Grunnen til at det var behov for å stadfeste disse sannhetene, var at den kristne lære var blitt påvirket av hedensk filosofi. Hedningene, som ikke hadde noen bakgrunn i monoteistisk judaisme, ble interessert i personen Jesus. Hvem var han? Dersom han var Gud, hvordan kunne han dø? Og dersom han døde, hvordan kunne han være Gud? Mange forskjellige forklaringer ble lagt fram for å løse dette dilemmaet, som påvirket tankegangen til menighetsledere helt opp til det femte århundre. Den farligste falske læren som dukket opp i denne perioden var gnostisismen.

Den ble et spesielt problem i det andre århundre, når den hadde blitt et høyt utviklet trossystem, men Johannes ser ut til å rette oppmerksomheten til en tidlig form av den i dette brevet. Gnostisismen var bygget på det tosidige synet at ånden er god, men materien er ond. Siden de to derfor ikke kan forenes, var gnostikernes løsning å komme seg vekk fra denne onde verden av materie, og komme seg inn i åndens verden. Den viktigste måten å flykte på var gjennom kunnskap (gresk «gnosis», herav gnostisisme), som løftet mennesket opp fra det onde i denne materielle verden, til en høyere, åndelig virkelighet. Noen oppnådde dette gjennom selvpining og selvfornedrelse. Andre levde sine liv i total selvtilfredsstillelse, og trodde at det de gjorde i kroppen, som er av ond materie, ikke hadde noen ting med deres åndelige tilstand å gjøre.

Konflikten mellom gnostisismen og kristendommen var intens i forhold til personen Kristus. Gnostikerne kunne ikke godta at en Gud, som var ånd, og derfor ren, kunne bo i en kropp av kjøtt og blod, som naturlig sett var ond. De trakk den slutning at enten «så det bare ut som» Kristus hadde hatt en kropp av kjøtt og blod (doketisme), eller så hadde Kristusånden bare bodd i kroppen til Jesus mellom hans dåp og et tidspunkt rett før hans død (serintianisme). Resultatet i begge tilfellene var de samme: En fornektelse av inkarnasjonen. Jesus ble enten et spøkelse eller en spaltet personlighet og det kristne budskapet var skjebnesvangert svekket.

Som et svar på dette stadfestet Johannes at Kristus var følbar, hørbar og synlig, og at han selv var et vitne om at dette var sant (1,1). De som fornekter sannheten om Kristus er faktisk «antikrister» (2,18; 22), og det at de forlater menigheten, er et vitnesbyrd om dette (2,19). Når «åndene» i omreisende predikanter «blir prøvet» for å se om de er fra Gud, er det et sikkert tegn på om de virkelig er kristne, at de «bekjenner at Jesus har kommet i kjøtt og blod» (4,1-3). Gjennom dette brevet er det to ting som understrekes:

  • Sannheter for å gi visshet til de troende
  • Sannheter som skal motbevise gnostisk vranglære

Oversikt

Johannes tar ikke opp disse emnene på en systematisk måte, men fletter dem sammen, og kommer stadig med nye variasjoner av emnet. Han gir en rekke «tester», som leserne hans kan ta, for å vite med sikkerhet at de har evig liv. Disse handler i hovedsak om å vandre i lyset og å leve i kjærlighet. Gud er både lys og kjærlighet, og stadfester at vi virkelig har liv. Disse tre ordene: Lys, kjærlighet og liv, kan brukes for å gi en oversikt over brevet.

Oversikt over 1. Johannesbrev
1,1 – 3,10 Vandre i lyset
3,11 – 4,21 Uttrykke Guds kjærlighet
5,1 – 21 Ha evig liv

Sikkerhet om frelse, ved å vandre i lyset (1,1 – 3,10)

Uten noen formell innledning eller hilsninger, begynner Johannes dette brevet med en påminnelse, som ligner på den han skrev i begynnelsen av evangeliet sitt:

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. Og livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss. (1,1-2)

«Livet» er Jesus, og hensikten til Johannes er å forkynne «det som vi har sett og hørt», for å ha et grunnlag for gjensidig fellesskap med leserne sine (1,3). Johannes slår først fast at «Gud er lys» (1,5), og for å ha fellesskap med Gud, må de troende derfor «vandre i lyset» (1,7). Å påstå at en er uten synd, er å lure seg selv. Man skal heller erkjenne synden og vende om fra den, slik at en kan vandre på Guds veier (1,8-10). En sikker test på at de «kjenner ham», er at de «holder hans bud» og lever «slik Jesus levde» (2,1-6). Igjen sier han at å påstå at en «lever i lyset», ikke betyr noen ting dersom en i praksis ikke elsker sin neste. Slike gjerninger viser at en fortsatt lever i mørket (2,9-11). En kjærlighet til Gud og hans vilje, istedenfor verdens onde veier, er et sikkert tegn på at folk kjenner Gud. De vil dermed leve «til evig tid» (2,15-17).

Johannes advarer nå leserne sine mot «de, som fører dere vill» (2,26). De er «antikrister», fordi de fornekter at Jesus er Kristus (2,18; 22). De må huske at mot denne vranglæren, har de en indre ressurs: En «salving» fra «Den Hellige», som gjør dem i stand til å kjenne sannheten (2,20; 27). De skal tro og «bli i» denne trygge vissheten, som Den Hellige Ånd har gitt dem (2,24-27).

Det skal ikke overraske leserne at de som kjenner Gud ikke blir akseptert av verden. Det er bare de som virkelig kjenner Gud som vil anerkjenne dem som er hans barn. Likevel skal de ha en trygg forventning om at til slutt vil alle se hvem de er. For når de ser Jesus, vil de «bli ham lik» (3,1-3).

Johannes avslutter denne delen ved å slå fast at de som «lever i ham», ikke vil fortsette å synde. Akkurat som Kritsus er rettferdig, ren og hellig, vil hans barn være kjennetegnet av de samme egenskapene. Disse er et sikkert tegn på at de er Guds barn, og ikke djevelens barn (3,4-10).

Sikkerhet om frelse, ved å uttrykke Guds kjærlighet (3,11 – 4,21)

Det høyeste uttrykk for å «vandre i lyset» er å «elske hverandre» (3,11-15). Hvordan vi elsker hverandre, skal være den samme kjærlighet som Kristus viste mot oss:

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene. (3,16)

Denne kjærligheten vil vise seg i praksis, ved gode gjerninger, og vil ikke være tomme ord (3,17-18). «Slik skal vi vite at vi er av sannheten» (3,19). Visshet kommer ved å se at Guds kjærlighet bli uttrykt gjennom oss til våre brødre og søstre i Kristus. Johannes knytter dette sammen med: «Bli da i ham, slik hans salving har lært dere» (2,27). Så tar han opp igjen at det er de som holder Guds bud, som «lever i ham». De vet det, «fordi han har gitt…sin Ånd» til dem (3,24).

Det er selvfølgelig andre ånder i virksomhet i verden, og leserne trenger å være i stand til å gjenkjenne hvilken ånd som er fra Gud. Guds Ånd vil alltid anerkjenne «at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». Alle andre ånder er Antikristens ånd (4,1-3). Disse åndene er ingen trussel for den kristne, fordi «han som er i dere, er større enn han som er i verden» (4,4).

Johannes stadfester at «den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud» (4,7). Gud elsker oss så høyt at han «sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham». Og siden han elsker oss så høyt, «da skylder også vi å elske hverandre» (4,7-12). Alt det den kristne gjør kan sammenfattes i prinsippet om kjærlighet, fordi «Gud er kjærlighet» (4,7; 16). Når kristne uttrykker Guds kjærlighet, vil de «ha frimodighet på dommens dag» og alle frykt blir drevet bort (4,17-18). Så avslutter han denne delen med: «Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (4,21).

Å være frelst, er å ha evig liv (5,1-21)

Alle som holder Guds bud ved å «vandre i lyset» og leve i kjærlighet, «er født av Gud». Og disse budene er «ikke tunge», for ved tro har vi seier over verden (5,1-5). Vissheten har sitt grunnlag i å tro på Kristus, og skaper et «vitnesbyrd» i den troendes hjerte:

Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet. (5,11-12)

Johannes avslutter dette brevet med hvorfor han skrev det: «For at dere skal vite at dere har evig liv» (5,13). I Kristus, som er lys og kjærlighet, har de liv.