Ehud drepte ham med sverd på egen hånd. Dette førte til at israelittene ble samlet for å slå moabittene, som nettopp hadde mistet kongen sin, og derfor var ganske nedtrykte.
Av de seks dommerne, framstår Ehud og Samson som enestående.
3.3 Debora (4,1 – 5,31)
Debora var en bemerkelsesverdig kvinne, som både var profetinne og dommer, i den forstand at hun skulle løse konflikter (v 4 – 5). Hun sendte bud på Barak og gav han i oppdrag, i Guds navn, å kalle sammen Naftalis og Sebulons menn for å fylke seg mot kanaanittkongen, Jabin. Denne fremmede hæren, ledet av Sisera, nøt godt av den militære fordelen 900 jernvogner gav dem.
Hærføreren Baraks frykt står i sterk kontrast til de besluttsomme handlingene til Debora (4,8 – 9) og til Jael, kvinnen som drepte Sisera (4,21). Historien er gjenfortalt i poetisk form i kapittel 5.
3.4 Gideon (6,1 – 8,35)
Gideon blir vanligvis ansett som den største av dommerne. Han ledet Israel mot midianittene, som angrep Israel fra øst. Midianittene undertrykte dem så hardt at de måtte gjemme seg i huler (6,2).
Gideons respons til det guddommelige kallet er befriende menneskelig, med hans skepsis i begynnelsen, etterfulgt av det ene spørsmålet etter det andre (6,12 – 16). «Herrens engel», som gav ham kallet, var Gud selv, i menneskelig skikkelse.
Den unge mannen viste sin oppriktighet ved å ødelegge Ba’al-alteret på farens gård (6,25 – 32). Faren forsvarte Gideon med et visdomsord til Ba’alstilbederne, som kom for å hevne ødeleggelsen av alteret til guden deres (6,31).
Mens Gideon nølte med å sette i verk en storstilt militær operasjon, la han ut et ullteppe for å få tegn på at han var utvalgt til å lede operasjonen (6,36 – 40). Han ba Gud gi dugg på teppet, mens marken omkring skulle være tørr. Til tross for at han fikk dette tegnet bad Gidoen om et nytt tegn. Denne gangen skulle ullen være tørr, mens marken skulle være full av dugg. Den andre prøven var mer utforskende enn den første. Den stigende solen ville normalt raskt ha tørket opp den støvete jorden, mens den fillete ullen ville ha holdt på fuktigheten lenger.
Reduksjonen av den israelittiske hæren fra 32 000 til bare 300 mann skulle vise at det var Herren sitt slag (7,2 – 3). Midianittene ble jaget fullstendig på flukt (7,22 – 25). Dette gav Gideon en plass blant trosheltene (Hebr 11,32). Hans store seier blir også feiret i Salme 83,9 – 10, Jesaja 9,4 og Jesaja 10,26. Folket i Sukkot led fordi de ikke ville samarbeide med Gideon (8,4 – 17).
Gideon nektet da han ble invitert til å være overhode for et dommerdynasti (8,22). Han pekte på at israelsfolket måtte tilbake til det grunnleggende teokratiet, der Gud selv var deres leder:
Men Gideon svarte: ‘Jeg skal ikke råde over dere og ikke sønnen min heller. Det er Herren som skal råde over dere.’ (8,23)
Minnesmerket om Israels seier ble et objekt for avgudsdyrkelse mens Gideon fremdeles levde (8,27). Etter hans død forfalt nasjonen ennå raskere inn i en ny syklus av ulydighet (8,33 – 34). En stund satt Gideons sønn, Abimelek, med makten, bare for å dø en voldsom død etter tre år (kap 9).
3.5 Jefta (10,6 – 12,7)
En mann fra Gilead, Jefta, var sosialt utstøtt fordi han var sønn av en prostituert (11,1 – 39). Folket var imidlertidig raske til å hente ham tilbake når undertrykkelsen fra ammonittene ble for stor.
Hans lite gjennomtenkte løfte som førte til at han måtte ofre datteren sin (11,30 – 40), røper blandingen av religioner som var vanlig på den tiden. Selv om Guds folk måtte ta løfter alvorlig (se 4 Mos 30,2), var ofring av mennesker forbudt, selv om det ble praktisert av kanaanittene, som Jefta delvis stammet fra.
Den smålige stammekrangelen med Efraim (12,1 – 6) var enda en indikasjon på nasjonens demoraliserte tilstand.
3.6 Samson (13,1 – 16,31)
Likesom Ehud, opererte Samson som enestående. Foreldrene innviet ham før fødselen til å være nasireer (4 Mos kap 6). Men hans selviske og udisiplinerte livsførsel førte til at han ikke imøtekom foreldrenes håp. Hans utrolige styrke blir ikke sett på som et resultat av en sterk fysikk, men som en overnaturlig gave.
Samson skapte personlig problemer for filisterne, men fordi han ikke var i stand til å overvinne sine egne drifter og følelser, mislyktes han i å overvinne filisterne fullstendig (se Ord 16,32). I de siste delene av livet, ser det ut til at troen hans er blitt styrket (Hebr 11,32), og han ofret seg selv slik at:
…huset styrtet sammen over fyrstene og over hele folket som var der. Slik drepte Samson flere ved sin død enn han hadde drept i sin levetid. (16,30)
4 Illustrerende etterord (17,1 – 21,25)
De gjenstående kapitlene i Dommerne viser hvor dypt Israel hadde falt. Oppregningen av nasjonens lovløshet, avgudsdyrkelse, umoral og kriger, viser et enda mer svekket og historieløst folk enn de foregående kapitlene.
4.1 Nederlag på grunn av avgudsdyrkelse (kap 17 – 18)
Først finner vi et eksempel på personlig avgudsdyrkelse. Kapittel 17 beskriver hvordan en levitt, som burde ha vært en vokter av den rene tilbedelsen av Gud, i stedet praktiserer avgudsdyrkelse i hjemmet til Mika.
Deretter følger et eksempel på at en hel stamme driver avgudsdyrkelse. Kapittel 18 gjengir Dan-sønnenes brutale overfall på folket i Lajisj. Dans stamme hadde mislyktes i å innta sin utvalgte arv på grunn av motstanden fra amorittene (1,34). De godtok også avgudene til Mika og kidnappet levitten derfra til å være prest for deres deres egen avgudsdyrkelse.
4.2 Nederlag på grunn av umoral (kap 19)
Kapittel 19 framhever den moralske sløvheten til folket i Gibea, inklusive deres homoseksualitet (v 22) og en besøkende levitts maktesløshet overfor denne situasjonen; til og med hans medvirkning til den (v 25-28). Folket i Gibea mishandlet levittens medhustru slik at hun døde. Levitten skar da kvinnens kropp i tolv deler, og sendte delene rundt til alle stammene i Israel. Dette fikk Israels stammer til å innse hvor dypt de hadde sunket i umoral.
4.3 Nederlag på grunn av kriger mellom stammene (kap 20 – 21)
Kapittel 20 – 21 beskriver hvordan israelsstammene reagerte på hva som hadde hendt med levittens medhustru, og at de samler seg mot Gibea. Gibea lå i området til Benjamin. Likevel nektet benjamittene å utlevere mennene som hadde begått den avskyelige handlingen. De stod opp for å forsvare byen (20,13 – 14), noe som førte til krig mellom Benjamins stamme og resten av israelittene, og at benjamittene til slutt led store nederlag.
I sorg over at Benjamins stamme var herjet og nesten utslettet, massakrerte resten av israelittene innbyggerne i Jabesj i Gilead for å skaffe jomfruer til de overlevende benjamittene og slik sørge for at stammen ble ført videre.
5 Forskjellen på Josva og Dommerne
Josva og Dommerne står i skarp kontrast til hverandre:
- Josva er boken der folket utvikler seg i tro, går inn i løftene og gleder seg over seier over fienden.
- Dommerne er boken der folket går tilbake inn i synd og ulydighet, som fører til at de opplever forbannelsens nederlag.
- Josva skildrer seierherrer som inntar landet, mens Dommerne skildrer at innbyggerne blir fanger under synd, selv i det lovede land. Paulus skriver om hendelsene:
Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller! (1 Kor 10,11-12)
For å oppsummere kan man se på Dommerne som den mest deprimerende boken i Det gamle testamentet. Mer enn noen annen bok peker den på menneskelige svakheter. Det er imidlertidig oppmuntrende å se at Guds paktskjærlighet og trofasthet skinner gjennom i hvert kapittel.
