Åpne bibelteksten til Klagesangene på bibelen.no.
Bakgrunn
Ettersom Klagesangene i form er skrevet som fem poetiske sørgesanger (begravelsessanger), uttrykker den profeten Jeremias sorg. Den ble trolig skrevet i perioden mellom Jerusalems fall (586 f.Kr.) og bortførelsen til Egypt.
Boken er skrevet i akrostisk stil, siden hvert vers i de fire første diktene begynner med hver av de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet i rekkefølge. I hebraiske skrifter dannet de deler av Megilloth eller «fem roller…» (sammen med Høysangen, Forkynneren, Ruth og Ester), som helt fram til idag blir lest opp under feiringen av spesielle hendelser. Klagesangene blir lest hvert år den 9. juli ved Vestmuren i Jerusalem til minne om byens ødeleggelse av Nebukadneser og siden i år 70 e.Kr. Septuaguinta (ca.250 f.Kr.) plasserte Klagesangene i forhold til hvem som hadde skrevet den og når den var skrevet i forhold til de andre bøkene.
Den opprinnelige tittelen på boken kommer fra det første hebraiske ordet i kapittel 1, som betyr «Ah, hvordan…!» De greske og latinske titlene, som mer beskriver hva boken inneholder, betyr «tårer» eller «klage» (sorg). Det er fra disse vi har fått den norske oversettelsen, Klagesangene.
Oversikt over Klagesangene
Jeremia hadde ativart Juda om den kommende dommen gjennom nesten førti år. På grunn av dette hadde han måttet lide gjennom avvisning og mishandling. Når Nebukadneser endelig kom og ødela byen, sa ikke Jeremia: «Det var det jeg sa til dere», men han identifiserte seg fullt og helt med tilstanden til sine medborgere. Hans hjerte var sønderbrudt av de ting som knuste Guds hjerte: Folkets synd og den etterfølgende lidelsen. Hans sorg viste hen på Kristus, sørget over den samme byen seks hundre år senere:
Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som hønene samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt! (Matt.23,37-38)
De fem klage-diktene kan oppsummeres på følgende måte:
| Klagesangene | |
|---|---|
| Kap. 1 | 1. Klage: Jeremia sørger over Jerusalem |
| Kap. 2 | 2. Klage: Guds vrede og Jerusalems synd |
| Kap. 3 | 3. Klage: Håp midt i lidelse |
| Kap. 4 | 4. Klage: Guds vrede er tilfredstilt |
| Kap. 5 | 5. Klage: Antyding om gjenreising |
Jeremias sorg over Jerusalem (1,1-22)
Dette første diktet er en sørgesang av Jeremia (vers 1-11), som beskriver ødeleggelsen som synden fører til. Det blir etterfulgt av en klagesang over den personifiserte byen Jerusalem (vers 12-23):
Å, hvor ensom hun sitter, byen som før var så folkerik …sitter nå som en enke…Hun gråter sårt om natten (1,1-2).
Guds vrede over deres synd (2,1-22)
Her beskriver Jeremia Jerusalems ødeleggelse på grunn av byens synd. Herren hadde «hyllet Sion i mørke skyer» (vers 1). Han «herjet sin hytte som en ribber en hage» (vers 6). De som går forbi nå, sier: «Er dette den byen som ble kalt den fullkomne skjønnhet, en fryd for alle verden?» (vers 15).
Håp midt i lidelse (3,1-66)
I denne klagesangen, der hver strofe inneholder tre vers, som hver begynner med de samme bokstavene i det hebraiske alfabetet. Her identifiserer Jeremia seg helt og fullt med folkets lidelser. Han gjør folkets elendighet til sin egne (f.eks. vers 1,16-17). Likevel er der en brå vending i språket i vers 19. Her begynner Jeremia å minnes lojaliteten til Herrens pakt:
Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet. Jeg sier: Herren er min lodd, derfor står mitt håp til ham. (3,21-24)
Midt i fortvilelsen, finnes det håp. På grunn av dette nøder han Juda til å vende om til Gud (vers 40-42).
Guds vrede er tilfredsstilt
Hendelsene rundt beleiringen av og Jerusalems fall beskriver Jeremia nøye hvilken tragedie som venter; dommen som var nødvendig for å mildne Guds hellige vrede. Deretter avslutter det med en bemerkning om håp (vers 22).
En antydning om gjenreisning (5,1-22)
Den siste klagesangen forteller om Judas sørgelige tilstand. Det er appell til Gud om å «se hit og legg merke til hvor vi blir hånet» (vers 1), å se ned fra sin trone og huske på sitt folk. Jeremias siste appell på vegne av nasjonen er:
Herre, vend oss om til deg, så vi kan komme tilbake. La våre dager bli som før! (5,21)
