Fordypning i Jeremia

Åpne bibelteksten til Jeremia på bibelen.no.

Personlig bakgrunn

Navn: Jeremia betyr «Jahve kaster ned», i den betydning å legge et grunnlag. Av dette navnet kommer den avledede betydningen «Jahve etablerer»
Hjemby: Anatot, 8 km nord for Jerusalem
Familie: Ingen. Han fikk befaling om at han ikke skulle gifte seg
Stilling: Prest
Samtidige: Habakkuk og Sefanja i Juda. Nahum (også i Juda) profeterte til Assyria. Esekiel i Babylon
Død: Ukjent. Tradisjonelt blir det sagt at han ble steinet i Egypt

Historisk bakgrunn

Den historiske sammenhengen boken er skrevet i, strekker seg fra 627 f .Kr., tidspunktet da Jeremia ble kalt til å være profet, til 562, som er det siste historiske tidspunktet som det kan vises til i boken. Disse årene var de mest turbulente i hele Judas historie, og de omfattet regjeringstiden til de fem siste kongene i Juda: Josjia, Joakas, Jojakim, Jojakin og Sidkia, og ender med fangenskapet deres i Babylon.

Assyrias stormaktstid gikk mot slutten og Babylon vokste og styrket sin makt i nord, mens Egypt viste sin styrke i sør. Juda var fanget mellom disse to stormaktene og deres ambisjoner om å ekspandere. Kong Josjia var lojal mot Herren, men gjorde en feil vurdering og døde ved Megiddo (609 f.Kr.) da han prøvde å avskjære egypterne, da disse var på vei for å kjempe mot babylonerne (2.Kong 23,29). Dette bragte Juda inn under egyptisk kontroll.

Josjias sønn, Joakas, overtok tronen, men etter bare tre måneder ble han ført til Egypt. Egypterne gjorde hans bror, Jojakim til konge og tillot ham å styre som deres vasall fram til 605, da babylonerne slo dem ved Karkemisj. Juda kom på denne måten under babylonisk herredømme og Nebukadnesar førte ledende personer som Daniel til Babylon. Jojakim regjerte nå som babylonernes vasall.

Jojakim mislikte Jeremia, og nektet konsekvent å følge hans advarsler, og han gjorde opprør mot Babylon, og fikk Nebukadnesar til å angripe Juda ennå en gang. Men Jojakim døde, og ble etterfulgt av Jojakin like før babylonerne nådde fram til Jerusalem i 597 for å plyndre templet og byen (2.Kong.24,10; 14-15). Jojakin ble ført bort til Babylon etter at han bare hadde vært tre måneder i tjeneste, sammen med andre ledende personer, og hans onkel Sidkia ble innsatt som en slags minikonge i Juda.

Sidkia var upålitelig og ute av stand til å styre over sine rådgivere. Under press fra dem gikk han inn i forhandlinger med Egypt om å opprette en allianse mot Babylon. Som en reaksjon på dette beleiret Nebukadnesar Jerusalem. Jeremia nødba Sidkia til å overgi seg, men han ville ikke høre (Jer 21,3-10 og 38,17-18). Byen ble til slutt ødelagt. Sidkias øyne ble stukket ut og han ble ført bort til Babylon, sammen med mange andre, inklusive Jeremia, i den tredje og siste bortføringen i 586 f.Kr. (2.Kong 25,5-7)

Nebukadnesar behandlet Jeremia godt og tillot ham å reise tilbake til Juda, sammen med Gedalja, som var den som var utpekt som lederen av babylonerne (39,11-14). Gedalja ble myrdet og noen jøder flyktet til Egypt i frykt for hevnaksjoner. De insisterte på å få ta med seg Jeremia (kap.43). Det er antatt at han døde der i Egypt.

Oversikt

Jeremia er den lengste boken i Bibelen når man regner i antall ord. Ulik andre profetiske bøker, inneholder den mye historisk informasjon og biografiske detaljer. Dette gjør oss i stand til å tidfeste mange av de profetiske ordene og gir oss en enestående innsikt i det personlige livet til profeten.

Vi kan særlig legge merke til at boken er ustrukturert. Hendelsene som er beskrevet er ikke ordnet i kronologisk rekkefølge, selv om den inneholder historiske kommentarer, og den er ikke ordnet på en tydelig og aktuell måte. Dette kan illustreres ved å merke seg hvor spredt budskapene er formidlet til hver av de fem kongene i Juda, som Jeremia hadde med å gjøre:

Josjia: Kap. 1-6
Joakas: Kap. 22,10-12
Jojakim: Kap. 7-20; 25-26; 35-36; 45-46,12; 47-49
Jojakin: Kap. 22-23
Sidkia: Kap. 21,24; 27-34; 37-39

Boken har likevel et klart budskap og tema. Det viser at Gud er både tålmodig og hellig. Han hadde utsatt dommen over sitt folk på grunn av sin tålmodighet. Han sendte profeter for å advare dem igjen og igjen om at dersom de ikke vendte om fra deres måte å leve på, ville hans hellighet kreve at han dømte deres synd. Jeremia bad dem vende om før det var for sent. Da de fortsatt var for hardnakket og sta til å vende om, måtte han med tungt hjerte overgi dem til Babylon. Bortførelsen var nå uunngåelig.

Jeremia lister opp årsakene til at folket ble ført bort, men proklamerer også Guds nådige løfter om håp og gjenreisning:

Det skulle alltid være en rest igjen i landet
Det skulle bli en tilbakekomst fra fangenskapet etter 70 år
Til slutt ville Gud opprette en ny pakt med sitt folk

Sett ut fra mangelen på en klar orden i materialet i Jeremia, kan vi sette opp den enkleste oversikten over boken på denne måten:

Jeremia
Kap. 1	Jeremias kall
Kap. 2-45	Profetier til Juda
Kap. 46-51	Profetier til hedenske nasjoner
Kap. 52	Jerusalems fall

Jeremias kall (Kapittel 1)

Hans sønderbrudte hjerte fikk ham til å skrive en sønderbrudt bok, som er vanskelig å ordne kronologisk eller etter emne. Men gjennom sitt budskap og sine bilder proklamerer han trofast at den eneste måten å slippe unna ulykke og elendighet på, er å overgi seg til Gud. (Wilkinson & Boa, Talk Thru the Old Testament, Nelson, 1983, side 198)

Boken begynner med å stadfeste Jeremias forfatterskap og den tidsperioden den dekker (1,1-2). Dette blir etterfulgt av Jeremias kall til den profetiske tjenesten, som fastsetter når hans fødsel fant sted (1,5). Herren berører deretter hans munn og erklærer hvor viktig hans rolle er:

Jeg setter deg idag over folk og riker for at du skal rykke opp og rive ned, ødelegge og bryte i stykker, bygge og plante. (1,10)

Jeremias rolle ville bli hard: Hans ensomme røst ville bli avvist etterhvert som dommen han hadde profetert om, begynte å skje rundt ham. Han måtte stå opp mot konger og ledere, og til dette ville Gud gi ham en spesiell styrke:

Men du skal spenne beltet om livet og stå fram og tale til dem alt det jeg befaler deg. Du skal ikke være redd for dem, ellers vil jeg gjøre deg redd for dem. Se, jeg gjør deg i dag til en fast borg, til enjernstøtte og en bronsemur mot hele landet, mot konger og stormenn i Juda, mot prestene og folket i landet. De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg og berge deg, lyder ordet fra Herren. (1,17-19)

Dette første kapittelet slår også an tonen for mange av profetiene som følger. Han får et syn av en kokende gryte som truer fra nord (1,13), et bilde på ødeleggelsen som skal komme fra Bablylon (1,14-15). Denne dommen vil komme fordi «de vendte seg bort fra meg» (1,16). Dette er det stadig tilbakevendende temaet i hans profetier til Juda, som vi nå skal se nærmere på.

Profetier til Juda (Kapittel 2-45)

Dom over Juda (Kapittel 2 – 29)

Storparten av denne delen er skrevet i poesi. Profeten brukte en rekke sterke sammenlikninger og treffende uttrykk for å illustrere hvordan nasjonen forkastet Gud og hvordan dommen derfor uunngåelig kom over dem:

Sammenlikning med ekteskap. Juda var Guds brud, bundet til ham i sin ungdom (2,2), men hun hadde nå brutt ekteskapsbåndene (2,20) og skitnet seg til med andre guder. Og istedenfor å føle skam, hadde hun blitt «uforskammet» og ute av stand til å rødme (3,3). Uten å skamme seg, brente folket ofringer til Baal og de kom og stod foran Herren i hans tempel (7,10), og trodde at de var trygge. Så alvorlig var deres villfarelse (7,10-15).
Israels skilsmisse. Det nordlige riket, Judas søster, hadde fått tillatelse fra Gud til å skille seg og blitt ført bort. Judas stadige omvendelse viste likevel at hun ikke vendte seg til Herren «av hele sitt hjerte, men bare lot som hun gjorde det» (3,10).
Sammenlikningen med vintreet. Gud hadde plantet sitt folk som et «utvalgt vintre med en sunn og bærekraftig stamme» i landet, men det hadde blitt et «villskudd, et uekte vintre» (2,21).
Sammenlikningen med beltet av lin. Gud sa til Jeremia at han skulle kjøpe et nytt belte av lin. Så skulle han begrave det i bakken. Når han så gravde det opp igjen, var det ubrukelig. Lærdommen av dette var at Gud hadde bundet Juda til seg selv som et belte, men på grunn av deres gudsdyrkelse, vil de «bli som dette beltet. Det vil ikke duge til noe» (13,1-11).
Jeremia skal ikke gifte seg. Profeten skulle ikke gifte seg og få barn. Dette skulle være et tegn for folket at deres barn ikke ville ha noen framtid i landet, og at bryllupsfeiringens glede snart ville dø hen i Juda (16,1-9).
Pottemakerens hus. Herren sendte Jeremia til pottemakerens hus der han først så en mislykket krukke som ble laget om igjen på dreieskiven (18,1-4). Så Gud ville forme sitt folk: «Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd», erklærte han (vers 6). Så lenge Juda vendte om og ydmyket seg i sitt hjerte, ville hun bli omformet av Gud til å bli et vakkert leirkar (18,5-12). Så viste Gud Jeremia at han skulle kjøpe et ferdig leirkar (19,1) og knuse det foran de eldste som et tegn på at «Jeg vil knuse dette folket og denne byen som når en knuser et leirkar slik at det ikke kan bli helt igjen», fordi de ikke ville vende om (19,10-12).
Pasjkurs tegn. Presten Pasjkur lot Jeremia bli pisket og satt i blokken på grunn av hans profetier (20,1-2). Da Jeremia ble løslatt, proklamerte han at Herren hadde forandret Pasjkurs navn til Magor-Missabib, som betyr «Redsel rundt omkring». For fra den dagen av, ville han bli en «redsel for seg selv og for alle sine venner» (20,3-6), en forsmak på den redsel som skulle komme over nasjonen.
Falske profeter. Folket hadde blitt dysset inn i en falsk følelse av trygghet av profeter og ledere som hadde «løyet om Herren» (5,12). De hadde sagt: «Ulykken kommer ikke over oss» og Jeremia erklærte at de var fulle av vind (5,13). Så omfattende var dette bedraget at Gud sa til Jeremia at om han «kan finne noen, om det finnes en eneste som gjør rett og legger vinn på trofasthet, så jeg kan tilgi folket i byen» (5,1). Den triste konklusjonen hans var: «Det er slutt på ærligheten, den er forsvunnet fra deres munn» (7,28). Dommen over de falske profetene er voldsom (14,14-16; se også 23,9-40).
Troløse hyrder. Gud sendte Jeremia til palasset (22,1), der han anklaget «hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite» (23,1). Gitt i Jojakins korte regjeringstid (22,24), gjelder denne dommen over nasjonens ledere:Troløse hyrder. Gud sendte Jeremia til palasset (22,1), der han anklaget «hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite» (23,1).
Joakas (også kalt Sjallum) (22,11), som hadde blitt tatt til fange og sendt til Egypt. Han skulle ikke vende tilbake fordi han ikke hadde «syn og sans for annet enn egen vinning» (22,17).
Jojakim, som forble hardhjertet på grunn av sin ondskap (22,19).
Jojakin, som skulle bli ført til Babylon, for aldri å vende tilbake (22,24-27: 52,31-34). Han skulle bli den siste av etterfølgerne til David som skulle sitte på Davids trone, forbannet og avvist av Herren (22,28-30).
To kurver med fiken. Etter at Jojakin hadde blitt ført til Babylon og Sidkia var satt på tronen av Nebukadnesar, hadde Jeremia et syn av to kurver med fiken. En inneholdt «meget gode» fikener og den andre inneholdt fikener som var «så dårlige at de ikke kunne spises» (24,2-3). De gode fikenene var de bortførte, der noen av dem ville vende tilbake til Herren og til landet (24,6-7). De dårlige fikenene var Sidkia og de overlevende i Jerusalem, som skulle bli straffet for deres synd, til tross for at de flyktet til Egypt etter hjelp (24,8-10).
De sytti årene. Judas fangenskap skulle vare i sytti år (25,12; 29,10). Denne forutsigelsen ble gjort tjue år før bortførelsen begynte (25,1).
Tegnet med åket. Gud sa til Jeremia at han skulle lage seg et rep og et åk og legge dem over nakken sin (27,1-2). Deretter drog han til Sidkia, som var vert for utsendinger fra de omkringliggende nasjonene (27,3), for å profetere at de alle skulle bøye seg for Babylons åk. Dersom de ikke gjorde det, ville de bli straffet (27,4-11). Som motsvar profeterte den falske profeten Hananja til Juda at Babylons åk ville bli brutt innen to år og de bortførte ville bli ført tilbake til landet sitt (28,1-4). Deretter brøt han i stykker åket som Jeremia hadde over nakken (28,10). For dette feiltrinnet døde han innen det året var slutt (28,15-17).
Brevet til de bortførte. Jeremia skrev til de bortførte i Babylon (29,4-27). Han oppmuntret dem til å «bygge seg hus og bo i dem», å gifte seg og øke i antall, og å be om framgang for Babylon (29,4-7). Så etter sytti år skulle de vende tilbake, for:

Jeg vet hvilken tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere framtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg, sier Herren. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende lagnaden for dere og samle dere fra alle de folk og steder som jeg har drevet dere bort til, lyder ordet fra Herren. Og jeg vil la dere komme tilbake til det stedet jeg førte dere bort ifra. (29,11-14)

Dommen over Juda i disse kapitlene er alltid fyllt med håp ettersom Gud gav dem muligheten til å vende om. Dersom de ville bryte nytt land i sine hjerter og omskjære seg for Herren, ville hans straffedom over dem bli avverget (4,3-4). I sammenheng med disse profetiske forutsigelsene finner vi også bemerkninger om gjenreisning som strekker seg videre forbi tiden da de bortførte skulle vende tilbake, fram mot tiden da Kristus skulle komme. Mest bemerkelsesverdig er løftet om at Gud skulle reise opp en rettferdig gren av Davids ætt. Dette peker fram mot den kommende Kristus, som skulle bli «Herren, vår Rettferdighet» (23,5-6).

Disse løftene om gjenreisning ble hovedtemaet i den neste delen av profetier til Juda.

Løfte om framtidig gjenreisning (Kapittel 30-33)

Gud befalte Jeremia å skrive ned sine profetier «i en bok» (30,2) for at framtidige generasjoner skulle kunne se hans ord oppfylt. Så følger en rekke vidunderlige løfter om gjenreisning. Mange finner sin endelige oppfyllelse i Kristi verk og den nye pakt, som han ville innstifte. De stadig tilbakevendende elementer i disse profetiene er:

Gjenreisning av landet (f.eks. 30,3)
Gjenreisning av folket som en nasjon (f.eks. 31,1)
Gjenreisning av byen Jerusalem (f.eks. 31,18)
Gjenreisning av paktsforhold (31,31f)

Den lovede dommen kommer (Kapittel 34-45)

Denne siste delen med profetier til Juda gjengir Jerusalems faktiske fall og hendelsene som fulgte umiddelbart etterpå.

Vi blir først tatt med til tiden under Jojakim. Fordi Jeremia var «begrenset» (36,4) – holdt tilbake og ute av stand til å reise fritt – dikterte han sine profetier. Hans skriver, Baruk, tok bokrullen til tempelet og leste det opp (36,4-7). Stormennene informerte kongen om bokrullen og hans sekretær leste den opp for ham. Kongen skar den av og brente den (36,23-24). Deres mangel på respekt for Herrens ord førte til at de falt.

Hendelsene går deretter videre til styringstiden til Sidkia, Babylons vassallkonge i Juda. Hans høyere vaktmann hadde pisket Jeremia og kastet ham i fengsel fordi det var påstått at han hadde gått over til fienden (37,13-15). Men Sidkia talte til ham på tomannshånd om Herrens ord og tillot deretter Jeremia å bli flyttet fra fengselet og holdes i «varetekt i vaktgården» (37,21). Der tok han «motet fra (…) krigerne» (38,4) fordi han profeterte at det var sikkert at de ville bli slått av babylonerne. Derfor tok de han og senket ham ned i en brønn i nærheten. Brønnen var full av gjørme, «som han (Jeremia) sank ned i» (38,6). Han ville ha omkommet dersom det ikke hadde vært for Ebed-Melek, som fikk Sidkias tillatelse om å ta tretti menn og dra Jeremia opp av gjørmen (38,10). Gud belønnet Ebed-Melek ved å tillate at han slapp unna beleiringen med livet i behold (39,15-19).

Sidkia gikk deretter til Jeremia for å rådføre seg med ham privat, bare for å bli fortalt at han måtte overgi seg dersom han ville leve (38,17-18). Han nektet å lytte til disse siste ordene fra Herren og da Jerusalem falt, ble Sidkia blindet og lagt i lenker og ført til Babylon (39,7). Byen ble brent og folket der ble ført bort (39,9-10). Bare noen av de fattige menneskene, som ikke hadde noen eiendom, ble tilbake i Juda, for at de skulle se til vingårdene og åkrene (39,10) under Gedaljas styre.

Jeremia ble funnet i lenker mellom de bortførte og satt fri på befaling fra Nebukadnesar, som hadde gitt sin hoffsjef, Nebusjasban, denne ordren: «Ta ham og ha tilsyn med ham, men gjør ham ikke noe vondt. Bare det han selv ber om, skal du gjøre med ham» (39,11-14; 40,1-6). Jeremia valgte å være sammen med de som var igjen i landet (40,6). Etter at hæren hadde trukket seg tilbake kom noen av befalingsmennene blant judeerne, som hadde vendt tilbake til landet. Der la de onde planer mot Gedalja og drepte ham (41,2). Deretter flyktet de til Egypt, i frykt for å bli straffet av Nebukadnesar (41,16-18). Før de drog ut spurte de Jeremia om han kunne be til Herren på deres vegne.

Guds ord til dem var klart, som det hadde vært til Sidkia: «Bli i landet» (42,1-18):

Herren har sagt til dere som er igjen i Juda: Dra ikke til Egypt! Dere skal sannelig vite at jeg har advart dere i dag. Dere setter jo livet på spill. For først sender dere meg til Herren deres Gud og sier: «Be for oss til Herren vår Gud og fortell oss alt det han sier, så skal vi gjøre det.» Men når jeg i dag har kunngjort dere dette, vil dere ikke høre Herrens ord og gjøre alt det han har sendt meg for å si dere. Nå skal dere vite at dere kommer til å dø for sverd, hunger og pest på det stedet dere så gjerne vil dra tilfor å slå dere ned som innflyttere. (42,19-22)

De var ulydige mot Herren og tok med seg de gjenværende av folket til Egypt. De tok også med seg Jeremia, mot hans vilje (43,4-7). Der fortsatte de med avgudsdyrkelse, til tross for det de nylig hadde lært. Jeremia profeterte nok en gang dom over dem ved Nebukadnesars hånd. Nebukadnesar vant seier over Farao Hofra rundt år 570 f.Kr. (kap.44).

I den kronologiske rekkefølgen av hendelsene, er de ovenfor nevnte de siste som er nedskrevet av Jeremia. Helt til slutt stod folket hardnakket imot Guds ord, men Jeremia stod trofast i sin tjeneste.

Profetier til hedenske nasjoner (Kapittel 46-51)

I denne delen av boken er alle Jeremias profetier til hedenske nasjoner samlet. Noen av dem bærer i seg historiske merknader (46,2; 47,1), men de aller fleste gjør ikke det:

Profetier til Egypt (kap. 46)
Profetier til Filisterland (kap. 47)
Profetier til Moab (kap. 48)
Profetier til Ammon (kap. 49,1-6)
Profetier til Edom (kap. 49,7-22)
Profetier til Damaskus (kap. 49,23-27)
Profetier til Kedar og Hasor (kap. 49,28-33)
Profetier til Elam (kap. 49,34-39)
Profetier til Babylon (kap. 50-51)

Av spesiell interesse er ordene til Babylon, redskapet for Guds dom over Juda. Selv om Gud brukte Babylon til å straffe sitt folk, så var de selv ikke uten skyld framfor ham og skulle derfor lide dom. Ute av stand til å besøke Babylon, sendte Jeremia sitt ord til dem på en bokrull som ble lest opp og deretter kastet i elven Eufrat, knyttet til en sten. Slik som bokrullen sank, slik skulle det mektige Babylon synke.

Dette avsnittet avslutter med: «Her ender Jeremias ord» (51,64).

Jerusalems fall (Kapittel 52)

Dette avsluttende kapitlet er en historisk epilog til boken. Siden «Jeremias ord» endte i det foregående kapittel, kan det være lagt til av hans skriver, Baruk. (36,32 og 45,1-5)

Denne gjengivelsen av Jerusalems fall utvider historien slik den er fortalt i kapittel 39,1-10 og ligner på framstillingen i 2. Kong 24,18 – 25,30. Det dokumenterer oppfyllelsen av mye av det som hadde blitt profetert av Jeremia, og øker derfor troverdigheten av hans ord. De bortførte jødene ville begynne å vende tilbake i 538 f.Kr.