Åpne bibelteksten til Esekiel på bibelen.no.
Personlig bakgrunn
Navn: Esekiel betyr «Gud styrker»
Hjemby: Han levde i fangenskap i Tel-abib, Babylon, som lå nær elven Kebar
Familie: Sønn av Busi. Gift, men hans kone døde plutselig da Nebukadneser begynte sin siste beleiring av Jerusalem
Stilling: Prest i fangenskap
Samtidige: Jeremia i Juda og Daniel i Babylon
Død: Jødisk tradisjon sier at han ble slått av en medfange, som han hadde irettesatt for sin avgudsdyrkelse.
Historisk bakgrunn
Esekiel var kalt til å være en profet blant Guds folk i fangenskap. Han profeterte i Babylon mellom den første og andre gruppen av Israelitter som kom til fangenskapet. Budskapet var til de som ikke ville tro at Jerusalem noen gang ville bli ødelagt. De forventet å få vende tilbake til sitt hjemland.
Esekiels bok gir oss flere dateringer som gjør oss i stand til å danne oss et bilde av Esekiels liv:
- 1,1 forteller oss at han var tretti år gammel da han begynte sin profetiske tjeneste.
- 1,2 antyder at dette var i det femte år av fangenskapet til kong Jojakin.
- 40,1 forteller oss at Esekiels fangenskap begynte elleve år før Jerusalems ødeleggelse, som betyr at han var en av de 10.000 som var fanger samtidig som kong Jojakin (2.Kong 24,11-18).
Esekiel beregner alltid dateringene for sine profetier fra tidspunktet da han ble ført i fangenskap (33,21; 40,1), og den siste av disse pekepinnene er 27 år etter (29,17).
| Hendelser i Esekiels liv | ||
|---|---|---|
| Hendelser | Alder | År f.Kr. |
| Født | 0 | 622 |
| Fangenskap i Babylon | 25 | 597 |
| Mottok sitt profetiske kall | 30 | 592 |
| Jerusalems ødeleggelse | 36 | 586 |
| Siste nedskrevne hendelse | 52 | 570 |
Oversikt
| Esekiel i tre deler | |
|---|---|
| Kap. 1 – 24 | Profetier før beleiringen av Jerusalem |
| Kap. 25 – 32 | Profetier under beleringen av Jerusalem |
| Kap. 33 – 48 | Profetier etter beleiringen av Jerusalem |
Profetier før beleiringen av Jerusalem (kap. 1-24)
Esekiels oppdrag (kap. 1-3)
Esekiels oppgave som profet lignet på den som Jeremia hadde: Han skulle bringe Guds ord til et ulydig folk som ville forkaste Gud (2,4). Gud ville utruste Esekiel for oppgaven ved å gjøre han hard, slik som hans trassige ætt (3,8-9). Utrustningen for oppdraget innebar også at han skulle få en overveldende visjon av Guds herlighet (1,1-28). I denne visjonen ble Esekiel kalt, veiledet og gjort klar for den oppgave Gud hadde gitt han. Hans profetiske oppgave var å være en vaktmann:
Menneske jeg setter deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg. (3,17)
Dom over Juda (kap. 4-24)
I årene før Jerusalems beleiring og fall, profeterte Esekiel om at Gud hadde bestemt seg for å dømme sitt opprørske folk. Esekiel var en levende demonstrasjon på de ord han bar fram. De ordene han talte ble stadfestet av følgende profetiske tegn, lignelser og dramatiske handlinger. Dette er noe av det han gjorde.
- Satte i verk beleiringen av Jerusalem, som et tegn på at Jerusalem var bestemt til å bli ødelagt (kap. 4).
- Barberte sitt hode og skjegg, og delte hårene i tre. En del brant han, den andre kuttet han opp og den tredje lot han vinden spre. Dette var et tegn på at:
En tredjedel av dere skal dø av pest eller omkomme av sult i byen; en tredjedel skal falle for sverd rundt omkring den; og en tredjedel vil jeg spre for alle vinder og forfølge med løftet sverd (5,12).
- Fikk en visjon av Guds herlighet, som forlot templet (kap.8-11). Detter er et resultat av folkets synd og ledernes avgudsdyrkelse (8,12). Templet ble vanhelliget (9,7) og Guds herlighet forlot det aller helligste, først til forgården (10,4), og deretter ut av byen (11,23).
- Satte i verk bortførelsen ved å pakke alle sine eiendeler og forlate sitt hus, i full åpenhet for folket.
- Fikk en trussel fra profetene i Juda, som profeterte løgner og sa: «Herren proklamerer», når Herren ikke hadde sendt dem (13,6).
- Fordømmte de eldste, som hadde vendt seg til avguder og andre forbudte gudsdyrkelser (14,6).
- Fortalte en lignelse om et trestykke tatt fra et vintre, som var ubrukelig. Jerusalem ville også bli ubrukelig(15,1-8).
- Fortalte en lignelse om to ørner og et vintre (kap.17), som skildrer hendelsene rundt bortførelsen av Jojakin og hvor nytteløst det var for de gjenværende jødene å søke hjelp hos egypterne.
- Gav et tilbakeblikk på hvordan Gud tidligere hadde behandlet Israel, i Egypt (20,1-9), i ødemarken (20,10-26), i Kanaan (20,27-28) og i Esekiels tid (20,29-32). Til tross for Guds trofasthet, hadde Isralittene vanhelliget seg selv, slik som forfedrene deres hadde gjort.
- Satte opp en veiviser for de invaderende babylonerne, for å vise veien til Jerusalem, som et tegn på den truende ødeleggelsen (21,18-23).
- Fortalte en lignelse om to utro søstre, som representerte Jerusalem og Samaria, som måtte «ta ansvaret for deres skammelige ferd og bære straffen for den syndige avgudsdyrkelsen» (23,49).
- Esekiels kones døde, som var det siste tegnet for de opprørske jødene som ble ført bort i fangenskap til Babylon. Gud sa til ham at han ville ta ifra ham hans «øynes lyst og glede» (24,16), men han måtte ikke sørge over dette. Dette skulle være et tegn for de bortførte at Jerusalem, som var deres øynes lyst og glede, plutselig ville bli ødelagt.
Profetierer under beleiringen av Jerusalem (kap. 25-32)
Denne delen tar for seg profetier om dom over nasjonene som lå rundt Juda. De hadde med en viss skadefryd vært vitne til Guds folks fall, på grunn av fiendskapet mellom dem. Deres triumf skulle likevel bli vendt til sorg. Som Esekiel profeterte ville de lide samme skjebne som den Israel led:
Så sier Herren Gud: Fordi du ropte hånsord over min helligdom da den ble vanhelliget, over Israels land da det ble lagt øde, og over Judas ætt da den ble ført bort i fangenskap, se, derfor overgir jeg deg til østmennene, så de kan ta deg i eie. (25,3-4)
Esekiel tar for seg de omkringliggende nasjonene i tur og orden:
- Ammon (25,1-7)
- Moab (25,8-11)
- Edom (25,12-14)
- Filisterland (25,15-17)
- Tyrus (26,1-28,19)
- Sidon (28,20-26)
Tyrus fikk her en lenger behandling enn de andre nasjonene. Mange kristne tror at «kongen av Tyrus» (28,11-19) delvis er en hentydning til Satan, som er den virkelige kraften bak nasjonen. Til slutt finner vi en rekke profetier til Egypt (kap 29-32). Egypt ville også overgi seg til Babylon, men ble ikke fullstendig ødelagt. Den spredte befolkningen ville vende tilbake etter førti år, men nasjonen ville for alltid være «mindre enn andre riker» (29,15). Dette skulle være en påminner for Israel på at det var tåpelig å heller stole på Egypts styrke enn på Gud (29,16).
Profetier etter beleiringen av Jerusalem (kap. 33-48)
Gjenreisningen av Israel (kap. 33-39)
Denne delen innleder en ny retning i Esekiels profetier. Gud minte ham på at han, som Israels vaktmann (33,7), nå ville bringe et budskap om hjelp og trøst istedenfor dom.
Delen med profetier fra før beleiringen ble avsluttet med at Gud sa til Esekiel at når Jerusalem falt, ville en som slapp unna fra byen komme og fortelle nyheten (24,25-27). Oppfyllelsen er nedskrevet i kap. 33,21-22. På denne måten knyttes den første og den tredje delen av boken sammen. Disse delene er adskilt av profetier til de omkringliggende nasjonene som ble bragt under beleiringen. Esekiels første budskap om håp var at Guds hensikt var å fjerne dårlige styringsmenn og selv lede sitt folk:
Så sier Herren Gud: Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem. Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land…Selv vil jeg gjete sauene mine og la dem få roe seg, sier Herren Gud. (34,11-15)
Gud lover å gjøre et verk i hjertene til sitt folk. I et avsnitt som minner om Jeremias profeti om den «nye pakt», sier Esekiel:
Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inn i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjøre det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem.» (36,26-27)
Gjenfødelsen av Guds folk er tydelig skildret i visjonen om dalen med de tørre ben (37, 1-14). Etter hvert som Esekiel profeterer til benene, ble de kledt med kjøtt, fylt med pust og ble en stor hær (37, 9).
Israel og Juda ble ført adskilt inn i fangenskap. De ble en splittet nasjon. Men Gud lovet, gjennom tegnet med to staver som ble satt sammen, at de i framtiden ville bli én nasjon i landet (37, 15-23). Disse løftene om gjenreisning peker framover mot dagen da «min tjener David skal være konge over dem; de skal alle ha én og samme hyrde… og jeg reiser min helligdom blant dem for alltid» (37, 24-28). Dette var løfter som ble oppfylt i Kristus.
Gjenreisningen av tempelet (kap. 40-48)
Den siste rekken med profetier tar for seg Esekiels visjon om det gjenreiste tempelet, byen og landet. Han ble rykket inn i et syn tilbake i Jerusalem og gitt nøyaktige beskrivelser av tempelet, som nok en gang nok en gang skulle bli fylt med Guds nærvær. Dette skulle skje etter at tempelet ble bygget ferdig.
Og se, der kom Israels Guds herlighet fra øst. Lyden av den var som duren av store vannmasser, og jorden lyste av hans herlighet…Og Herrens herlighet drog inn i templet gjennom porten som vender mot øst…Og Herrens herlighet fylte huset! (43, 2-5)
Detaljene i hvordan tempelet skulle være, skulle skrives ned (43,10-11), og trolig ble de senere brukt som basis for den nye gjenoppbyggingen på Esras tid. Beskrivelsen ligner likevel på tempelet som Johannes så i sitt syn av Det nye Jerusalem i Åpenbaringen 21-22. Dette antyder at detaljene først og fremst er symbolske når det gjelder at Gud skal bo blant sitt folk i all evighet. Etter å ha beskrevet den herlige nye by der Gud vil bo blant sitt folk, avslutter boken med en uttalelse om at:
Heretter skal den (byen) ha navnet «Herren er der. (48,35)
Når vi skal oppsummere Esekiel, er hans profetier både dom, som fører til en tilbaketrekning av Guds herlige nærvær, og gjenreisning, av hans nærvær på grunn av hans kjærlighet. Gjenreisningen ble delvis fullført når Esra, Serubabel og Nehemja vendte tilbake til Israel sammen med de bortførte jødene. Men den endelige oppfyllelsen skjer akkurat nå og spesielt ved denne tids avslutning, når Jesus Kristus vil komme tilbake for å bo blant sitt folk i all evighet.
