Åpne bibelteksten til Markus på bibelen.no.
1 Om forfatteren
Johannes Markus, forfatteren av dette evangeliet, var bosatt i Jerusalem før han dro til Antiokia for å arbeide sammen med Paulus og Barnabas (Apg 12,52). Han valgte å gi seg på et tidlig stadium på deres første misjonsreise, og returnerte til Jerusalem. Dette forårsaket en uoverensstemmelse mellom Barnabas og Paulus (Apg 15,37-39). Vel ti år seinere finner vi at Johannes Markus igjen inngår i Paulus sitt reisefølge i Roma (Kol 4,10), et tegn på at splittelsen dem imellom har blitt leget. Paulus skriver til Timoteus, og beskriver Markus som «(en) stor hjelp for meg i tjenesten» (2. Tim 4,11). Peter, som også er i Roma ved denne tida, kaller Markus for «min sønn» (1. Pet 5,13). De raske sceneskiftene i Markusevangeliet, samt det jordnære preget ved det, passer som hånd i hanske med det vi vet om Peters personlighet og karakter, og tyder på at han var hovedkilden for Markus´ evangelium.
Markus sitt navn oppgis ikke i selve evangelieteksten, men noen forskere tror at han er den unge mannen som det vises til i kapittel 14, vers 51 og 52, og som flyktet naken da soldatene kom for å arrestere Jesus. Vi kan altså si om Markus at han hadde vært en del av menigheten helt fra starten av, og at han sannsynligvis hadde vært en etterfølger av Jesus helt fra han var en ung mann og at han var en nær medarbeider av Peter. Samtidig som han var involvert i utbredelsen av kristendommen fra Jerusalem til Roma mellom år 30 og 65, sammen med apostlene.
2 Evangeliet for romerne
Siden Markus tilbrakte deler av sitt liv i Roma som medarbeider til Paulus og Peter, er det sannsynlig at romerne var mottakerne Markus skrev for. Det gis også bevis som støtter opp om en slik konklusjon i selve skriftet:
- Markus sin bruk av navnene på romerske mynter (12,42)
- Han forklarer greske ord ved å vise til de tilsvarende latinske (15,16)
- Markus forklarer jødiske skikker (7,3-4)
- Han oversetter hebraiske eller arameiske uttrykk (5,41 og 7,34)
- Evangelieforfatteren viser til Rufus (15,21) som ifølge Rom 16,31 var bosatt i Roma by
3 Handlingens og gjensvarets evangelium
3.1 Tjeneren Jesus
Det kan synes som om Markusevangeliet ble skrevet med tanke på evangelisering. Det oppfyller alle krav gjennom å være kort og enkelt oppbygd. Det ble skrevet for å berette den enkle sannheten om Jesu person og virke. Markusevangeliet framstiller Jesus som Guds tjener (Mark 10,45). Forfatteren gjengir Jesu egne tanker om hva tjenesten ville innebære, en del av den tanken var «å lide mye» (8,31).
Som tjener kom Jesus for å gjøre sin Fars vilje. Markus gjør derfor et større poeng av å beskrive hva Jesus gjorde, framfor å gjengi hva Jesus sa. Det er nok slik at Markusevangeliet er det korteste, men samtidig inneholder det flest mirakler. Det er fullstappet av handling, og river leseren med idet Markus tar ham eller henne med fra den ene begivenheten til den neste i et raskt og oppdrevet tempo. Det greske ordet euthus, som betyr straks, umiddelbart, med en gang eller omgående, finner du over førti ganger. Bruken av euthus gir leseren et inntrykk av at Jesus beveger seg ubøyelig mot et usynlig mål.
Bibelen henviser ofte til Guds tjenere profetene (f.eks. 2. Kong 9,7 og Joh Åp 10,7). Som Guds enestående lydige tjener var Jesus Profeten framfor alle profeter, og Markus framstiller Jesus i et slikt generelt lys (6,2-4).
3.2 Folkets reaksjoner på Jesus
Ved siden av handlingspreget, særmerkes også Markusevangeliet av forfatterens bruk av levende språk for å skildre folks reaksjoner til Jesu tjeneste. De blir forferdet (1,27), er kritiske (2,7), blir fryktsomme (4,41), forundret (6,14), overveldet (7,37) og er bittert fiendtlig innstilte (14,1). 23 slike karakteristikker gjenspeiler folkets mening om Jesus. Markus er på toppen av dette også den av evangelieforfatterne som tydeligst bemerker hvor trege disiplene var til å fatte hvem Jesus virkelig var (f.eks. 8,15-21 og 9,30-32).
3.3 Jesus for hedninger
Avslutningsvis kan vi si at Markusevangeliet har som mål å presentere Jesu person og gjerning for en leserkrets som var uten kunnskaper om teologi eller GT. Personen Jesus er det som holder Markusevangeliet sammen som et hele; et skrift som er «begynnelsen til evangeliet» (1,1), en begynnelse som den apostoliske forkynnelsen i Apostlenes Gjerninger er fortsettelsen av.
4 Et overblikk over Markusevangeliet
Å oppsummere Markusevangeliet er en enkel sak. I hovedsak trenger en ikke gjøre annet enn å følge Jesu bevegelser innenfor Jødelands grenser:
| Oversikt over Markusevangeliet | |
|---|---|
| 1,1-13 | Innledning |
| 1,14 – 3,6 | Tidlig tjeneste i Galilea |
| 3,7 – 6,13 | Senere tjeneste i Galilea |
| 6,14 – 8,30 | Tilbaketrekning til områder utenfor Galilea |
| 8,31 – 10,52 | Reise til Jerusalem |
| Kap. 11 – 13 | Tjeneste i Jerusalem |
| Kap. 14 og 15 | Lidelse og død |
| Kap. 16 | Oppstandelse |
4.1 Innledning (1,1-13)
Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn (1,1)
Dette innledende utsagnet er av det teologiske slaget: Jesus Kristus er Guds Sønn. Men når han så går videre, unnlater Markus å nevne noe om Jesu fødsel og barndom. Beretningen foretar et hopp fram til Johannes Døperen og innledningen av Jesu offentlige tjeneste. På slik vis oppnår Markus at Jesus får et preg av noe mystisk, skjult, over seg; et preg som beholdes utover i hele evangeliet. Forfatteren setter søkelyset på forskjellige personer, og viser at de alle hadde en mangelfull oppfatning av hvem Jesus var. Markus understreker også det at Jesus stadig insisterte på at de som virkelig fattet hvem han var, ikke måtte offentliggjøre det for tidlig.
4.2 Tidlig tjeneste i Galilea
Etter å ha kalt de første disiplene (1,14-20 og 2,13-17), begynner Jesus sin helbredelsestjeneste (1,29-34; 40-45; 2,1-12 og 3,1-6) og utdriving av demoner (1,21-28). Ikke lang tid etter forårsaker presset tjenesten utsetter ham for at han søker «et ensomt sted» hvor han kan be (1,35-39). Presset tiltar i og med uenigheten med fariseerne om faste og overholdelse av sabbaten (2,18-3,6). Den faste beslutningen de har om å ta ham av dage, avslutter denne innledende fasen av tjenesten i Galilea.
4.3 Senere tjeneste i Galilea
Berømmelsen til Jesus har nå spredt seg videre utover Galileas grenser (3,8). I denne delen av evangeliet utmeisles Jesu rolle klart og tydelig:
- Sammensetningen av de tolv blir nå endelig (3,13-19), og han sender dem senere ut (6,7-13) som en forlenget arm av sin egen tjeneste.
- Læren hans utkrystalliseres i liknelsene om riket (4,1-34), som mange synes er vanskelige å forstå (4,13 og 33).
- Hans makt demonstreres nå i og gjennom helbredelsesmirakler og demonutdrivelser av mer alvorlige, omfattende slag, som f.eks. utdrivelsen av åndene av mannen fra Gadarenerlandet (5,1-20), og oppvekkingen av Jairus’ datter (5,21-43).
4.4 Tilbaketrekning til områder bortenfor Galilea (6,14-8,30)
Etter at Johannes Døperen halshogges (6,14-29), kommer de tolv apostlene tilbake fra ferdig utført oppdrag (6,30). Jesus inviterer dem til å trekke seg tilbake per båt, sammen med ham, «til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvile litt!» (6,31). Mengden følger imidlertid etter, og Jesus metter de 5000 (6,33-44), og seinere de fire tusen (8,1-10). Brød-temaet kommer Jesus tilbake til i og med ordene om «fariseernes surdeig» (8,14-21). Det meste av Jesu lære i denne delen av evangeliet rettes til disiplene, selv om kapittel 7 delvis henvender seg til de jødiske religiøse lederne (7,1-13), og delvis til den øvrige mengden av tilhørere (7,14-15). Disiplene er ennå trege til å oppfatte hvem Jesus er og hva budskapet hans går ut på (8,21). Den gradvise helbredelsen av den blinde mannen, er imidlertid en pekepinn på at disiplenes egne øyne åpnes mer og mer for hvem Jesus virkelig er.
4.5 Reisen til Jerusalem (8,31 – 10,52)
Jesus fører de tolv disiplene mot Jerusalem. Vi blir hele tiden informert om hvor de befinner seg på reisen dit, en reise i etapper, men det er ikke før i kapittel 10,33 at Jesus gjør det klart for disiplene at hovedstaden er det endelige målet.
Peters bekjennelse har til nå vært en av de store vendepunktene. Nå tar Jesus til med å tale klart om sin nært forestående død og oppstandelse (8,31-32). Uttalelsen hans gjentas to ganger til (9,31 og 10,33-34). Ved hver av disse anledningene kan vi finne et trefoldig mønster: Jesus taler om sine lidelser; disiplene makter ikke å forstå hva han snakker om; han understreker hvor nødvendig lidelsen er både for seg selv og for etterfølgerne hans (9,31-49 og 10,33-45).
4.6 Tjeneste i Jerusalem (kapittel 11-13)
Denne delen tar for seg det Jesus gjorde i Jerusalem by før han ble forrådt og led der. Disse handlingene skjer over et tidsrom på tre dager. Hver dag går han inn i byen mens det er lyst, og trekker seg tilbake til den nærliggende landsbyen Betania om kvelden:
- Dag 1: Inntoget i Jerusalem (11,1 og 11,11)
- Dag 2: Renselsen av templet (11,12; 11,15 og 19)
- Dag 3: Undervisning og uoverensstemmelser på tempelplassen. Oljeberget som nevnes her ligger utenfor byen i retning av Betania (11,20 og 27; 13,3)
4.7 Lidelse og død (kapittel 14-15)
I disse to kapitlene får vi ytterligere utbrodert temaer som blir antydet tidligere i skriftet, som f.eks. avgjørelsen om å forsøke å ta Jesus av dage (3,6); fordømmelsen han ble offer for på grunn av anklagen om blasfemi (2,7), og Judas sitt forræderi (3,19).
Markus gjengir Jesus sin likeframme erklæring om at han er Kristus, Messias (14,62), og at han er en konge (15,1-2). Evangelieforfatteren bemerker også at tempelforhenget revner idet Jesus dør, og han tar med den romerske offiserens anerkjennelse av at Jesus er Guds sønn; en erklæring som lyder som et ekko av åpningsverset i Markusevangeliet (15,38-39).
4.8 Oppstandelsen (kapittel 16)
Høydepunktet i Markusevangeliet er den enkle beretningen om oppstandelsen (16,1-8), som den engleaktige «unge mannen» har vært vitne til (vers 5). Det slutter (vers 8) med «for de var redde», i betydningen tilbedelsesfull ærefrykt, et uttrykk med mange paralleller ellers i skriftet. De gjenstående versene (9-20) gjengir noen av de tilfellene der Jesus viste seg levende for disiplene etter at han hadde stått opp fra de døde. Vi får dessuten høre om den store misjonsbefalingen og om himmelfarten. Stilen i det greske språket vi her møter, er annerledes en den vi ellers treffer på i Markusevangeliet, og det er trolig slik at denne delen er et senere tillegg til skriftet, om enn det er svært gammelt. Den som la til dette var trolig en annen en Markus. Innholdet samsvarer imidlertid med de andre evangeliene, og vi har all grunn til å anerkjenne Markus 16,9-20 som autentisk, en del av den inspirerte teksten.
