Åpne bibelteksten til Fjerde Mosebok på bibelen.no.

Fjerde Mosebok beskriver erfaringene Guds folk gjorde i ørkenen. Den er en fortsettelse av Andre Mosebok, og dekker en periode på rundt 38 år. I det nye testamentet blir denne hendelsen brukt som et bilde på det kristne livet på den måten at det å bli født på ny tar mye mindre tid og krefter enn prosessen med vekst fram mot modenhet og oppfyllelsen av det vi er bestemt for. Den fjerde boken til Moses blir på engelsk kalt numbers (tall, antall), på grunn av de to folketellingene som er gjengitt i den (kap. 1 og 26).

Hoveddeler i 4. Mosebok
Kapittel 1-10 Den gamle generasjonen De siste dagene ved Sinai
Kapittel 11-21 Tiden for forvandling Årene med vandringen i ødemarken
Kapittel 22-36 Den nye generasjonen De få månedene i Moab, på grensen til Kanaan

Den gamle generasjonen (kap. 1 – 10)

Israel stod ved fjellet Sinai i nesten ett år. Kapittel 1 til 10 forteller om de siste tre ukene. Etter at de hadde mottatt loven og akseptert den som sine forskrifter for hvordan livet skulle leves, hadde israelsfolket bygget tabernak­let og innført prestetjenesten. De var nå nesten klare til å gå videre mot Kanaan, landet Gud hadde lovet dem. Når de nå gikk inn på fremmed område krevde det nøye forberedelse, både militært (kap. 1-2) og åndelig (kap. 3-10).

Militær forberedelse

Kapittel 1 beskriver folketellingen av de menn som var «våpenføre» (v. 3, 20, 22). Resultatet viser en total folkemengde på rundt 2 millioner. Av disse var det bare to, Josva og Kaleb, som kom inn i landet. Levittene var ikke tatt med i denne militære folketellingen. De var fritatt militære plikter for at de skulle ha tilsyn med tabernaklet og alle gjenstandene der og alt som hørte til i det (vers 47-53).

Kapittel 2 beskriver hæravdelingene i israelittenes leir, med tabernaklet i midten (vers 2) og tre stammer på hver side, som dannet et kvadrat. Når de flyttet, skulle folket gå framover i fire rekker med tre stammer i hver (kap. 10), ledet av levittene, som skulle bære paktkisten (1,50-51).

Åndelig forberedelse

Kapittel 3-10 beskriver hvordan levittene ble satt til side for den spesielle tjeneste de skulle gjøre, og andre ånde­lig forberedelser:

De skal gjøre tjeneste foran møteteltet (…) og utføre det arbeid som skal gjøres i helligdommen. De skal ta vare på alle gjenstandene i møteteltet. Slik skal de tjene israelit­tene og utføre det arbeid som skal gjøres ved helligdom­men. (3,7-8)

Utfra Levis stamme skulle Aron og hans sønner gjøre tjeneste som prester (3,10). De andre levittene var hjelpere for presteskapet, og deres spesielle plikter er framhevet i kapittel 4.

Før de forlot Sinai feiret folket påske (kap.9), som skulle vise seg å bli den siste gangen før de gikk inn i Kanaan. På grunn av folkets tilbakefall finner vi at påsken ikke ble feiret i ørkenen. Den ble gjeninnført først da de kom inn i det lovede landet (se Josva 5). I kapittel 10 finner vi folket klar til å gå under ledelse av Moses, og veiledet av Guds nærvær gjennom skystøtten.

Overgangstiden (kap. 11-21)

I denne perioden ser vi:

  • Slutten på den gamle generasjonen, på grunn av deres uvillighet til å gå inn i det lovede landet etter at de hørte rapporten speiderne ga (13,26-33).
  • Begynnelsen på en ny generasjon, som skulle gå inn i landet istedenfor dem. Bare Josva og Kaleb skulle overleve for å bli en del av den generas­jonen som inntok landet (14,28-30).

Denne perioden på 40 år, som hovedsakelig fant sted ved Kadesj, var kjennetegnet av en stadig klaging fra israelittenes side. Og denne delen begynner med klaging:

Folket begynte å klage til Herren over at de hadde det så vondt. Da Herren hørte det, flammet hans vrede opp. (11,1)

Mønsteret hadde vist seg ganske raskt etter at de var utfridd fra Egypt (2. Mos 15,22-27; 16,2-3; 17,1-7). Nå når vandringen fortsatte, kom klagingen opp på nytt. Vi kan faktisk finne åtte hendelser gjennom vandringen i ørkenen da klagingen nådde et høydepunkt.

Murring og klaging har ingen plass i det kristne livet. Dersom vi skal være en generasjon som ser oppfyllel­sen av Guds plan, må vi lære av disse dårlige erfarin­gene til våre forfedre i Det gamle testamentet (1.Kor 10,6; 10-11). Gjør vi ikke det, vil Gud sette oss vekk og velge en annen generasjon.

I Guds behandling av sitt folk i denne perioden, ser vi både Guds godhet og strenghet (Rom 11,22). Dette er et hovedtema i boken. Vi ser Guds strenghet mot en gen­erasjon, som provoserer ham gjennom deres klaging og ulydighet. Men vi ser også hans godhet i at han forbere­der en ny generasjon, som skulle arve alt det han hadde lovt.

Legg spesielt merke til Guds strenghet i hvordan han dømte Moses (20,1-12). Han fikk aldri komme inn lan­det selv. Hans synd gikk ikke bare på at han slo på fjellet (som han hadde gjort ved en tidligere anledning, 2. Mos 17,1-7) istedenfor å tale til det, men fordi den handlingen innebar:

  • At han selv ville ha noe av æren som tilhørte Gud: «Tror dere vi kan få vann til å strømme fram for dere fra dette berget? (20,10).
  • At han ikke hadde tillit til Guds konkrete ord: «Fordi dere ikke trodde på meg» (20,12).
  • En krenkelse av Guds hellighet ved en mangel på respekt blant folket (20,12).

I sin godhet møtte Gud folket med nåde og gav dem vann. Men fordi privilegiet til en leder innebærer et tilsvarende ansvar, var hans dom over Moses streng. Menighetsledere idag bør gi akt på denne lærdommen.

Den nye generasjonen (kap. 22-36)

I kapittel 22 ser vi en ny generasjon av israelitter, som slår leir på slettene i Moab, rett på andre siden av elven Jordan i forhold til Kanaan. De ble der i ett år, og resten av 4. Mosebok, mer enn en tredjedel av boken, er opptatt med denne perioden. Gjennom dette året ble folket prøvd av fiendens intriger mot dem (kap.22-25), ettersom de gikk gjennom de siste forbredelsene før erobringen av Kanaan (kap.26-36).

Fiendens intriger mot Israel (kapittel 22-25)

Israelittene hadde allerede vært med i flere vellykkede militære konflikter (21,21-35). De lykkes på tross av at Barak, kongen av Moab, prøver ut forskjellige tak­tikker mot dem. Først leier han den hedenske profeten Bileam til å forbanne dem.

Bileam var ikke en Guds profet. Hans viktigste inter­esse var tjene penger. Han er foraktet gjennom hele Skriften, til og med av forfatterne av Det nye tes­tamentet (2.Pet 2,15-16; Judas 1,11; Åp 2,14). Likevel talte Gud i dette tilfellet gjennom ham i sju lignelser (profetiske utsagn). I disse profetiene talte ikke Bileam forbannelser over israelsfolket, men ble tvunget til å velsigne dem i Guds navn (23,11-12).

Moabittkongen mislykkes med sin taktikk. Derimot lykkes han med å få dem med på de seksuelle sidene ved hedensk gudsdyrkelse, iallefall for en tid (kap. 25). Is­raelsfolket ble dradd inn i umoralske handlinger knyt­tet til baalsdyrkelsen til moabittene (vers 1-3).

Pesten som ble sendt av Gud som dom over dette, ble bare stoppet på grunn av den nidkjære handlingen til Pinhas (vers 6-11).

De siste forberedelsene til erobringen (kapittel 26-36)

En andre militær folketelling ble gjort med tanke på de kampene som lå foran dem. Josva, en av de to over­levende fra utgangen av Egypt, ble valgt ut til å være Moses´ etterfølger (27,12-23) gjennom håndpåleggelse.

Midianittene ble slått i en krig som var en dom over at de forførte Guds folk inn i de syndige handlingene vi finner i kapittel 25. På dette stadiet valgte Ruben, Gad og halve Manasse stamme å slå seg ned i områder utenfor landet Kanaan, på Moabs side av Jordan (kap.26). Selv om de var vil­lige til å krysse Jordan for å hjelpe sine brødre i kampen, viste de i sin holdning at de slo seg til ro med mindre enn det beste Gud hadde for dem.

Til slutt ser Moses tilbake på stadiene i Israels vandring siden utgangen fra Egypt (kap.33), trekker opp gren­sene i det lovede landet (kap.34), anviser byer for levittene og fristeder for dem som har drept men­nesker (kap.35), og gir noen prinsipper for hvordan arv skulle fordeles i stammene (kap.36).

Kanaan