Åpne bibelteksten til Andre Mosebok på bibelen.no.

Det engelske navnet på Andre Mosebok er Exodus. Dette navnet betyr veien ut eller utgang (fra det greske ex (ut), og hodos (vei)). Navnet henviser til den største begivenheten i boken, nemlig den store utfrielsen av israelsfolket fra slaveriet under egypterne. Dette fant sted i år 1446 f.Kr.

 

Hoveddeler i Andre Mosebok
Kap 1 – 19 Utgangen Frelse La mitt folk fare
Kap 20 – 40 Loven, tabernaklet og presteskapet Frelsens hensikt …slik at de kan tilbe meg

Frelsen ut fra Egypt (kap 1 – 19)

La mitt folk fare… (8,1)

Israelittene vokste og ble til en folkerik nasjon i Egypt, slik at de ble en trussel for vertsnasjonen som tvang dem inn i slaveri (1,11). Ved en forbløffende og guddommelig arrangert rekke av hendelser, ble Moses, en israelitt, oppdratt på slottet som en egyptisk prins (2,1 – 10). Han var utvalgt til å bli det menneskelige redskapet for å fri ut Israel. Hans 120 årige liv kan deles inn i tre perioder på 40 år hver:

  1. Som en egyptisk prins (Apg 7,23)
  2. Som en hyrde i Midian (3,1)
  3. Som leder for israelittene gjennom den førtiårige vandringen i ørkenen (5 Mos 34,7)

Da Gud kalte ham ved den brennende busken (kap 3), reiste han til Egypt for å utfordre farao, på Guds vegne (3,13 – 15), til å la israelittene reise fra Egypt. Da farao nektet, kom det ti plager over landet som endte i at alle førstefødte døde. I forbindelse med dette fant den første påskefeiringen sted. Påsken («Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi» (12,13)) er et bilde på at Jesus som det feilfrie påskelammet var uten synd og kunne forsone mennesker med Gud. Påskelammet måtte være feilfritt og måtte derfor observeres en tid, slik at en var helt sikker på at det ikke var noen lyte (12,3 og 6). På samme måten måtte Jesus leve et liv uten synd før han kunne dø til soning for våre synder.

Du kan slå opp følgende henvisninger og i hvert tilfelle legge merke til hvem som hevdet at Jesus var uten synd:

  • Døde i vårt sted. Lammets blod som ble strøket på dørkarmene til israelittenes hus, var et tegn på at døden alt hadde funnet sted på vegne av den førstefødte som søkte tilflukt inne i huset (12,13).
  • «For Kristus selv led døden for syndenes skyld, én gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud.» (1 Pet 3,18)
  • «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» (1 Kor 5,7)

Påskemåltidet skulle spises som en del av den årlige feiringen av påsken (12,14). Senere gav Jesus en ny retning på dette måltidet i og med at han innstiftet nattverden (Herrens måltid).

Påsken og utgangen er elementer i forløsningen av Israel. Å forløse betyr å utfri fra slaveri ved å betale en pris. Det var med prisen av utallige offerlam at israelsfolket ble forløst fra egypternes slaveri, for ikke å nevne alle de førstefødte egypterne som døde. Som kristne er vår forløsningspris betalt gjennom et blod som var mer kostelig, fra et lam som var bedre. (1 Pet 1,18-19).

Israel hadde vært i Egypt i 430 år da de ble ført ut (12,31 – 41). I de 40 årene som fulgte var de underveis til landet som tidligere var lovet til Abraham. Utgangen av Egypt hadde flere viktige hendelser:

  • Den mirakuløse vandringen gjennom Røde­havet på tørr bunn der vannet stod som en vegg på begge sider og utslettelsen av de egyptiske styrkene som forfulgte dem (14,21 – 31). Dette var en begivenhet som salmistene ofte viste til (f.eks. Salme 66,6 og 106,9). Vandringen gjennom Rødehavet var Israels felles dåp (1 Kor 10,2) og en handling i tro (Hebr 11,29).
  • Tiden ved fjellet Sinai, som Gud gjorde hellig med sitt nærvær. Der viste Herren seg i torden, lyn, ild og røyk (19,16 – 19). Moses steg opp på fjellet for å motta Guds lov.

Hensikten med utfrielsen (kap 20 – 40)

Hensikten med utfrielsen av nasjonen Israel var at de skulle tjene Gud: «…så de kan tjene meg» (8,1; 20; 9,1; 13; 10,3). Utfrielsen er et livsviktig øyeblikk i Israels nasjonale pilgrimsreise; loven ble gitt og tilbedelsen foreskrevet.

Loven

Loven ble gitt tre ganger:

  1. Først ble den gitt muntlig («Gud talte alle disse ordene», 20,1) og begynte med de ti bud (20,1 – 17).
  2. Deretter ble den gitt i skriftlig form på to stein­tavler «skrevet av Guds finger» (31,18). Disse tavlene ble knust etter at folket, mens de ventet på Moses, hadde begynt å tilbe en gullkalv (32,15-16; 19).
  3. De knuste steintavlene ble erstattet av to nye da Moses vendte tilbake fra Sinaifjellet (34,1 – 4). Disse ble plassert inni paktkisten (25,16; 40,20; Hebr 9,4).

Loven blir ofte kalt Moseloven eller den mosaiske loven, fordi det var gjennom Moses at Gud gav den til Israel.

Loven er vanligvis delt inn i tre deler:

  1. Den moralske loven (De ti bud)
  2. Den sivile loven (sosiale lover angående rettferdighet og likeverdighet i samfunnet)
  3. Den seremonielle eller religiøse loven (som ble utvidet i Tredje Mosesbok)

Som et uttrykk for Guds vilje for sitt folk, bør Guds lov æres og respekteres. Dette gjelder selv i den nye pakten under nåden:

Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt. (Rom 7,12)

Israelittene ga seg selv til å leve ved denne loven i en stadfestelse av pakten (kap 24). Moses leste paktsboken for dem (innholdet i kapittel 20 – 23). Han sprinklet også folket med paktsblodet, da de ga uttrykk for en villighet til å holde fast ved loven og la den styre livene sine. Det var blodet som garanterte for avtalen (24,7 – 8). Senere skulle Kristus med sitt eget blod garantere for den nye pakten ved nåde (Matt 26,27 – 28).

To sider ved den seremonielle loven er innført i Andre Mosebok: tabernaklet og presteskapet.

Tabernaklet

Tabernaklet, eller møteteltet, var et transportabelt sen­ter for tilbedelse som passet til Israels behov som et folk på flyttefot. Oppbygningen og inventaret i tabernaklet er beskrevet i detalj i kapittel 25 til 27. Det ble nøye bygget etter de anvisninger som ble gitt til Moses av Gud på Sinai (25,9 og 26,30), og er et bilde på den himmelske helligdommen (Hebr 8,1-2).

Brevet til hebreerne antyder at tilbedelsen i tabernaklet er symbolsk for den kristnes liv og tilbedelse (Hebr 9,5). Faktisk kan brevet bli beskrevet som en nytestamentlig kommentar på tabernaklet og tilbedelsen som ble utført der.

Presteskapet

Moses sin bror, Aron, ble utvalgt av Gud til å være hodet for prestefamilien (28,1). Prestens klær som er beskrevet i kapittel 28 er i likhet med tabernaklet fullt av symbolisme. Prestene skulle betraktes som mellommenn, spesielt når det gjaldt saker som hadde med ofringer å gjøre. De var mellommenn mellom Gud og mennesker.

Så snart ordningene med lovene, tabernaklet og presteskapet var i orden, dekket skyen møteteltet, og Herrens herlighet fylte helligdommen (40,34). Moses blir først og fremst framstilt som en utfrier i Andre Mosebok. Med tiden i Egypt tilbakelagt var israelsfolket nå klar til å fortsette vandringen, godt rotfestet i pakten med Gud.

Andre Mosebok er en fortsettelsen av Første Mosebok

Første og Andre Mosebok er nært knyttet sammen, og den andre er en fortsettelse av den første. Her er eksempler:

  • I Første Mosebok stiger jorden fram ut av mørke, og i Andre Mosebok kommer Israel ut av mørket under egypternes slaveri.
  • Første Mosebok avslutter med Josefs død, for i Adam vil alle dø. Likevel; bak døden er utgangen til oppstandelse: «For liksom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1 Kor 15,22). I Andre Mosebok leder Moses Israelsfolket ut av et liv i trelldom. Kristus, som er større enn Moses, kom for å lede oss ut av syndens trelldom og død, inn i et nytt liv.

Navnet Rødehavet er en forvrengning av Rørhavet (på engelsk: Fra Red Sea til Reed Sea). Det hebraiske navnet er Yam Suf, som betyr sivsjøen.